Washington fortsetter å trenge seg på i den spente ukelange grensekrangelen mellom indiske og kinesiske tropper, der de strides om fire forskjellige punkter langs deres omstridte 3 488-kilometer-lange midlertidig LAC-grense [Line of Actual Control].

Selv om Beijing og India offentlig insisterer på at tvisten vil bli løst på fredelig vis har de begge hastig forflyttet både tropper, fly og krigsmateriell til grenseregionen, som består av fjerntliggende, ugjestmildt Himalaya-terreng.

USAs president Donald Trump konfererte med den indiske statsministeren Narendra Modi om grensekrisen under en 25-minutter-lang telefonsamtale sist tirsdag. Ingen detaljer om Modis og Trumps utvekslinger om grensekrangelen har blitt bekjentgjort. Washington har imidlertid offentlig anklaget Kina for «aggresjon» og har knyttet tvisten til Sør-Kinahavet, der USA og landets alliertes mariner rutinemessig utfører provoserende «navigasjonsfrihet»-øvelser for å hevde Washingtons rett til å opprettholde en truende armada utenfor Kinas kyster.

Det angivelige formålet med den Trump-initierte 2. juni-samtalen var å invitere Modi til å delta på det neste G-7-ledernes toppmøte, som skal arrangeres av den amerikanske presidenten på en foreløpig ubestemt dato, og for å diskutere presidentens forslag om å gjøre India til fast medlem av en utvidet G-7-gruppe. Ifølge bekjentgjøringen fra New Delhi snakket de også om Covid-19-pandemien, behovet for å «reformere» Verdens helseorganisasjon (WHO), og «situasjonen på India-Kina-grensa».

Trump har forsøkt å lamme WHO ved å trekke tilbake all amerikansk finansiering fra FN-organet, og dermed sette i fare organisasjonens støtte til fattige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika i bekjempelse av pandemien, så vel som ei rekke andre dødelige sykdommer. Nå er Trump på tokt for å få India til å bistå Washington for å brukt WHO som en plattform for å angripe Kina basert på løgnen om at Beijing mislyktes med å informere verden om fremveksten av det nye koronaviruset og derfor er «ansvarlig» for de mer enn 100 000 amerikanske Covid-19-dødsfallene.

Dr. Harsh Vardan, helseminister i Modis ultrahøyre BJP-regjering [Bharatiya Janata Party] begynte i forrige måned en treårsperiode som leder av WHOs hovedstyre, som gir New Delhi en viktig rolle i å få bestemt dagsorden for WHO-møter.

Modi hyllet sin «gode venn» Trump og berømmet hans «kreative og langsiktige tilnærming» i kommentarer etter tirsdagens telefonsamtale. En uttalelse fra det indiske utenriksdepartementet utstrålte: «Den eksepsjonelle varmen og oppriktigheten i samtalen reflekterte den spesielle karakteren til de indisk-amerikanske båndene, så vel som vennskapet og den gjensidig aktelsen mellom begge lederne.»

Modi har gjentatte ganger lagt seg ned for Trump. Men hans overdådige ros av den fascistiske milliardæren antar ny betydning under betingelser der Trump oppildner til militær-politi-vold, har truet med å utplassere det amerikanske militæret over hele landet for å få undertrykt masseprotester, og forsøker å omvelte USAs Konstitusjon og få opprettet et presidentdiktatur.

Modi ikke bare «gjengjelder tjenesten» til Trump – som under et besøk i India i februar hyllet den hindu-sjåvinistiske statsministerens ledelse og forpliktelse til vennskapelighet mellom alle mennesker, selv som Indias hovedstad den gangen var skaket av dødelige antimuslimske opptøyer, oppildnet og organisert av BJP og partiets RSS-allierte. For Modi og hans hovedhåntlanger statsministeren Amit Shah låner Trumps handlinger legitimitet og oppmuntring til deres egne langt fremskredne planer for å bryte med demokratisk-konstitusjonelt styre.

Voksende spenninger

I 2017 opprettholdt Washington en offentlig nøytralitetsposisjon da indiske og kinesiske tropper i 73 dager konfronterte hverandre på Doklam-platået, en Himalaya-fjellrygg som det gjøres hevd på av både Kina og Bhutan, det lille kongerike New Delhi behandler nesten som en vasallstat.

I dag, i en utvikling som både uttrykker og intensiverer den eskalerende amerikanske strategiske offensiven mot Kina, har Trump-administrasjonen offentlig tatt side for India, og holder åpent med New Delhi i landets konfrontasjon med Beijing. Trump har selv gitt ut en serie provoserende tweets og kommentarer. Dette inkluderer blant annet i slutten av mai å ha bekjentgjort for en reporter at Modi hadde fortalt ham i en telefonsamtale at «han ikke er i godt humør over hva som skjer med Kina». New Delhi har benektet at samtalen engang har funnet sted.

Som en understøttelse av den to-parti-politiske karakteren av den amerikanske imperialismens oppflammende kampanje for å få lagt diplomatisk, økonomisk og militært press på Kina er Det demokratiske partiets posisjon om grensekrangelen mellom India og Kina en-og-den-samme som den til Det hvite hus og utenriksdepartementet.

Demokraten Eliot Engel fra New York, styreleder for Husets utenrikskomité, sa i en uttalelse i forrige uke: «Jeg er ekstremt bekymret for den pågående kinesiske aggresjonen langs LAC-linja. Kina demonstrerer nok en gang at landet er villig til å mobbe naboene, i stedet for å løse konflikter i henhold til folkeretten.»

Line of Actual Control (LAC) er den i vesentlig grad ikke-fastlagte grensa mellom India og Kina, landene som i 1962 utkjempet en kort grensekrig der, men som de har vært enige om å akseptere som deres felles grense, i påvente av en endelig løsning for deres overlappende territorielle krav.

De nåværende grensespenningene kan spores tilbake til en hendelse den 5. mai da indiske og kinesiske tropper støtte sammen med hverandre, i en høyde av 4 200 meter (14 000 fot over havnivå) ved bredden av innsjøen Pangong Tso, der indiske Ladakh møter Kina-holdte Aksai Chin, ved den vestlige delen av deres grense.

Over de neste dagene der, og ved tre andre direkte sammenkomster mellom indiske og kinesiske tropper, to i andre områder langs grensa mellom Ladakh og Aksai Chin, og én ytterligere 2 000 kilometer lenger øst i grenseområdene mellom den nordøstlige indiske delstaten Sikkim og Kinas Autonome Region Tibet.

Beijing og New Delhi har hver anklaget den andre part for å fremprovosere konflikten ved å krenke LAC.

De senere årene har både Kina og India økt deres militærutgifter dramatisk. I 2019 hadde de verdens nest-største og tredje-største forsvarsutgifter, og hadde ifølge Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm [International Peace Research Institute] forsvarsbudsjetter på henholdsvis $ 261 og $ 71 milliarder. I begge tilfeller er dette bare en liten brøkdel av USAs militære utgifter, med 2019-forsvarsbudsjettet på $ 732 milliarder.

New Delhi, som har berettiget landets utvikling av ballistiske kjernevåpenbestykkede missiler med en rekkevidde på mer enn 11 000 kilometer (7 000 miles) med påstanden om at landet må ha evnen til å utslette enhver del av Kina, har vært engasjert i et vesentlig push for å få utvidet sine militære kapasiteter langs den nordlige grensa til Kina, minst siden 2010.

Dette har inkludert utvikling av et omfattende nettverk av veier og jernbaner, reaktivering og ombygging av flyplasser, opprettelsen av to nye fjelldivisjoner, hver bestående av 15 000 tropper, og dannelsen av et fjellslagkorps for å kunne utføre «rask reaksjon bakkeoffensiv»-operasjoner mot kinesiske styrker.

India sier at disse trekkene bare er rettet inn mot stort sett å gjenopprette militærekvivalens langs grensa, som svar på tidligere trekk fra Kina for å øke deres egne kapasiteter.

Amerikansk imperialismes oppflammende rolle

Uansett hva sannhetsgehalten måtte være både om de umiddelbare beskyldningene om inntrengninger over LAC, og om den langsiktige militæroppbyggingen langs grensa, er visse ting helt åpenbare.

For det første er nøkkelfaktoren som driver de økte spenningene mellom Kina og India den amerikanske imperialismens press for å få utnyttet India for deres egen strategiske rovdyragenda, og for å transformere Sør-Asia og Det indiske hav – transportruta for mye av Beijings oljeimport og for landets eksporter til Midtøsten, Afrika og Europa – inn i en sentral arena for å motvirke Kinas «fremvekst». For dette formål har Washington både under Demokratiske og Republikanske administrasjoner pøst strategiske «fordeler» over New Delhi. Dette har inkludert å gi landet tilgang til avanserte våpen og det å «normalisere» Indias status som atomvåpenstat, samtidig som India trekkes inn i et nettverk av sikkerhetsdialoger og felles militærøvelser med Pentagon og Washingtons viktigste allierte i Asia-Stillehavs-regionen, Japan og Australia.

For det andre, som respons på den globale økonomiske kollapsen og den sosiale krisen utløst av Covid-19-pandemien, forskanser Modi-regjeringen og Indias styringselite seg på sin reaksjonære «global-strategiske allianse» med amerikansk imperialisme. Sentralt i Modis plan for «økonomisk gjenvinning» er å dra nytte av den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeos tilbud om å bistå India med å få utnyttet landets rikelighet på billig arbeidskraft, ved å bli et alternativt produksjonskjede-knutepunkt for amerikanske selskaper under press fra Washington for å relokalisere produksjonen vekk fra Kina.

På torsdag kunngjorde India og Australia at de to landene har undertegnet en militær baseavtale – etter mønster av den som er i kraft mellom India og USA siden 2016 – som sier at hvert land kan anvende det andres marine- og luftvåpenbaser for rutinemessige tilførsel av forsyninger, og materielt vedlikehold. En tilsvarende avtale fremforhandles for tiden mellom India og Japan.

For det tredje har Indias og Kinas fjerntliggende grenseregioner plutselig fått stor geopolitisk betydning. Én av USAs strategier for å svekke Kina er å utnytte besyvet blant landets etniske minoriteter. India grenser til Kinas Autonome Region Tibet og Den Autonome Regionen Xinjiang Uyghur.

Enda mer kritisk er CPEC-programmet [China Pakistan Economic Corridor], et infrastrukturprogram som består av prosjekter for $ 60 milliarder, der utbyggingen av rørledninger, vei- og jernbaneforbindelser mellom Vest-Kina og den pakistanske havnebyen Gwadar ved Det arabiske havet er midtpunktet – som skal passere gjennom Aksai Chin og det Pakistan-holdte området Gilgit-Baltistan.

India hevder suverenitet over både Aksai Chin og det Pakistan-holdte Gilgit-Baltistan, og gjentok påpekt disse påstandene i august i fjor da BJP-regjeringen ulovlig strippet Jammu og Kashmir, til da Indias eneste delstat med muslimsk flertall, for delstatens semi-autonome status. Dette var del av et maktspill rettet mot å få styrket sentralregjeringens kontroll over den omstridte Kashmir-regionen og få inntatt en mer aggressiv diplomatisk og strategisk holdning mot både Pakistan og Kina.

India motsetter seg CPEC-programmet på $ 60 milliarder fordi det styrker de økonomiske og strategiske båndene mellom Kina og Pakistan, Indias erkerival siden den kommunalistiske delingen av Sør-Asia i 1947. Washington er ikke mindre hardnakket motstander av CPEC-programmet, fordi et av hovedformålene med dette programmet og for Beijings One Belt Initiative i sin helhet, som programmet er del av, er å redusere Kinas avhengighet av handelsruter via Det indiske hav, og USAs mulighet til å få lammet Kina økonomisk ved å legge beslag på strupepunktene i Det indiske hav og Sør-Kinahavet, som for eksempel Malakkastredet.

For det fjerde, det kinesiske kommunistpartiregimet, som gjenopprettet kapitalismen for tre tiår siden, og som nå fungerer som det politiske instrumentet for et nytt kapitalistoligarki, har ikke noe progressivt svar på det militær-strategiske presset som blir lagt på Kina av USA og andre imperialistmakter, med støtte fra deres indiske borgerlige satraper [o.anm.: stattholder]. Beijing-regimet, som ikke er i stand til å kunne appellere til den internasjonale arbeiderklassen, pendler mellom det å bygge opp landets militære, samtidig som det internt pisker opp nasjonalisme og fremsetter sine egne krigerske trusler, og også søker å få til en avtale med USA og andre imperialistmakter.

Under betingelser av en økonomisk kollaps uten presedens siden Den store depresjonen, tiltakende globale geopolitiske spenninger, og en forestående konfrontasjon mellom en amerikansk president som hadde til hensikt å få etablert et diktatorisk regime og arbeiderklassen, kan grensekonfrontasjonen mellom India og Kina enda spinne ut av kontroll. Men uansett hvilket umiddelbart utfall det blir, er det ytterligere et tegn på at med mindre det stoppes gjennom den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære intervensjon, drar den krisestyrte imperialismen menneskeheten mot en katastrofal global verdenbrann.

Forfatterne anbefaler også:

Trump intrudes in China-India border standoff

[29. mai 2020]

Washington incites India in tense border dispute with China

[22. mai 2020]