De globale protestene og kampen mot kapitalisme

Protestene mot politimordet på George Floyd har utviklet seg til en global bevegelse med uforlignelig bredde og omfang.

Per søndag kveld hadde det siden den 25. mai funnet sted demonstrasjoner i nesten 2 000 byer og tettsteder over hele verden. Denne weekenden ble det avholdt store demonstrasjoner i London, Roma, Berlin, Wien, Madrid, Paris, Lisboa, Warszawa, og mange andre europeiske byer. På fredag protesterte mer enn 12 000 mennesker i Oslo, foran Stortinget. Protester ble organisert i Australia, India, Pakistan, Tunisia og Mexico. I forrige uke demonstrerte titusener på tvers av New Zealand.

USA er sentrum for verdensbevegelsen. Protester over hele landet går inn i den andre uka. Det har vært betydelige folkelige samlinger i hver eneste region og delstat. De største av disse multirasiale og multietniske demonstrasjonene har funnet sted i det såkalte dype sør – Deep South – en gang bastionen for segregering, lynsjelov og politisk reaksjon.

Folk samles i Barcelona, Spania, søndag den 7. juni 2020, under en demonstrasjon mot politivold. [Foto: AP Photo/Emilio Morenatti]

Triggerbegivenheten for dette sosiale opprøret var drapet på George Floyd i Minneapolis, Minnesota den 25. mai. Denne forbrytelsens slående brutalitet forferdet offentligheten og skapte en overveldende stemning av folkelig avsky. Men dette siste drapet, ett av mer enn 1 000 som begås av det amerikanske politiet hvert år, fremkalte et slikt utbrudd av folkelig raseri fordi USA allerede var ei sosial krutt-tønne som bare ventet på begivenheten som skulle utløse eksplosjonen. Den samme situasjonen eksisterer i land over hele verden.

Den globale demonstrasjonsbølga gir uttrykk for et massivt oppkomme av sosial og politisk raseri. Det er responsen på tiår med endeløs krig, ødeleggelse av grunnleggende demokratiske rettigheter og en massiv konsentrasjon av rikdom i hendene på en bitteliten styringselite.

Et av de mest slående trekkene ved denne utviklingen er dens «lederløse» karakter. Uansett hvilket regjerende parti som for tiden dominerer i et gitt land er deres holdning til fremveksten av sosial opposisjon blant arbeidere og ungdom fundamentalt fiendtlig.

I USA taler ingen Demokrat- eller Republikaner-politiker for sentimentene som animerer protestene. Den håndfull Demokrater som prøvde å henvende seg til protester sist uke – eksempelvis Demokrat-byrådsledere/borgermestre i Minneapolis og New York City – ble pepet ut, møtt av tilrop og drevet av podiet.

Det politiske etablissementets holdning til arbeidernes og ungdommens demokratiske rettigheter fant sitt mest slående uttrykk i mangelen av noe offisielt svar fra Det demokratiske partiet på Trumps forsøkte iscenesetting av et coup d’état [statskupp] og utplasseringen av militæret over hele landet for å undertrykke opposisjon.

Justisminister William Barr, en av Trumps fremste med-konspiratorer, gjentok i et intervju på søndag at presidenten hadde all mulig berettigelse til å påkalle Oppstandsloven [Insurrection Act 1807] og sende inn føderale tropper, til-og-med over opposisjonen fra en delstatsguvernør og andre embetsrepresentanter, selv om han enda ikke har gått til dét skritt. For øvrig forsvarte Barr også det føderale politiets og Nasjonalgardetroppenes handlinger, da de ryddet Lafayette Square ved siden av Det hvite hus og dreiv vekk fredelige demonstranter med ei skur av tåregass, pepperkuler og andre opprørskontrollvåpen.

Det demokratiske partiets respons på Trumps trussel om å utplassere militæret har bestått av platityder og unnvikelser. Partiet har unngått enhver klar og utvetydig fordømmelse av Trumps handlinger, enn si å oppfordre for hans umiddelbare fjerning fra vervet. Demokratenes kongressledelse, som riksrettstiltale Trump for å ha tilbakeholdt militærhjelp til Ukraina, løfter ikke en finger når Trump forlanger en militær okkupasjon av Washington.

I den grad motstand mot Trumps coup d’état fant noe uttrykk kom det fra deler av militæret. Mediene spilte stort opp uttalelsene fra tidligere general James «Mad Dog» Mattis og andre pensjonerte toppbefal. Men det faktum at hovedresponsen på Trump har kommet fra eks-generaler, tjener bare til å demonstrere at militæret – ikke regjeringens sivile greiner – har blitt tilsynsmyndigheten for det amerikanske demokratiets skjebne. Men et demokrati som er avhengig av militærets aksept for å overleve er ikke bare ute av balanse, men i sitt endestadium.

Farene er veldig reelle. Konspiratørene i Det hvite hus har ikke slått fra seg deres planer. Militæret avventer og vurderer sine alternativer. Politiet forblir bevæpnet til tennene.

For øvrig har Demokrat-guvernører i delstatene og byrådsledere/ordførere i byene søkt å få gjort hærens inntervensjon unødvendig ved bruk av delstatenes Nasjonalgarde, og ved massivt å bevæpnet politiet for å utføre det skitne arbeidet med å angripe de protesterende. Nesten et dusin personer er allerede drept der de har protestert, og 1 000 har blitt arrestert.

Det er helt naturlig at de protesterende massene på et tidlig tidspunkt i utviklingen av en revolusjonær krise trer inn i kamp uten en klar oppfatning om hva de slåss mot og hva de slåss for, annet enn med forståelsen av at de ikke lenger kan holde ut det nåværende regimet. Men de demokratiske aspirasjonene kan bare realiseres i den grad arbeiderklassen trer frem som den ledende og avgjørende samfunnskraften i den utfoldende massebevegelsen. Fienden må skikkelig identifiseres. Det er ikke bare snakk om ustyrlige politistyrker eller et rasistisk politi. Opphavet til angrepet på demokratiske rettigheter er finansoligarkiet og det sosiale og økonomiske systemet, kapitalismen, som oligarkiets formue og makt er basert på.

Derfor må forsvaret for demokratiske rettigheter baseres på et sosialistisk program rettet inn mot å få overført politisk makt til arbeiderklassen, og en helhetlig og omfattende økonomisk restrukturering av samfunnet.

Socialist Equality Party oppfordrer arbeidere og ungdommen som opponerer mot politivold til å trekke de nødvendige konklusjonene fra deres erfaringer, og ta opp kampen for å bygge et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen. Kampen mot politivold må smeltes sammen med arbeidernes voksende og tiltakende kamper i USA og over hele verden, mot ulikhet, utbytting, krig, autoritært styre og det kapitalistiske profittsystemet.

_________________________________________

Anbefalte artikler om politidrapet av George Loyd

Trump oppildner politiets voldelige berserkgang mot protesterende

Hundretusener mønstrer multietniske demonstrasjoner mot politivold, i en kraftfull fremvisning av arbeiderklasse-enhet

Mordet på George Loyd og kampen mot politivold i USA

Loading