Sist mandag så fremveksten av det som kan se ut som et slående paradoks. Det var dagen da National Bureau of Economic Research erklærte at USA var i en lavkonjunktur – en økonomisk sammentrekning, som vil vise seg å være den bratteste siden Den store depresjonen – samtidig som Wall Street-indeksene vendte tilbake til nivåene de hadde oppnådd ved starten av året.
Siden de stupte i midten av mars, da finansmarkedene i USA og internasjonalt frøys til over hele linja, har Wall Street hatt en spektakulær oppgang. Dow-indeksen har steget med 48 prosent siden den 23. mars, den teknologitunge Nasdaq-indeksen er opp med 45 prosent og er nå 1 000 poengpunkter høyere enn ved begynnelsen av året, og S&P 5 000-indeksen, som også har steget 45 prosent, er tilbake til der den var før Covid-19-pandemien slo til.
Markedsoppgangen, som finner sted midt under den største helsekrisen på et århundre, mens infeksjonsraten og antallet dødsfall fra koronavirus fortsetter å stige i USA og internasjonalt, står i sterk kontrast til den underliggende realøkonomien.
I forrige uke advarte det amerikanske kongressbudsjettkontoret [et offisielt partiuavhengig organ], i motsetning til den amerikanske presidenten Trumps og andres påstander om at økonomien ville komme «brølende tilbake», at de pågående innvirkningene av pandemien ville vare i minst et tiår.
Estimater for konsekvensen av pandemien for de fem største europeiske økonomiene setter Storbritannias sammentrekning til 14 prosent, Spanias til 11,6 prosent, Frankrikes til 10,3 prosent, Italias til 9,2 prosent og Tysklands til 6,1 prosent. Verdensbanken (WB) har spådd at verdens BGP [brutto global produkt] i år vil trekke seg sammen med 5,2 prosent.
Under disse betingelsene har tradisjonelle beregninger for fastsettelse av aksjekurser, som relasjonen pris/inntjening [P/E], blitt skjøvet til side da storselskapenes aksjekurser fortsetter å stige, selv om selskapene enten registrerer tap, eller på grunn av pandemien ikke engang kan gi noen fremtidsestimater over inntekter.
Hva ligger til grunn for denne spekulasjonsmanien midt i all døden, ødeleggelsen av millioner av arbeidsplasser og den tiltakende fattigdommen som rammer stadig bredere masser av den yrkesaktive befolkningen?
Svaret er å finne i styringsklassens respons på pandemien. Fra begynnelsen av behandlet den ikke Covid-19 som en helsekrise som måtte håndteres ved anvendelsen av vitenskapelig baserte tiltak, men som et slag mot profittakkumulering, og den handlet deretter.
Trump-administrasjonen, med støtte fra hele det politiske etablissementet, organiserte ei redningspakke for storselskapene under CARES Act på mer enn $ 3 billioner [NOK 28 billioner; dvs. 28 000 milliarder], samtidig som [den amerikanske sentralbanken] US Fed steppet inn for å sprøyte billioner av dollar av gratispenger inn i finansmarkedene.
Etter allerede å ha hevet sin beholdning av verdipapirer fra $ 800 milliarder [NOK 7,5 billioner] til mer enn $ 4 billioner [NOK 37,34 billioner] i etterdønningene av den globale finanskrisen i 2008, har Fed nå ytterligere økt sine eierandeler av verdipapirer til $ 7 billioner [NOK 65,34 billioner], med forventningen om at dette vil stige til $ 9 billioner [NOK 84,01 billioner]. Fed-styreleder Jerome Powell har gjort det klart at det «ikke er noen grense» for deres oppkjøp, da sentralbanken fungerer som garantist for finansmarkedene over hele linja.
Feds handlinger blir kopiert over hele verden. Ifølge et dokument publisert av [den Basel-baserte internasjonale] finansinstitusjonen Bank for International Settlements (BIS), betyr den samlede effekten av tiltak truffet av verdens fem største sentralbanker at deres balanseregnskaper vil vokse til hele 23 prosent av BGP før utgangen av 2020, sammenlignet med en stigning på 10 prosent etter 2008-krisen, og vil forbli på disse historisk usette nivåene for ubestemt fremtid.
** image 2; caption: Folk venter i kø for å få bistand med ledighetsytelser ved One-Stop Career Center i Las Vegas [Foto: AP Photo/John Locher]
Sett fra Wall Streets finanshus’ og spekulanters synspunkt har pandemien vært en vinn-vinn-situasjon. De har blitt oppmuntret av det morderiske pådrivet for en gjenopptakelse av arbeidet og forvissningen om at de har full støtte fra et politisk etablissement som åpent opprettholder prioriteringen av selskapsomsetning og profitter fremfor arbeideres liv.
De vet også at dersom det skulle være noe betydelig fall i aksjemarkedet, da vil Fed gripe inn for å gjøre enda mer gratispenger tilgjengelig.
I tillegg erkjenner de at det er enorme gevinster å hente fra den økonomiske ødeleggelsen. Det setter betingelsene der storselskaper får slukt opp foretak som går under, og dermed øke størrelsen og profittene til de som overlever.
Samtidig kan de bruke stigningen av arbeidsledighetsnivåene til rekorder i etterkrigsperioden, som ei slegge for å drive ned arbeidernes lønninger og kontraktbetingelser, der de nå går til verks med omstruktureringer av sine operasjoner med bruk av ny teknologi, for å ansette færre arbeidere til langt reduserte lønnsnivåer.
Kort sagt lærer de herskende selskaps- og finansoligarkene at de ikke bare kan leve med koronaviruset, men at de kan trives og tjene på det.
Det er imidlertid objektive grenser for spekulasjonsbakkanalen [‘bacchanalia’]. Berget av fiktiv kapital, skapt av innsprøytningen av penger med et trykk på en dataknapp, skaper ikke i-seg-selv noen reell verdi. Finansielle eiendeler [‘assets’; verdipapirer], inkludert oppblåste aksjeporteføljer, representerer krav på fremtidig reelt skapt verdi, som må hentes ut fra arbeiderklassens arbeid.
Dette fordrer en intensivering av utbyttingen av arbeiderklassen til uforlignelige høyder. Styringsklassene, i USA og rundt om i verden, gjør nå sine forberedelser til den enorme klassekonfrontasjonen dette innebærer.
Dette er den underliggende og motiverende kraften bak Trump-administrasjonens pådriv for å få etablert et militær-politi diktatur og skrotingen av konstitusjonelle normer. For å bruke formuleringene til Trumps forsvarsminister Mark Esper er prosessen med profittakkumulering «kampområdet» [‘battle space’], som den kapitalistiske statens styrker må «dominere».
Utbruddet av protester mot politimordet på George Floyd er en forhåndsvisning av enda større klassekonfrontasjoner som er på horisonten. Floyds siste ord: «Jeg får ikke puste,» har gitt gjenklang over hele USA og internasjonalt, fordi de innkapsler situasjonen arbeidere står overfor.
Det blir stadig mer umulig «å få puste», det vil si å kunne leve under kapitalistsystemet, ettersom styringsklassene søker å få bevart sitt profittsystem med alle nødvendige midler, uansett hva kostnaden måtte være.
Det brennende saksanliggendet arbeiderklassen står overfor er bevisst å forstå den objektive logikken i situasjonen den nå konfronterer, og karakteren av kampen som den allerede fører mot en morderisk og diktatorisk styringsklasse.
Den amerikanske Uavhengighetserklæringen påkalte i utgangspunktet den uomtvistelige retten til liv. I dag kan oppnåelsen av denne rettigheten bare videreføres gjennom en bevisst kamp for politisk makt – omveltingen av profittsystemet og etableringen av en arbeidernes stat, som det første og mest avgjørende skrittet for gjenoppbyggingen av økonomien på sosialistiske fundamenter.
_____________________________________________
Anbefalte artikler om politidrapet av George Loyd
• Trump oppildner politiets voldelige berserkgang mot protesterende
• Hundretusener mønstrer multietniske demonstrasjoner mot politivold, i en kraftfull fremvisning av arbeiderklasse-enhet