Anticapitalistas, en småborgerlig politisk tendens som i 2014 bidro til opprettingen av partiet Podemos i Spania, kunngjorde i forrige måned at de ville forlate PSOE-Podemos-regjeringen [koalisjonen av sosialdemokratene i Sosialistpartiet og pseudo-venstre-partiet Podemos].

Masseraseri bygger seg mot PSOE-Podemos-regjeringen og den katastrofale konsekvensen av dens nedskjæringspolitikk og tilbake-til-arbeid-retningslinje under Covid-19-pandemien. Podemos’ rolle markerer arbeiderklassens ytterligere bitre erfaring med såkalte «venstrepopulistiske»-partier, etter sviket til pro-nedskjærings-regjeringen ledet av Syriza («Koalisjon av Det radikale venstre») i Hellas.

Anticapitalistas stemte for å tre ut av regjeringen i vinter etter en streik mot PSOE-Podemos’ pensjonsnedskjæringer i Baskerland og spanske bønders «gul vest»-protester i landlige områder.

14. mai-uttalelsen fra Anticapitalistas, som til slutt kunngjorde deres fratredelse fra regjeringen erklærte også at i en intern avstemming besluttet 89 prosent av medlemmene seg for å tre ut av Podemos. Erklæringen hevdet at Anticapitalistas ville bygge «en antikapitalistisk bevegelse åpen for alle slags kamper og erfaringer, som vil tillate oss å se til fremtiden på en åpen måte».

De sterkeste mulige advarslene må reises om den reaksjonære rollen som Anticapitalistas og allierte «venstrepopulistiske» partier, som De demokratisk sosialister i Amerika (DSA), Ukuelige Frankrike (LFI) og det tyske Venstrepartiet (Die Linke), vil spille i arbeiderklassens kamper. En overveldende stank av politisk kynisme omgir Anticapitalistas’ manøvre.

Anticapitalistas forlater ikke Podemos fordi de motsetter seg noe av Podemos’ signaturpolitikk: Partiets tilbake-til-arbeid-ordre midt under pandemien, partiets innstrammings- og nedskjæringspolitikk, partiets bånd til spansk etterretning og det militære offiserskorpset, eller disses fengsling av katalansk-nasjonalistiske politiske fanger. Faktisk hyller uttalelsen rammeverket til PSOE-Podemos-regjeringen, der de erklærer: «Selvfølgelig vil vi støtte alle vinningene oppnådd innenfor dette rammeverket, og vi vil slåss sammen mot det ekstreme høyre.» Erklæringen tillegger at «det er ingen tvil om at vi vil finne oss i mange felles kamper med de i Podemos.»

Mens de med sitt navn Anticapitalistas forkynner å være «antikapitalistiske», er de på ingen måte det. Grupperingen blir nå av Podemos sendt ut for å tjene som en betalt agent for den spanske kapitaliststaten, for å intervenere på sosiale medier og i protester og streiker som er fiendtlige mot Podemos, for å spionere på dem og få kvalt dem. Når eksplosive klassekamper forberedes internasjonalt midt under styringselitenes ondartede forsømmelse av befolkningen under Covid-19-pandemien, må det bygges en politisk ledelse i arbeiderklassen som er uforsonlig i sin opposisjon mot pro-imperialistiske, småborgerlige grupper som Anticapitalistas.

Anticapitalistas fratredelse fra Podemos er en lenge diskutert, nøye iscenesatt statsoperasjon. I februar kunngjorde Anticapitalistas at de ikke ville stille kandidater til Podemos’ Tredje borgerforsamling, partiets viktigste ledelsesorgan, som ble avholdt den 21. mars. Dette ble bredt tolket som et tegn på at de var i ferd med å forlate Podemos. Deretter ble det lagt ut en felles video av Anticapitalistas-leder Teresa Rodríguez og Podemos-generalsekretær og visestatsminister Pablo Iglesias.

I videoen signaliserte Rodríguez i feministiske språkformuleringer at Anticapitalistas ville forlate Podemos, men forbli politisk nært partiet: «Jeg mener at i politikken som i livet, er det måter å skilles på som er aggressive, voldelige og patriarkalske, og så er det siviliserte, respektfulle, empatiske og til-og-med kjærlige måter, som er de sunneste, som de kan bygges og er mulige i politikken. Dét er betydningen av meldingen vi sender ut i dag.»

Iglesias responderte ved å rose Rodríguez for å ha gitt et «eksempel på hvordan man gjør ting riktig», og gjentok: «Dette er ikke farvel, bare ser-deg-snart.»

I løpet av de påfølgende månedene tillot Podemos statssubsidier å strømme til Anticapitalistas via deres lokale, regionale, nasjonale og europeiske Podemos-representanter. Podemos’ Anticapitalistas-medlemmer, som MEP [medlem av europaparlamentet] Miguel Urbán og Cádiz-byrådsleder/borgermester José María González, fortsatte i sine posisjoner.

Rodríguez selv leder både Anticapitalistas og Fremover Andalucia, en regional valgkoalisjon i Andalucia mellom Podemos, stalinistiske Forente Venstre [IU] og de andalusiske nasjonalistene. Hun har blitt tillatt å beholde kontrollen over organisasjonen selv etter at Anticapitalistas teknisk sett forlot Podemos, ettersom alle disse organisasjonene fortsetter å jobbe side-om-side i en valgplattform. Dette lar Anticapitalistas beholde kontrollen med et årlig tilskudd på € 1,7 millioner for å finansiere sine operasjoner.

Anticapitalistas vil fortsette å jobbe med, og motta midler fra mange slike valgfronter sammen med Podemos på lokalt og regionalt nivå.

Anticapitalistas forsøker å gi et «venstre»-ferniss til denne politiske operasjonen, og presenterer sin fratredelse fra Podemos som del av en antifascist-kamp. Rodríguez hevdet i hennes organisasjons nettmagasin Viento Sur: «Det å legge alle eggene i den med-regjerende kurva [med PSOE] er å overlate opposisjon til høyresidens krefter… I andre europeiske land har den mørke siden av koalisjonsregjeringene med sosialdemokratiet vært veksten av det ekstreme høyre. Når vi overlater opposisjonsspillerommet til det ekstreme høyre, da roter vi ting til, fordi vi får dem til å vokse mens vårt spillerom krymper.»

Anticapitalistas’ påstand om at de bekjemper det ytre høyre er en løgn, innrettet mot å få overbevist venstreorientert ungdom og arbeidere som er desillusjonerte av Podemos om at de er pliktige til å støtte Anticapitalistas’ agenda.

Faktisk har Anticapitalistas konsekvent forsøkt å få blokkert en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, og å få knyttet arbeidere til PSOE, blant annet ved at de bøyde seg for ytrehøyre-politiske retninglinjer da de var med i regjeringen. Rodríguez’ kommentar om at Podemos overlater opposisjon til det ytre høyre understreker ganske enkelt at Anticapitalistas ikke har fungert som noen opposisjonell tendens, og heller ikke gjør det nå. Dette bekrefter advarslene fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] om slike pseudo-venstre-grupper.

Det reelle forholdet mellom de «venstrepopulistiske» partiene og det ytre høyre ble tydligst illustrert i Hellas. Podemos’ greske allierte Syriza dannet sin regjeringskoalisjon med et høyreekstreme parti, De uavhengige grekere (ANEL), etter at Syriza vant valget i 2015. Anticapitalistas’ MEP og nestleder Miguel Urbán hyllet Syriza den gangen som «den første regjeringen som kan kalles verdig i Europa siden krisen, den eneste som forsvarer folkets interesser ... Derfor må vi forsvare den som vår egen.»

Kort etter at denne uttalelsen ble avgitt i juni 2015, påla Syriza et sett av innstrammingstiltak som var strengere enn noen regjering i moderne historie hadde våget, og gjennomførte den mest drakoniske antiflyktningepolitikken i Europa, samtidig som de solgte våpen til saudi-monarkiet for deres genocidale krig i Jemen. I fjor ble Syriza kastet ut av de frustrerte og utarmede velgerne.

Det er ikke en overvurdering, men en helt berettiget advarsel, å kalle tendenser som Anticapitalistas for statens politiske agenter. Når Rodríguez nå skal avlevere til Podemos «kjærlige» rapporter om arbeidere og ungdom som er involvert i kamp, da snakker hun til et parti der lederen, visestatsminister Pablo Iglesias, sitter i det ledende organet til Nasjonalsenteret for etterretning (CNI), etablert av fascistdiktatoren Francisco Franco i 1972, for å undertrykke venstreorientert opposisjon.

Andre ledende Podemos-medlemmer inkluderer tidligere dommere og offisielle embetsfunksjonærer fra politiet, og general Julio Rodríguez, tidligere sjef for de væpnede styrkenes generalstab, som ledet den spanske deltakelsen i den blodige NATO-krigen i Libya i 2011, som etterlot 30 000 døde. Målet for de «felles kampene» som Rodríguez i fellesskap skal organisere med Podemos er ikke finansaristokratiet, men arbeiderklassen.

Anticapitalistas’ teori om «brede venstrepartier» og etableringen av Podemos

Anticapitalistas’ utvikling, og Podemos’ siden grunnleggelsen i 2014, er ikke resultatet av et taktisk feiltrinn. Deres integrering inn i politi-stat-apparatet er det nødvendige utfallet av deres reaksjonære klasseorientering, og gjenspeiler de materielle interessene til velstående sjikt innen akademia og fagforeningsbyråkratiene, som finner teoretisk uttrykk i deres forestilling om å bygge en politisk bevegelse. Der de avviser et historisk forankret, internasjonalt og marxistisk perspektiv, søker de prinsippløse allianser for manøvrer innenfor rammeverket av nasjonal politikk. De er organisk ute av stand til prinsipiell opposisjon mot høyreorienterte politiske retningslinjer – til-og-med innstrammings- og nedskjæringstiltak som har ført til et katastrofalt sammenbrudd av helsevarsler og helsevesenet midt under en dødelig pandemi.

Deres oppfatning ble formulert i oppfordringer om å bygge «brede venstrepartier» fremmet av Anticapitalistas og deres likesinnede internasjonalt. Deres franske likesinnede, Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), ga kanskje den klareste utformingen av dette perspektivet og dets avvisning av trotskisme. I 2009 uttalte partiet:

NPA hevder ikke et spesifikt forhold til trotskisme, men kontinuitet med de som, over de siste to århundrene, har konfrontert systemet hele veien. NPA er et pluralistisk og demokratisk parti. [Det har vært] deltakelse av kamerater fra forskjellige komponenter av den sosiale bevegelsen, fra den venstreorienterte antiglobaliseringsbevegelsen, fra den politiske økologibevegelsen, av kamerater fra PS [det franske Sosialistpartiet, et borgerlig regjeringsparti] og PCF [Det franske kommunistpartiet; NPAs viktigste koalisjonspartner], fra anarkistbevegelsen, fra den revolusjonære venstresiden. Uten å skulle bli intetsigende, NPA har alt å vinne ved å åpne seg enda lenger.

Det betyr, NPA allierte seg med stalinistiske partier som støttet oppløsingen av Sovjetunionen og gjenopprettelsen av kapitalismen, og med borgerlige partier med flere tiår lang historikk for innstramminger, nedskjæringer og krig.

Anticapitalistas og Podemos fulgte denne orienteringen så godt som til punkt og prikke. Partinavn trengte bare å bli oversatt fra fransk til spansk. Mens NPAs François Sabado understreket at et «bredt venstre»-parti «ikke er redusert til enheten av revolusjonære», kom kanskje den tydeligste uttalelsen om disse partienes karakter fra NPAs danske likesinnede, Den rød-grønne alliansen (RGA).

I et essay om «det brede venstres» antikapitalistiske partier publisert i 2010, skrev ledende RGA-medlem Bertil Videt: «Politiske partier er selvfølgelig bevegelige mål, som er vanskelige å fange og kategorisere ... Vi har ingen garanti for at et antikapitalistisk parti ikke vil la seg friste av maktens sødme, og gi slipp på hovedprinsippene, som det italienske Kommunistiske gjenopprettingspartiet, som støttet den italienske militærintervensjonen i Afghanistan og amerikanske baser i Italia.»

En slik politisk organisasjon, som erklærer at den er villig til å forråde de samme «hovedprinsippene» den hevder i offentligheten, er en reaksjonær bedrager som poserer som «venstre» samtidig som den orienterer seg til imperialisme. Denne vurderingen ble bekreftet av utviklingsbanen til Syriza, og av NPAs støtte til imperialistkriger i Libya og Syria.

I siste instans er et av «hovedprinsippene» disse partiene forrådte den antifascismen som Rodríguez nå forfekter som Anticapitalistas’ angivelige prinsipielle grunn for å tre ut av Podemos. Tidlig i 2014, før Podemos ble stiftet, støttet NPA det CIA-støttede statskuppet i Ukraina ledet av den fascistiske militsen Høyre Sektor, og hevdet at NPA skulle bygge «den venstre sektoren av Høyre Sektor».

Dette var de tvers igjennom pillråtne politiske fundamentene som en samling av middelklasse medieoperativer, statsvitenskapsprofessorer og fagforeningsbyråkrater bygde Podemos på.

Podemos ble grunnlagt i 2014 som ei politisk felle for ungdom som protesterte mot EUs sparepolitikk med innstramminger og nedskjæringer, etter utbruddet av revolusjonære arbeiderklassekamper i Egypt i 2011. Tusenvis av urbane ungdommer imiterte de hundretusener av arbeidere og ungdommer som okkuperte Tahrir-plassen i Kairo, der de okkuperte torg i Madrid, Barcelona og byer på tvers av hele Spania. 15M, eller indignados-bevegelsen, ble lansert med protester den 15. mai 2011 ved Puerta del Sol i Madrid, sammenkalt av foreninger som Reelt Demokrati Nå og Ungdom Uten Fremtid, som samarbeidet tett med Anticapitalistas, som den gangen kalte seg Antikapitalistisk Venstre (IA).

IA fremmet postmodernistisk retorikk som avviste arbeiderklassen og indikerte deres åpenhet for prinsippløse allianser for å kunne markedsføre seg innenfor de mer småborgerlige sjiktene av 15M-bevegelsen, og vinne støtte for sitt initiativ for Podemos som et «bredt venstreparti».

IA-kilder fortalte El Diario at Podemos «ikke er så mye et IA-initiativ som det er et initiativ fra en del av partiets ledelse, som takket være noen meningsmålinger som ble holdt sammen med medlemmer av Stiftelsen CEPS og medlemmer av Ungdom Uten Fremtid, har kommet i gang.» CEPS – Centro de Estudios Políticos y Sociales [Senter for politiske og sosiale studier] – var et redskap for stalinistiske professorer som Pablo Iglesias for å kunne få seg feite lønningssjekker fra borgerlige nasjonalistiske myndigheter i Venezuela og Ecuador for konsulenttjenester.

IAs sentrale bekymring ved grunnleggingen av Podemos var voksende opposisjon blant arbeidere mot PSOE og partiets tiår-lange historikk for sparepolitikk og krig, så vel som mot partiets allierte, det stalinistiske Forente Venstre (IU). IA-bulletengen understreket at nøkkelfaktoren for grunnleggingen av Podemos var «tilstedeværelsen av ei rekke personligheter med en medietilstedeværelse som prosjektets offentlige ansikt, som gjør det mulig å koble med deler av den venstreorienterte befolkningen som er misfornøyd med de tradisjonelle organisasjonene.»

Dokumentet beklaget «IUs forflytning til høyre, der de stadig mer åpent forbereder en ‘venstre’ regjering med PSOE».

IAs argumenter var et politisk bedrageri. De klaget over at IU inngikk allianser med big business-partiet PSOE, mens partiet arbeidet for å knytte ungdommen og arbeiderne til sosialdemokratiet og imperialismen. Dette var det eneste perspektivet som Podemos selv noen gang seriøst forfulgte etter grunnleggingen, som WSWS den gangen advarte for. WSWS skrev at Anticapitalistas’ Podemos-prosjekt var rettet inn mot å «forhindre et opprør av arbeiderklassen mot de sosialdemokratiske partiene og fagforeningsbyråkratiet, for å få kanalisert misnøyen over i angivelig radikale, men pro-kapitalistiske formasjoner».

Anticapitalistas fant i Pablo Iglesias en leder for sin operasjon – en stalinistisk professor og mediekåt opportunist som ikke la skjul på sin forakt for arbeiderklassen. Han var på fornavn med Santiago Carrillo, den mangeårige lederen for det stalinistiske Spanske Kommunistpartiet (PCE). I 2012 skrev han en sympatisk nekrolog over Carrillo – som under Den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 bisto og støttet de stalinistiske bortføringene og drapene av trotskister, og av Andrés Nin, lederen for det sentristiske Arbeiderpartiet for marxistisk forening (POUM), og siden skrev Carrillo Spanias 1978-Konstitusjon sammen med de fascistiske francomyndighetene.

Tittelen på Iglesias’ nekrolog over denne slakteren av Den spanske revolusjonen var: «Til tross for alt, Santiago var en av våre. Nå og for alltid.»

I 2013, rett før Podemos ble grunnlagt, skrev Iglesias et tekst i Público hvor han avviste arbeiderklassens revolusjonære rolle. Han skrev: «I lang tid representerte arbeiderklassen i Europa en enorm masse av befolkningen avhengig av deres lønnsinntekter,» og la til at i løpet av denne perioden «representerte den et subjekt som forflyttet seg i retning fremskritt». Så la han til: «Men sysselsettingen har endret seg.»

Han hevdet: «De som nå i dag er ved basen av den økonomiske strukturen kan ikke reduseres til én enkelt symbolsk enhet,» og «bare nærsyntheten til en viss venstreside kan insistere på å gruppere dem alle under merkelappen arbeidere ...»

Iglesias’ og Anticapitalistas’ bånd til toppfigurer i staten, og deres fiendtlighet overfor arbeiderklassen betinget dem til å spille en reaksjonær rolle i krisen som brøt ut etter at de grunnla deres parti.

I desember 2015 kollapset duo-polen mellom det sosialdemokratiske PSOE og det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular] som hadde dominert spansk valgpolitikk siden Franco-regimet kollapset. 2015-valget ga en uavklart parlamentsammensetning og en stemmefordeling splittet mellom PP, PSOE, Podemos og det høyreorienterte partiet Borgerne [Ciudadanos]. Med påfølgende uavklarte valg i juni 2016, april 2019 og november 2019, ble diskusjonen innen Podemos besatt konsentrert om hvordan man kunne få jobbet frem en regjeringskoalisjon med PSOE.

Antikapitalistas, Podemos og legitimeringen av fascistisk politikk

Mens Rodríguez presenterer Anticapitalistas’ exit fra Podemos som et initiativ for å bekjempe det ytre høyre, tjener hennes tendens’ nøye skriptede inntreden og uttreden fra regjeringen et helt annet formål. Disse trekkene har vært koreografert for å forhindre at det voksende sosiale raseriet i arbeiderklassen mot fascistiske politiske retningslinjer bryter ut mot Podemos og Anticapitalistas. Mens Anticapitalistas forfekter illusjoner om at Podemos kan «gjenopplives» ved integrering inn i «sosiale mobiliseringer», har Podemos faktisk innordnet og tilpasset seg og støtter det spanske og det europeiske borgerskapets politi-statlige politiske retningslinjer.

I 2017, midt under en tiltakende konflikt mellom Madrid og de regionale katalanske myndighetene i Barcelona om hvordan de skulle få implementert drastisk EU-nøysomhetspolitikk med nedskjæringer og budsjettinnstramminger, prøvde det spanske borgerskapet å adressere den politiske krisen forårsaket av sammenbruddet av dets tidligere to-partisystem. Der det grep tak i den katalanske uavhengighetsavstemmingen i oktober 2017, forsøkte det å forskyve rammeverket for den borgerlige politikken langt til høyre, for åpent igjen å legitimere francoismen og få satt opp et politi-stat-regime.

Minoritetsregjeringen ledet av PP, som til slutt hadde oppstått fra valget i juni 2016, mobiliserte i forkant av referendumet tusenvis av politi, arresterte offisielle katalanske embetsrepresentanter, stengte ned hundrevis av nettsteder, beslagla millioner av plakater og brosjyrer, stengte trykkerier og forbød møter. På dagen for folkeavstemmingen støttet PSOE åpent PP da det slapp løs voldelig opprørspoliti mot fredelige velgere. Over 1 000 ble såret, deriblant eldre kvinner som ble slått til blods av Guardia Civil.

PSOE støttet PPs voldsomme tilslag i Catalonia, der den spanske styringsklassen febrilsk jobbet for å legitimere politistatens fascistiske politiske virkemidler. Et titalls katalanske nasjonalistiske politikere ble fengslet som politiske fanger på oppblåste anklager om opprør og oppvigleri. Pro-francoisme partiet Vox, tidligere en ubetydelig faktor, fikk vegg-til-vegg dekning da borgerskapet pisket opp antikatalansk hysteri og spansk nasjonalisme. Forberedelser ble gjort og offentlig diskutert i mediene for å mobilisere spanske pansrede infanteritropper for å angripe Barcelona.

Hverken Podemos eller partiets fraksjon fra Anticapitalistas reagerte på offensiven sluppet løs av PP ved å motsette seg disse fascistiske politiske virkemidlene. Snarere intensiverte de presset for en allianse med big business-PSOE, samtidig som PSOE støttet PPs angrep i Catalonia. Iglesias appellerte til PSOE-lederen Pedro Sánchez, og sa: «Vi trenger et Sosialistparti som finner sin egen vei, langt vekk fra PPs reaksjonære og autoritære kurs. Kamerat Sánchez, ikke fall i fella av en felles front med PP!»

I 2018, samtidig med den tiltakende folkelige opposisjonen mot PP og partiets hårdhendte virkemidler i Catalonia, arrangerte Podemos en parlamentarisk manøvre der de skjøv ut PP og erstattet det med en minoritetsregjering ledet av PSOE. Anticapitalistas ønsket dette velkommen, samtidig som de innrømmet at PSOE ikke var «et reelt alternativ», men hevdet regjeringen ville være gjenstand for «sterkt press i institusjonene og på gatene» fra Podemos.

Den Podemos-støttede PSOE-regjeringen opprettholdt og videreførte PPs innstrammingsbudsjett, overøste hæren med milliarder av euro, angrep migranter og fortsatte den fascistiske antikatalanske kampanjen. Den tillot offisielt Vox å bli med sentralregjeringens statsadvokat i rettsforfølgelsen av offisielle katalanske embetsrepresentanter, på falske anklager om voldelig opprør for å ha organisert den fredelige folkeavstemmingen i 2017. I juni avsa Høyesterett en ekstraordinær kjennelse som hedret «don Francisco Franco», og erklærte at hans 1936-fascistkupp, som utløste Den spanske borgerkrigen, hadde gjort ham til Spanias «legitime» styrer, fra-og-med hans erklæring av den 1. oktober 1936.

Gejnnom hele denne perioden var Anticapitalistas’ initiativ ikke rettet mot å organisere motstand mot styringsklassens fascistiske utviklingforløp, men mot å trygge og ivareta spansk og europeisk finanskapitals essensielle strategiske interesser. Disse inkluderte ikke bare å forfølge innstramminger mot arbeiderklassen, men fremfor alt å prøve å unngå for åpenlyst å eksponere Anticapitalistas som en reaksjonær tendens som støtter ytrehøyrepolitikk, som ville risikere å fremprovosere forsøk på å lansere et politisk alternativ som opponerer mot Anticapitalistas og Podemos fra venstre.

Da katalanske nasjonalistpartier i begynnelsen av 2019 truet med å opponere mot det sentrale statsbudsjettet kalte PSOE-regjeringen til nyvalg i et desperat og til slutt mislykket forsøk på å underbygge sin forvitrende støtte. I kjølvannet av valget i april 2019, som produserte ytterligere en uavklart parlamentsammensetning, brøt det ut en bitter debatt i den spanske styringsklassen om hvordan man skulle få satt sammen en handlingsdyktig regjering. PSOE var fast bestemt på å kunngjøre en drakonisk dom etter skuerettssaken mot de katalanske nasjonalistfangene, i oktober 2019, i tråd med forlangender fra fascistiske krefter som Vox.

Mens fraksjoner av Podemos argumenterte for i løpet av sommeren å gå direkte inn i regjering med PSOE, vant Anticapitalistas til slutt debatten. De oppfordret til forsiktighet, og ba Podemos vente og ikke umiddelbart inngå i en PSOE-ledet regjering. De var villig til å støtte en Podemos-tilpasning til PSOE og Vox, men insisterte på at Anticapitalistas ikke kunne sees å gjøre det.

Dette argumentet ble eksplisitt meldt av professor Jaime Pastor, et ledende Anticapitalistas-medlem, etter at Podemos avbrøt regjeringssamtaler med PSOE, og valget i november 2019 ble kalt. I Viento Sur forklarte han hvorfor han motsatte seg Podemos’ deltakelse i en regjering med PSOE før utgangen av 2019: «Det var vanskelig å tro at Podemos kunne ha utviklet venstreorienterte politiske retningslinjer innenfra regjeringen, og på den andre side, ved sin taushet ville partiet ha vært nødt til å innrømme at det var medskyldig i høyreorientert politikk på økonomiske og sosiale spørsmål, og undertrykkende politiske virkemidler i Catalonia.»

Pastor motsatte seg ikke å gå inn en PSOE-ledet regjering og være medskyldig i høyreorientert politikk, som faktisk er det Anticapitalistas gikk hen til å gjøre. Han insisterte snarere på at Anticapitalistas og Podemos bare kunne gjøre det etter et nyvalg, og etter at PSOE hadde undertrykt de masseprotestene som helt sikkert kom til å bryte ut i Catalonia, mot fengslingen av katalanske politiske fanger. Dette ville forhindre en åpen assosiering av Anticapitalistas med PSOEs fascistiske undertrykking i Catalonia. Deretter kunne Podemos bli med på politikken for nøysomhet, militarisme og angrep på demokratiske rettigheter, som den «digitale knebling»-sensurloven, i håp om å unngå å fremprovosere ukontrollert opposisjon til venstre for seg.

Som Pastor formulerte det: «Dette gjør oss i stand til å tvinge PSOE-lederskapet til å akseptere offentlige forpliktelser til minimale enighetspunkter… samtidig som vi garanterer vår politiske uavhengighet til å utvikle fast opposisjon innenfra i parlamentet, og i folkelige bevegelser slik vi kan avgrense oss, oversvømme eller konfrontere dette partiet, regimet og EU-nøysomheten, om det noen gang skulle være nødvendig.»

Det var selvfølgelig ikke et spor av «politisk uavhengighet» eller «fast opposisjon» i politikken som ble ført av Anticapitalistas. Så snart de katalanske nasjonalistene var fengslet på oppblåste anklager og masseprotestene dette fremprovoserte hadde død ned, meldte Anticapitalistas seg tilfreds med i den nye regjeringen den 12. november 2019. Dager etter PSOE-Podemos-avtalen sa Anticapitalistas-medlemmet Raul Camargo til Europapress at Anticapitalistas ville «være årvåkne» og ville dømme regjeringen «for dens handlinger».

Anticapitalistas bestemte seg for å forlate regjeringen noen måneder senere da det pågående oppsvinget i den internasjonale klassekampen bredte seg til Spania. Internasjonalt hadde det brutt ut streiker i den amerikanske og meksikanske bilindustrien, mot den franske presidenten Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer og mot antimuslim-lover i India. I Spania lammet en generalstreik i Baskerland regionen under slagordet «Jobber, pensjoner og anstendige liv», og ble etterfulgt av bøndenes protester som fordømte PSOE-Podemos-regjeringen.

Alltid redd for å bli eksponert kunngjorde Anticapitalistas snart at de ville forlate regjeringen. Partiet prøvde å finne opp et påskudd for å gjøre det, og kritiserte absurd Podemos for ikke å opponere mot regjering som partiet er del av: «Det nåværende lederskapet i Podemos har forkastet vårt forslag for å gå med på å understøtte PSOE [ved makten] for så å gå til opposisjonen for å fortsette å slåss for å bygge et prosjekt som artikulerer et konstituerende flertall.» Anticapitalistas kunngjorde at de ville holde en intern debatt om sitt medlemskap i Podemos, mens de ville «prøve å promotere en ny syklus av kamper som unngår tømmingen av gatene.»

Anticapitalistas var klare til å forlate da Covid-19-pandemien forpurret deres planer. Avstemmingen om å tre ut fant sted den 28. mars, men det var først den 14. mai at partiet offentlig kunngjorde sin fratredelse. Ifølge partiets uttalelse: «Vi bestemte oss for å vente til i dag med å offentliggjøre denne beslutning; Vår prioritet har vært å følge med på Covid-19-pandemien som rammer vårt land veldig hardt og berører de mest utsatte sektorene av de folkelige klassene.»

Den spanske regjeringens første prioritet var imidlertid ikke å ivareta de syke. Pandemien har avslørt PSOE-Podemos-regjeringen, og regjeringer internasjonalt, der deres innstramminger og nedskjæringer har etterlatt helsevesener overveldet, mens de jobbet med fagforeningene for å tvinge millioner av arbeidere tilbake til arbeid uten verneutstyr, samtidig som de ga ut gedigne redningpakker til bankene og storselskapene.

Siden begynnelsen av mai har PSOE-Podemos-regjeringen hevet forordningene om å holde seg hjemme, vel vitende om at dette vil fremprovosere nye utbrudd som vil kreve tusenvis av liv. Det har vært nesten 50 000 overtallige dødsfall som kan tilskrives epidemien i Spania, der sykehus som har vært sultefôret for finansiering på grunn av nøysomhetspolitikken, inkludert den pålagt av Podemos, ble oversvømt av Covid-19-ofre.

Hvorfor ventet Anticapitalistas syv uker på å forlate regjeringen? Partiet har ikke kommet med noen entydig forklaring. Det er imidlertid ganske åpenbart at hadde partiet forlatt regjeringen i pandemiens tidlige stadier, og fordømt Podemos og dens historikk, ville det ha blitt sett som en opposisjonserklæring mot regjeringen og av dens katastrofale historikk for pandemien. Det var ikke del av planen om det «kjærlige» bruddet med Podemos. Og derfor, så snart partiet hadde ventet lenge nok etter pandemiens utbrudd, ålet det seg vekk.

Å snart Anticapitalistas mener at tiden er inne vil det begynne å posere, fullt og helt bedragersk, som en kraft for «opposisjon» mot den regjeringen den nylig forlot.

Hvor går Anticapitalistas?

Covid-19-pandemien har allerede fremprovosert den største arbeidsplassmassakren og økonomiske kollapsen siden Den store depresjonen på 1930-tallet. Hundrevis av millioner over hele verden har mistet deres arbeid. Massive sosiale angrep blir forberedt samtidig som banker og storselskaper blir overøst med milliarder av dollar og euro av regjeringer og sentralbanker. Ifølge Spanias sentralbank burde landet iverksette brutale innstrammings- og nedskjæringstiltak for de neste 10 årene på tilsammen anslagsvis € 60 milliarder [NOK 643,2 milliarder], dvs. $ 6 milliarder hvert år.

Om pandemien har Camargo lagt vekt på at Anticapitalistas, som før, vil promotere brede allianser med alle slag reaksjonære borgerlige eller småborgerlige organisasjoner: «Det er grunnleggende for oss å danne en veldig bred sosial blokk for å kunne hanskes med det som kommer, det som ligger foran. ... Dette kommer til å bli vilt. I denne sammenhengen vil det viktigste være en plural sosial blokks artikulering for å respondere på de aggresjonshandlingene som utvilsomt vil finne sted.»

De politiske retningslinjene som er implementert av PSOE-Podemos-regjeringen mens Anticapitalistas var del av den, viser de repressive tiltakene Anticapitalistas er berettiget til å støtte mot arbeiderne. PSOE-Podemos-regjeringen responderte på streiker fra stålarbeidere og protester fra Glovo-leveransearbeidere mot utrygge arbeidsbetingelser med å slippe løs opprørspoliti. Den forbød også protester og politiske stevner, der den kynisk argumenterte for at helsemessige hensyn måtte ha overhånd over retten til å protestere – samtidig som den sendte millioner av arbeidere tilbake til arbeid midt under pandemien. Takket være dens «digitale kneblings»-lov, overvåker politiet og hæren sosialmedier og gjennomfører opptrappet elektronisk massesensur.

Camargo signaliserte i sitt intervju at Anticapitalistas ikke opponerer mot denne historikken. Spurt direkte om han mener Iglesias forrådte de «Podemos’ opprinnelige prinsipper», svarte Camargo unnvikende: «Jeg ville ikke brukt de ordene. Vi mener det nåværende Podemos ikke er det opprinnelige Podemos.»

Historikken til Anticapitalistas, Podemos og deres regjering i Spania besørger ugjendrivelig bevis for de «venstrepopulistiske» partienes fiendtlighet mot arbeiderklassen. Perioden da disse organisasjonene brukte deres tilknytninger til stalinistiske partier for bedragersk å posere som forbundet med Oktoberrevolusjonen eller marxisme, er for lengst forbi. Det er stadig tydeligere at deres bunnløse forræderi er bundet opp med deres forsvar av kapitaliststaten – det vil si med deres klasseopposisjon mot marxisme.

Teoretikerne deres i dag avviser eksplisitt arbeiderklassens revolusjonære kamp for sosialisme. Chantal Mouffe, den post-modernistiske forfatteren og likesinnede med Syriza og Podemos, erklærte i hennes 2018-pamflett For en venstrepopulisme: «Det som presserende trengs er en venstrepopulistisk strategi rettet inn mot konstruksjonen av et ‘folk’, som kombinerer de forskjellige demokratiske motstandene mot post-demokrati, for å få etablert en mer demokratisk hegemonisk formasjon ... Jeg hevder at det ikke kreves et ‘revolusjonært’ brudd med det liberal-demokratiske regimet.»

Faktisk er pandemien, imperialistkriger, politiundertrykkelse og de obskøne nivåer av sosial ulikhet produsert av EUs innstramminger og nedskjæringer, bevis på kapitalistsystemets bankerott og umenneskelighet. De er også ugjendrivelige bevis for at det nasjonalistiske perspektivet fremmet av Anticapitalistas er ei blindgate for arbeiderklassen. Slike organisasjoner, fullstendig orienterte på å komme seg inn i nasjonale borgerlige regjeringer, har ingenting de skulle ha sagt under betingelser der etvert stort problem – kontrollen av globalisert industri og finansmarkeder, pandemien, krig, sosial ulikhet, klimaendringer – presenterer seg som et internasjonalt problem.

Disse partienes adoptering av merkelappen «venstrepopulistisk» i dag bare understreker at deres tidligere påstand om å være «post-marxister» ikke representerte noe forsøk på å videreføre de marxistiske tradisjoner for arbeiderklassens revolusjonære kamp, men snarere en avvisning av dem.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales (ICFI) opposisjon mot Anticapitalistas, basert på en kamp for proletær internasjonalisme og arbeiderklassens politiske uavhengighet, er ikke en fraksjonskrangel eller en taktisk disputt. Det representerer snarere den prinsipielle motstanden fra en trotskistisk organisasjon, som forsvarer marxismens historiske arv og søker å få besørget den internasjonale arbeiderklassen med revolusjonært lederskap, mot reaksjonære småborgerlige forsvarere av kapitalismen. Dét er den tendensen som nå må bygges i Spania og i land rundt i hele verden, for å bevæpne arbeiderklasser for kampen mot de reaksjonære «venstrepopulistiske» organisasjonene.

ICFI er uforsonlig i opposisjon mot ikke bare Anticapitalistas, men også de andre småborgerlige populistiske tendensene som mislyktes med å finne en måte å bli med i Podemos, men som nå hopper på anledningen til å inngå en allianse med Anticapitalistas og uskadeliggjøre opposisjonen mot regjeringen.

Anticapitalistas‘ fratredelse fra Podemos har eksponert grupper som den morenoistiske Corriente Revolucionaria de Trabajadores y Trabajadoras (Mannlige og kvinnelige arbeideres revolusjonære strømning – CRT), søsterpartiet til det argentinske Sosialistisk Arbeiderparti (PTS). Samme dag som det pabloistiske Anticapitalistas publiserte sin uttalelse, publiserte CRT en uttalelse med tittelen «Et brev til den spanske statens revolusjonære venstreside: La oss gå videre og ta skritt i retning av et forent parti av den revolusjonære venstresiden, arbeiderklassen, kvinner og ungdom.»

CRT hyllet Anticapitalistas og spekulerte absurd om at partiet ville bryte med kapitalismen. Det appellerte til partiet om å danne en revolusjonær «pol» for å omgruppere Anticapitalistas, CRT og katalanske og baskiske nasjonalistorganisasjoner. CRT hevdet at «en revolusjonær pol som det vi foreslår å bygge, vil også gjøre det mulig å overbevise andre organisasjoner til venstre for nyreformisme, som våre kamerater i Anticapitalistas, til definitivt å bryte med ledelsen av kapitaliststaten og planer om å søke enhet med venstrereformisme.»

Dette er absurd. Anticapitalistas søker ikke å få gjennomført et venstreorientert program, ikke mer enn det implementerer reformer for å forbedre arbeidernes levestandarder. Det er et kapitalistisk regjeringsparti som har arbeidet for å sløye levestandarder, føre krig, angripe demokratiske rettigheter og blokkere arbeiderklassens motstand mot borgerskapets fascistiske agenda. Hvorvidt eller ikke Anticapitalistas blir med i en koalisjon av partier som inkluderer elendige sjarlataner som CRT, vil det forbli en hardnakket forsvarer av kapitalismen. Faktisk understreker CRTs referanse til Anticapitalistas som «kamerater» at CRT i seg selv er en knapt forkledd fløy av Podemos og kapitaliststaten.

Det avgjørende spørsmålet som arbeidere og ungdommen står overfor som søker å få bekjempet konsekvensene av Covid-19-pandemien, sosial innstramming og nedskjæring, krig og militær-politi-represjon, i Spania og internasjonalt, er å sikre deres politiske uavhengighet fra disse middelklassekreftene. Ved å forvirre og demoralisere arbeidere med et impotent nasjonalistisk perspektiv, og ved å overlevere informasjon til offisielle embetsfunksjonærer som Iglesias som er direkte tilknyttet etterretningen og politiets kretser, jobber de for å få kvalt og demoralisert arbeidere og ungdommen.

Anticapitalistas’ reaksjonære historikk understreker at det avgjørende strategiske spørsmålet i dag er å bygge ICFI som det revolusjonære lederskapet i arbeiderklassen. Dette krever at man bygger seksjoner av ICFI i Spania og internasjonalt, basert på de kolossale politiske erfaringene som er nedfelt i organisasjonens historie, for å føre en kompromissløs kamp mot grupper som Anticapitalistas.

Forfatterne anbefaler også:

Anticapitalistas prepare to leave Spain’s Podemos-Socialist Party government

[13. februar 2020]

Spania: Arbeidsdepartementet ledet av Podemos godtar hundretuseners død av Covid-19

[27. april 2020]