Lincolns andre innsettingstale [‘Second Inaugural Address’] regnes som en av hans mest minneverdige taler. Den består bare av 700 ord og er innskrevet i stein i Lincoln Memorial i Washington, D.C., sammen med Gettysburg-talen.

Den andre innsettingstalen var unik ved at den var den første Lincoln-talen som fordømte slaveriet som rendyrket ondskap. Den brakte til opphør et tiår der slaveri-spørsmålet hadde vært gjenstand for gjentatte kompromissforsøk med sikte på å få etablert et modus vivendi mellom de slaveholdende sørstatene og nordstatene.

I ei ny bok utgitt av Providence, Rhode Island, sporer journalisten Edward Achorn hendelsene rundt Lincolns andre innvielse og følger flere sidefortellinger om livene til den afroamerikanske forfekteren for slaveriets avskaffelse [‘abolitionist’] Frederick Douglass, attentatsmannen John Wilkes Booth og poeten Walt Whitman.

En prolog besørger noen historiske scene-settinger. I tidlig mars 1865 nærmet Den amerikanske borgerkrigen seg sin ende. Etter fire år med uforlignelig blodsutgytelse var Konføderasjonen [‘Confederacy’; sørstatene] i sine siste uker. Unionsgeneralen Shermans tropper marsjerte nordover gjennom Carolinas, mens Grants hær holdt et stramt grep om Konføderasjonsgeneralen Lees forvitrende styrker som forsvarte Richmond.

Krigen som ble utløst av sørstatenes løsrivelse hadde opprinnelig blitt ført kun med det formål å få bevart unionen. Den hadde, gjennom en nådeløs logikk, utviklet seg til en revolusjonær kamp mot systemet med chattel-slaveri [o. anm.: ‘chattel’ i den juridiske betydningen besittelse/eiendom, som også omfattet slavenes barn]. Hundretusener av frigjorte slaver var blitt bevæpnet for å bekjempe Konføderasjonen, og i januar 1865 fullførte Kongressen vedtaket av Det 13. lovendringstillegget [Thirteenth Amendment] som forbød slaveriet.

Sommeren 1864, da krigen gikk inn i en utmattingsfase, så det ut til at Lincoln kunne tape det kommende presidentvalget til den tidligere unionsgeneralen George McClellan, som favoriserte fredsslutning med Konføderasjonen og bevaringen av slaveriet. Demokratenes valgkampanje var den mest rasistiske i USAs historie, med uhyrlige påstander om at hvite kvinner ville bli tvunget inn i foreninger med afrikanske amerikanere. Lincoln sto imidlertid standhaftig bak frigjøringsproklamasjonen [‘Emancipation Proclamation’] og målet om å avskaffe slaveriet.

General William Tecumseh Shermans erobring av Atlanta i september var med på å flytte den folkelige stemningen, og Lincoln vant gjenvalg med en avgjørende margin, drevet frem av stemmene fra unionssoldatene.

Betydningen av kampen i Amerika ble anerkjent over hele verden. Achorn nevner det ikke, men ved Lincolns gjenvalg sendte Karl Marx, på vegne av Den første internasjonale [First International Workingmen's Association] gratulasjoner til Lincoln. «De anser det som et forvarsel om epoken som kommer at det tilfalt en Abraham Lincoln, den egenrådige sønnen av arbeiderklassen, å lede sitt land gjennom den enestående kampen for redningen av ei lenkebundet folkegruppe og for gjenoppbyggingen av en sosial verden.»

Nå nærmet Konføderasjonen seg sammenbrudd og slutten syntes nær. Spørsmålet om hva som skulle bli med de frigjorte slavene, hang stort i horisonten. Den andre innsettingstalen signaliserte fullføringen av et vesentlig skifte for Lincolns del, så vel som for den offentlige opinionen i bredere henseende, mot slaveriet og i retning av å akseptere afroamerikanere som medborgere.

Den andre innsettingstalen er blant de mest velformulerte politiske talene i det engelske språket. Svøpt i bibelske hentydninger, inneholder talen disse udødelige ordene:

«Fondly do we hope—fervently do we pray—that this mighty scourge of war may speedily pass away. Yet, if God wills that it continue, until all the wealth piled by the bond-man’s two hundred and fifty years of unrequited toil shall be sunk, and until every drop of blood drawn with the lash, shall be paid by another drawn with the sword, as was said three thousand years ago, so still it must be said ‘the judgments of the Lord, are true and righteous altogether.’»

«Vi håper inderlig – og inderlig ber vi – at denne mektige krigens svøpe raskt må bli lagt bak oss. Dog, skulle Gud ville den videreført, inntil all den formuen som er stablet opp av den slavebundnes to-hundre-og-femti-år med ubesvart slit har blitt senket, og inntil hver en dråpe blod trukket av pisken, er betalt av en annen trukket av sverd, som det ble sagt for tre-tusen-år siden, så må det da fremdeles sies ‘Herrens dommer er sanne og rettferdige, i sin helhet.'»

Før denne luftige passasjen hadde Lincolns tale besørget en skarp utledning om slaveriets rolle i å ha forårsaket Borgerkrigen. Den fortjener å bli lest i sin helhet.

Achorns verk kunne gjort mer for å forankre den andre innsettingstalen i den bredere historiske konteksten. Det fokuserer i overkant på sekundære anliggender – for eksempel om Lincoln var religiøs eller ikke. Det er mye detaljer om de organisatoriske forberedelsene for innvielsen. Noen av de fakta forfatteren introduserer er interessante, men det er også mye som er trivielt.

Langt viktigere var Shermans marsj gjennom Carolinas, som plasserte Lees hær i knipetangmanøvren mellom Ulysses S. Grant i nord og Sherman i sør. Med en teft for det teatralske arrangerte Sherman å få blåst i lufta den første kanon som ble brukt til å skyte på Fort Sumter, til å sammenfalle med at Lincoln svor eden for presidentvervet.

I diskusjonen om Shermans rolle legger forfatteren et ensidig fokus på ødeleggelsene påført det slaveeiende oligarkiet av unionshæren i South Carolina. Beretningene fra noen av de velstående kvinnene fra sørstatene presenteres som «det sørlige» synspunkt, og utelukker i stor grad slavenes syn og ignorerer fullstendig massen av fattige hvite, som hverken hadde slaver eller plantasjer, og faktisk ingen del av slaveriet.

Noen av de mest interessante passasjene i boka omhandler Frederick Douglass’ endrende holdninger til Lincoln. Selv om Lincoln alltid hadde vært en motstander av slaveri var han på ingen måte en forfekter av avskaffelse [‘abolitionist’] og søkte bare å få stanset slaveriets spredning inn i nye områder.

Douglass første møte ansikt-til-ansikt med Lincoln var i Det hvite hus i august 1863. Som forfatteren bemerker slapp han inn umiddelbart, selv om han ikke hadde noen avtale. Douglass bemerket senere: «I hans selskap ble jeg aldri på noen måte påminnet min ydmyke opprinnelse, eller min upopulære hudfarge.» Da han ble spurt av Lincoln om synspunkter på den politiske og militære situasjonen, kritiserte Douglass Lincoln for det han mente var presidentens «slepende, nølende, vaklende politikk». Lincoln svarte at han nok kunne virke treg, men ikke vaklende. «Jeg tror ikke det kan vises at når jeg engang har tatt stilling, noen gang har jeg trukket meg fra den.»

Under deres andre møte, i august 1864, advarte Lincoln Douglass om at han kunne tape det kommende valget. Han ba Douglass om å bistå til å oppmuntre så mange slaver som mulig til å søke beskyttelse bak unionens frontlinjer, slik at de ville være frie etter at krigen var over. Douglass mintes: «Det han sa den dagen viste en dypere moralsk overbevisning mot slaveri enn jeg noen gang hadde sett før, i noe som er talt eller skrevet av ham.»

Mange år senere mintes Douglass at Lincoln, målt etter perspektivet til forfekterne for avskaffelse, kunne ha virket «slepende». Men, la han til: «Mål ham etter hans lands sentiment, et sentiment han som statsmann var bundet til å konsultere»; Lincoln var «rask, nidkjær, radikal og bestemt».

Dette synet på Lincoln motsier de nylige forsøkene fra New York Times og avisas 1619 Project for å presentere et hudfargebasert syn på amerikansk historie, som presenterer Lincoln som bare nok en hvit rasistisk president, uinteressert i slavenes skjebne, og som benekter den enorme, revolusjonære betydningen av Den amerikanske borgerkrigen.

Som Douglass sa i en tale i januar 1864 for Cooper Union i New York, hadde verden aldri sett en «mer adelig eller mer grandiøs krig enn den som de lojale menneskene i dette landet nå fører mot de slaveholdende opprørerne. Det slaget vi rammer dem med er ikke bare for å frigjøre et land eller et kontinent, men hele verden fra slaveri – for når slaveriet faller her, da vil det falle overalt.»

Ikke overraskende fremkalte Lincolns andre innsettingstale kraftig polariserte synspunkter. Pro-Demokrat-avisa Chicago Times sa det ikke virket mulig at Lincoln kunne produsere «et dokument som var så løsskodd, så løst sammenføyd, så enfoldig ikke bare i litterær konstruksjon, men i sine ideer, sine sentimenter, sitt grep.»

Philadelphia Enquirer skrev derimot at talen var bemerkelsesverdig for dens kortfattethet, og «enda mer bemerkelsesverdig for sin enkelhet, kraft, stilrenhet og dens adelige ånd. Den er mannen og anledningen verdig.»

Der han skrev til en støttespiller sa Lincoln at han forventet at den andre innsettingstalen «skulle stå seg så vel som – kanskje bedre enn – noe jeg har produsert; men jeg tror ikke den vil være umiddelbart populær.»

Charles Francis Adams Jr., sønn av den amerikanske ambassadøren til Storbritannia, kalte Lincoln et av «tidenes underverk», og han mente talen var «krigens historiske grunntone».

Under mottakelsen etter innsettingen var Douglass fast bestemt på å håndhilse på Lincoln, til tross for sikkerhetsvaktenes bestrebelser for å forhindre ham, på grunn av hans hudfarge. Han klarte til slutt å få kommet seg inn ved hjelp av et ikke-navngitt kongressmedlem som gjenkjente ham. Lincoln insisterte på å ta seg tid for å spørre Douglass hva han syntes om innsettingstalen. Det var en «hellig gjerning», repliserte Douglass.

Achorn konkluderer boka med en epilog som gjenforteller de mørke begivenhetene ved Ford's Theatre og attentatet på Lincoln. Booth, som hadde skygget Lincoln i løpet av innvielsen, hadde lenge planlagt å kidnappe presidenten. Hans plan ble senere et mordkomplott da han fikk vite at Lincoln hadde til hensikt å gi stemmerett til i-det-minste noen frigjorte slaver.

Attentatet på Lincoln satte visepresidenten Andrew Johnson i ansvarsposten. Johnsons berusede, usammenhengende tale ved innsettingen behandles i detalj av Achorn. Johnson var en bitter motstander av borgerrettigheter for afrikaner amerikanere og faktisk av hele programmet for en radikal Gjenoppbygging.

Det er legitimt å spekulere på konsekvensen for Gjenoppbyggingen om ikke Lincoln hadde blitt drept. Men på lengre sikt ble nordstatenes styrende eliters beslutning om til slutt å avslutte Gjenoppbyggingen og gjenopprette makten for restene av det gamle sørstats-slavokratiet, bestemt av deres felles frykt for fremveksten av den industrielle arbeiderklassen som en mektig sosial kraft.

Ingen innsatser skal kritiseres for ikke å ta opp alle aspekter av det enorme historiske dramaet som Den amerikanske borgerkrigen er. Alchorn bringer et journalistens øye til historier og «vinkler» rundt Lincolns andre innsetting. Men Borgerkrigens revolusjonære betydning har en tendens til å bli tilslørt av detaljene. Skjønnheten i Lincolns Second Inaugural Address er at den artikulerte denne revolusjonens kraft og historiske karakter.