84-år-gamle Félicien Kabuga, beskyldt for å være en hovedfinansier av folkemordet i Rwanda i 1994, ble i forrige måned arrestert i Asnières-sur-Seine, en av Paris’ forsteder. Han var på tidspunktet for folkemordet på tutsierne en av Rwandas rikeste forretningsmenn, og ble ofte kalt «genocidfinansieren» for å ha finansiert og utstyrt Interahamwe-militsene som gjennomførte de fleste av massakrene under folkemordet. Han opprettet også Radio Mille Collines (De Tusen Åsers Radio), som kringkastet Hutu-ekstremistisk ideologi, inkludert oppfordringer til drap mens genocidet pågikk.
Ofrenes foreninger har besørget informasjon til franske domstoler om rundt 30 individer som er beskyld for medvirkning til folkemord, men de har blitt møtt av myndighetenes tause steinmur. Derfor er det ikke overraskende at Kabuga, selv om han angivelig har vært ettersøkt siden 1997, har vært i stand til å leve i ro og fred i Frankrike i flere tiår.
Han fikk bistand fra sine barn, som politiet hadde overvåket for å finne frem til ham. Han levde i skjul under en antatt identitet med «pass fra et afrikansk land», som etterforskerne nektet å identifisere. De ville heller ikke oppgi siden når Kabuga hadde vært bosatt i Frankrike.
Forrige gang Kabuga med sikkerhet ble funnet, selv om han slapp unna politiet, var i 2007 i Frankfurt, da han reiste på et tanzaniansk pass. Han var dengang sammen med Augustin Ngirabatware, den rwandiske ministeren for økonomisk planlegging under genocidet, som også er ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda, og som ble arrestert av tysk politi. Ifølge franske etterforskere brukte Kabuga 28 falske identiteter mens han levde i skjul. Det gir et visst perspektiv på de nettverkene av bistand som arrangørene av folkemordet i Rwandia har på tvers av hele Afrika og Europa.
Kabuga vil bli utlevert for å bli stilt for retten av Mekanismen for internasjonale straffedomstoler (MICC), der aktoratet koordinerte hans arrestering, og som overtok de utestående Rwanda-sakene som tidligere var forvaltet av Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Kabuga skal stilles for retten i Arusha i Tanzania.
Det gjenstår å se hvorfor Frankrike plutselig gikk inn for å samarbeide med kampanjen for å få arrestert Kabuga. Landets relasjoner med Rwanda har vært anstrengte, særlig siden bruddet på diplomatiske forbindelser fra 2006 til 2009. Siden ambassadør Michel Flesch forlot stillingen i 2015, har Frankrike ikke hatt noen representasjon på det nivået i Rwanda, og siden Rwanda har nektet å anerkjenne ambassadører foreslått av Frankrike har ambassaden i Kigali vært ledet av en lavere rangert chargé d’affaires. Rwanda har på sin side sendte den erfarne ambassadøren François-Xavier Ngarambe til Paris.
Fransk imperialismes innteresser, som søker å få befestet sine posisjoner i regionen, er enorme. Rwanda, Burundi og Uganda fører jevnlig proxy-krigføring via militser som fremdeles er aktive i de østlige regionene av Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Frankrike og andre imperialistmakter er bekymret for Kinas økende kommersielle innflytelse i Afrika, som har forpurret operasjonene til transnasjonale selskaper fra Frankrike og NATO-land, i det de anser å være deres «bakgård». De anvender alle mulige diplomatiske og militære midler for å få kontret den kinesiske innflytelsen.
Et kvart århundre etter folkemordet forsøker det franske regimet fortsatt å skjule fransk imperialismes ansvar, og den støtten den frenske regjeringen ga det hutu-etnisk Rwanda-regimet i månedene fra april til juli 1994, da det utførte massedrapene av 800 000 medlemmer av tutsi-minoriteten og hutuer som var positivt innstilte til politiske overenskomster med tutsiene. Frankrike tillot de genocidale styrkene å flykte i retning av Kongo i det som het Operasjon Turkis [Opération Turquoise], da den fremtidig tutsi-presidenten Paul Kagames Rwandan Patriotic Front (RPF) tok kontroll over landet med stilltiende amerikansk støtte.
Ved siden av sitt ansvar for folkemordet bærer Frankrike, ved å ha tillattt hutu-ekstremister å forlate Rwanda og ta kontroll over leirene av hutu-flyktninger som flyktet fra Rwanda og Burundi i retning av Kongo, knusende ansvar for Kongo-krigene i årene fra 1996 til 1997, og fra 1998 til 2003, som krevde millioner av liv. Disse krigene har med rette blitt omtalt som «en afrikansk verdenskrig». De involverte ni afrikanske land og rundt 30 væpnede grupper, som gjorde krigene til de største mellomstatlige konfliktene i Afrikas samtidshistorie.
Etter at det stalinistiske regimet oppløste Sovjetunionen i 1991 førte fransk, britisk og amerikansk imperialisme brutale kriger for deres innflytelse i Afrika, som førte til blodige kriger og folkemord. Den afrikanske befolkningens sosiale og demokratiske ambisjoner fant ingen progressiv representasjon under betingelser der ingen politiske partier der forsvarte et internasjonalistisk sosialistisk perspektiv i arbeiderklassen.
De siste stadiene av begivenheter før folkemordet i Rwanda fant sted under det franske presidentskapet til Sosialistpartiets (PS) François Mitterrand, etter at de konservative (UDF) vant parlamentsvalget i 1993. Den konservative Édouard Balladur var Mitterrands statsminister, mens Alain Juppé (leder av RPR; deretter UMP) var utenriksminister. Følgelig er hele Frankrikes politiske etablissement involvert i beslutningene som ble fattet.
Mitterrand, som ble støttet av det stalinistiske franske Kommunistpartiet (PCF) og forskjellige småborgerlige renegater fra trotskistbevegelsen, var i stand til å pålegge Afrika, i vesentlig grad uten motstand fra hans venstre side, en usedvanlig blodig nykolonial politikk.
Den dag i dag prøver det franske politiske etablissementet å benekte sitt ansvar for folkemordet. Under Europavalget i 2019 sa Raphaël Glucksmann, som ledet ei fellesliste med PS, at Mitterrand var ansvarlig for folkemordet. Rundt regnet 20 tidligere PS-ministre oppfordret den gangen PS-nasjonalsekretæren Olivier Faure til å innvende mot disse kommentarene, og forsvare Frankrikes utenrikspolitikk.
Nå i år, kort før den årlige markeringen av Rwanda-genocidet, arrangerte de konservative i det franske Senatet den 9. mars et kollokvium om Great Lakes-regionen i Afrika – en gjennomskuelig provokasjon, der de inviterte talere kjente for å benekte eller bagatellisere folkemordet mot tutsiene, samtidig som de avviste historikere som jobber for å få etablert Frankrikes ansvar.
Historikere står overfor enorme vanskeligheter med å få tilgang til franske arkiver om folkemordet, og faktisk også til arkiver angående fransk kolonialismes forbrytelser etter andre verdenskrig.
Macron innvilget i 2019 en begrenset tilgang til arkiver om Rwanda til et nøye utvalgt team av forskere, den såkalte Duclert-kommisjonen, der de utelot spesialister på folkemordet i Rwanda. Som forventet hvitvasker de foreløpige resultatene fransk ansvar for disse hendelsene.
Etter fem år med administrative kamper innvilget statsrådet endelig den 12. juni difinitiv tidlig tilgang til Elysée-presidentpalassets arkiver om Rwanda for historikeren François Graner, som er medforfatter av boka Den franske staten og genocidet på tutsiene i Rwanda. Det er imidlertid mange arkiver, deriblant spesielt de militære arkivene, som fremdeles er lukket for forskere.