I løpet av de siste ukene har deltakere i demonstrasjoner mot politivold i USA krevd fjerningen av monumenter over Konføderasjons-ledere som førte en oppstand for å forsvare slaveri under Den amerikanske borgerkrigen, som varte fra 1861 til 1865.

Men det berettigede kravet om fjerningen av monumenter over disse forsvarerne av rasistisk ulikhet har vært uberettiget ledsaget av angrep mot minnesmerker over de som ledet Borgerkrigen som endte slaveriet, og over de som ledet Den amerikanske revolusjonen, som ved å nedfelle likhetsprinsippet for første gang reiste spørsmål om slaveriet som institusjon.

Forrige søndag, den 14. juni, ble en statue av Thomas Jefferson, Uavhengighetserklæringens forfatter, revet ned i Portland, Oregon, etterfulgt fire dager senere av en statue av George Washington, som ledet styrkene som beseiret britene under Den amerikanske revolusjonen.

Sist fredag veltet demonstranter i San Francisco over en statue av Ulysses S. Grant, som var øverstebefal under Unionens seier i Borgerkrigen, og som senere som president undertrykte Ku Klux Klan under Gjenreisingen.

Nå har det blitt startet en sosialmediekampanje med krav om fjerningen av den berømte Emancipation Memorial-statuen i Washington, D.C., som skildrer Abraham Lincoln som står over en knelende frigjort slave. Statuen, reist i 1876, ble faktisk betalt for av frigjorte slaver. Frederick Douglass holdt ærestalen ved dens innvielse.

Ingen kan motsette seg fjerningen av monumentene over lederne av den løsrivende Konføderasjonen [Confederacy], som viet deres liv til avvisningen av tesen om at «alle mennesker er skapt like». Disse figurene søkte å få «vridd deres brød fra andres ansikts svette,» med ordene fra Lincolns andre innsettingstale.

Monumentene over lederne av de løsrivende statene ble reist i en periode av politisk reaksjon etter slutten av Gjenreisingen, med sikte på å få legitimert Konføderasjonen som del av historieskolen om «den tapte sak», som benektet Den amerikanske borgerkrigens revolusjonære karakter.

Men fjerning av monumenter over lederne av Amerikas revolusjonære kriger for uavhengighet og for Unionen og avskaffelsen av slaveriet, har ingen berettigelse. Disse mennene ledet store sosiale kamper mot nettopp de reaksjonens kreftene som berettiget hudfargebasert undertrykking som en inkarnasjon av den fundamentale ulikheten mellom mennesker.

Det er fullt mulig at de som var med på å desekrere monumenter over lederne for de to amerikanske revolusjonene ikke var seg bevisste hva de gjorde. Dersom dét er tilfelle, da må skylden legges på de som oppfordret til disse handlingene.

I månedene forut for disse hendelsene lanserte New York Times et forsøk på å diskreditere både Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen, der avisa talte for dominerende deler av Demokratenes politiske etablissementet.

I New York Times’ 1619 Project ble Den amerikanske revolusjon presentert som en krig for å forsvare slaveri, og Abraham Lincoln ble portrettert som den gjengse typen rasist.

Det er nødvendig med en historisk klargjøring om noen av de viktigste involvert historiske figurene.

Thomas Jefferson var forfatteren av det som uten tvil er den mest kjente revolusjonære setningen i verdenshistorien: «Vi holder disse sannhetene for å være selvfølgelige, at alle mennesker er skapt like.» Den erklæringen er skrevet på banneret for enhver kamp for likestilling helt siden 1776. Da Jefferson formulerte den, utkrystalliserte han en ny måte å tenke på, basert på prinsippet om naturlig menneskelig likhet. Resten av ingressen til Uavhengighetserklæringen uttaler i glødende språk menneskenes naturlige rett til revolusjon.

Den amerikanske revolusjonen leverte en kraftfull impuls i den retningen, som førte til Den franske revolusjon i 1789 og til historiens største slaveopprør, Den haitiske revolusjonen fra 1791, der slaver på egne vegne frigjorde seg og kastet av seg det franske koloniherredømmet.

George Washington var øverstekommandør for Den kontinentale hæren under Den amerikanske revolusjonen (1775 til 1783), da de 13 koloniene hevdet deres uavhengighet fra det britiske koloniherredømmet. Med en beslutning som elektrifiserte verden fratrådte Washington sin militærpost og gikk tilbake til privatlivet, og bidro med dét i praksis til å nedfelle separasjonen av republikkens sivile fra dens militære makt.

Abraham Lincoln må rangere som en av de største figurene i moderne historie. Som lederen for North, eller Unionen, i Borgerkrigen ble hans historiske formål åpenbart i løpet av denne krigen for å være ødeleggelsen av det samtidige kalte «Slavemakten». Lincoln så denne kampen gjennomført til seier i april 1865, bare dager før han ble martyr for saken for menneskets frihet. Verden sørget over hans død. Slik var det både i North og i South, og ganske spesielt blant de frigjorte slavene. «Verden oppdaget ham først som en helt etter at han hadde falt som en martyr,» skrev Marx.

Ulysses S. Grant var en helt fra Borgerkrigen, med status bare nest-etter Lincoln. Før hans oppstigning til å lede hele den militære innsatsen i 1864, var Unionens sak forhindret av generaler som motarbeidet Borgerkrigens emansipatoriske impuls.

Grant og hans betrodde venn general William Tecumseh Sherman erkjente at for å beseire South var en krig påkrevd for ødeleggelsen av slaveriet, rot og grein. Om Grant sa Lincoln: «Jeg kan ikke skåne denne mannen. Han slåss.» I Det hvite hus ble Grant overveldet av styrken til kapitalismen som ble sluppet løs av Borgerkrigen, men han forsvarte de frigjorte slavene og undertrykte Ku Klux Klan. Etter at Grant i 1877 trakk seg fra presidentskapet, turnérte han i Europa der mengder av arbeidere deltok på hans offentlige arrangementer og taler.

Forut for angrepene på monumentene over disse mennene var de stadig mer frenetiske bestrebelsene fra Det demokratiske partiet og New York Times på å få gjort amerikansk historie betinget av rasisme, for å få skapt et narrativ der menneskehetens historie er redusert ned til hudfarge- og etnisitetsbaserte kamper. Denne kampanjen har produsert en forurensning av demokratisk bevissthet, som stemmer helt overens med de reaksjonære politiske interessene som driver den.

Det er verdt å merke seg at den ene institusjonen som tilsynelatende er immun mot denne utrenskningen er Det demokratiske partiet, som først tjente som Konføderasjonens politiske fløy, og deretter som KKKs.

Denne skitne historiske arven har bare sin parallell i Det demokratiske partiets samtidige historikk for å støtte kriger, som faktisk først og fremst har vært rettet mot ikke-hvite. Demokratene støttet invasjonene av Irak og Afghanistan, og under Obama ødela de Libya og Syria. New York Times var en ledende forfekter og propagandist for alle disse krigene.

New York Times og Det demokratiske partiet prøver å forvirre og desorientere de demokratiske sentimentene til menneskemassene som går inn i politisk kamp mot kapitalistsystemet og dets undertrykkende krefter innen staten, fordi de vet at den voksende multirasiale, multinasjonale og multietniske bevegelsen til arbeiderklassen vil finne sted i direkte motstand mot deres egen politikk.

Det er mange mennesker som er involvert i å få tatt ned disse statuene som ikke forstår de politiske implikasjonene av hva de gjør. Uvitenhet er imidlertid ingen unnskyldning. Handlinger har en objektiv betydning. De som angriper Den amerikanske revolusjonen hjelper samtidens reaksjon.

Forfatterne anbefaler også:

Ron Chernow’s Grant: An able and compelling new biography

[15. desember 2017]