Den franske presidenten Emmanuel Macrons støtte for Egypts trussel om å gripe militært inn mot den Italia-støttede tyrkiske intervensjonen i Libya markerer en vesentlig opptrapping av den ni-år-lange imperialistoppstykkingen av Libya, som ble lansert av NATO-krigen i 2011.

Afrika står overfor ei bølge av Covid-19-pandemien: Det tok 98 dager fra det første rapporterte tilfellet til de første 100 000 tilfellene, men det tok bare 18 dager å doble tallet til 200 000. Libya ligger dessuten mellom to av Afrikas mest rammede land: Egypt (med 57 000 tilfeller) og Algerie (12 000). I stedet for å jobbe for å sende mat og medisinsk utstyr til Afrika, der millioner også konfronterer hungersnød på grunn av pandemiens forpurring av jordbruksproduksjon og handel, truer stormaktene med å intensivere den ni-år-lange intervensjonen til en fullskala regional eller til-og-med global krig.

Den 21. juni truet Egypts blodstenkte diktator, general Abdel Fattah al-Sisi, med å intervenere i Libya til forsvar av krigsherren Khalifa Haftars styrker, mot den Tyrkia-støttede GNA-regjeringen [Government of National Accord; Den nasjonale forsoningsregjeringen]. Generalen uttalte seg der han inspiserte tropper på en militærbase nær den libyske grensa, og han advarte for at en GNA-erobring av den strategiske byen Sirte, som er en inngangsport til Libyas oljeindustri, ville være ei «rød linje».

«Enhver direkte inngripen fra den egyptiske staten har nå oppnådd internasjonal legitimitet,» sa Sisi. Han fortalte de egyptiske luftvåpenpilotene og spesialstyrkeenhetene: «Vær beredt til å utføre ethvert oppdrag, her innenfor våre grenser – eller om nødvendig, utenfor våre grenser.»

Som ekko av retorikken han anvendte for å berettige 2013-kuppet mot islamistpresidenten Mohamed Mursi og den brutale undertrykkingen av det to-årige revolusjonære oppsvinget av arbeiderklassen i Egypt, sa Sisi at Egypt ville intervenere i Libya i selvforsvar mot «direkte trusler» fra «terroristmilitser og leiesoldater». Han la til: «Dersom det libyske folket ... ba oss om å intervenere, da ville dét være et signal til verden om at Egypt og Libya er ett land, én interesse.»

Egyptiske embetsrepresentanter gjorde det klart at målet er den tyrkiske intervensjonen i Libya, lansert i januar, til støtte for den FN-anerkjente GNA-regjeringen mot Haftars styrker. «Målet er avskrekking: Egypt vil ikke se en eneste tyrker krysse linja inn i Øst-Libya,» uttalte Ziad Akl, fra Egypts Al-Ahram Senter for politiske og strategiske studier, til Londons Financial Times.

Den franske regjeringen, som sammen med Russland, UAE og Egypt har støttet Haftar i Libya, grep raskt inn for å erklære sin støtte til Kairo i krigen. Macron uttalte seg side-om-side med den tunisiske presidenten Kaï Saïed fra Elysée-presidentpalasset i Paris, der han beskyldte den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğans regjering for å «spille et farlig spill i Libya». Dette kommer kort tid etter en farlig konfrontasjon mellom franske og tyrkiske krigsskip i Middelhavet.

Med nakent hykleri fordømte Macron Tyrkia for å ha intervenert i Libya, mens han selv har bidratt med å føre tilsyn med Egypts, UAEs og Russlands bevæpning av Haftar. Han oppfordret «de krigførende til å bilegge striden», og krevde «gjenforeningen av libyske institusjoner, og lanseringen av gjenoppbygging i alle libyeres interesser». Han fortsatte: «Dette er en vanskelig vei som krever at vi alle må vise ansvar, avslutte utenlandsk innblanding og få en slutt på ensidige handlinger fra de som håper å kunne oppnå nye posisjoner gjennom krig.»

Macron tilsluttet seg deretter raskt Sisis trussel om å intervenere militært i Libya, og sa at han forsto «president Sisis legitime bekymring, der han ser tropper ankomme hans grense». Dette var nok en løgn. GNA-tropper befinner seg ikke ved den egyptiske grensa, men i det sentrale Libya, der de truer med å innta Sirte og sentrale oljefelt og raffinerier, som har vært overtatt av det franske oljeselskapet Total etter 2011-krigen.

Til slutt gjentok Macron sine kommentarer fra i fjor høst, der han beskyldte NATO-alliansen for å være «hjernedød» og ute av stand til å koordinere felles handlinger mellom alliansens medlemmer. Det angivelige målet for hans harme var Tyrkia, som har bevæpnet GNA med droner og hjulpet regimet med å slå tilbake Haftars angrep på Libyas hovedstad Tripoli. Macrons kommentar var imidlertid også et dårlig tilslørt angrep på Italia, og på resten av NATO-alliansen, som stort sett har avvist offentlig å ta side i den tiltakende interimperialistiske konflikten i Middelhavet mellom Frankrike og Italia.

Italia, den tidligere kolonimakten i Libya, som med sitt oljeselskap ENI har overtatt GNA-holdte oljefelt i det vestlige Libya, samarbeider tett med Tyrkia. Den 19. juni dro den italienske utenriksministeren Luigi di Maio til Ankara for å møte sin tyrkiske kollega Mevlüt Çavuşoğlu, for å diskutere Libya-krigen. Di Maio og Çavuşoğlu holdt deretter en pressekonferanse der di Maio ba om «samarbeid, ikke konflikt» mellom NATO-medlemsland i regionen.

«Vi er takknemlige overfor Italia, som i motsetning til mange andre land, ikke har tatt side i Libya for putschist-generalen Khalifa Haftar» sa Çavuşoğlu. Han la til at Italia og Tyrkia vil samarbeide ikke bare for å imøtekomme Libyas energibehov, men også om de tiltakende tyrkisk-greske konfliktene over naturgassforekomster i det østlige Middelhavet. Ankara har økt sine bestrebelser for å få støtte fra Washington for sin politikk i Libya. Den 8. juni ringte Erdoğan til USAs president Donald Trump om Libya, hvorpå Çavuşoğlu erklærte: «Vi fikk instruksjoner [fra Erdoğan] om å samarbeide» med de amerikanske kollegene.

Det som utspiller seg i Libya er det direkte resultatet av den blodige imperialistkrigen som ble ført av NATO-maktene i 2011 mot det oljerike landet Libya. Skrekkslagen av arbeiderklassens revolusjonære opprør i nabolandene Egypt og Tunisia, lanserte NATO-maktene anført av Frankrike, Storbritannia og USA, en krig mot Libya under det kyniske påskuddet om å intervenere for å beskytte libyske protesterende demonstranter mot oberst Muammar Gaddafis regime. De bevæpnet islamister og stammemilitser som proxier, bombet libyske byer og fikk i løpet av seks måneder veltet og ødelagt den libyske regjeringen.

Denne operasjonen ble markedsført for den europeiske og amerikanske offentligheten som en krig for demokrati av småborgerlige pseudo-venstre-operatører som Olivier Besancenot fra det franske Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), som krevde at den franske etterretningen måtte bevæpne libyere mot Gaddafi. Besancenot har blitt grundig avslørt av det som fulgte, som en imperialist-marionett og en propagandist for franske oljeinteresser.

NATO-krigen førte raskt til oppløsingen av Libya, som falt ned i en borgerkrig mellom rivaliserende islamister og stammemilitser, løst overvåket av ei rekke FN-støttede regjeringer, eller av krigsherrer som Haftar. NATO-maktene delte seg imellom opp det de kunne få berget av Libyas oljeindustri, og satte opp konsentrasjonsleirer for migranter, der de står overfor drap, seksualovergrep og blir solgt til slaveri. I løpet av de siste årene har konfliktene mellom imperialistmaktene om hvem som skulle profittere på voldtekten av Libya bare blitt blodigere og mer farlige.

Europeiske medier kritiserte gjentatte ganger Russlands intervensjon for å støtte den angivelige sekulære krigsherren Haftar, i kontekst av det russiske post-sovjet-regimets fiendtlighet mot alle manifesteringer av islamisme og regimets militære intervensjon mot NATOs proxy-krig i Syria. Det er en klar og tydelig dypt frustrasjon i imperialisthovedstedene i Europa over den tiltakende rollen Russland og Tyrkia spiller på tvers av hele regionen. Det ligger imidlertid generelt sett et taushetens teppe over den underliggende rivaliseringen mellom NATO-imperialistmaktene og de transnasjonale selskapene om fordelingen av krigsbyttet.

Denne rivaliseringen kom kort til skue i fjor, da Frankrike i protest kalte hjem sin ambassadør til Roma, og advarte for at fransk-italienske relasjoner var på det laveste punktet siden fascist-Italias invasjon av Frankrike i 1940, under andre verdenskrig. Mens disse meningsforskjellene raskt nok ble lappet sammen og tildekket, har konfliktene innen NATO bare fortsatt å tilta i styrke. De var underliggende både for denne vinterens Libya-konferanse i Berlin, og den nylige erklæringen fra en fransk toppgeneral om at Frankrike må forberede seg på store «stat-mot-stat» konflikter.

Veien fremover er den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, til en internasjonal antikrigbevegelse. De europeiske maktenes nykoloniale appetitter, og de forskjellige borgerskaps-proxiene i Midtøsten som de arbeider gjennom – i Egypt, Tyrkia eller i Libya – er alle tvers igjennom reaksjonære.

Covid-19-pandemien og styringsklassenes uhyrlige fiasko over hele verden i adopteringen av retningslinjer for å få stoppet spredningen ytterligere, er ubesvarlige bevis på at arbeidere internasjonalt må vende tilbake til den revolusjonære veien, som ble åpnet av tunisiske og egyptiske arbeidere for et tiår tilbake.

Forfatteren anbefaler også:

Libyan civil war intensifies amid growing international negotiations

[12. juni 2020]

Libyakonferansen og det nye stormløpet for Afrika

[20. januar 2020]

Bredere krig over Libya er overhengende, der Frankrike og Egypt fordømmer tyrkisk intervensjon

[4. januar 2020]

Frankrike kaller hjem sin ambassadør til Italia

[9. februar 2019]

A tool of imperialism: France’s New Anti-Capitalist Party backs war on Libya

[25. mars 2011]