Lørdag markerte det 244. årsjubiléet for den offentlige proklameringen av Uavhengighetserklæringen den 4. juli 1776 – the Declaration of Independence – som etablerte De forente stater av Amerika (USA). Innen erklæringen ble utstedt hadde de amerikanske kolonibeboerne – og spesielt de fra Massachusetts – allerede i 15 måneder vært i krig med Storbritannias enormt mektige militære styrker. Selv om den endelige beslutningen om uavhengighet den gangen enda ikke var fattet, tildelte Den kontinentale kongressen [Continental Congress] som var samlet i Philadelphia, den 11. juni oppgaven med å utarbeide en Erklæring til en komité bestående av fem delegater. Denne komitéen var Benjamin Franklin fra Pennsylvania, John Adams fra Massachusetts, Thomas Jefferson fra Virginia, Robert Livingston fra [staten] New York og Roger Sherman fra Connecticut.
Etter å ha blitt enige om en disposisjon for dokumentet bestemte komitéen at det første utkastet skulle forfattes av den 33-år-gamle Tom Jefferson, som allerede var anerkjent for sitt eksepsjonelle intellekt og sine bemerkelsesverdige litterære begavelser. Han fullførte sitt utkast den 28. juni, som deretter ble gjennomgått av Kongressens medlemmer. Forskjellige endringer ble foretatt i løpet av redigeringsprosessen. Den mest substansielle endringen var fjerningen av Jeffersons fordømmelser av Storbritannia for å ha pålagt koloniene slaveriet. Den 2. juli 1776 vedtok Den kontinentale kongressen en resolusjon som autoriserte bruddet med Storbritannia. To dager senere, den 4. juli, godkjente Kongressen det endelige utkastet av Uavhengighetserklæringen.
Dokumentets umiddelbare politiske konsekvens – det formelle bruddet med Storbritannia, og initieringen av en fullskala krig for å sikre De forente staters uavhengighet – var i seg selv tilstrekkelig for å gi Erklæringen en enorm og varig historisk betydning. Men det er ikke bare dokumentets direkte politiske innvirkning, men snarere prinsippene det forkynte som bestemte Erklæringens verdenshistoriske status.
Dokumentet begynner med ordene: «Når det i løpet av menneskehetens hendelser og begivenheter blir nødvendig for ett folk å oppløse de politiske båndene som har knyttet
det til et annet ...» Det disse ordene betydde var at regjeringer, og de politiske og sosiale relasjonene de var baserte på og som de forsvarte, ikke var tidløse og uforanderlige. De var skapt av mennesker, ikke av Gud. Denne hevdelsen eksploderte den essensielle berettigelsen, helliggjort av religion, for monarki, aristokrati, dvs. for alle former for politisk makt basert på obskurantistisk ærbødighet for blodslinjer. Det som var skapt av mennesker, kunne bli endret av mennesker.
Erklæringen fortsatte deretter med en bemerkelsesverdig hevdelse: «Vi fastholder at de sannhetene er selvinnlysende og selvfølgelige, at alle mennesker er skapt like, at de av deres Skaper er utrustet med visse umistelige Rettigheter, og blant disse er Liv, Frihet og søken etter Lykke.»
I en strengt empirisk forstand var det ingenting «selvinnlysende» – det vil si, så åpenbart sant at det knapt krevde noe ytterligere argument – ved noen av disse «sannhetene». Virkeligheten, som det kunne observeres i alle deler av verden, deriblant i koloniene, motsa det Erklæringen hevdet å være «selvinnlysende».
I den verden som eksisterte på slutten av det attende århundre ble de fleste mennesker behandlet som trekkdyr, om ikke verre. Hvor i hele verden bekreftet eksisterende forhold og betingelser påstanden om at hele menneskeheten var «skapt like»? Monarkiene og aristokratiene var baserte på den uangripelige iboende ulikhetens legitimitet. Menneskenes plass i samfunnet, selv der føydale relasjoner hadde vært utsatt for en langsom erosjon, var manifesteringen av et guddommelig design.
Hvor ble den store massen av menneskers «Liv» æret og beskyttet? I det fremskredne Storbritannia kunne et barn så ungt som seks henges som tyv for å ha fisket et lommetørkle ut av en velståendes frakkelomme. Den store massen av mennesker levde i elendig fattigdom, håndhevet av strenge føydale og halvfeudale hierarkiske relasjoner. Det var lite «Lykke» i den generelle befolkningens liv, enn si for millionene over hele verden og i Amerika, som var slavebundet og knapt ble ansett for å være mennesker.«Sannhetene» påberopt av Jefferson var ikke «selvinnlysende» i en enkel empirisk forstand. De var snarere «sannheter» som ble oppnådd gjennom anvendelsen av vitenskapelig tenkning, dvs. Fornuft, slik den hadde blitt utviklet seg under påvirkning av fysikeren Newton, materialistiske tenkere som John Locke, og av Opplysningstidens store franske philosophes, på studiet av historien og det menneskelige samfunn. Det var anvendelsen av Fornuft [Reason] som avgjorde hva som var, og som ikke var politisk legitimt. Det var vitenskapen, ikke de irrasjonelle og ikke-underbygde påkallingene av en guddommelig orden som bestemte hva som måtte være. Det var i denne dype forstand at likheten mellom mennesker og de «uangripelige rettighetene» til «Liv, Frihet og søken etter Lykke» var «selvinnlysende».
Jefferson og hans våpendragere [‘comrades in arms’] var seg meget bevisste at empirisk eksisterende politiske og sosiale relasjoner ikke stemte overens med de «selvinnlysende sannhetene» som ble proklamerte i Erklæringen. Fra dette faktum ble følgende konklusjon trukket: Regjeringer henter deres «rettmessige fullmakter fra de styrtes samtykke». Derfor, «når enhver Form for Regjering blir ødeleggende for disse endemålene, da er det Folkets Rett å endre eller avskaffe den, og etablere en ny Regjering, for å legge fundamentene for slike prinsipper og organisere dens fullmakter i en slik form, som det for Folket må synes har den største sannsynlighet for å påvirke deres Sikkerhet og Lykke.»
Følgelig proklamerte Uavhengighetserklæringen revolusjon for å være et legitimt og til-og-med nødvendig virkemiddel for å få fjernet fra makten regjeringer som hadde blitt undertrykkende og skadelige for folkets «Lykke». Jefferson opprettholdt dette prinsippet, og han foreviste ikke den minste unnvikelse da massene i Frankrike, inspirert av Den amerikanske revolusjonen, tok blodig hevn mot kong Louis XVI og aristokratiet. Jefferson erklærte at Louis [på norsk kalt Ludvig], burde straffes «som andre kriminelle». Jefferson skrev til en venn at heller enn å
bevitne Den franske revolusjonens nederlaget «ville jeg ha sett halvparten av jorden etterlatt øde. Var det bare én Adam og ei Eva igjen i hvert et land, men etterlatt frie, ville det vært bedre enn som det nå er.» Han uttrykte uovertruffen fryd og glede over utsiktene til revolusjonens seier, som «i det lange løp ville bringe konger, adelsmenn og prester til skafottene som de så lenge hadde overøst med menneskelig blod».
Det er selvfølgelig et ubestridelig historisk faktum at Jeffersons personlige eierskap av slaver, og hans kompromisser med slaveriet, representerer den store ironien, og til-og-med hans livs tragedie. De var uttrykket i hans personlige biografi av de eksisterende sosiale relasjonene og motsetningene i den verden han var født inn i – en verden der slaveri, trelldom og utallige former for livegenskap florerte, med en legitimitet det knapt ble stilt spørsmål til. Utvilsomt vil akademias moraliserende filistinere fortsette å fordømme Jefferson. Men deres fordømmelser endrer ikke med et fnugg den revolusjonære konsekvensen av Uavhengighetserklæringen.
Den amerikanske revolusjonen gjennomført i løpet av årene fra 1775 til 1783 løste ikke problemet med slaveriet. Dette er ikke fordi løsningen ble blokkert av Jefferson eller av andre revolusjonære ledere, som Washington, som selv eide slaver. Den ufullstendige karakteren av den første fasen av den amerikanske borgerlige demokratiske revolusjonen ble bestemt av de eksisterende objektive relasjonene – og ikke ganske enkelt bare de som eksisterte i Nord-Amerika. Menneskeheten, som Marx senere skulle forklare, «stiller seg alltid bare oppgaver den kan løse; fordi, ser vi anliggendet nærmere an, vil vi alltid finne at oppgaven i seg selv bare oppstår når de materielle betingelsene som er nødvendige forutsetninger for oppgavens løsning allerede eksisterer, eller i det minste er i ferd med å bli dannet». Forutsetningene og betingelsene for et avgjørende oppgjør med slaveriet eksisterte enda ikke. Det var fortsatt påkrevd flere tiår av industriell utvikling, og fremveksten av en økonomisk mektig kapitalistklasse i nord-statene. Forøvrig måtte denne klassen utvikle en demokratisk politisk bevegelse som var i stand til å mobilisere massene og kunne gjennomføre en lang og bitter borgerkrig.Denne essensielle sosiale og økonomiske prosessen utspilte seg raskt i tiårene som fulgte Den amerikanske revolusjonen. Nord-statenes kapitalistiske utvikling ble stadig mer uforenlig med De forente staters politiske dominans av Slavemakten [Slave Power]. Denne objektive uforeneligheten fant sitt ideologiske uttrykk i den stadig mer intense bevisstheten om at idealene om menneskelig likhet som var proklamerte i Uavhengighetserklæringen ikke kunne forenes med slaveriets grufulle virkelighet.
Det må imidlertid understrekes at den historiske årsakssammenhengens prosess, som førte til at Borgerkrigen ikke på en ensidig måte ble drevet frem bare av sosioøkonomiske faktorer, der de ideologiske konfliktene bare var en refleksjon av de førstnevnte. Innflytelsen som ble utøvd av prinsippene artikulert i Erklæringen spilte en enorm, og nesten uavhengig rolle i å påvirke den politiske massebevisstheten i nord-statene, og forberede dem for en uforsonlig kamp mot Slavemakten.
Abraham Lincolns intellektuelle og politiske utvikling legemliggjorde den innflytelsen som ble utøvd av Thomas Jefferson, og Erklæringen han forfattet. Igjen og igjen, i utallige taler, påkalte Lincoln den politiske arven etter Jefferson. I ett brev skrevet i 1859 uttalte Lincoln eksempelvis:
All ære til Jefferson – til mannen som under det konkrete presset av et samlet folks kamp for nasjonal uavhengighet, hadde roen, forutseenheten og kapasiteten til å føre inn i bare ett enkelt revolusjonært dokument, en abstrakt sannhet, for slik å balsamere den der, for at den i dag og i alle kommende dager, skal være en irettesettelse og en snublestein for selve varslet om at tyranni og undertrykking gjenoppstår.
Etter hans valg til presidentembetet i 1860 erklærte Lincoln: «Jeg har aldri hatt en politisk følelse som ikke hadde sitt utspring fra sentimentene nedfelt i Uavhengighetserklæringen.»
Og på sin vei til Washington for å innta presidentskapet forklarte Lincoln:
Den [Revolusjonen] var ikke bare det ene anliggendet om kolonienes separasjon fra moderlandet, men [av] dette sentimentet i Uavhengighetserklæringen, som ga frihet ikke bare til dette landets folk, men håp til hele verden, for alle kommende tider. Det var dét som ga løftet, om at i løpet av tiden skulle loddene løftes fra alle menns skuldre, og at alle skulle ha en lik sjanse. Dette er sentimentet som er nedfelt i Uavhengighetserklæringen.
Jefferson var forfatteren av det store revolusjonære manifestet som besørget den ideologiske inspirasjonen for Borgerkrigen. Under Lincolns ledelse knuste Unionshærene – som til slutt mobiliserte og bevæpnet titusenvis av slaver i kampen mot Konføderasjonen – slaveriet.
Selvfølgelig, De forente stater som oppsto fra Borgerkrigen svek snart nok de løftene om demokrati og likhet som Lincoln hadde gitt. Denne «frihetens nye fødsel» ga etter for den moderne kapitalismens imperativer. En ny form for sosial kamp, mellom en fremvoksende arbeiderklasse og et industrielt borgerskap, kom til å dominere det politiske og sosiale landskapet. I denne nye klassekampen så nord-statenes borgerskap fordelen av en allianse med restene av den gamle slaveeierklassen. Gjenoppbyggingen [Reconstruction] ble brakt til en slutt. Rasisme ble oppildnet og anvendt som et potent våpen mot enhet i arbeiderklassen.
I kampen for sosialisme ble ubendig opposisjon mot denne spesifikke formen for politisk reaksjon en sentral oppgave for arbeiderklassen. Bare gjennom etableringen av arbeideres makt, en slutt på kapitalismen og byggingen av et sosialistisk samfunn i verdensskala, kan rasismens svøpe og alle former for sosial undertrykking overvinnes. Og i denne kampen vil ordene og gjerningene til både Jefferson og Lincoln fortsette å inspirere. Alt som historisk sett var progressivt i deres liv lever videre i den moderne sosialistbevegelsen.