World Socialist Web Site markerte 244-årsjubiléet for Uavhengighetserklæringen med å arrangere en diskusjon med fem signifikante historikere: Victoria Bynum, Clayborne Carson, Richard Carwardine, James Oakes og Gordon Wood.
Diskusjonen, under headingen «De To Amerikanske Revolusjonenes Plass – Fortid, Nåtid og Fremtid», ble moderert av Kings College-professor Tom Mackaman og David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, ble en fascinerende, tankevekkende opplevelse. (Den kan sees i sin helhet her, og kan velges med engelske undertekster.)
Diskusjonen tiltrakk seg et stort internasjonalt publikum fra 72 land. Den ble sett live av anslagsvis 3 000 personer, og av ytterligere flere tusen i løpet av de 24 første timene etter at arrangementet ble lagt ut på YouTube og andre sosiale mediefora. Dette vitner om den enorme interessen for historiske anliggender og deres relasjon til våre samtidige problemer.
På en ærlig og oppriktig måte adresserte arrangementet hva enhver objektiv observatør må vurdere å være noen av de mest presserende og omstridte anliggender som berører både den amerikanske historien og verdenshistorien, medregnet Uavhengighetserklæringens intellektuelle og sosiale innflytelse, rollene spilt av slike individer som Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Frederick Douglass, Den amerikanske borgerkrigens internasjonale konsekvens, tilstedeværelsen eller fraværet av begrepene «revolusjon» og «klasse» i samtidshistoriografien, de pågående angrepene på de to amerikanske revolusjonene, og den ondartede fremveksten av sosial ulikhet i dag, utdypet og forverret av den forferdelige Covid-19-pandemien.
Mens diskusjonen første og fremst tok for seg begivenheter som fant sted på amerikansk grunn, var det ikke noe sneversynt eller provinsielt med diskusjonen. Alle de viktige anliggender som ble belyst, deriblant problemene nasjonalisme, hudfarge og hudfargebasert politikk, er internasjonale anliggender. Forøvrig, tatt i betraktning den vidtrekkende rollen amerikansk imperialisme har spilt og fortsatt spiller i verdensbegivenhetene, måtte denne revolusjonære historien være av stor interesse for et globalt publikum, som den faktisk viste seg å være. Paneldebatten ble fulgt av seere fra mer enn 70 land, på hvert et bebodd kontinent.
Der David North introduserte diskusjonen bemerket han at det ikke var noen nytte i å forestille seg at historiske saksanliggender kunne, eller burde separeres fra dagsaktuelle bekymringer. Derimot, argumenterte han:
har historie, som historie, sine forlangender. Uansett hvordan man vil tolke fortiden må det legges til grunn en seriøs innsats for å basere tolkninger på et prinsipielt forehavende om det faktiske grunnlaget for ens argumenterer. En «versjon» av historien som ikke er forankret i fakta – enn si en som er basert på bevisst forvrengning eller direkte forfalskning av den historiske dokumentasjonen – er av ingen intellektuell verdi.
Med henvisning til de nåværende angrepene på arven fra den første og den andre amerikanske revolusjonen og de som ledet dem begge, uttalte North: «Jeg må innrømme min bekymring over implikasjonene av å komme til den konklusjon at verden hadde vært et bedre sted om Den amerikanske revolusjonen hadde blitt beseiret, og om Abraham Lincoln aldri ble født.»
Innenfor rammeverket av et prinsipielt forsvar av Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen ble kritiske historiske spørsmål undersøkt.
Gordon Wood, professor emeritus i historie ved Brown University og forfatter av ei rekke verk, deriblant The Creation of the Republic, The Radicalism of the American Revolution og Empire of Liberty, påpekte tidlig i diskusjonen implikasjonene av Uavhengighetserklæringens påkalling av menneskelig likhet [‘all men are created equal’].
Wood fastslo, at lite skjønte dens [Uavhengighetserklæringens] forfattere
hvor betydningsfulle ... disse ordene skulle bli ikke så lenge etter, da folk plukket opp på dem og anvendte dem, spesielt begrepet «likhet». Idéen om at alle menn er skapt like er, tror jeg, det mest kraftfulle konseptet i den amerikanske nasjonens liv, og kanskje også i verdens forøvrig. … Mange mennesker mente at dette var et stort øyeblikk i verdenshistorien.
Victoria Bynum en distingvert emeritert professor i historie ved Texas State University, fant i hennes arbeid med sør-statenes Unionister, dvs. de beboere av sør-statene som motarbeidet Konføderasjonen og, som i mange tilfeller endte opp med å slåss for Unionen, at Opplysningstidens prinsipper og Uavhengighetserklæringen fortsatte å leve videre.
Som forfatter av The Free State of Jones: Mississippis Longest Civil War og The Long Shadow of Civil War: Southern Dissent and Its Legacies, kommenterte hun med å si at
jeg oppdaget at Den amerikanske revolusjonen alltid var fremtredende tilstede i tankene ... til sør-statenes Unionister, alle disse årene senere, under Borgerkrigen.
Richard Carwardine, professor i mange år ved universitetene Sheffield og Oxford, og forfatter av den prisvinnende Lincoln-biografien Lincoln: A Life of Purpose and Power, observerte som svar på spørsmål om Abraham Lincolns holdning til Thomas Jefferson, at samtidig som Lincoln ikke hadde noen beundring for den agrarorden Jefferson var en forkjemper for, eller for den slaveeiende klassen han tilhørte: «Lincolns syn på mannen Jefferson skal skilles, mener jeg, fra hans syn på Uavhengighetserklæringen som han hedret Jefferson for.» Han understreket at Erklæringen var «helt sentral for Lincolns politiske karriere i årene fra 1854 til 1860». Etter at han ble president søkte Lincoln «å få brakt den offentlige opinionen i retning av Erklæringens prinsipper, som han selvfølgelig så praktfullt gjør det ved Gettysburg, i november 1863».
James Oakes, en distingvert historieprofessor ved Graduate Center ved City University of New York, og forfatter av det Lincoln-pris-vinnende verket The Radical and the Republican: Frederick Douglass, Abraham Lincoln and the Triumph of Antislavery Politics and Freedom National: The Destruction of Slavery in USA, 1861-1865, pekte i sine første kommentarer på det faktum at det ikke var før Den amerikanske revolusjonen hadde oppstått «en organisert bevegelse for å få avskaffet slaveriet, og den [Revolusjonen] setter i gang denne 88-år-lange kampen, som kulminerer i Borgerkrigen.»
Det er vanskelig for meg å forestille meg hvordan denne bevegelsen kunne ha vært berettiget, så visst er det vanskelig å forestille seg Abraham Lincoln rettferdiggjøre den, uten konstant og vedvarende bruk av prinsippet om fundamental menneskelig likhet, og Erklæringen.
Professor Wood kommenterte senere, i kontekst av Opplysningstidens konsekvenser og «modernitetens innledning».
Så alt dette er del av denne store historien som vi har, som knytter sammen disse to revolusjonene. Jeg er ikke i tvil om at ... nord-statenes seier i Borgerkrigen er kulmineringen av Den amerikanske revolusjonen.
Clayborne Carson, professor i amerikansk historie ved Stanford University, redaktør av Martin Luther King Jr.-dokumentene og direktør for forsknings- og utdanningsinstituttet Martin Luther King, Jr., Research and Education Institute, tok opp den store abolitionist [avskaffelsesmannen] Frederick Douglass og hans berømte tale, holdt den 5. juli 1852, nå kjent som «Hva er Den 4. juli for slaven?» [‘What to the Slave Is the Fourth of July?’]
I den talen forklarte Douglass at også han feiret Uavhengighetserklæringen, men han spurte sitt i hovedsak hvite publikum, med Carsons formulering: «Hva er meningen med dette dokumentet dere skapte, dette likhetsprinsippet som dere har skapt?» Deretter malte han ut et knusende bilde av «virkeligheten ... at denne nasjonen ikke har levd opp til disse prinsippene».
Carson fortsatte:
Kanskje trenger vi en to-dagersferie – én av dem på den 4. juli for å feire Erklæringen, så en på den 5. juli, som kritiserer vi hva som har skjedd ... hvorvidt vi har levd opp til den Erklæringen, eller ikke.
Professor Oakes foreslo, relatert til «uoverensstemmelsen mellom Uavhengighetserklæringens ordlyd og virkeligheten», at Lincoln betraktet det førstnevnte dokumentet «ikke som en beskrivelse av virkeligheten, [men] en aspirasjon, det er idéen vi holder opp, og holder oss selv, våre beste selv, opp imot.»
Professor Carson kommenterte at i enhver «tid med stor forandring ... er resultatene alltid usikre». Han foreslo at Lincoln, kort tid før han utstedte Frigjøringsproklamasjonen [Emancipation Proclamation], hadde vurdert tanken om å la sør-statene få opprettholde slaveriet, og gjorde det klart «at hans mål er i siste instans Unionen, hans sekundære mål er å få avsluttet slaveriet».
Professor Carwardine introduserte en kommentar om den internasjonale innvirkningen av Borgerkrigen med å henviste til Lincolns kommentar «at han ønsket å se frigjøringen av alle menn overalt. Borgerkrigen handlet ikke bare om å bevare Unionen, den handlet om å bevare en viss type Union, en Union som faktisk ville være en antislaveri-Union.»
Carwardine understreket at Lincoln var oppriktig i sin tro på at «Den amerikanske unionen hadde en spesiell plass i verdenshistorien». Immigranter fra mange nasjoner meldte seg for å slåss for Unionshæren [Union Army], på grunn av hva resultatet betydde for Amerika, og hva det betydde for landene de kom fra. Rørende, forklarte Carwardine:
Da Lincoln døde… på tvers av hele Europa var folket lammet av gråt, [der] voksne menn og kvinner følte de var frarøvet demokraten par excellance, representasjonen av den nye verden.
De forskjellige deltakerne veide inn med kommentarer om tidsaktuelle problemer og begivenheter.
James Oakes pekte betydningsfullt på tendensen i historiografi «å slette revolusjoner fra hele menneskehetens historie». Han bemerket at prosessen hadde pågått i mange tiår.
Først ... de engelske revisjonistene sa at det ikke var noen Engelsk revolusjon, og så kom François Furet på banen og sa det ikke var noen Fransk revolusjon. Vi har historikere som forteller oss at De spansk-amerikanske revolusjonene egentlig bare var stridigheter mellom kolonieliter som kom ut av kontroll, og som tilfeldigvis resulterte i avskaffelsen av slaveriet.
Den russiske revolusjonen blir også eliminert, «og selvfølgelig har vi en historiografi ... som forteller oss at det ikke var noen Amerikansk revolusjon, og som forteller oss at Borgerkrigen ikke var en revolusjonær transformasjon». Oakes argumenterte at tilsvarende tendenser «gir oss ikke noe sted å sette ned føttene i fortiden, for å se hvordan ting ble gjort, og ble omdannet [‘got undone’], og dét bekymrer meg». Oakes uttrykte bekymring for at den nåværende generasjonen blir forledet til å tro det ikke var noen antirasister i amerikansk historie, og at det aldri noen gang var progressive seire. Han sa at ikke bare er det viktig å feire revolusjoner, «men også å forstå hva en revolusjon er, og hvorfor revolusjoner er så viktige i den amerikanske historien, og i menneskehetens historie».
I den siste delen av diskusjonen ble det rettet noe oppmerksomhet på – og det oppsto visse meningsforskjeller om tolkningene – de nåværende bestrebelsene for å få fjernet statuer av Lincoln, Ulysses S. Grant og forskjellige abolitionists. David North spurte historikerne om hvorvidt de var bekymret over en situasjoner der slike individer blir avvist, eller gjort til fiender, på grunnlag av en hudfargebasert fortolkning av historien. «Hva ville skje ... dersom folk skulle komme til å se Den amerikanske revolusjonen, Den amerikanske borgerkrigen, som essensielt rasistisk baserte konspirasjoner, og uten betydning for den brede massen av folket?»
Professor Carson besvarte North ved å si at han delte disse bekymringene, men mente at slike handlinger som fjerningen av statuer var «del av de tumultene som følger med enhver stor sosial bevegelse. ... Jeg er langt mer håpefull for at noen ganger følger den historiske læringen etter aktivismen.»
Han la senere til at han håpet de som så på paneldebatten ville
treffe sine egne beslutninger om hvordan de skal gå fremover på en progressiv måte, i retning av et nytt revolusjonært øyeblikk i historien ... det kommer ikke til å resultere i en perfekt verden, men en bedre verden.
Victoria Bynum refererte også til de nåværende masseprotestenes «utskeielser», som var «konsekvenser av begivenhetene» [‘goes with the territory’]. Hun fortsatte ved å påpeke at
pandemien har så visst eksponert mange av anliggendene av ulikhet i vårt samfunn. Vi har noen mennesker som blir veldig rike av den. Vi har noen mennesker som blir tvunget inn i situasjoner der de kan dø av den, så den har fått alle til å tenke mer på samfunnets struktur, og dét er en god ting.
Senere uttrykte Bynum sin bekymring for at «klasse blir mindre og mindre fremhevet i historie», og hun henviste kraftfullt til «vel-dokumenterte klasseforskjeller som virkelig presenterer oss i dag for et amerikansk mareritt av ulikhet».
I denne korte omtalen er det bare mulig å gi fornemmelsen av diskusjonen, og noen henvisninger til de komplekse spørsmålene som ble taklet, spørsmål av den høyeste historiske og sosiale orden. Alle deltakernes tilnærming var helt og holdent prinsipiell og oppriktig. Hvor ofte finner slike møter sted, hvor de kvelende banalitetene i dagens akademiske diskurs, fikserte som de er på anliggender om personlig identitet, blir klart og tydelig utfordret; og hvor den sosiale klasserevolusjonens sentralitet i den historiske prosessen åpent diskuteres?
I denne viktige og spennende idéutvekslingen var det ikke enighet om hvert og ett spørsmål, og heller ikke alle anliggender ble løst. Dette er en debatt som trenger å utvikles og utvides, fra dette utgangspunktet. Flere stemmer må høres. Den historiske granskningen og kritikken vil av det bare utdypes. Det er ingen behov for unnskyldende, apologetisk historie, eller den aller minste grad av myte-dannelser. Igjen, og fremfor alt, er det ærlighet som kreves, sammen med demokratiske verdier.
Da han avsluttet diskusjonen antydet North at 4. juli-diskusjonen var «en grunn til stor optimisme». Han sa han håpet at så vel deltakerne som publikum fra begivenheten ville ta med seg «en bevissthet om at ... noe nytt oppstår», og at paneldebatten var «en refleksjon av en langt bredere prosess». Den nåværende pandemien og dens konsekvenser setter «masser av mennesker i bevegelse», og at i den dyptgående endrede situasjonen «tvinger store historiske spørsmål seg sin vei opp til overflaten, og jeg tror vi alle kan være oppløftet av dette, og være veldig optimistiske».