75 år siden atombombene sluppet på Hiroshima og Nagasaki

7 August 2020

Torsdag den 6. august markerte 75-årsdagen for atombombingen av Hiroshima, en av de mest uhyrlige krigsforbrytelsene imperialismen noensinne har utført mot en forsvarsløs sivilbefolkning.

Det var på forhånd lite som tydet på at årsmarkeringen for denne kriminelle handlingen, som introduserte menneskeheten til skrekken av soppskyer, stråleforgiftning og utsiktene til global utslettelse, skulle bli gjenstand for noen vesentlig offisiell minnemarkering. Dog har relevansen aldri vært større, ettersom amerikansk imperialisme, bak ryggen til folket i USA og verden forøvrig, vedvarende bygger opp et massivt arsenal av atomvåpen og forfølger en doktrine for aggressiv atomkrig.

Klokka 8:15 den 6. august 1945 slapp Enola Gay, et amerikansk B-29 Superfortress-bombefly, ut av den klare morgenhimmelen ei atombombe kalt «Little Boy» [Veslegutt], på den japanske byen Hiroshima og dens kvart million innbyggere.

Bomba eksploderte med en sprengkraft på mellom 15 og 20 kilotonn TNT, en destruktiv kraft flere tusen ganger større enn noe eksplosiv tidligere brukt i krigføring. Dens innvirkninger var uhyrlige.

Anslagsvis 80 000 døde øyeblikkelig eller innen få timer, fordampet, brent opp eller forferdelig forbrente av ildstormen utløst av bomba, som sammen med sjokkbølga den produserte jevnet byen. Bare tre dager senere slapp et amerikansk bombefly ei atombombe nummer to på byen Nagasaki, som umiddelbart drepte ytterligere 40 000. Det estimert antallet ofre de to angrepene tok livet av ligger mellom 250 000 og 300 000, som enten øyeblikkelig eller i løpet av de neste dagene og ukene døde av brannskader, kvestelser og strålesyke. 90 prosent var sivile, menn, kvinner og barn.

Beretninger fra de overlevende i Hiroshima malte et helvetesportrett av massedød og menneskelig lidelse.

Dr. Michihiko Hachiya beskrev den utenkelige scenen etter bombingen: «Trikker sto i gatene med dusinvis av kropper inne i dem, svartsotet til det ugjengjenkjennelige. Jeg så brannvesenets vannmagasiner fylt til randen av døde kropper som så ut som hadde de blitt kokt i levende live ...» «Det var de skyggeaktige formene av mennesker, noen av dem så ut som vandrende spøkelser. Andre beveget seg i store smerter, som fugleskremsler, med armene holdt ut fra kroppen og med underarmer og hender dinglende. Disse menneskene forundret meg, inntil jeg plutselig innså at de var forbrente, og holdt armene ut for å forhindre den smertefulle friksjonen av hudløse overflater som kom i berøring.»

En annen overlevende skrev hvordan han var vitne til «hundrevis av de fortsatt levende ... vandrende målløst rundt. Noen var halvdøde, og vred seg i deres tragiske elendighet .... De var ikke mer enn levende lik.»

Den tysk jesuittpresten fader Wilhelm Kleinsorge fortalte om å ha møtt ei gruppe soldater med «ansikter som var fullstendig forbrente, øyehulene var tomme, væsken fra deres smeltede øyne hadde rent nedover deres kinn. Deres munner var ikke annet enn hovne, verkdekkede sår, som de ikke klarte å strekke nok til å ta imot tekannetuten med vann.»

Andre verdenskrig, den mest brutale og blodige konflikten i menneskehetens historie, drepte 70 millioner mennesker. Den så grusomheter som overgikk alt av menneskehetens verste mareritt. Utryddelse av sivilbefolkninger ble forfulgt som statspolitikk, og kulminerte med nazistenes drap av 6 millioner jøder.

Japans imperiale regime var selv ansvarlig for avskyelige krigsforbrytelser i sin jakt på japansk imperialisthegemoni over Asia. Disse inkluderer Nanjing-massakren, der den japanske hæren i 1937 massakrerte så mange som 300 000 tilfangetatte kinesiske soldater og sivile.

En kalkulert krigsforbrytelse berettiget av løgner

Likevel, barbariet med atombombene over Hiroshima og Nagasaki skilte seg ut, for den kalde kalkuleringen av sivilbefolkningens utslettelse i fravær av enhver militær nødvendighet, og de nakne løgnene anvendt for å rettferdiggjøre denne forbrytelsen.

Blant de første til å fordømme bombetoktene som krigsforbrytelser var de amerikanske trotskistene. James P. Cannon, grunnleggeren av den amerikanske trotskistbevegelsen, fortalte den 22. august 1945 på et minnesmøte i New York for Leo Trotskij (myrdet i Mexico den 21. august 1940 av en stalinistagent): «I to kalkulerte angrep, med to atombomber, drepte eller skadet amerikansk imperialisme en halv million mennesker. De unge og de gamle, barnet i vugga og de eldre og uføre, de nygifte, de friske og de syke, menn, kvinner og barn – de måtte alle dø i de to anslagene, på grunn av en krangel mellom Wall Streets imperialister og en tilsvarende bande i Japan ... Hvilken uutsigelig uhyrlighet! Hvilken skam som har kommet over Amerika, det Amerika som en gang plasserte frihetsgudinna som opplyser verden – Statue of Liberty – i havna og innseilingen til New York. Nå rygger verden tilbake i skrekk fra hennes navn.»

Han fortsatte: «For lenge siden sa de revolusjonære marxistene at alternativet menneskeheten står overfor enten var sosialisme eller et nytt barbari, at kapitalismen truer med å gå ned i ruiner og dra sivilisasjonen med seg. Men i lys av det som er utviklet under denne krigen, og hva som er anslått for fremtiden, tror jeg vi nå kan si at alternativet kan gjøres enda mer presist: Alternativet menneskeheten står overfor er sosialisme eller utslettelse! Det er et anliggende om hvorvidt kapitalismen blir tillatt å vedvare, eller om menneskeslekten fortsatt skal kunne overleve på denne planeten.»

President Harry Trumans administrasjon, som beordret atombombetoktene, solgte dem til den amerikanske offentligheten som et nødvendig og sågar humanitært middel for å tvinge frem Tokyos overgivelse, for dermed å unngå en blodig amerikansk invasjon av Japan.

For den krigstrøtte amerikanske befolkningen, som tre måneder før bombingen feiret VE-dagen (Victory in Europe; Seier i Europa) og nazismens nederlag, viste Trumans argument seg å ha effekt. Ordre hadde blitt offentliggjort for overføring av opptil én million GIs [innrullerte soldater i US Army] fra slagmarkene i Europa til krigen i Stillehavet. Dessuten skjulte det amerikanske militæret omfanget av blodbadet i Hiroshima og Nagasaki.

Men Trumans påstander om at bombeangrepene hadde reddet det han tidvis beskrev som enten en «kvart million», «en halv million», eller til-og-med «én million» amerikanske liv, var løgner. Dette var ikke utelukkende konklusjonen trukket av venstreorienterte kritikere av amerikansk imperialisme eller av «revisjonist»-historikere, men av toppfunksjonærer innen hans egen administrasjon og fra det amerikanske militæret, som var sikre på at Japan var beredt til å overgi seg, uten hverken atomvåpenangrep eller en invasjon.

General Dwight D. Eisenhower, de alliertes øverste befalshaver i Europa og fremtidig amerikansk president, skrev i sine memoarer om sin egen reaksjon da krigsminister Henry Lewis Stimson fortalte ham om de planlagte bombeangrepene. «Under hans resitering av de relevante fakta hadde jeg vært bevisst en følelse av depresjon, og derfor bekjentgjorde jeg overfor ham mine alvorlige bekymringer, først på grunnlag av min formening om at Japan allerede var beseiret og at det å slippe bomba var helt unødvendig, og for det andre fordi jeg mente at vårt land burde unngå å sjokkere verdensopinionen ved bruk av et våpen som jeg mente ikke lenger var obligatorisk som tiltak for å redde amerikanske liv.»

Admiral William Leahy, president Trumans stabssjef, var enda mer klart åpenhjertig der han i 1950 skrev: «Bruken av dette barbariske våpenet på Hiroshima og Nagasaki var ikke noe vesentlig materielt bidrag i vår krig mot Japan. ... Ved å være det første landet som brukte det ... adopterte vi en etisk standard til felles med barbarene fra De mørke tider. Jeg ble ikke opplært til å føre krig på denne måten, og kriger kan ikke vinnes ved ødeleggelsen av kvinner og barn.»

Og i 1949 innrømmet general Henry «Hap» Arnold, hærens luftforsvarsjef: «Det syntes alltid for oss, med eller uten atombombe, at japanerne allerede var på randen av kollaps.»

Innen 1945 avskar Washington japansk telegramtrafikk og var godt klar over at keiserregimet fra våren det året var på søk etter en akseptabel form for overgivelse, der den japanske keiseren selv var beredt til å gripe inn overfor sitt militær for å støtte en slutt på krigen. USA avviste imidlertid japanske fredsfølere og krevde en «betingelsesløs overgivelse». Den eneste betingelsen Japan hadde insistert på var at keiser Hirohito skulle bli sittende på tronen, og ikke skulle stilles for noen rettsinstans – som de overlevende lederne av Tysklands Tredje rike ble – som en krigsforbryter. Til slutt sa USA seg uansett enig i denne innrømmelsen.

United States Strategic Bombing Survey, et rådgivende styre opprettet av krigsdepartementet, konkluderte i 1946: «Selv uten atombombeangrepene kunne luftherredømmet over Japan ha utøvd tilstrekkelig press for å få brakt tilveie betingelsesløs overgivelse og gjort behovet for invasjon unødvendig. .. Japan ville ha overgitt seg selv om atombombene ikke hadde blitt sluppet, selv om Russland ikke hadde gått inn i krigen [mot Japan], og selv om ingen invasjon hadde blitt planlagt eller overveid.»

Atombomba og pådrivet for amerikansk hegemoni

Dersom atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki ikke var nødvendige for å få avsluttet den andre verdenskrigen representerte de dog avgjørende skritt på veien mot en tredje, drevet frem av amerikansk imperialismes uopphørlige forsøk på å få pålagt sitt globale hegemoni.

Bombingene var i en bokstavelig forstand terrorhandlinger. Hiroshima ble valgt som mål nettopp fordi byens befolkning ikke hadde vært gjenstand for konvensjonelle bombeangrep, og den derfor kunne tjene som forsøksmarsvin for å demonstrere det nye våpenets avskyelige effekter. Møteprotokollen fra Interimskomitéen nedsatt for å beslutte anvendelse av bomba fastslår at det var enighet om at den skulle tas i bruk med det siktemål å skape «et dyptgående psykologisk inntrykk», og at «det mest ønskelige målet ville være et essensielt krigsproduksjonsanlegg med et stort antall arbeidere, som var tett omgitt av arbeiderboliger.»

Denne terroren var rettet mot å intimidere ikke bare den japanske befolkningen, men hele verden og først og fremst Sovjetunionen, i tillegg til arbeiderklassen og undertrykte folkeslag i alle land.

USA, Storbritannia og Sovjetunionen hadde vært allierte i krigen mot Nazi-Tyskland. Likevel hadde Moskva og Tokyo opprettholdt en nøytralitetspakt fra 1941 til 1945, selv om USA og Storbritannia var i krig med Japan.

På Jalta-konferansen i februar 1945, der den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, den britiske statsministeren Winston Churchill og den sovjetiske statslederen Josef Stalin deltok, gikk Stalin med på å bryte nøytralitetspakten og gå til krig mot Japan innen tre måneder etter Nazi-Tysklands nederlag. Sovjetisk intervensjon ble ansett som avgjørende for å sikre et raskt nederlag for Japan. Stalin baserte seg på Den røde armés militære oppofrelser og erobringer, og presset på for anerkjennelse av en sovjetisk innflytelsesfære i Øst- og Sentral-Europa, så vel som kontroll over Mongolia og asiatiske territorier fratatt Moskva i Russland-Japan-krigen i 1905.

I april 1945 informerte Moskva Tokyo om at Sovjetunionen hevet sin nøytralitetsavtale og fastsatte den 8. august som dato for landets inntreden i krigen mot Japan.

Der de nå angivelig var på samme side i krigen mot Japan, som de hadde vært det i krigen med Tyskland, tiltok spenningene vedvarende mellom imperialistmaktene USA og Storbritannia, og Sovjetunionen. Til tross for den stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen, der det stalinistiske byråkratiet hadde tilrevet seg arbeiderklassens politiske makt, gjensto fortsatt de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene opprettet av Oktoberrevolusjonen i 1917. Og til tross for Stalins beste bestrebelser på å imøtekomme imperialistmaktene hadde hverken den britiske eller den amerikanske styringseliten noen gang forsonet seg med eksistensen av disse eiendomsrelasjonene, som de fryktet fortsatt kunne inspirere til revolusjon internasjonalt.

I juli 1945 møttes statslederne fra USA, Storbritannia og Sovjetunionen igjen i Potsdam i Tyskland. Konferansen hadde blitt utsatt etter innspill fra Truman, som inntok det amerikanske presidentvervet etter Roosevelts død i april 1945. Truman spilte for å vinne tid, da han ønsket å ha en vellykket testing av atombomba under beltet før han forhandlet med Stalin.

Den nye amerikanske presidentens tone i Potsdam var markant endret fra Roosevelts i Jalta. Truman skrøyt av at atombomba – som ble vellykket testet for første gang den 16. juli 1945, i Alamogordo i New Mexico – hadde gitt ham «en hammer mot disse gutta», med henvisning til Sovjetunionen, og han ble mer aggressiv og arrogant i sin omgang med Stalin, som var godt informert om det nye amerikanske våpenet fra sovjetiske informanter som arbeidet på Manhattan-prosjektet.

Potsdam-konferansen endte med et ultimatum om at Japan måtte overgi seg umiddelbart og betingelsesløst, eller står overfor «hurtig og total ødeleggelse». Det var formulert på en slik måte at det forsikret at ultimatumet ikke ble akseptert av Tokyo, og var undertegnet av USA, Storbritannia og Kinas Chiang Kai-shek, men ikke av Sovjetunionen.

Det som fulgte var et rush for å få utplassert og sluppet bombene. Måldatoer ble ikke valgt av noen militære nødvendigheter hva angikk beseiringen av Japan, men heller for å forhindre innvirkningen av Sovjetunionens inntreden i krigen i Stillehavet, i form av utvidet sovjetisk innflytelse i Asia og i Japan selv. Dermed ble den første bomba sluppet den 6. august, to dager før Sovjetunionen iverksatte sine militære operasjoner, og bombe nummer to den 9. august, ett døgn etter den sovjetiske krigserklæringen og før den japanske regjeringen engang hadde hatt tid nok til å forstå eller respondere på utslettelsen av Hiroshima.

Der amerikansk imperialisme avsluttet den andre verdenskrigen med atombombene på Hiroshima og Nagasaki åpenbarte den løgnaktigheten i alle dens påstander om at Amerika hadde gått inn i krigen for å slåss for demokrati og nedkjempe fascisme og militarisme. Mens millioner av amerikanske arbeidere gikk til krigen motivert av slike demokratiske sentimenter, hadde den styrende kapitalisteliten helt andre målsetninger i sine tanker.

Som historikeren Gabriel Jackson så treffende bemerket: «... bruken av atombomba viste at en psykologisk veldig normal og demokratisk valgt utøvende statsleder kunne anvende våpenet akkurat som nazistenes diktator ville ha brukt det. På denne måten visket USA ut – for enhver som måtte være opptatt av moralske distinksjoner mellom de forskjellige regjeringstypene – forskjellen mellom fascisme og demokrati.»

Uansett de klare politiske kontrastene mellom det borgerlig-demokratiske oppsettet i Washington og naziregimet i Berlin, forfulgte begge imperialistiske krigsmål, Berlin sitt hegemoni over Europa, og Washington sitt hegemoni over verden.

I siste instans viste atombomba seg å være mindre av en «hammer» enn hva Truman hadde håpet. Innen august 1949 hadde Sovjetunionen testet landets egen atombombe. Det amerikanske forsøket på atomterrorisme mislyktes også i å få stanset Den kinesiske revolusjonen i 1949, så vel som i å få forhindret tidevannet av antikoloniale massekamper som etterfulgte den andre verdenskrig.

Faren for atomkrig

Selv om Truman-administrasjonen hadde vurdert å bruke atombomber i Korea-krigen holdt den tilbake av frykt for å utløse en atomkrig med Russland. General Douglas MacArthur, hærsjef for de amerikanske styrkene i Korea, fortsatte å presse på for bruken av disse våpnene.

Både under Berlin-krisen i 1961 og den kubanske missilkrisen i oktober 1962 brakte president John Kennedys amerikanske administrasjon verden til randen av en apokalyptisk atomkrig. På samme måte ble farene for atomvåpenutvekslinger, som kunne ha gjort slutt på det menneskelige samfunn, hårfint avverget ved flere anledninger under den amerikanske oppbyggingen av atomvåpenarsenaler ved høyden av Den kalde krigen på begynnelsen av 1980-tallet.

Realiteten er at for hver eneste amerikansk administrasjon siden Trumans, både av Demokrater og Republikanere, har muligheten for atomkrig alltid vært «på bordet».

Med oppløsingen av Sovjetunionen og slutten på Den kalde krigen for snart tre tiår siden, har det vært en utbredt oppfatning om at faren for et nukleært holocaust har blitt trukket tilbake til bakgrunnen. Det kunne ikke vært en farligere illusjon.

Etter tiår med kriger som har drept millioner i tidligere koloniland, fra Korea og Vietnam til Irak, Afghanistan, Libya og Syria, har amerikansk imperialisme forflyttet sin militære doktrine fra den såkalte «krigen mot terror» til forberedelsen for «stormakt»-konflikt med atomvåpenbestykkede Russland og Kina.

Obama-administrasjonen lanserte et moderniseringsprogram for atomvåpen på $ 1 billion, som bare har akselerert under Trump, samtidig som praktisk talt alle kontrolltraktater relatert atomvåpen har blitt skrotet.

Amerikansk utenrikspolitikks uvørenheten, drevet av den amerikanske kapitalismens innenlandske krise og Washingtons desperate bud om å få klort tilbake sitt globale hegemoni med militære midler, har eskalert faretruende, fra de provoserende amerikanske marineutplasseringene i Sør-Kinahavet til trusselen om å stasjonere amerikanske tropper på den polsk-russiske grensa.

Dagens amerikanske militærstrateger inntar det synspunkt at en atomkrig ikke bare er legitim, men sågar er vinnbar. Såkalte taktiske atomvåpen, med lavere sprengvirkning, mindre enn de som ble sluppet på Hiroshima og Nagasaki, blir produsert og utplassert under påskudd om at de kan anvendes til å utslette hærer uten derved å utløse noen fullskala atomkrig. Logikken i en konflikt som involverer anvendelse av et hvilket som helst atomvåpen er imidlertid en eskalering som spinner ut av kontroll til en global brannstorm.

Produksjonen av slike våpen utgjør en trussel ikke bare for Washingtons eksterne fiender. Med amerikanske embetsrepresentanter som allerede reagerer på masseprotester med å beskrive amerikanske gater som et «slagområde» som må «domineres» med militariserte styrker, kan det på ingen måte utelukkes at den amerikanske styringsklassen ville forsøke å snu slike uhyrlige våpen mot et revolusjonært oppsving av den amerikanske arbeiderklassen.

Den tidligere australske statsministeren Kevin Rudd pekte i en artikkel publisert den 3. august i det autoritative amerikanske utenrikspolitikk-tidsskriftet Foreign Affairs på de nylige nedstengingene av konsulater og amerikanske embetsrepresentanters oppfordringer til omvelting av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Der skrev han:

«Spørsmålet som nå stilles, lavmælt men nervøst, i hovedsteder over hele verden er: Hvor vil dette ende? Det som på et tidspunkt var det utenkelige resultatet – faktisk væpnet konflikt mellom USA og Kina – synes nå for første gang siden slutten av Korea-krigen å være mulig. Med andre ord, vi konfronterer utsiktene til ikke bare en ny kald krig, men en het en også.»

Hvis dette spørsmålet blir «lavmælt men nervøst» stilt i hver en hovedstad, da er åpenbart det reelle spørsmålet ikke om en slik krig vil komme – mot Kina, Russland, eller til-og-med amerikansk imperialismes tidligere allierte i Europa – men når, og hva som kan gjøres for å forhindre den.

Covid-19-pandemien og den utdypende økonomiske krisen har bare forsterket den amerikanske styringsklassens desperasjon og hensynsløshet. Krigstrusler, og krig selv, blir et middel for å få avledet utover det enorme sosiale og politiske presset som bygger seg opp innen USA.

Faren for en ny verdenskrig og en nukleær utslettelse er i dag større enn på noe tidspunkt siden avskyelighetene i Hiroshima og Nagasaki. En genuin minnemarkering av 75-årsdagen for atombombene i Japan og hedringen av de hundretusener av uskyldige ofre er bare mulig ved å bygge en mektig antikrig-bevegelse av den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen, som del av den globale kampen for sosialisme.

Bill Van Auken