Hviterussland arresterte forrige uke 33 russiske militærkontraktører like utenfor hovedstaden Minsk, i det som ble hevdet var et Moskva-støttet komplott for å utføre terroraktiviteter og fyre opp under uro i landet like før presidentvalget som avholdes søndag den 9. august. Moskva har benektet disse påstandene.
President Alexander Lukasjenko, som har hatt presidentvervet i Hviterussland siden 1994, anvendte denne uka krigerske formuleringer for å fordømme Moskva, og han kalte Kremls uttalelser «bare løgner». Lukasjenko hevdet også at han planla å pågripe ei annen gruppe russiske leiesoldater som var sendt til den sørlige delen av landet.
De arresterte er identifisert som medlemmer av Wagner-gruppa, et privat militært kontraktselskap som etter sigende har sendt leiesoldater til andre land, som Venezuela, Syria og det østlige Ukraina, på oppdrag for å beskytte russiske militære og økonomiske interesser. Leiesoldatene selv har nektet for noen involvering i terroraktiviteter i Hviterussland, og hevdet å være på vei for å besøke Hagia Sofia i Istanbul, Tyrkia.
I samme tale som han beskyldte Russland for å være «løgnere» og hevdet at ustabilitet i Hviterussland «vil eksplodere på en sånn måte at det vil gi gjenklang helt til Vladivostok», uttalte Lukasjenko også paradoksalt nok: «Russland har alltid vært, og vil forbli vår nære allierte, uansett hvem som tar makten i Hviterussland eller Russland.»
Lukasjenkos arrestering av de påståtte leiesoldatene ble ønsket velkommen av den USA-støttede regjeringen i Ukraina. Kiev har bedt Minsk om å oversende 28 av de 33 arresterte til Ukraina for påtale og rettsforfølgelse der for anklager om å ha deltatt aktivt på separatistopprørernes side i de øst-ukrainske provinsene Donetsk og Lugansk.
Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskij uttalte i en telefonsamtale med Lukasjenko: «Jeg håper at alle de som er mistenkt for terroraktiviteter på ukrainsk territorium vil bli overlevert til oss for rettspåtale i samsvar med eksisterende internasjonale normer.»
Mens de spesifikke detaljene rundt handlingene og arresteringen av de russiske militærkontraktørene i Hviterussland er difuse, markerer hendelsen et nytt lavpunkt i forholdet mellom de to landene. Ulikt andre tidligere sovjetrepublikker, som Ukraina, Latvia og Litauen, som siden Sovjetunionens fall i 1991 har omdannet seg til NATO-støttede selvutnevnte fiender av Moskva, opprettet Hviterussland i 1997 en «statsunion» med Russland, som inkluderte til en viss grad en integrert økonomisk sone.
De tidligere planene for en fullt integrert «statsunion», inkludert et delt militært, valuta og rettssystem, ble aldri realisert. Både russiske og hviterussiske statsborgere er imidlertid fritt i stand til å reise, arbeide og studere i begge land. Under disse betingelsene er arresteringen av russiske statsborgere på hviterussisk territorium bare dager før presidentvalget et åpenbart signal til Moskva, så vel som til USA og EU, om at den hviterussiske styringsklassen aktivt vurderer en mye sterkere orientering i retning av amerikansk og europeisk imperialisme.
Lukasjenko-regimet går til søndagens valg midt under en dyp krise. Rapporter har antydet at Lukasjenko, som lett har vunnet tidligere valg med 75 prosent eller mer av de avgitte stemmene, kan stå overfor den hardeste utfordring for hans regime hittil.
De siste månedene har Lukasjenko fremmedgjort store deler av befolkningen med sine påstander om at Covid-19-pandemien ikke er annet enn en «psykose». Han har gjort praktisk talt ingenting for å forhindre spredningen av viruset. I motsetning til mange naboland innførte ikke Hviterussland engang en midlertidig nedstenging av økonomien.
Ifølge Johns Hopkins University har landet med en befolkning på 9,5 millioner innbyggere rapportert 68 000 Covid-19-infeksjoner og 567 relaterte dødsfall. Nabolandet Polen, som hadde en begrenset nedstenging, har rapportert 48 789 tilfeller og 1 740 dødsfall, med en befolkning på anslagsvis 38 millioner. Lukasjenko ble angivelig selv også infisert av viruset.
Forøvrig har den hviterussiske økonomien i løpet av det siste året lidd konsekvensene av en utstrakt krangel mellom Russland og Lukasjenko over Russland-subsidierte energileveranser til Minsk. Nedskaleringen av russiske subsidier kombinert med koronaviruspandemien har forårsaket et underskudd på $ 700 millioner i statsbudsjettet.
Arbeidere i landet har lenge vært ute av stand til å opprettholde tidligere levestandarer på deres lønninger. Som i nabolandet Ukraina har mange yngre arbeidere forlatt landet for å finne bedre betalt arbeid i Russland eller EU. Lukasjenko innrømmet i fjor at Hviterussland hadde sett sin befolkning redusert med 8 prosent på grunn av arbeidsmigrering.
Amerikansk imperialisme og EU har utnyttet den tiltakende økonomiske og sosiale krisen ved aggressivt å gripe inn i det nåværende valget i Hviterussland, og har åpent støttet og oppmuntret Svetlana Tikhanovskaya, Lukasjenkos viktigste rival fra den pro-vestlige opposisjonen.
Tikhanovskaya kunngjorde sitt kandidatur etter at hennes ektemann, en kjent opposisjonsblogger, i mai ble arrestert og forhindret fra å stille til valg. Hun har praktisk talt ikke presentert noe annet politisk program enn opposisjon til Lukasjenko, og tomme oppfordringer om «demokrati» og «frie» valg. De siste ukene har den pro-vestlige opposisjonen organisert flere demonstrasjoner som har samlet tusenvis av mennesker i Minsk.
Den hviterussiske staten har respondert med fengslingen av mer enn 1 000 demonstranter siden begynnelsen av presidentvalgkampanjen. USAs regjering, som har vært opptatt av å fengsle, banke og kidnappe demonstranter fra sine egne gater fordømte helt forutsigbart den hviterussiske regjeringen. Morgan Ortagus, talsperson for det amerikanske utenriksdepartementet, tvitret: «Vi er dypt bekymret for rapportene om masseprotester og interneringer av fredelige aktivister og journalister.»
USA har ikke hatt noen diplomatisk representasjon i Hviterussland siden 2008, da Lukasjenko slo ned på vestlig-støttede, nasjonalistiske og liberale opposisjonspartier.
I løpet av de siste årene har imidlertid forholdet mellom Hviterussland og USA blitt mye tettere, siden Washington har forsøkt å utnytte og utdype den tiltakende riften mellom Lukasjenko og Moskva, for å gjøre det strategisk viktige landet til nok en NATO-støttet alliert. Lukasjenko og hans forsvarsminister har gjentatte ganger indikert beredskap til å holde fellesøvelser med NATO.
Lukasjenko støttet offentlig det USA-understøttede kuppet i Ukraina i 2014, og etablerte tette relasjoner med regjeringene til først Porosjenko og nå Zelenskij.
I februar i år besøkte USAs utenriksminister Mike Pompeo Hviterussland for en to-timer-lang samtale med Lukasjenko om landets strid med Moskva om energiforsyninger. Det var det første besøket av en amerikansk utenriksminister i Hviterussland siden 1993. På en pressekonferanse etter møtet snudde Pompeo effektivt om på et tiår med amerikansk utenrikspolitikk overfor landet, og uttalte at USA kunne tilby Hviterussland all den oljen landet hadde behov for. Han sa: «Alt du trenger å gjøre er å ringe oss.»
Lukasjenkos usikre balansegang mellom Russland og vestlig imperialisme har blitt fulgt tett av amerikanske tankesmier, som diskuterer om hvorvidt det å støtte Lukasjenko kan være en bærbar vei å forfølge for amerikanske interesser i regionen.
Atlantic Council, en av de mest krigerske tankesmiene i Washington D.C., advarte for at Lukasjenko kunne stå overfor et «Minsk-Maidan» etter presidentvalget. Denne referansen til den sterkt USA- og Tyskland-støttede og finansierte protestbevegelsen i Ukraina i årene 2013 og 2014, som kulminerte med det høyreekstreme kuppet som installerte et regime som har vært helt i samsvar med amerikansk imperialismes interesser, er en klar indikasjon på USAs sterke involvering i de nåværende antiLukasjenko-protestene.
Tidligere i år publiserte Foreign Affairs, tidsskriftet for tankesmia Council on Foreign Relations (CFR), en artikkel med tittelen «Vil Hviterussland bli det neste Ukraina?» Samtidig som Hviterusslands viktige geostrategiske betydning for Russland ble understreket, bemerket artikkelen: «... dersom Hviterussland skulle vippe vestover ville Moskva miste et potensielt militært oppmarsjområde, og risikere å se vestlig politisk og økonomisk innflytelse utvides over en befolkning som mange russere anser som del av deres egen nasjon.» Artikkelen konkluderte med innstendig å oppfordre vestlige myndigheter til å støtte Lukasjenko.
Uansett utfallet av søndagens valg har nyere hendelser gjort det klart at Hviterussland, i likhet med nabolandet Ukraina og de baltiske statene, er i sentrum for et tiltakende imperialistisk pådriv i retning av krig mot Russland, et pådriv som bare har blitt fremskyndet av den største økonomiske krisen siden Den store depresjonen.