På den andre dagen av Det demokratiske partiets nasjonalkonvensjon (DNC) nominerte partiet offisielt Joe Biden som sin presidentkandidat for 2020-valget. Totalt sett har den fire-dager-lange begivenheten vært et politisk teater som har fulgt et strengt script, fullt av slitte klisjéer og tom retorikk.

De mest bemerkelsesverdige elementer under tirsdagens forløp var beslutningen om å fremheve kommentarer fra tidligere general Colin Powell, og en videoannonse som understreket det «usannsynlige vennskapet» mellom Biden og Republikanenes tidligere presidentkandidat senatoren John McCain.

Demokratene understreket at en Biden/Harris-administrasjon ville være beredt til å føre krig.

I sine kommentarer erklærte Powell, som var utenriksminister under George W. Bush’ administrasjon, at Biden som «øverste befalshavende» ville «stole på våre etterretningsagenturer» og «stå opp mot våre motstandere med styrke og erfaring. De vil vite at vi mener business.»

Powell vil for alltid være assosiert med løgnene fabrikert av Bush-administrasjonen for berettigelse av Irak-invasjonen i 2003. Den 5. februar 2003 opptrådte Powell i FN der han hevdet at den irakiske regjeringen lagret «masseødeleggelsesvåpen» – en påstand som var falsk, og som han visste var falsk. Det var klimakset for Bush-administrasjonens kampanje for berettigelse av en uprovosert invasjon av Irak, en uhyrlig krigsforbrytelse som førte til hundretusener av menneskers død og som la et av de mest avanserte samfunn i Midtøsten øde.

Krigen i Irak er assosiert med noen av de mest uhyrlige grusomheter, deriblant torturen av fanger i fengselet Abu Ghraib, knusingen av byen Fallujah og massakren av sivile i Haditha i 2005. Det amerikanske samfunnet selv led forferdelige konsekvenser, deriblant død for nesten 4 500 soldater og kvestingen av ytterligere titusener.

Forut for Powells kommentarer var en tale av John Kerry, utenriksminister under Obama, som bidro med tilsyn av 2014-regimeskifteoperasjonen i Ukraina, som ble anført av fascistiske grupper, og med den USA-støttede borgerkrigen i Syria. Kerry fordømte Trumps utenrikspolitikk, og fokuserte særlig på det som innen de militære etterretningsagenturene blir ansett å være administrasjonens utilstrekkelig aggressive holdning overfor Russland. Kerry sa: «Våre interesser har ikke råd til fire nye år med Donald Trump.»

Kerry refererte til styrken av Bidens «moralske kompass», og refererte til hans støtte for krigen i Jugoslavia på det sene 1990-tallet, men unngikk noen referanse til hans stemme for autorisering av Irak-invasjonen.

Kerry ble etterfulgt av et videosegment som presenterte Republikaneren Chuck Hagel, sammen med karrierediplomater som tjente under både Republikanere og Demokrater, deriblant Brett McGurk (den lengst tjenende sivile rådgiveren som førte tilsyn med krig både i Irak og Syria, en tjenestetid som strekker tilbake til Bush-administrasjonen); Marie Jovanovitsj (USAs ambassadør til Ukraina under Trump, som vitnet under fjorårets impeachment-rettssak); Jack Weinstein (general i US Air Force og høy-rangert atomvåpenoffiser); og Rose Goetemoeller (tidligere visegeneralsekretær i NATO frem til 2018).

I videoannonsen insisterte embetsrepresentantene på at Biden hadde «tatt de tøffe beslutningene» (Jovanovitsj, med henvisning til Obama-administrasjonens operasjon i Ukraina), og at det var «ingen mer kvalifisert… til å sitte øverst ved bordet i Situasjonsrommet» (Hagel). De kritiserte Trump for å ha «et flørteparty (‘love fest’) med diktatorer» (Goetemoeller, med henvisning til Russland), og for å være «en fare for den nasjonale sikkerheten» (McGurk).

Etter Powells tale viste Demokratene annonsen om det «usannsynlige vennskapet» med McCain, en av de mest uttalte krigshisserne i Det amerikanske senatet, som konsekvent tok til orde for aggresjon mot Iran, Russland og Kina, før hans bortgang i 2018. McCains datter Cindy forklarte at selv om de var medlemmer av forskjellige partier, nøt de to hverandres selskap i middagstilstelninger i bakgården.

Man får det klare inntrykk at dersom Demokratene kunne få George W. Bush eller John Bolton til å tale under deres nasjonalstevne, ville de ha grepet anledningen. Kanskje vil den komme, før det hele er over.

Tirsdagens begivenheter understreker Det demokratiske partiets kampanjes karakter, og hele rammeverket for partiets opposisjon mot Trump. I alle av nasjonalkonvensjonens oppfordringer til «enhet» mot Trump er den reelle appellen rettet til militæret, Wall Street og deler av Det republikanske partiet om støtte for Demokratene på grunnlag av at Trump har vist seg å være en dårlig forsvarer av styringsklassens interesser i utlandet.

Som WSWS gjentatte ganger har understreket er konflikten innen staten en konflikt innen styringsklassen, sentrert rundt anliggender om utenrikspolitikk. I løpet av de fire siste årene har Demokratene arbeidet for å undertrykke all folkelig opposisjon mot Trump-administrasjonen og få kanalisert den inn bak den reaksjonære kampanjen for en mer aggressiv utenrikspolitikk i Midtøsten og mot Russland.

På hvert et punkt har Demokratene gitt fra seg all deres opposisjon mot Trump til militæret og generalene, også da Trump iscenesatte sitt kuppforsøk den 1. juni, da han truet med å påkalle Oppstandsloven og brennmerket protestene mot politivold som «terroristiske». Dette er deres viktigste støttekrets, sammen med Wall Street og etterretningsagenturene.

Hver gang det har kommet til grunnleggende elementer i klassepolitikken – utvidelsen av utlegg til militæret, skattekutt for de rike, angrep på immigranter – la demokratene til rette for, og samarbeidet med Trump, på hvert et trinn. I prosessen har de bagatellisert og dekket over den vidtrekkende faren Trump-administrasjonen utgjorde for arbeiderklassen.

Bekymringene innen styringsklassen kommer til uttrykk i den siste utgaven av Foreign Affairs, en førende publikasjon for amerikansk geopolitikk, der det sytes over at historikere ikke vil dømme Trumps håndtering av utenrikspolitikk «vennlig». Der står det: «Etter nesten fire år med turbulens er landets fiender sterkere, landets venner er svakere, og USA blir stadig mer isolert og utslått [o. anm.: ‘prostrate’; liggende med ansiktet ned, dvs. på trynet].»

Demokratenes bestrebelser for å få avledet opposisjonen mot Trump inn bak militær- og etterretningsagenturene er helt forenlig med det andre elementet som vil dominere partiets kampanje, og som har vært nasjonalkonvensjonens fokus: hudfarge- og kjønnsidentitetspolitikken. Den «historiske» karakteren av Det demokratiske partiets valgseddel er utelukkende basert på Harris, en tildligere aktor som fikk entusiastisk støtte fra Wall Street, og skulle hun bli president ville være den første afroamerikanske kvinne som ble «øverstekommanderende».

I 2020-valget er konkurransen mellom Trump og Demokratene en konkurranse mellom to reaksjonære fraksjoner av styringsklassen.

Socialist Equality Party (SEP) er i sin valgkamp orientert i retning utviklingen av klassekampen. Pandemien besørger allerede en enorm vekst av sosialt raseri – blant arbeidere som har blitt tvunget tilbake til arbeid, lærere som blir sendt tilbake til skoler, og titalls millioner som er arbeidsløse og kastet ut i fattigdom, og nå konfronterer utkastelse.

De kommende ukene og månedene må ikke dedikeres til valget av Biden og Harris, men til organiseringen og foreningen av disse kampene til en sosial og politisk massebevegelse mot hele styringsklassen, og mot kapitalistsystemet.