På mandag hevdet leger ved Berlin-sykehuset Charité at de hadde funnet indikasjoner for at Alexei Navalnyj, frontfiguren for Russlands liberale pro-NATO opposisjon, ble forgiftet. Charité sa at funnene indikerte «en forgiftning av et stoff fra den aktive virkestoffgruppa kolinesterasehemmere,» selv om det spesifikke stoffet enda ikke er kjent. Det rapporteres at Navalnyj blir behandlet med motgiften atropin.
Berlin og Den europeiske union (EU) grep umiddelbart på saken. Tysklands forbundskansler Angela Merkel (CDU) og landets utenriksminister Heiko Maas (SPD) meldte en fellesuttalelse der de erklærte: «I lys av Navalnyjs vesentlige rolle i Russlands politiske opposisjon blir landets myndigheter presserende oppfordret til å etterforske denne handlingen fullt ut, og som en hastesak – og å gjøre det på en helt transparent måte.» Der de forlangte at de ansvarlige måtte bli «identifisert og stilt for retten», la de til: «Vi håper at herr Navalnyj kommer til en full bedring. Vi sender også våre beste ønsker til hans familie, som dette er den mest prøvende opplevelse for.»
EU forlangte også en etterforskning. «De russiske myndighetene må umiddelbart iverksette en uavhengig og transparent etterforskning,» forlangte EUs utenrikspolitiske representant Josep Borrell i en uttalelse publisert mandag kveld. Likelydende meldte det franske utenriksdepartementet en uttalelse på tirsdag som fordømte en «kriminell handling som retter seg mot en viktig figur i det russiske politisk samfunnsliv», og det ble forlangt «en rask og transparent granskning».
Kreml-talsmann Dmitri Peskov erklærte at Moskva ikke har noen planer om å iverksette en kriminaletterforskning av Navalnyjs sykdom. «De medisinske analysene utført av våre leger og de fra Tyskland er helt samstemmige. Men deres konklusjoner er forskjellige. Vi forstår ikke våre tyske kollegers hastverk,» sa Peskov. Han hevdet at det er «mange andre medisinske muligheter» som forklaring på Navalnyjs sykdom; russiske leger diagnostiserte initielt Navalnyj for å lide av en stoffskifteforstyrrelse.
Hva som faktisk skjedde med Navalnyj, som ble plutselig syk under en flyvning fra Tomsk til Moskva den 20. august, er fortsatt uklart.
Det som imidlertid er klart, er at pådrivet fra Washington, Berlin og andre NATO-imperialistmakter for å få isolert og sikret et regimeskifte i Russland, som ble lansert med det NATO-støttede kuppet i Kiev i 2014, har kommet til en ny og kritisk fase. En eksplosiv krise har oppstått etter det omstridte 9. august-presidentvalget i Hviterussland. Denne krisen ble komplisert, sett fra imperialiststrategiens synspunkt, av den plutselige aktiviteten fra arbeiderklassen i Hviterussland.
Etter at den Russland-støttede regjeringen i Ukraina slo ned på pro-EU-protester i februar 2014 støttet NATO et ytrehøyre-kupp i Kiev. Under denne operasjonen skjøt opposisjonens skyttere fordekt på det ukrainske opprørspolitiet, i såkalte «snikskytermassakrer», og det påfølgende polititilslaget ble anvendt for å diskreditere og deretter velte regimet. Dette medførte ikke bare borgerkrig i Ukraina, men også en eksplosivt militærkonfrontasjon mellom NATO og Russland langs Russlands grenser i Øst-Europa. Nato-tropper og militærrådgivere er nå utplasserte i alle de baltiske republikkene, i Polen og Ukraina.
Denne måneden, der opposisjonskrefter i Hviterussland lanserte protester mot den sittende presidenten Aleksandr Lukasjenkos erklæring av sin valgseier, som førte til et brutalt polititilslag, brøt det ut streiker på fabrikker og arbeidsplasser på tvers av Hviterussland. Oppsvinget av arbeidsaksjoner fra arbeiderklassen i den tidligere Sovjetrepublikken lamslo borgerlige krefter av alle politiske avskygninger. Mens Kreml støtter Lukasjenko har EU støttet et ikke-valgt Koordineringsråd nedsatt av opposisjonspartier tilknyttet den rivaliserende presidentkandidaten Svetlana Tikhonovskaja.
Forøvrig strekker misnøyen over sosial ulikhet og den katastrofale offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien, som bidro til å drive de hviterussiske arbeiderne til handling, seg langt forbi Hviterussland. Det er tiltakende misnøye med president Vladimir Putin, både blant den russiske styringseliten og fra russiske arbeidere – reflektert, på en svært forvrengt måte, av forrige måneds protester i byen Khabarovsk, i landets fjerne øst-region, mot Kremls fjerning av regionalguvernøren Sergei Furgal fra det ekstremt høyreorienterte Russlands liberal-demokratiske parti (LDPR).
Khabarovsk-protestene har åpenbart de voksende sentrifugale tendensene i det russiske statsapparatet, der nå 18 regioner i Russland går til regionale valg den 13. september.
Dersom Navalnyj faktisk ble forgiftet, da antyder tidspunktet for angrepet sterkt at det var en politisk operasjon. Det er imidlertid uklart hvem som skulle ha gjennomført det, og for hvilke formål. To grunnleggende muligheter, med mange relaterte variabler, fremstår. Den ene er at Navalnyj ble forgiftet av elementer fra Putin-regimet, som handlet med-eller-uten presidentens viten eller støtte, selv om det er tvilsomt hvorvidt en slik hensynsløs og åpenbar handling kunne styrke Kreml-regimet.
En annen mulighet er at opposisjonsfraksjoner i Russland, eller deres imperialist-håndterere, besørget en muligens ikke-dødelig dose gift til Navalnyj i et ytterligere «falskt flagg»-angrep med sikte på deskreditering av det russiske regimet, ved å begå en handling de forventer vil bli skyldt på Kreml.
Et slikt angrep kunne ha den politisk-bekveme konsekvens å blankpusse Navalnyjs i beste fall frynsete opposisjonskredibilitet. Det rapporteres at Navalnyj, som er en rabiat antiimmigrantpolitiker, i 2006 mottok finansmidler fra den amerikanske regjeringen, slust via National Endowment for Democracy (NED), før han i 2009 satte kursen for Yale University i Amerika, for å delta i programmet «Yale World Fellows». Bant brede lag av den russiske befolkningen blir han for tiden ansett som et NATO-redskap.
Selv om angriperen i den påståtte forgiftningen av Navalnyj ikke har blitt identifisert, haster likevel ledende europeiske politikere og medier til for høylytt å beskylde Putin-regimet.
Norbert Röttgen (CDU), leder av Bundestags utenrikskomité, sa: «Selv om det allerede eksisterte en sterk mistanke, er sikkerheten om forgiftning sjokkerende, og det er en avskyelig politikk fra den russiske ledelsens side.» Han erklærte: «Politikken med forgiftning består av en lumsk eliminering av opposisjonsmedlemmer, og den sender en klar melding til alle russiske borgere: Den som opponerer demokratisk, den lever farlig. All den naivitet og bagatellisering som gjentatte ganger blir anbefalt overfor Russland, spesielt i Tyskland, er malplassert.»
Omid Noripour, utenrikspolitisk talsperson for Tysklands Grønne, beskyldte også Russland. «Det er nå åpenbart for alle at denne typen forsøk på attentat og drap har et system,» sa han. Han henviste til beskyldningene om at Moskva forgiftet familien Skripal i Salisbury i Storbritannia, og at Putin sto bak drapet av en tidligere tsjetsjensk militsleder i Tiergarten i Berlin, der han la til: «Britene påkalte EU-rådet etter angrepet i Salisbury, den tyske regjeringen gjorde ikke det etter Tiergarten-drapet. Nå er dét på høy tid, og dette er en god anledning – Tyskland har tross alt presidentskapet i [EU-] rådet.»
På samme måte refererte Benoît Vitkine, Moskva-korrespondent for Le Monde, i en artikkel med headingen «Hva Navalnyj-affæren avslører om Putin-systemet», til Twitter-emneknaggen #WeKnowWhoIsGuilty [Vi vet hvem som er skyldig], som nå anvendes av supportere for den russiske opposisjonen som bevis for at Putin er ansvarlig for Navalnyjs sykdom. Hun skrev: «En fransk ambassadør, for menneskerettigheter, har gjentatt denne oppfordringen. Bak disse ordene er det en enkel sannhet: Politisk vold er iboende for Putinsystemet.»
Faktisk har de siste 30 årene, siden det stalinistiske byråkratiets geopolitiske suicidale oppløsing av Sovjetunionen i 1991, vist at reaksjonær vold er iboende for kapitalistsystemet. NATO-krigspådrivet i Midtøsten, Øst-Europa og Sentral-Asia, muliggjort ved elimineringen av den viktigste militære motvekten til imperialistmaktene, etterlatt et spor av ødeleggelser med millioner av døde og titalls millioner flyktninger. Siden Ukraina-kuppet har det vært tiltakende militærøvelser og forberedelser for et direkte NATO-angrep på Russland, som er en atomvåpenmakt.
Oppsvinget av klassekampen i det som tidligere var Sovjetunionens territorium markerer en betydelig ny fase i denne politiske krisen. Det er så godt som selvinnlysende at NATO-maktene holder Navalnyj som et redskap for å intervenere i russisk politikk, i en periode med tiltakende krig og klassekamp. Skulle de politiske kreftene rundt Navalnyj få mer makt inne i Russland ville de forøvrig være bittert fiendtlig innstilte mot arbeiderklassen.
Faren for krig, voksende sosial ulikhet og den katastrofale offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien, kan bare bli løst på et progressivt grunnlag gjennom gjenkomsten av arbeiderklassens massekamper basert på et revolusjonært sosialistisk og internasjonalistisk program. I Russland, Hviterussland og på tvers av hele regionen betyr dette å bygge trotskistbevegelsen, som er i opposisjon til det kapitalistiske gangsteroligarkiet som oppsto fra den stalinistiske restaureringen av kapitalismen. Dette ville være en integrert del av en internasjonal massebevegelse av arbeiderklassen, mot krig og mot den morderiske politikken adoptert av kapitalistregjeringer over hele verden, midt under pandemien.