Den første dagen av Julian Assanges gjenopptatte utleveringshøring, holdt i Londons tinghus Old Bailey, så et land som skryter av å være et av de eldste demokratier i verden synke til nivå av et tredjerangs diktatur.
Assange, grunnleggeren av WikiLeaks, har avslørt krigsforbrytelser, tortur, statsovervåkning og de diplomatiske konspirasjonene til USA og andre imperialistmakter. Men han ble brakt til retten fra cella si i et maksimalsikkerhetsfengsel i en umerket varebil, der han har vært fengslet under betingelser slettere enn de som er anklaget for drap. I cellene under Old Bailey var han for første gang på seks måneder i stand til å se sine advokater personlig, og fikk sitt første innblikk i de endelige skriftlige innmeldingene i sin egen sak.
Utenfor bygningen ble hans kollega, WikiLeaks-sjefredaktør Kristinn Hrafnsson, nektet tilgang til rettssalen, som også veterangravejournalisten John Pilger. Tidligere samme morgen hadde 40 rettsovervåkere, deriblant representanter for Amnesty International og Reporters Without Borders, og EU-parlamentarikere, fått deres fjern-tilgang til rettshøringen trukket tilbake av distriktsdommer Vanessa Baraitser. I orwelliske formuleringer henviste hun som begrunnelse til behovet for å beskytte «domstolens integritet».
En talsmann for Amnesty International sa: «Vi gjennomfører rettssakovervåkning over hele verden, uke etter uke, og er faktisk anerkjent over hele verden som en akkreditert observatør av rettferdig rettsprosess. Først ble vi nektet fysisk tilgang til retten da vi søkte, tilbake i august. Vi ble deretter innvilget ekstern online-tilgang for seks observatører, som for bare et par dager siden ble redusert til én. Og nå i dag morges har vi funnet ut at til-og-med den ene tilgangen har blitt nektet.»
Amnesty sendte først den 21. februar i år ut en uttalelse som opponerte mot behandlingen av Assange, etter å ha vært utsatt for betydelig folkelig press. Men Storbritannia kjører nå en så naken skueprosess at selv deres online-tilgang til saksforløpet i Old Bailey ikke kan tolereres.
Det britiske rettsvesenet har under hele Assange-saken tjent to funksjoner. Den ene er å få gummistemplet ethvert av den amerikanske regjeringens overtramp av Assanges juridiske og demokratiske rettigheter, og den andre å forhindre så godt som mulig at bevis for disse overtrampene når offentlighetens blikk.
Distriktsdommer Baraitser utførte begge oppgavene pliktoppfyllende under mandagens rettsforhandlinger. Hennes første avgjørelse var å kutte ned forsvarets foreslåtte tidsrammer for avhør av deres egne vitner – en «historisk ærkjent tilnærming i utleveringsprosesser», i formuleringen til forsvarsadvokat Edward Fitzgerald QC – til bare en-halv-time per vitne, som betyr at majoriteten av innholdet i deres innmeldte skriftlige uttalelser ikke vil bli rapportert.
Baraitsers andre avgjørelse avviste forsvarets anmodning om at de nye påstandene mot Assange, introdusert i tolvte time av den amerikanske regjeringen i en ny «overordnet» utleveringsanmodning, måtte fjernes fra saksbehandlingen.
Den nye forespørselen ble utstedt den 12. august, bare uker før den nåværende høringen skulle gjenopptas. Basert på svært kompromitterte kilder utvidet den omfanget av aktiviteter den amerikanske regjeringen søker å kriminalisere, og flyttet sakens akse vekk fra Assanges journalistiske arbeid og publisering sammen med den modige varsleren Chelsea Manning, i retning av å stemple ham som en hacker som truet USAs nasjonale sikkerhet.
Assanges juridiske team aksepterte opprinnelig den amerikanske regjeringens ord for at tilleggsbeskyldningene ikke ville utgjøre «anklagende opptreden i seg selv», men bare «bakgrunnsnarrativ». Da de ønsket å få avsluttet deres klients skadelige forvaring så snart som mulig, sa de seg enig i å gå videre med den nye anmodningen i høringen planlagt for september.
Så snart de informerte retten om denne avgjørelsen utstedte den amerikanske regjeringen et revidert åpningsnotat [‘Opening Note’] til den nye utleveringsforespørselen, som hevder: «I motsetning til forsvarets innmelding ... er tilleggsopplysningene i den andre overordnede tiltalen ikke kun narrative ... Disse spesielle opplysningene utgjør den opptreden som denne domstolen er berettiget å legge til grunn, og nå faktisk må, for å fastslå at det foreligger et utleveringsberettiget lovbrudd ...»
Fitzgerald bemerket: «Det blir nå sagt at selv om retten avviser anklagene mot ham kan Assange utleveres bare på grunnlag av det nye materialet.» Mark Summers QC, som også talte for Assange, kalte dette en «grunnleggende urettferdighet… anvendt mot forsvaret» som ikke har hatt tid til å formulere en respons til den nye påståtte opptreden, og allerede er langt forbi fristen for å innmelde bevis.
Baraitser kvitterte for dette opprørende stykket justis, uten et øyeblikks nøling, og sa at forsvaret kunne ha løst ethvert problem ved å søke en utsettelse, og ignorerte det faktum at Assange ikke hadde noen mulighet til å gjennomgå det reviderte åpningsnotatet og besørge nye instruksjoner.
Hennes avgjørelse betyr at siden Assange ble slept ut av den ekvadorianske ambassaden i april i fjor har saken mot ham vokst fra et innledende tiltalepunkt om datamaskin-hacking med maksimalt fem års strafferamme, til 18 tiltalepunkter i henhold til spionasjeloven, med potensiell strafferamme på 175 år i et føderalt fengsel (hovedsakelig i forbindelse med publiseringen av datafiler mottatt fra Manning), og nå til de samme anklagene om spionasje, men på grunnlag av et bredt spekter av påstander, deriblant involvering med forskjellige hackinggrupper, yting av bistand til varsleren Edward Snowden, og hans oppfordringer om informasjonstransparens.
Baraitser nektet en påfølgende anmodning fra Summers om å utsette høringen til januar, etter hans korte konsultasjon med Assange.
Den vilkårlige og juridisk trakasserende forfølgelsen av Assange er et eksempel på den utdypende vendingen til autoritære og fascistiske styringsmetoder fra regjeringer over hele verden. I ukene som ledet opp til Assanges høring har rettigheter nedfelt i den amerikanske konstitusjonen blitt revet fra hverandre der demonstranter som motsetter seg politivold og drap i byer på tvers av Amerika har blitt møtt med gummikuler, tåregass og stormangrep med batonger. I scener som påminner søramerikanske diktaturer, har føderale agenter plukket opp amerikanske statsborgere i umerkede biler for å bli ført vekk for avhør, og demonstranter har blitt skutt og drept av amerikansk politi og fascistvigilanter.
Assanges sak er spydspissen for denne offensiven. Gjennom den gjør den amerikanske og britiske styringsklassen det klart at de ikke bryr seg det fnugg om demokratiske rettigheter eller juridisk presedens. De søker å få etablert nye presedenser på det nakne klasseprinsippet at de som handler mot kapitaliststatens interesser, har å forvente brutal represjon.
Det politiske ansvar for denne pseudojuridiske travestien ligger hos de angivelig liberale mediene, Demokratene i USA, Storbritannias Labour Party og deres pseudovenstre-vedheng. Det er de som har vært ansvarlige for å demobilisere og undertrykke den enorme folkelige sympatien som eksisterer for Assange i arbeiderklassen, og gi frie tøyler til Trump-administrasjonen og Johnson-regjeringen.
Etter å ha støttet den skammelige bakvaskelsen av Assange som en «voldtektsmann», basert på statsfabrikkerte svertinger om seksualovergrep, forlangte New York Times, Guardian, Amerikas Demokratiske Sosialister, Storbritannias Socialist Workers Party, Socialist Party og lignende formasjoner over hele verden, at Assange måtte utleveres til Sverige – som uansett bare ville vært et mellomtrinn for utlevering til USA.
Den liberale pressen jublet over hans pågripelse fra den ekvadorianske ambassaden, etter at den hemmelige storjuryen var avslørt, som var forberedt mot Assange under Barack Obama, og at Trump-administrasjonen søkte Assanges utlevering, mens de deretter beklaget Trumps «ettergivenhet» for bare å ha gått for hans pågripelse med en hacking-anklage, kun med strafferamme på fem år.
Da anklagene ble utvidet under spionasjeloven, oppfordret de imidlertid, sammen med de få pseudovenstre-bakkerne i kampanjen Don't Extradite Assange, til at det måtte settes tillit til det britiske rettssystemet og til appellerer til «venstre»-politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. Mandagens rettsmøte hadde den antidemokratiske stanken av denne kampanjens råtne frukt.
Arbeidere og unge mennesker må advares: Det utkjempes avgjørende politiske anliggender i Old Bailey. Kamplinjene i denne kampen trekkes ikke på tvers av rettssalen, men på tvers av samfunnet.
Ingen vri i denne juridiske farsen vil endre det faktum at Assange er på tiltalebenken fordi han avslørte imperialistforbrytelser mot den internasjonale arbeiderklassen. Ved deres rettsforfølgelse av ham bekrefter og hevder styringsklassen deres rett til å utføre enda mer uhyrlige grufullheter i fremtiden. Dette må det opponeres mot. Den eneste kraften som er i stand til å gjøre dét er en forent bevegelse av arbeidere på tvers av hele verden.