Der det amerikanske presidentvalget nå går inn i de sju siste ukene intensiverer Trump-administrasjonen sin oppildning til voldelige og utenom-konstitusjonelle handlinger.

Michael Caputo, Trumps viseminister for offentlige affærer i helse og sosialdepartementet (HHS), postet på søndag en video på Facebook der han formante Trump-supportere til å bevæpne seg, og beskyldte regjeringsforskere for «oppvigeri» med deres kritikk av administrasjonens respons på koronaviruspandemien.

«Mine damer og herrer, dersom dere har våpen så kjøp ammunisjon, for det blir vanskelig å få tak i,» erklærte Caputo. Han fortsatte med å uttale at dersom Biden i november skulle nekte å vike, måtte Trump-supportere forberede seg på væpnet vold. «Og når Donald Trump nekter å stå ned ved innvielsen, da vil skytingen begynne,» sa han. «Øvelsene dere har sett er ingenting.»

Demokrater har bagatellisert Caputos trusler og avvist dem som raljeringer fra et mentalt ustabilt individ. På tirsdag kunngjorde Caputo at han vurderer å ta permisjon fra HHS.

Caputos video er imidlertid i tråd med andre kommentarer fra ledende Trump-supportere, og fra presidenten selv. Den 10. september sa Roger Stone, veteranen fra Nixons skitne-triks-operasjoner som Trump i sommer benådet, til den fascistiske Alex Jones at Trump måtte erklære «krigsrett» skulle han tape valget, ta beslag i valgurner og arrestere sine politiske motstandere. Stone erklærte at Daily Beast måtte få sine ansatte «satt i varetekt, og få nedstengt deres kontorer» for å ha publisert en historie om protester mot Trump skulle han prøve å klamre seg til makten.

På sine kampanjestevner har Trump glorifisert ytrehøyre-vigilanter, oppfordret til utenomrettslig «gjengjeldelse» mot protesterende demonstranter, påstått at stemmeurner blir «rigget», og uttalt åpent at han ikke vil akseptere resultatene av et valg som går mot ham.

I et intervju med Fox News sist helg truet Trump igjen med å påkalle oppstandsloven [Insurrection Act], som han også gjorde i juni, for så å utplassere militæret mot opposisjon innenlands. På spørsmål om hvordan han ville respondere på protester etter valgkvelden, svarte han: «Vi vil legge dem ned veldig raskt dersom de gjør det,» og la til: «Vi har rett til å gjøre det, vi har makten til å gjøre det, om vi vil.»

Dette er borgerkrigens språk.

Trump har ikke ingen fascistisk massebevegelse under sin kommando. Han søker imidlertid å få brukt valget til å utvikle en slik bevegelse, uansett hva som er utfallet den 3. november.

Innen styringsklassen, i USA og internasjonalt, er det en vokende erkjennelse av at de politiske institusjonene i USA faller sammen. Economist skriver at «november kan innvarsle, ikke den smidige utøvelsen av demokrati men en voldelig uenighet, og en konstitusjonell krise».

Financial Times [FT] skrev i helgen om «et mareritt i Washington» dersom Trump taper valget men nekter å vike. «Med scenen satt for et dramatisk oppgjør i tilfelle et nært resultat, kan en konstitusjonell krise spille seg ut mot et bakteppe av voldelig uro i gatene – som har ulmet og blusset opp i flere amerikanske byer de siste månedene.» FT bemerket at bak kulissene diskuterer militære toppfunksjonærer mulige scenarioer, også militærets direkte inngripen – enten på Trumps side, eller mot ham.

Greg Sargent, som på tirsdag skrev i Washington Post, rettet oppmerksomhet mot Trumps kalkulerte bestrebelser for å tegne ethvert scenario der han ikke blir erklært vinneren som iboende illegitimt. Sargent bemerker: «Dette kommer samtidig som Trump også har antydet for sin supportere, på alle mulige måter, at de også må forberede seg på å motsette seg et slikt resultat ... hva han ber dem om å tenke betyr kanskje ikke noe for det faktiske utfallet. Men det gjør så absolutt politisk vold eller andre dype sivile skader mer sannsynlige.»

Trump gir usminket uttrykk for finansoligarkiets bekymringer for at historiske nivåer av sosial ulikhet, forsterket av styringsklassens respons på pandemien, genererer sosial massemisnøye med potensielt revolusjonære implikasjoner.

Det demokratiske partiet er den andre fløyen av det kapitalistiske topartisystemet, som har som sitt hovedformål å paralysere folkelig opposisjon mot Trump. Demokratene søker å få mobilisert bredere deler av den øvre middelklassen på grunnlag av identitetspolitikk – den besatte fikseringen på hudfarge og kjønn. De fremmer ikke noe program som adresserer de reelle interessene til det store flertallet av befolkningen.

Mens Trump gjennomfører valget som en episode i en borgerkrig er Demokratene hele tiden på defensiven, der de balanserer enhver mild kritikk av høyresiden med en enda mer voldsom fordømmelse av venstresiden.

Det demokratiske partiets sosiale base er seksjoner av Wall Street og militæret, som i en fremtidig Biden-administrasjon ser en mer effektiv representant for styringsklassen hva angår både utenriks- og innenrikspolitikk. Denne uka lovet milliardæren Michael Bloomberg å bruke $ 100 millioner til støtte for Bidens kampanje i Florida, del av en flom av penger fra velstående donorer til Det demokratiske partiet.

I den grad Demokratene har et «budskap» er det at fjerningen av Trump vil returnere alt tilbake til «normalt», at Trump er et avvik i et ellers sunt samfunn. Men hvordan oppsto dette avviket?

Sammenbruddet av de politiske institusjonene for borgerlig demokrati er et produkt av mer fundamentale, og gjensidig avhengige årsaker: Tiår av sosial kontrarevolusjon, som har skapt svimlende nivåer av sosial ulikhet; førti år med endeløs krig, som nå omdannes til stormaktkonflikt; den massive veksten av militær-etterretning-politi-apparatet, rettet både mot imperial erobring i utlandet og innenlandsrepresjon på hjemmebane; styringsklassens kriminalisering, fra anvendelsen av tortur til spionering innenlands, og selskaps-finansielle manipuleringer.

Allerede i 2016 ga Trumps fremvekst til makten uttrykk for disse underliggende prosessene. Pandemien har imidlertid fungert som en enorm akselerator.

Den store faren er at all motstand mot Trump blir avgrenset av hva som er akseptabelt for Det demokratiske partiet, hvilket betyr hva som er akseptabelt for finansaristokratiet og militæret. Det er mange historiske lærdommer om hvordan fascismen kom til makten – i Tyskland, Italia, Spania, Chile, og andre land. Alle av dem sentrerer de katastrofale konsekvensene av en politisk avvæpning av arbeidere, ved kanaliseringen av sosialt raseri inn bak den ene eller den andre fraksjonen av styringsklassen.

Både den amerikanske og verdenskapitalismen har nådd et bristepunkt. Arbeiderklassen blir radikalisert. Borgerskapet forflytter seg stadig mer direkte i retning av grunnlovsstridige, antikonstitusjonelle og åpent fascistiske styreformer. Dette vil vedvare, uavhengig av hvem som er i Det hvite hus etter den 3. november.

Saksanliggendene som reises ved dette valget kan ikke løses på grunnlag av en valgstrategi. De kan bare løses gjennom arbeiderklassens uavhengige og revolusjonære bevegelse for å ta statsmakt og omorganisere alt av sosialt og økonomisk liv.