Daniel Ellsberg fortalte utleveringshøringen at Assange avslørte «et meget alvorlig mønster av faktiske krigsforbrytelser»

Daniel Ellsberg avla et kraftfullt vitnesbyrd til Julian Assange-utleveringshøringen på onsdag, der han uttalte seg fra California via videolink til Londons tinghus Old Bailey. Ellsbergs offentliggjøring av de topphemmelige Pentagon Papers i 1971 avslørte den amerikanske regjeringens løgner og kriminalitet i forbindelse med Vietnam-krigen.

Der han uttalte seg om betydningen av WikiLeaks-utgivelsene, sa Ellsberg: «Det var klart for meg at disse åpenbaringene, i likhet med Pentagon-papirene, hadde muligheten til å informere offentligheten om at den hadde blitt seriøst villedet om karakteren av [Irak- og Afghanistan-] krig[ene], krigens utvikling, sannsynligheten for at den kunne avsluttes vellykket, eller i det hele tatt, og at dette var informasjon av den største betydning for den amerikanske offentligheten.»

Da han beskrev krigene WikiLeaks avslørte, sa Ellsberg: «Irak-krigen var klart å forstå, selv for en lekmann, som en forbrytelse mot freden, som en aggresjonskrig.»

Daniel Ellsberg under mottakelsen av Olaf Palme-prisen i 2018. [Foto: Björn Qvarfordt/ OLOF Palmes Minnesfond]

«Afghanistan-krigen var umiddelbart klart å forstå som det som kunne kalles ‘Vietnam-istan’. Det var en gjentakelse av Vietnam-krigen, til tross for de store forskjellene i terreng, i religion, i språk ... Krigens grunnleggende karakter var den samme, i utgangspunktet en invasjon og okkupasjon av et fremmed land mot de fleste av dette landets innbyggeres ønsker. Og det betydde at utsiktene i det vesentlige var de samme, som var for en fastlåst situasjon uten ende, som vi nå har erfart i Afghanistan i 19 år. Og det kunne ha pågått like lenge i Vietnam hadde ikke sannheter blitt offentliggjort, som regjeringen prøvde å tilbakeholde.»

Med henvisning til disse okkupasjonenes brutalitet, som WikiLeaks publiseringer avdekket, sa Ellsberg: «Jeg så for første gang på nesten førti år ... siden Pentagon Papers, utgivelsen av tilstrekkelige mengder dokumentasjon for veldig tydelig å kunne lage mønstre for beslutningstakingen [i krigen], for å vise at det lå politiske retningslinjer til grunn og ikke bare avvikende hendelser.»

Han rettet en særlig oppmerksomhet på hvordan dokumentene hadde avslørt «et veldig alvorlig mønster av faktiske krigsforbrytelser. ... Hva angår den afghanske saken beskrev rapportene om tortur og attentater og dødsskvadroner, klart og tydelig krigsforbrytelser. Forøvrig ville jeg ha blitt forbauset over å se slike rapporter i kommunikasjonen innen Pentagon i 1971 eller 1964 gradert Hemmelig [i motsetning til Topphemmelig]. De ville ha vært mye høyere gradert. Hva disse rapportene avslørte var at tortur i de mellomliggende årene, i Irak-krigen og Afghanistan-krigen, hadde blitt så normalisert, også dødsskavadroner og attentater, at rapporter om dem kunne bli tiltrodd et nettverk på Hemmelig-nivå, tilgjengelig for ... personer klarert for lavt-nivå.»

Om den irakiske «Collateral Murder»-videoen, sa Ellsberg: «Vi så noen forfølge, med sitt maskingevær, en ubevæpnet mann, som var såret, der han krøp for sikkerhet. ... Jeg var veldig glad for at den amerikanske offentligheten ble konfrontert med denne realiteten av vår krig.»

Påtalemyndigheten videreførte sin strategi for å prøve, så langt som mulig, å få distansert Assange-saken fra eksponeringen av krigsforbrytelser. Aktor James Lewis QC spurte i sitt kryssforhør: «Vet du at Assange ikke er tiltalt for å ha publisert «Collateral Murder»-videoen på internett ... Hva angår hans publisering på internett, er han bare siktet på tre tiltalepunkter – 15, 16 og 17 – som er begrenset til der de uredigerte navnene på informanter ble publisert.» Dette trikset fikk en konsis avvisning fra Ellsberg, som beskrev det som «villedende ... Det er min forståelse at han ikke bare er siktet for [tiltalepunktene] 15, 16 og 17.»

Lewis prøvde også å få ført en kile mellom Assanges handlinger og Ellsbergs, hva angår Pentagon Papers. Ellsberg avviste også dette, og sa at han «følte en veldig stor identifisering med både kilden og med publiseringsprosessen», og at han og Assange delte «en stor uenighet, ikke bare med den nåværende administrasjonen, men med alle nylige tidligere administrasjoner i amerikansk regjeringsposisjon. Nemlig det at det er så stor mangel på åpenhet i regjeringsbeslutningsprosesser, egentlig i alle erklæringene til offentligheten – så mange av dem er usanne – med hensyn til konfliktens karakter, utsiktene for suksess, hva som blir gjort i våre navn, at det effektivt sett ikke er noe demokrati.»

Tidligere antydninger fra påtalemyndighetens side om at Assange ikke hadde politiske motivasjoner for sine handlinger, som er av relevans for at han står tiltalt, var «ekstraordinære og absurde», sa Ellsberg.

Da Lewis argumenterte for at Ellsberg hadde valgt ikke å utgi fire bind av Pentagon Papers, fordi han ikke hadde ønsket å «skade USAs interesser», korrigerte Ellsberg ham med «en mer fullstendig beskrivelse» av sine handlinger. Han forklarte at han ikke hadde tilbakeholdt bindene – som var relatert de den gang pågående forhandlingene mellom USA og Nord-Vietnam – for å skjule navn, men for å forhindre at offentliggjøringen skulle bli brukt av USA som en «unnskyldning for at forhandlingene skulle mislykkes, eller til-og-med for å stoppe dem. Som jeg husker jeg den gangen sa: ‘Jeg vil komme i veien for krigen, jeg vil ikke komme i veien for forhandlinger.’»

Ellsberg beskrev hvordan han siden har opplevd sin varslerrolle. «I de førti årene siden Pentagon Papers-saken ble avsluttet har jeg vært utsatt for veldig mange ærekrenkende kommentarer fra noen personers side, og deretter en forsømmelse fra media i en lang periode, og så plutselig med Mannings og Assanges dokumenter fant jeg mitt navn nevnt hele tiden som en veldig bra person ... for å få anvendt meg som en skjerm mot disse nye åpenbaringene, som visstnok var veldig forskjellige fra mine ... Jeg er fullstendig uenig i teorien om «den gode Ellsberg og den dårlige Assange».

Påtalemyndigheten forsøkte å antyde at det var klare bevis for at WikiLeaks’ utgivelse av uredigerte dokumenter direkte hadde ført til skade for navngitte personer. Ellsberg kontret denne «kyniske» påstanden på en robust og sterk måte, og utfordret på et tidspunkt aktor Lewis: «Har jeg rett i å tro at ikke én [av individene hevdet av den amerikanske regjeringen å ha vært satt i fare] faktisk led fysisk skade. ... Er ikke svaret nei?»

Kort etter denne utvekslingen reiste Assange seg for å snakke. Etter at distriktsdommer Vanessa Baraitser fikk brakt ham til taushet, ble videolinken til journalistene som så på avbrutt uten forklaring, og ble først tilkoblet igjen 10 minutter senere, med en pågående rettsprosess.

Begivenheten understreket Ellsbergs tidligere advarsel i hans vitnesbyrd, om at hans egen antidemokratiske behandling i det amerikanske rettssystemets hender nå truer Assange. Han forklarte at under hans rettssak under spionasjeloven [Espionage Act] ble hans advokat nektet å utspørre ham om hvorfor han hadde kopiert og lekket Pentagon Papers, fordi det var «irrelevant». «Det viser seg at hver eneste sak siden den gang, to før president Obama, ni under Obama, har vært underlagt nøyaktig samme tolkningen av Espionage Act ... oppfatningen om motivering eller kontekst er irrelevant.»

Ellsberg sa: «Dette er absolutt upassende for anvendelse mot varsling, der selve hensikten og konteksten for handlingen nettopp er å informere publikum til det beste for konstitusjonell politikk ... Betydningen og konsekvensen av det er at jeg ikke fikk en rettferdig rettssak ... ingen siden meg har heller hatt en rettferdig rettssak under disse anklagene. Julian Assange kan ikke få en tilnærmelsesvis rettferdig rettssak.»

Ellsbergs sak ble til slutt kastet ut av domstolen da det ble avslørt at den amerikanske regjeringen hadde prøvd å stjele hans psykiaters notater, og hadde avlyttet hans samtaler. Der han trakk paralleller mellom hans egen forfølgelse og den Assange opplever, sa Ellsberg: «På aspekter relatert Espionage Act ser jeg ingen forskjell mellom anklagene mot Assange og mot meg, og ingen forskjell i forbindelse med de ulovlige handlingene som ble tatt – overvåking som i mitt tilfelle involverte trådløs telefonavlytning og tiltak for å gjøre meg ufør, og slik jeg forstår det, i Assanges tilfelle har involvert ulovlige avlyttinger av hans kommunikasjon med sine advokater.»

Forfatteren anbefaler også:

Falsifying history and repudiating democratic rights: Floyd Abrams’ attack on WikiLeaks

[31. desember 2010]

Loading