Leon Panetta, som var direktør for US Central Intelligence Agency (CIA) fra 2009 til 2011, og deretter Obama-administrasjonens forsvarsminister, slapp katta ut av sekken der han fortalt intervjuere at USA søker å straffeforfølge WikiLeaks-utgiveren Julian Assange for å sende en truende melding til varslere så vel som utgivere.

Kommentarene ble kringkastet denne uka i en dokumentar produsert av den tysk allmennkringkasteren ARD, med tittelen «Wikileaks – USA mot Julian Assange». Programmet var en overbevisende og objektiv redegjørelse for USAs ti-år-lange forfølgelse av Assange, og inneholdt sterke intervjuer med hans far John Shipton, hans partner Stella Moris, WikiLeaks’ advokater, FN-rapportør om tortur Nils Melzer og den berømte NSA-varsleren Edward Snowden [National Security Agency].

Panettas bemerkninger var uten tvil de mest betydningsfulle, fordi de var en bekreftelse fra de indre gemakker om mafia-karakteren av den amerikanske forfølgelsen av Assange, dens politisk motiverte karakter og flagrante misaktelse av internasjonale lover og grunnleggende demokratiske rettigheter. Hans kommentarer har ikke bare politisk, men også potensielt juridisk betydning, der de tilbakeviser det amerikanske justisdepartementets løgner, som har som formål å få presentert den forsøkte utleveringen som en bona fide rettsprosess i samsvar med juridiske normer.

Panettas kommentarer har tyngde av bevisverdi, fordi han var intimt involvert i de innledende stadiene av den amerikanske kampanjen for å få brakt Assange til taushet. Panetta, en politisk operatør for Det demokratiske partiet over tiår, var toppsjef for CIA i 2010, da den amerikanske regjeringen responderte på WikiLeaks’ avsløring av krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan og globale diplomatiske konspirasjoner med å iverksette en uforlignelig operasjon mot Assange, der de fordømte ham som en «spion» eller en «high-tech terrorist».

Panetta må utvilsomt ha vært involvert i Obama-administrasjonens opprettelse av et «WikiLeaks krigsrom», bemannet av hundrevis av militær- og etterretningsoperatører, med det eneste formål å få «nøytralisert» Assange.

Det må antas han var inneforstått med planene som omfattet ulike skitne triks mot WikiLeaks-grunnleggeren; Hillary Clintons globale turné i 2010 for å minske konsekvensene av publiseringen av hundretusenvis av amerikanske diplomat-kabler (ambassaders og utestasjoners kommunikasjonsmeldinger til utenriksdepartementet i Washington), og for å få satt opp regjeringer internasjonalt mot Assange, og diskusjonene som resulterte i opprettelsen av en hemmelig storjury, innkalt med formål å få kokt opp anklager mot Assange.

Med andre ord, Panetta er ikke en upartisk observatør, men en direkte deltaker. Dessuten, selv om han han forlot CIA ved midten av 2011, og trakk seg fra føderale embetsposisjoner to år senere, er det velkjent at ingen fullt og helt forlater agenturet. Etterretningsorganisasjonens makt er ikke bare basert på et enormt byråkrati og et nettverk av feltagenter, men også på et innflytelsesnettverk, som omfatter «pensjonerte» embetsrepresentanter og private sikkerhetsselskaper, som «holdes i loopen». Panetta er fortsatt en fremtredende politisk skikkelse, og leder «Panetta Institute for Public Policy».

Det var i denne konteksten Panetta så åpent uttalte: «Alt du kan gjøre er å håpe at du til slutt kan gå til handling mot de som var involvert i å avsløre den informasjonen, slik at du får sendt et varsel til andre om ikke å gjøre det samme.»

Med andre ord, rettsforfølgelsen av Assange er politisk handling, ment å sende en advarsel til journalister som skulle vurdere å publisere den amerikanske regjeringens hemmeligheter. Tidligere i programmet hadde Panetta presentert publiseringen av «gradert» og «nasjonal sikkerhet»-materiale som en synd verre enn noen annen.

Bare disse uttalelsene viser at den amerikanske regjeringen lyver for de britiske domstolene. Under den eksisterende britisk-amerikanske utleveringstraktaten kan ikke et individ utleveres for å møte anklager av politisk karakter.

Siden utleveringsprosedyrene ble gjenopptatt i forrige uke har britiske aktorer, som representerer det amerikanske justisdepartementet, vekslet mellom påstander om at Assange er siktet for vanlige kriminelle lovbrudd relatert til hacking og til spionasje, som skulle bety at hans rettsforfølgelse ikke ville utgjøre en trussel mot pressefrihet, og til illevarslende påstander om at den amerikanske regjeringen har rett til å bestemme hva journalister kan og ikke kan publisere.

Panetta gjentok den tidligere påstanden som beskrev Assange som en «spion». Men som Edward Snowden bemerket, er Assange eksplisitt tiltalt for besittelse og publisering av dokumenter. Rettsforfølgelsen er et forsøk på å kriminalisere vanlig journalistisk praksis, inkludert å kommunisere med en kilde og søke å beskytte dens identitet. Snowden reiste poengtert spørsmålet: Hvis det ikke var journalistikk Assange var engasjert i, hva er da journalistikk?

Dessuten demonstrerte Panettas avsluttende kommentarer om hensikten med rettsforfølgelsen tydelig at motiveringen for å reise tiltale er å slå ned på journalistikk i en bredere sammenheng.

Panettas uttalelser om Assange selv understreket den amerikanske rettsforfølgelsens intenst hevngjerrige karakter. Han erklærte, uten noe forsøk på å fremlegge bevis, at «Assange er en som ville selge noen i sin familie om han trodde at, du vet, han skulle komme til å få litt oppmerksomhet.» Dette er ikke juridiske prosedyrers språk, men det av en vendetta.

ARD-programmet inkluderte også et intervju med David Morales, en tidligere spansk marinesoldat som gjorde prostituerte seg. Som sjef for sikkerhetsforetaket Undercover Global (UC Global) er han beskyldt for å ha ført tilsyn med en enorm spionasjeoperasjon mot Assange mens han bodde i Ecuadors London-ambassade.

UC Global hadde kontrakt med de ekvadorianske myndighetene for å håndtere sikkerheten ved ambassaden. Men tidligere ansatte har uttalt at Morales i 2015 inngikk en hemmelig avtale med amerikanske etterretningsbyråer om å overvåke alle aspekter av Assanges liv på deres vegne.

Operasjonen, som varte til mars 2018, førte angivelig til installeringen av kameraer og mikrofoner over hele bygningen, i konferanserom, på et kvinnetoalett og andre steder. Opptaksmaterialet ble deretter angivelig lastet opp til en server som amerikansk etterretning hadde tilgang til.

Noe av opptaksmaterialet har funnet sin vei til Assanges forsvareres hender, og ble omtalt i ARD-programmet. Assange og Moris blir vist sammen på en HD-video, som også tok opp lyden av deres samtale. Viktigst av alt er at avlyttingene inkluderte diskusjoner mellom Assange og hans advokater, i et flagrant brudd på advokat-klient-privilegiet.

Morales, som forekom ubekvem, avviste beskyldningene blankt, uten å gi noen forklaring på det omfangsrike bevismaterialet som underbygger dem, og allerede er offentlig registrert. På et tidspunkt spurte ARD-intervjuerne hvem han hadde jobbet for. Morales repliserte at hans kontrakt hadde vært med «etterretningssekretariatet». Etter en pause la han til, uten noen stor overbevisning, at han hadde referert til sin offisielle kontrakt med de ekvadorianske myndighetene om å administrere sikkerheten for bygningen.

Morales, som på troverdig grunnlag er anklaget for i strid med internasjonal lov å ha spionert på en politisk flyktning for penger, klaget patetisk over at interne UC Global-dokumenter som kastet et ugunstig lys over hans virksomhet var «konfidensielle», og ikke måtte se dagens lys.

Benektelsen ble underbudt av Panetta. Med hybrisen til en offisiell embetsfunksjonær som er vant til å gjøre som han vil, erklærte Panetta om at påstanden at amerikansk etterretning spionerte på Assange gjennom UC Global: «Det overrasker meg ikke. Den slags ting pågår hele tiden. I etterretningsvirksomhet er the name of the game [hele formålet] å få fatt i informasjon uansett hvordan du gjør det, og jeg er sikker på at det var det som var involvert her.»

Panetta vet hva han snakker om. Den påståtte spioneringen involverte sannsynligvis byrået han tidligere ledet.

Ytterligere to punkter bør fastslås. Panettas utvetydige tilslutning til Trump-administrasjonens forsøk på å få tiltalt Assange demonstrerte nok en gang to-parti-karakteren av den amerikanske krigen mot WikiLeaks og journalistikk. Det er ytterligere et bevis på at det i den offisielle tvekampen mellom Republikanerne og Demokratene om novembers presidentvalg er ingen av dem noe alternativ for arbeiderklassen.

For det andre, mens Panettas kommentarer tydelig indikerte at rettsforfølgelsen i første omgang er ment som en trussel mot dissidentjournalister, sikter advarselen langt bredere. Det er et forsøk på å etablere vilkår for å trakassere og falskt anklage enhver, midt under kapitalismens enorme globale krise, med utbredt antikrigsentiment og gjenkomsten av klassekampen. Det primære målet for dreiningen til autoritært styre er arbeiderklassen.

Programmet ble avsluttet med en kraftfull kommentar fra Snowden: «Vi setter en presedens akkurat nå, som vi skal måtte leve med de neste hundre årene. Uansett hva man måtte føle om Julian Assange så har de metodene WikiLeaks og alle de tilknyttet organisasjonen var banebrytere for, endret måten journalistikk blir utført på. Dersom vi ikke kan erkjenne dét, og vi ikke er villige til å beskytte det, da tror jeg den mest triste og tragiske delen av hele historien er at vi sannsynligvis ikke fortjener det, og som et resultat vil vi ikke lenger ha det når vi trenger det som mest.»