På mandag fant det sted en nasjonal streik og store marsjer i Colombia, for å protestere mot nylige politidrap, massakren av demonstranter den 9. september, og mot den bredere regjeringsresponsen på den sosiale krisen utdypet av Covid-19-pandemien.
Til tross for dens fredelige karakter brøt politiet med vold opp massedemonstrasjonen i Bogotá, og bekreftet videreføringen av Ivan Duque-administrasjonens og hele den kolombianske styringsklassens dreining i retning av diktatur.
Dette kommer etter det blodige tilslaget mot masseprotestene i Bogotá den 9. september, som brøt ut etter at politiet den foregående natta torturerte og drepte arbeideren Javier Ordóñez. Nasjonalpolitiet brukte systematisk skytevåpen der de drepte 14 – åtte unge arbeidere i servicesektoren, to unge ingeniører, en universitetsstudent og tre som hadde uavklart bakgrunn – og etterlot 72 personer med skuddskader.
Sist mandag dannet folk i biler, på sykler og til fots karavaner på tvers av byene Bogotá, Medellín, Barranquilla, Cartagena, Bucaramanga og Cali, og det fant også sted betydelige demonstrasjoner på mindre steder, langs kysten fra Tumaco til Magangué, og opp til de sørlige Andesregionene Villavicencio og til Arauca beliggende ved grensa til Venezuela. Sosialt heterogene marsjer vokste til tusentalls deltakere i Medellín og Bogotá.
På ettermiddagen rapporterte politiet om betydelige ansamlinger i 107 bykommuner (av 1 103) og de meldte gjentatte ganger at de var «alle fredelige». Deltakerne etterfulgte også i vesentlig grad helseprotokoller for å minimere infeksjoner. Ikke desto mindre oppfordret Claudia López, byrådsleder/borgermester i Bogotá fra Den grønne alliansen, nervøst folk til å være hjemme innen kl. 19:00.
Men før kl. 17:00, da en masseansamling i Bogotás Plaza Bolívar fortsatte å vokse, pekte López på en isolert og mistenkelig plyndringshendelse i et sterkt patruljert område, for å beordre Den mobile antiopprørskvadronen (ESMAD) til å spre alle demonstranter, medier så vel som menneskerettighetsobservatører. ESMAD gikk voldsomt til verks med pansrede kjøretøyer, tåregass, stungranater, batonger og gummikuler.
Dusinvis ble umiddelbart plukket opp og stuet inn i politibiler, mens andre ble jaget og banket opp. Tåregassbeholdere og stungranater ble skutt direkte mot demonstranter, og etterlot noen med alvorlige skader. Borgermester/byrådsleder López tvitret deretter en video som viste ei rekke av opprørspolitiet som omringet og tømte Plaza Bolívar, der hun la til: «Det er ingen skader, og ro og orden er gjenopprettet.»
Represjonen fant sted samtidig som en ny mobiltelefonvideo begynte å sirkulere online, som viste Javier Ordoñez, i smerter og påført håndjern på gulvet på en politistasjon, med tilstedeværende politi som moret seg. Videoen avkrefter den offisielle politiversjonen som hevder at Ordoñez «skadet seg selv» på stasjonen.
Mandagens demonstrasjoner er bare toppen av isfjellet. Millioner av rasende arbeidere er ivrige etter å slåss mot det morderiske Duque-regimet, og ser politiets undertrykking som et forsvar for utålelige nivåer av fattigdom, arbeidsledighet og ulikhet.
Mandagens demonstranter etterlyste en «slutt på politiovertramp», «jobber og inntekter», «ingen privatiseringer» og «en slutt på utleveringen av vårt lands ressurser».
Colombia har det femte høyeste antallet koronavirustilfeller i verden, med et sju-dager-gjennomsnitt på 7 000 nye daglige tilfeller, og med i alt mer enn 770 435 tilfeller og nesten 25 000 dødsfall. Dødsfall har vært konsentrert blant de fattigste sjiktene, som har vært tvunget til å risikere eksponering for å kunne tjene til livets opphold, mens offisiell tiltak for å begrense pandemien har blitt forlatt.
Den nasjonale streikekomitéen, sammensatt av de tre viktigste fagforbundssentralene, fokuserte sine krav på «en restrukturering av Nasjonalpolitiet, og forsvarsministerens avgang». Det ble også krevd kansellering av dekret 1174 – som de påstår promoterer deltidsansettelse – og suspendering av et lån på $ 370 millioner til det bankerotte flyselskapet Avianca.
Den reelle grunnen bak innkalling til streiken ble oppsummert av tidligere presidentkandidaten Gustavo Petro, som allerede den 10. september tvitret: «Jeg har oppfordret dere – fagforbundssentralene – om å kalle for en streik, men det gjør dere kanskje ikke. Folket vil uansett [streike].» Med andre ord, med bare 4,6 prosent av arbeidere tilknyttet noen fagforening, tjener disse apparatene bare som fronter for det borgerlige politiske etablissementet, til å intervenere i tider med sosial uro, for å få begrenset og kontrollert den.
Petro, borgermester/byrådsleder López og hele etablissement-«opposisjonen» mot Duque har også sentrert deres oppfordringer om avskjedigelser innen forsvarsdepartementet, og en «reform» av Nasjonalpolitiet.
Disse fagorganisasjonene og partiene, som har sett tusenvis av deres partimedlemmer og fagforeningsledere myrdet av de kolombianske sikkerhetsstyrkene, forstår mer enn noen nytteløsheten av å kreve en overfladisk overhaling av politiet.
Faktisk avslører deres krav deres hårdnakkede forsvar for kolombiansk kapitalisme og imperialismen, samtidig som deres eksistensielle krise har blitt utdypet av pandemien og de er innrettet mot å få bedratt arbeidere og ungdommer med illusjoner om utsikter til demokratiske og sosiale reformer innen borgerlig politikk, mens forberedelsene blir lagt for ytterligere tilslag.
Duque-administrasjonen og foretakmediene jobber allerede for å få kriminalisert alle former for protester. På en måte tilsvarende New York Times i USA publiserte Noticias RCN den 10. september en oppdiktet rapport fra de kolombianske etterretningsbyråene som hevdet at protestene var «koordinerte» av geriljaene, på sosialmedier.
Dagen etter gikk fjernsynsprogrammet Semana [Uka] til verks med en video om «de skjulte årsakene til protestene», og hevdet at sosialmedier ansporet til «uberettigede voldelige protester» anført av «kriminelle og organiserte anarkister». Videoen oppfordret deretter til å forsterke Bogotá-politiet.
RCN eies av Carlos Ardila Lulle (nettoformue $ 1,5 milliarder), en forretningspartner av Rupert Murdoch. Semana eies av bankieren Jaime Gilinski Bacal (nettoformue $ 3,5 milliarder), som ble hovedfordringshaver etter privatiseringen av Banco de Colombia, for å ha reist midlene fra internasjonale investorer for å få kjøpt banken.
Washington, for sin del, støttet massakren av demonstranter i Colombia. Samtidig som det felles krokodiltårer over «demokrati» i Venezuela, kom ikke USAs utenriksdepartement eller Pentagon med noen uttalelser om å fordømme undertrykkingen i Colombia, og de videreførte sømløst deres fellesaktiviteter med det kolombianske Nasjonalpolitiet.
Den amerikanske ambassaden tvitret den 12. september: «Colombia regner med USA i tøffe tider. Allierte og Venner.» Dette ble etterfulgt av felles krigsspill og et besøk av utenriksminister Michael Pompeo i Bogotá, med siktemål å få truet den venezuelanske regjeringen.
Samme dagen som massakeren tildelte US International Development Finance Corporation den kolombianske banken Davivienda $ 250 millioner for å overstå krisen. Banken eies av Grupo Bolívar, en vesentlig finansiell støttespiller for Duque.
Denne holdningen er ikke begrenset til Trump-administrasjonen og Republikanerne. Ifølge en diplomatkabel publisert av WikiLeaks fortalte den kolombianske hærens inspektørgeneral i februar 2009 den amerikanske ambassadøren at militærets «utenom-juridiske henrettingsproblemer var utbredte» og stammet fra «noen militære lederes insistering på lik-telling som et mål for suksess ... koblet sammen med noen kommandørers tilknytninger til kriminelle og narkotikasmuglere.» Demokratenes Obama-administrasjon på den tiden fortsatte å pøse milliarder ut i militærbistand.
Der Washington nå skrur opp sine konfrontasjoner mot deres geopolitiske rivaler – hovedsakelig Russland og Kina – og står overfor økende sosial uro på hjemmebane, utgjør vasallstaten i Colombia en militær og økonomisk høyborg for amerikansk imperialisme, for å sikre deres dominans over Latin-Amerika. Spesielt det kolombianske politiet er bygd opp av amerikansk imperialisme som en kvasi-militær styrke, for å føre kontra-opprør-operasjoner mot geriljaer og arbeiderklassens opposisjon, mens den utfører enda mer USA-sponset opplæringer av regionale spesialstyrker enn selv det kolombianske militæret.
Kampen mot politiovertredelser og autoritært styre utgjør en kamp mot hele det kolombianske oligarkiet, dets imperialistiske beskyttere og deres klakører i fagorganisasjonene og de politiske partiene. Dette inkluderer de kreftene som gjennom perioden etter den andre verdenskrig portretterte seg som sosialistiske og til-og-med revolusjonære, bare for å kanalisere all motstand inn bak påstander om at den ene eller den andre fraksjonen av det nasjonale borgerskapet var mer «demokratisk», hovedsakelig det stalinistiske Kommunistpartiet i Colombia (PCC) og Socialist Workers Party (PST). Det sistnevnte partiet ble grunnlagt av den antitrotskistiske revisjonisten Nahuel Moreno.
Begge partier har tilsluttet seg bølga av oppfordringer om «restrukturering» av politiet og fratredelser, og PST argumenterer til forsvar for «et godt politi og gode soldater, som nekter å undertrykke sine klassebrødre».
NGO-organisasjonen Temblores har dokumentert 664 politidrap siden 2017, samtidig som langt flere har blitt drept av militæret.
Colombias 330 000 militærtropper, og en politistyrke på 167 000 – som må ses i sammenheng med landets antall formelle lærere, som er 321 000 – utgjør kjernen i kapitaliststaten, som av marxister oppfattes som «spesielle organer av bevæpnede menn», forpliktet til å håndheve klassestyre.
Med utgangspunkt i denne oppfatningen skrev den russiske revolusjonære Vladimir Lenin i Staten og Revolusjon at «det følger at den ‘spesielle tvangsmakten’ for borgerskapets undertrykking av proletariatet, av de millioner av arbeidende mennesker av en håndfull av de rike», må avskaffes i revolusjon, og erstattes av en arbeiderstat som «tar besittelse i produksjonsmidlene, i samfunnets navn».
Den eneste politiske organisasjonen som kjemper for dette programmet, forankret i en lang historie av kamp internasjonalt, mot alle former for stalinisme, borgerlig nasjonalisme og pseudo-venstre-tendenser, er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).
Forfatteren anbefaler også:
USA og Colombia iscenesatte krigsspill, samtidig som Pompeo truet Venezuela
[25. september 2020]