De objektive røttene for sosial ulikhet

Det er en tiltakende nervøsitet i amerikanske og internasjonale politiske kretser over de eksplosive konsekvensene av den stadig utvidende sosiale ulikheten, nå akselerert som resultat av billioner av dollar tildelt de styrende finans- og selskapselitene, for å sikre deres ufortrødne profittakkumulering under Covid-19-pandemien.

Dette er kombinert med desperate anstrengelser for å forfekte den illusoriske påstanden at en eller annen reform av kapitalistøkonomien kan fremmes for å forhindre et utbrudd av klassekampen.

Nye leilighetsblokker under bygging, med utsikt over Central Park i New York, tirsdag 17. april 2018. [Foto: AP Photo/Mark Lennihan]

To nylige artikler, den ene i magasinet Time, en mediebastion for det amerikanske politiske etablissementet, den andre i Foreign Affairs, det fremste tidsskriftet for amerikansk utenrikspolitikk, demonstrerer begge disse tendensene.

Den 14. september ført Time en hovedartikkel som rapporterte resultatene av en studie utført av ansatte ved RAND Corporation, ei mangeårig etablert amerikansk tankesmie, som åpenbarte den massive innvirkningen av utvidende sosial ulikhet i USA over de siste 45 årene.

RAND-forskningen fant at i løpet av denne perioden hadde nesten $ 50 billioner [NOK 464,37 billioner; dvs. 464 370 milliarder] blitt sugd opp til de øverste sjiktene av det amerikanske samfunnet fra de nederste 90 prosent av de lønnsavhengige, og hovedsakelig opp til den øverste 1-prosenten. Studien åpenbarte at hadde inntektsfordelingen vært som den var i perioden fra 1945 til 1975, ville amerikanske arbeidere i de nederste 90 prosentene i 2018 vært mottakere av ekstra inntekter på $ 2,5 billioner [NOK 23,22 billioner; dvs. 23 220 milliarder].

Som Time-rapporten bemerker: «Dette er et beløp som tilsvarer nesten 12 prosent av BNP – nok til mer enn å doble medianinntekten – nok til å betale hver eneste arbeidende amerikaner i de ni nederste desilene $ 1 114 ekstra i måneden [NOK 10 346]. Hver måned. Hvert eneste år.»

Selv om rapporten ikke anvendte begrepet «klasse» – det er noe av et tabu i politisk analyse midt under pådrivet anført av New York Times for å få gjort anliggender om hudfarge- og kjønnsidentitet ut av ethvert sosialt spørsmål – gjør dataene produsert av RAND-forskerne Carter C. Price og Kathryn Edwards det klart at klassebegrepet er determinanten for inntektsfordeling. Rapporten bemerker at «uansett hudfarge eller etnisitet [‘race’], kjønn, utdanningsnivå eller inntekt, dataene viser at dersom du tjener under den 90. prosentilen, da kommer den ufortrødne inntekstomfordelingen oppover siden 1975 ut av di lomme.»

Time-rapporten refererte også til annen forskning, utført av tankesmia American Compass, som viser at mens en mannlig arbeider med en medianinntekt i 1985 trengte 30 ukers inntekter til å få betalt for bolig, helsetjenester og utdanning for sin familie, hadde dette innen 2018 steget til 53 uker – mer enn det faktiske antallet uker i året.

«I 2018 var den samlede inntekten til gifte husholdninger med to heltidsarbeidere knapt mer enn hva inntekten til en enkeltinntektshusholdning ville ha tjent dersom ulikheten hadde vært konstant. Familier med to inntekter jobber nå to ganger antallet timer for å opprettholde en krympende andel av kaka, mens de sliter med å få betalt bolig, helsetjenester, utdanning, barnepass og transportkostnader, som har vokst med to til tre ganger inflasjonsraten.»

Pengene har gått til de øvre inntektslagene. Den øverste 1-prosentens andel av totalinntekten har steget fra 9 prosent i 1975 til 22 prosent i 2018, mens de nederste 90 prosentene har sett deres andel falle fra 67 prosent til 50 prosent.

Dette har resultert i en situasjon der 47 prosent av leietakerne bor på ytterst på kanten, der 40 prosent av husholdningene ikke kan takle en krisesituasjon som skulle kreve $ 400 [NOK 3 715], der 55 prosent av befolkningen har ingen sparemidler for pensjonstilværelsen, 72 millioner mennesker har enten ingen helseforsikring eller er underforsikret og ikke kan ikke oppfylle såkalte co-pays, og der millioner blir tvunget til å jobbe under utrygge betingelser på grunn av Covid-19, fordi de ikke har andre muligheter for å overleve.

Etter å ha presentert ei rekke fordømmende statistikker søkte Time-rapporten så å dekke over dataenes underliggende årsaker, og forhindre at de nødvendige politiske konklusjonene måtte trekkes. Den insisterer på at «denne oppover-omfordelingen av inntekt, formue og makt, ikke var uunngåelig; dener et valg – et direkte resultat av de drypp-ned-orienteringene [‘trickle-down policies’]vivalgte å implementere siden 1975.» [kursiv i originalen]

Ifølge rapporten var det «vi» som «valgte» å kutte skattene for milliardærer, tillot selskapers tilbakekjøp av egne aksjer for å manipulere aksjemarkedet, tillot selskaper å anskaffe seg enorm makt gjennom fusjoner og oppkjøp, for å tillate erosjonen av minstelønna og for å få valgt politikere som satt de rike og mektiges interesser over det amerikanske folkets.

Med andre ord, og i den endelige analysen, massen av befolkningen er selv ansvarlig for deres stadig forverrende levestandarder.

En granskning av objektive politiske og økonomiske fakta avslører denne injurien. Den avslører at den underliggende årsaken er forankret i det kapitalistiske profittsystemets opereringer, og systemets økonomiske lover, pålagt gjennom markedets operering, som massen av befolkningen ikke har noen kontroll over, fordi økonomiens kommanderende høyder – bankene og storselskapene – er privateide.

RAND-analysen identifiserte startpunktet for oppover-omfordeling av inntekter til årene 1974/1975. Den perioden markerte slutten på etterkrigstidens økonomiske blomstring [‘boom’], da inntektsveksten for alle nivåer i det store og hele fulgte stigningen av BNP per capita, som betyr at de de dengang eksisterende nivåer av inntektsulikheter ikke utvidet seg.

Avslutningen av boomen kunngjorde sin ankomst med skrotingen av det monetære systemet etablert ved Bretton Woods, som til da hadde opprettholdt faste valutavekslingskurser, da president Nixon i 1971, konfrontert med amerikansk kapitalismes svekkende globale økonomiske stillingen vis à vis sine rivaler, fjernet gullstøtten fra den amerikanske dollaren.

Dette innledet en periode med global økonomisk turbulens som førte til resesjonen i årene 1974/1975, den mest signifikante inntil det tidspunkt siden Den store depresjonen.

Det hadde vært lavkonjunkturer under boomen. Men den i 1974/1975 var kvalitativt annerledes fordi dens slutt ikke var preget av en økonomisk gjenvinning og en høyere vekstrate, som det hadde funnet sted på 1950- og 1960-tallet, men av det som ble kjent som stagflasjon – lav økonomisk vekst, eleverte nivåer av arbeidsledighet og stigende inflasjon.

Resesjonen i årene 1974/1975 var uttrykk for at en av de mest grunnleggende lovene i kapitalistøkonomien, som den var identifisert av Marx – profittratens tendens til å falle – sprengte seg opp til overflaten.

Under boomen kunne denne tendensen bli dempet, på grunn av arbeidets stigende produktivitet i det eksisterende industrielle systemet. Dette var ikke lenger tilstrekkelig, og kapitalen reagerte i USA og internasjonalt med en grunnleggende omstrukturering av økonomien.

Det antok form av en offensiv mot arbeiderklassen fra begynnelsen av 1980-tallet, ødeleggelsen av hele bredder av industri, outsourcing av produksjonsprosesser for å dra nytte av billigere kilder til arbeidkraft internasjonalt, den akselererte utviklingen av databaserte teknologier og den tiltakende vendingen til spekulative finansoperasjoner som grunnlag for profittakkumulering.

Denne oppover-omfordelingen av inntektene av en størrelsesorden på $ 50 billioner, utført under både Republikanske og Demokratiske administrasjoner, og håndhevet av fagforeningsbyråkratiet som omdannet seg til det åpne agenturet for kapital, var ikke resultat av et «valg» truffet av befolkningen ved valgurnene. Det var resultat av objektive impulser, som stammer fra selve den kapitalistiske økonomiens hjerte, som i siste instans fastla retningen og operasjonene til hele den politiske overbygningen.

Det er verdt å merke seg at Price og Edwards, forfatterne av RAND-rapporten, ikke kommenterte årsaken til den økende ulikheten, og sa at «mer arbeid» må utføres på dette området.

Men vitenskapelig analyse, basert på den kapitalistiske økonomiens lover som de ble avdekket av Marx, åpenbarer kilden. Hans konklusjon, hånende avvist av borgerlige økonomer av alle politiske avskygninger gjennom flere tiår, var at det kapitalistiske profittsystemets iboende objektive logikk, uansett vendinger og dreininger i dens historiske utvikling, var opphopingen av enorm rikdom ved en pol og fattigdom og elendighet ved den andre.

Definitive politiske konklusjoner følger av dette, som alle slags «kritikere» og fremfor alt fra «venstre», forsøker å dekke over, nemlig at den eneste måten arbeiderklassen kan ta kontroll over sin egen skjebne og få anvendt den enorme rikdommen og de produktive kreftene klassens arbeidskraft har skapt, er ved å få en slutt på profittsystemet, det vil si eksproprieringen av ekspropriererne, ved å ta storselskapene og finanssystemet over i offentlig eierskap under demokratisk kontroll.

Hvilket alternativ tilbyr så «kritikerne»? Dét er oppsummert i konklusjonen i Time-artikkelen forfattet av Nick Hanauer, en investor-kapitalist [‘venture capitalist’], og David Rolf, grunnleggeren av tjenesteytende ansattes internasjonale fagforbund – Local 775 of the Service Employees International Union.

Etter å ha skrevet om behovet for «eksperimenter» for å utvikle arbeidernes økte makt, konkluderer de: «Det er lite bevis for at den nåværende administrasjonen har noen interesse i å takle denne krisen. Vårt håp er at en Biden-administrasjon vil være historisk dristig.» Med andre ord, arbeiderklassen må forbli fanget innen rammeverket av kapitalistpolitikk.

Foreign Affairs-artikkelen forfattet av «venstre»-økonomen Mariana Mazzucato, publisert den 2. oktober under tittelen «Kapitalisme etter pandemien, det å få gjort bedringen rett» [‘Capitalism After the Pandemic, Getting the Recovery Right’], er et ytterligere forsøk på å skjule den nåværende krisens underliggende årsaker.

Hun begynner sin artikkel med en analyse av responsen på finanskrisen i 2008. Redningsplanken for finanssystemet dengang, som var på $ 3 billioner [NOK 27,86 billioner; dvs. 27 860 milliarder], gjorde det mulig for selskaper og investeringsbanker å høste gevinstene av gjenvinningen mens befolkningen «satt igjen med en global økonomi som var like ødelagt, ulik og karbonintensiv som før. Nå, som land kneler under Covid-19-pandemien og de resulterende nedstengningene, må de unngå å begå den samme feilen.»

De nåværende «redningsanstrengelsene» fra regjeringers og sentralbankers side er nødvendige, men «det er ikke nok for regjeringer bare å gripe inn som den siste utveis betaler [‘spender of last resort’] når markeder svikter, eller kriser oppstår. De må aktivt forme markeder slik at de leverer den typen langsiktige resultater som kommer alle til gode. Verden misset ut på anledningen til å gjøre det tilbake i 2008, men skjebnen har tildelt den en ny sjanse.»

Det som fant sted som svar på den globale finanskrisen var ikke en «feiltakelse», men en klasse-drevet respons. Innen 2008 hadde finansialiseringen, som ble påbegynt med slutten av etterkrigstidsboomen, nådd et slikt punkt at hele den amerikanske økonomien var avhengig av Wall Streets spekulasjoner, korrupsjon og direkte kriminalitet – en situasjon som på høyden av krisen ledet president George W. Bush til å kommentere at «denne stakkar’n faller» [‘this sucker’s going down’].

I etterdønningene av 2008 løftet de billioner av dollar som ble pumpet inn i finansmarkedene av US Fed, via ultralave renter og kvantitativ lettelse-programmene (QE), hele berget av fiktiv finanskapital opp til enda større høyder, og da pandemien rammet frøs i midten av mars hele finanssystemet til, og krevde en enda større intervensjon fra administrasjonens og Feds side.

Mazzucato er meget vel klar over omfanget av denne prosessen. Som hun bemerker: «Det meste av finanssektorens profitter reinvesteres tilbake inn i finans – banker, forsikringsselskaper og fast eiendom – i stedet for å rettes inn mot produktive anvendelser som infrastruktur eller innovasjon. ... Den nåværende finansstrukturen underbygger dermed et gjeldsdrevet system og spekulative bobler, som når de brister bringer banker og andre tryglende om regjeringshjelp.»

Men nå, fastholder hun, kan dette systemet på en eller annen måte bli brakt til å snu på en flekk, som skulle gi verden en sjanse til å skape en bedre økonomi, som vil «generere mindre ulikhet» og være «mer eksklusiv og bærekraftig».

Hva kan være belegg for dette synspunktet, som åpenbart krasjer imot en virkelighet som forfatteren er fullstendig klar over?

Med to ord, politisk orientering. Mazzucato er en del av et «venstre»-miljø, basert i seksjoner av den øvre middelklassen, som selv om de tilbyr kritikk av den kapitalistiske økonomien, er dypt fiendtlig innstilte til arbeiderklassens uavhengige kamp, for ikke å skade deres egne sosiale og økonomiske privilegier, og derfor spinner ut illusjoner om utsiktene for reform.

I den grad Mazzucato forsøker å gi denne illusjonspushingen et teoretisk standpunkt fremholder hun at kapitalismens kriser ikke stammer fra systemets objektive og uløselige motsetninger, men fra feilaktige tenkemåter.

Etter å ha detaljert den nåværende krisen skriver hun, i et avsnitt med underheadingen «Revurdering av verdi» [‘Rethinking Value’]: «Alt dette antyder at relasjonen mellom offentlig og privat sektor er brutt. Det å få fikset dette krever først å få løst et underliggende problem innen økonomifaget: Feltet har tatt feil av begrepet verdi.»

Men som Mazzucato er meget vel vitende, Marx etablerte i Kapitalens innledende kapittel, som omhandler den kapitalistiske økonomiens celleform – varen – der han bygde på arbeidet til de klassiske politiske økonomene som hadde gått foran ham, at verdi ikke er et konsept, men en objektiv sosial relasjon.

Verdi er ikke ahistorisk. Den oppstår i et spesifikt historisk sosioøkonomisk system, kapitalismen, der produksjonen er sosial men utføres av privateiere av produksjonsmidlene. Varers verdi tilskrives dem ikke hverken av kjøpere eller selgere, men bestemmes av mengden sosialt nødvendig arbeidskraft nedfelt i dem, og som kommer til å representeres av penger.

Den kapitalistiske produksjonsmåten oppstår av vareproduksjonen når arbeidskraft, den eneste varen arbeiderklassen eier, blir kjøpt og solgt på markedet, og etter å ha blitt kjøpt av eierne av produksjonsmidlene blir satt til verks for å hente ut tilleggsverdi, eller merverdi [‘surplus value’]. Denne merverdien danner grunnlaget for industriell profitt og de andre inntektsformene som flyter til land- og grunneiere, banker og finansierer.

Dette systemets mål er ikke produksjonen av varene og tjenestene som trengs for fremming og utvikling av samfunnet, men er akkumuleringen av penger, representanten for verdi. Penger er, som Marx utdypet, både begynnelsen og enden av prosessen, og derfor oppstår det nødvendigvis en situasjon der finanskapitalen kommer til å dominere systemet, og hele det politiske og økonomiske etablissementet er viet til forsvar av dette oligarkiets interesser, uansett de sosiale kostnadene, og som pandemien så grafisk har åpenbart, medregnet livet selv.

Trotskij skrev i sin tid at ingen djevel har noen gang frivillig kuttet av sine egne klør. Og finansoligarkiets klør, som nå river dypere inn i samfunnskroppen, har ikke opphav i en feil vurdering av hva som utgjør verdi.

De er det nødvendige produkt av en sosioøkonomisk orden basert på det private eierskapet av produksjonsmidlene, nå kommet til en fremskreden tilstand av forfall, som av arbeiderklassen må omveltes med rot og greiner og erstattes av sosialisme, dersom menneskelig fremskritt skal kunne gjenopptas.

Det faktum at det gjøres så desperate anstrengelser for å tilsløre og mystifisere den kapitalistiske ordenens livsødeleggende objektive økonomiske logikk, for å prøve å blokkere forståelsen av denne oppgaven, er et sikkert tegn på at den er helt klart satt på dagsordenen.

Loading