Dette er del to av en todelt serie. Del én er her.
En kort bemerkning om barn
Forskere fra Princeton Environmental Institute (PEI), Johns Hopkins University og University of California i Berkeley, gjennomførte nylig en større observasjonsstudie relatert kontaktsporing, sammen med offentlige folkehelsefunksjonærer i de sørøstlige delstatene Tamil Nadu og Andhra Pradesh i India, som omfattet 575 071 individer som ble eksponert for 84 965 bekreftede tilfeller av Covid-19.
Hovedforfatteren Ramanan Laxminarayan, fant at 8 prosent av smittede individer sto for 60 prosent av nye infeksjoner, mens 71 prosent av smittede individer ikke videreformidlet infeksjonen til noen av deres kontakter. Covid-19-dødsfall skjedde i gjennomsnitt seks dager etter sykehusinnleggelse, mot et gjennomsnitt av 13 dager i USA. Som i andre land er andelen dødsfall skjevfordelt i retning av den eldre befolkningen.
Studien fant imidlertid at barn og unge voksne utgjorde en tredjedel av Covid-tilfellene og var en signifikant faktor i overføringen av viruset. I tillegg var barn og unge voksne tilbøyelige til å få koronavirus fra personer på deres egen alder. «I denne settingen er barn veldig effektive overførere, noe som ikke har blitt etablert i tidligere studier,» forklarte hovedforfatteren til PEI-korrespondent Morgan Kelly. Dette har betydelige implikasjoner for gjenåpningen av skoler, når nå nyheter om lærere som bukker under for Covid-19 har gjort overskrifter.
Ifølge data besørget av American Academy of Pediatrics var det i USA per 1. oktober 657 572 barn smittet med Covid-19 av totalen på 6 231 564 tilfeller, det vil si 10,6 prosent. Dette setter den samlede raten til 874 tilfeller per 100 000 barn i befolkningen, etter en serie ukentlige økninger fra 583 per 100 000 barn per den 20. august.
På tvers av 42 delstater medregnet New York City var dødsraten for barn 0,02 prosent av de infiserte, mens bare 1,7 prosent av de smittede barna har vært sykehusinnlagte. Det har kumulativt vært 112 barnedødsfall i USA. Det er lignende data for Europa og Asia.
Det er likevel noen urovekkende trender. Etter California, den mest folkerike delstaten og den med størst antall barn infiserte av Covid-19, inkluderer statene med de høyeste antall infiserte barn Florida, Tennessee, Arizona, Georgia og South Carolina, på tvers av hele sør og sørvest av USA. Illinois er den eneste nordlige delstaten som er høyt på lista. Uttrykt i prosent er de verste tallene i Wyoming og North Dakota i nord, og Tennessee og South Carolina i sør. De tidlige nordlige hotspots for pandemien – New York, New Jersey, Massachusetts, Michigan – har noen av de laveste ratene for barn, siden viruset der i uforholdsmessig stor grad feide gjennom sykehjem.
En særlig alvorlig tilstand, som rammer et lite subsett av barn infiserte med koronavirus, kalt Covid-19 assosiert multisystem inflammatorisk syndrom (MIS-C), presenterer seg to-til-fire uker etter infiseringen av Covid. Sykdommen ble identifisert i april 2020, da ei klynge i Europa og New York City gikk inn i hyperinflammatorisk sjokk, som hadde trekk like Kawasaki-sykdom og toksisk sjokk syndrom. Kliniske tegn og symptomer inkluderte feber, utslett, konjunktivitt, gastrointestinale symptomer, forhøyede inflammatoriske markører, og hjerteskade. Per 29. juli har den føderale amerikanske folkehelseetaten CDC dokumentert 570 MIS-C pasienter i USA, med 10 dødsfall.
I de fattigste landene vil sannsynligvis de sosioøkonomiske konsekvensene av pandemien være enda mer dødelige for barn enn de rent medisinske. Globalt dør 15 000 barn under fem år hver dag av alle forskjellige årsaker (5,4 millioner årlig). Den årlige dødeligheten utgjør 3,9 prosent av alle barn. Men de fattigste landene, som Tsjad, Nigeria og andre land i Afrika sør for Sahara, har dødsrater i området 7 til 10 prosent. Til tross for vinningene med å få brakt disse tallene ned de tre siste tiårene, vil de økonomiske herjingene som pandemien har medført indirekte føre til flere dødsfall i denne skjøre og utsatte gruppa, som vil miste tilgangen til rent vann, tilstrekkelig ernæring og relevante helsetjenester, samtidig som politisk press kan føre til regionale konflikter og annen vold.
Er hudfarge/etnisitet eller klasse driver for Covid-19 dødelighet?
Tidlig under pandemiens forløp i USA, til-og-med før president Trump hadde kommet med sin notorisk feilaktige spådom om at viruset ville plutselig være borte, ble det klart at pandemien uforholdsmessig sterkt hadde rammet de fattigste arbeiderklassenabolagene.
En artikkel i Philadelphia Inquirer den 4. februar bemerket: «Fattigdom er sentralt for dyrking av betingelser som gjør at sykdommen får spre seg. I sin tur forsterker smittsomme sykdommer visse faktorer som bidrar til fattigdom. I mange deler av verden er helsevesenet ikke gratis, og det er heller ikke billig, og det setter familier som kanskje allerede lever under fattigdomsgrensa under et stort økonomisk stress.» Den 7. februar skrev Mother Jones: «Mens visse etniske grupper kan være mer sårbare for infeksjonssykdommer er det godt dokumentert at de fattige bærer hovedbyrden av utbrudd av virussykdom.»
Bob Woodwards rapportering, basert på lange intervjuer med Trump, dokumenterte at på det tidspunktet hadde hele regjeringsapparatet blitt fullt ut orientert om virusets dødelige natur, og det var en klar forståelse av det dødelige potensialet av pandemiens spredning gjennom tett befolkede urbane sentre der de fattige er konsentrert. Konsekvensene kunne allerede sees mot slutten av februar, med bilder og rapporter fra italienske sykehus og byer.
Det ble tydelig for Det demokratiske partiet og dets vedheng-organisasjoner at diskusjoner i pressen og smittens innvirkninger på det amerikanske samfunnet kunne komme til å fremheve de sosioøkonomiske splittelsene i det amerikanske samfunnet. Følgelig gikk de inn for å omdirigere diskusjonen om denne massive sosialkatastrofen inn i identitetspolitikkens veletablerte kanaler. Hudfarge/etninsitet ville bli brukt til å undertrykke enhver diskusjon om sosial klasse og fattigdom.
Innen slutten av mars begynte Demokrat-lovgivere i Kongressen, anført av senatorene Elizabeth Warren, Cory Booker og Kamala Harris, og kongressrepresentantene Ayanna Pressley og Robin Kelly, å presse på for føderal bekjentgjøring av hudfarge-/etnisitetsdata relatert Covid-19. I begynnelsen av april publiserte store nyhetskilder, medregnet New York Times og Washington Post, aktivt å publisere hudfargebaserte beretninger om pandemien.
Demokrat-guvernører la i tillegg, fra tidlig til midten av april, vekt på bekjentgjøringen av delstatlige data om hudfarge/etnisitet og Covid-19, og etableringen av speisalarbeidsgrupper [‘task forces’] som skulle hanskes med hudfarge-/etnisitetsforskjeller. Innen den 14. april sponset mer enn 80 Demokrat-senatorer og kongressrepresentanter et lovfremlegg om å tvinge offisielle føderale helsefunksjonærer til daglig å legge ut data som bryter ned Covid-19-tilfeller og dødsfall etter hudfarge og etnisitet. Ingen slike forlangender ble pålagt relatert til inntekt eller yrke.
Hver delstats og hvert nasjonale Covid-19-dashbord har nå innrammet deres rapporter i hudfargebaserte begreper, og utelater alle arbeidsrelaterte data om ofre for Covid-19, eller datatermer fra folketellingen som ville besørge sosioøkonomiske slutninger. Ulikheter relatert hudfarge og systemisk rasisme ble gjentatte ganger fremhevet i media. Og faktisk, byer som Detroit, Chicago, Houston, Philadelphia og New York City-bydeler ble herjet av pandemien. Men disse byenes befolkninger besto ikke utelukkende eller hovedsaklig av mørkhudede mennesker. De var arbeidende mennesker av alle etnisiteter og hudfargesjatteringer.
I Michigan, for eksempel, var det største antallet dødsfall opprinnelig i Detroit, og på et tidspunkt ble det rapportert at afrikaner-amerikanske innbyggere i byen hadde tre ganger større sannsynlighet for å kjenne noen som har dødd av Covid-19 enn innbyggere fra utkantstrøk av delstaten, som i overveiende grad er hvite. Men disse forskjellene ble mindre da pandemien trengte inn i rurale områder og småbyene. Hvite utgjør nå godt over halvparten av Covid-19 tilfellene i Michigan, og fylket med det største antallet infeksjoner er Oakland County, som består av de nordlige og nordvestlige forstedene til Detroit, ikke Wayne County, som inkluderer byen og dens vestlige og sørvestlige forsteder.
Nyere og mer samvittighetsfull forskning har kommet til å beskrive fattigdommens rolle, og dens tilknytning til alvorlighetsgraden av Covid-19-sykdommen.
Nicholas Papageorge et al. viste at personer med lavere inntekt, mindre fleksible arbeidsordninger og mangel på uteplass hjemme, er mindre tilbøyelige til å opprettholde sosial avstand: «Funnene våre stemmer stort sett overens med typiske relasjoner mellom helse og sosioøkonomisk status.»
Mark Stabile et al. fremhevet at de kroniske tilstandene som gjør en person predisponert for alvorlige konsekvenser grunnet Covid-19-infeksjon forekommer oftere hos de som har lavest økonomisk status. De skriver at «det derfor er logisk at de med lavere inntekt har større sannsynlighet for å ha flere kroniske tilstander, og de med flere kroniske lidelser har større sannsynlig for å oppleve alvorlige responser på Covid-19, og derfor vil folk med lav inntekt bli hardere rammet av Covid-19, med andre faktorer like. Legg til dette eksistensen av tilgangsbarrierer for testing og pleie, som mange steder fremdeles eksisterer etter inntekt, og effekten av å få Covid-19 om du har lavere inntekt vil derfor være mer alvorlig for din helse.»
En studie utført av Caitlin Brown og Martin Ravallion bemerket at de fant en høyere befolkningsandel av svarte og latinamerikanere var assosiert med høyere infeksjonsrater på fylkesnivå. De karakteriserer videre sine funn: «Vi ser den kombinerte effekten av den høyere forekomsten av fattigdom blant disse hudfarge/etniske gruppene, og det faktum at det er en konsentrasjon av disse gruppene blant de benevnte ‘essensielle arbeiderne’ innen helsetjenester, matlaging og annet tjenester som er mer utsatt for viruset gjennom deres arbeid.» De fortsetter med å tillegge at sosioøkonomiske predikatorer har en tendens til å ha mer betydning for «dødsfall via infeksjonsrater, snarere enn uavhengig av sistnevnte».
Styringseliten forstår at pandemien rammer hardest de som er vanskeligst stilt av kapitalistrelasjoner, uavhengig av hudfarge eller hudfargebaserte og etniske demografier. De fattigste i bysentrene har i tiår stått overfor vanskeligheter i alle aspekter av livet, fra fysisk krevende arbeid, dårlig ernæring og infrastruktur, utilstrekkelig tilgang til helsetjenester, hvilket har sett den forventede levealder falle langt under de i høyere inntektsgrupper. Det er ikke mer sannsylig at rike afrikaner-amerikanere eller de fra den øvre-middelklassen blir ofre for Covid-19 enn hvite velstående eller av øvre-middelklassen.
Konklusjon: Internasjonal lammelse
Med mer enn 90 prosent av den globale befolkningen fortsatt ikke eksponerte for og derfor ikke immune mot koronavirus, har hvert eneste internasjonale folkehelseagentur bemerket at en effektiv og sikker vaksine vil være avgjørende for å kunne få en slutt på pandemien. Men en så massiv innsats som skal til for å forsyne de fattigste nasjonene med tilstrekkelig mengde av vaksiner mot SARS-CoV-2 er imidlertid gjenstand for mange hindringer.
Verdens helseorganisasjon (WHO), i koalisjon med GAVI og CEPI, har implementert det ambisiøse prosjektet COVAX (COVID-19 Vaccines Global Access) for å koordinere global vaksineutvikling og en rettferdig og rettmessig distribuering av eventuelt lisensierte vaksiner. Målet er å ha 2 milliarder doser tilgjengelig til å kunne distribueres innen utgangen av 2021, som skal være tilstrekkelig til å vaksinere 20 prosent av personalet i hvert deltakende lands frontlinjehelsevesen og de mest sårbare.
Bare USA og Russland har valgt ikke å delta eller støtte denne bestrebelsen. Men mange av de rikeste landene har allerede inngått avtaler med legemiddelprodusenter som låser opp verdens fremtidige vaksineforsyninger. Ifølge OXFAM International har «velstående nasjoner som representerer bare 13 prosent av verdens befolkning allerede lagt beslag på over halvparten av de lovede dosene av de ledende Covid-19-vaksinekandidatene. I det usannsynlige tilfellet at de fremste i fase tre-forsøkene alle skulle lykkes, vil fortsatt 61 prosent av jordas befolkning (4,76 milliarder mennesker) ikke se noen vaksine før tidligst 2022.
Moderna har sagt rett ut, etter å ha mottatt milliarder av skattebetalers penger for å finansiere sin virksomhet, at de har til hensikt å se en profitt av sin vaksine, som også alle de andre farmasøytiske produsentene involvert i vaksineproduksjon og studier forventer. Med priser per dose av en vaksine fra $ 12 til $ 16 i USA, og $ 35 for andre nasjoner, vil fattige nasjoner rett og slett bli priset ut.
COVAX-prosjektet har problemer med å få hentet inn de nødvendige millionene fra givernasjoner og privatgrupper for å starte prosjektet, enn si det ytterligere estimatet på $ 5 milliarder innen utgangen av neste år, for å få finansiert initiativet. Selv om EU har bidratt med skarve $ 469 millioner til støtte for innsatsen, har unionen signert deres egen avtale om å anskaffe mer enn 1 milliard doser.
Med tanke på de billioner i stimulansmidler som regjeringer har signert over til markedene, er det ingen interesse for å finansiere et slikt prosjekt. Jeff Bezos’ formue på $ 200 milliarder ville forbli praktisk talt intakt skulle han alene besørge all finansieringen. Han har imidlertid liten tilbøyelighet til å gjøre annet enn å utnytte mulighetene pandemien har gitt ham, samtidig som viruset har smittet nærmere 20 000 av hans egne ansatte.
Pandemien har forsterket den raske utviklingstakten av kapitalismens forfall. Dens internasjonale agenturer har blitt impotente. De har blitt tomme skall som besørger retoriske evalueringer og analyser uten å besitte eller ha tilgang til finansieringsmidlene for å kunne implementere den nødvendige logistikken for deres programmer. Kort fortalt, disse globale utviklingstrekkene fungerer som et diagnostisk mål på den internasjonale ordenens dødskramper, der den har vært i en kontinuerlig krise- og tilbakegang i nesten et halvt århundre.
Denne analysen er gjort helt åpenbar i en fersk rapport utgitt av Global Preparedness Monitoring Board. De skriver: «Den [pandemien] har utnyttet og utvidet sprekker innen samfunn og blant nasjoner. Den har utnyttet ulikheter, og påminner oss uten omsvøp om at det ikke er noen helsetrygghet uten sosial trygghet. Covid-19 har utnyttet en verden i ulage.»
Ennvidere, ifølge Verdensbanken vil pandemien og den økonomiske katastrofen den har forårsaket kaste anslagsvis 100 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom, definert som «det å leve av mindre enn $ 1,90 per dag (relatert 2011-priser)». Mange av disse nye håpløst fattige vil være i Sør-Asia. FN spår at 490 millioner på tvers av 70 nasjoner vil miste tilgangen til rent vann, strøm, relevant ernæring og skolegang. Den forestående matkrisen og sulten forventes å påvirke ytterligere 130 millioner.
Disse økonomiske indeksene skjuler den virkelige målestokken på smerte og lidelse som millioner på millioner allerede har konfrontert. Disse betingelsene vil fortsette å forverres relatert alle indikasjoner, som ytterligere vil gi næring til klassemotsetningene som vokser med stormskritt. Regionale konflikter vil bryte ut for å få internt press av sosial kritikk forårsaket av voksende gjeld rettet utad langs nasjonalistiske linjer.
Europa og USA har vist seg å være ute av stand til å hanskes med klodens behov, og til å konfrontere denne pandemien på noen relevant måte.
Politikken for flokkimmunitet utgjør sosial eutanasi, og er et frontalt angrep på arbeiderklassen i det som tilsvarer en global borgerkrig. Og likevel, innen moderne helsevitenskap og teknologi eksisterer virkemidlene for å få stoppet koronaviruset og få sørget for planetens befolkning. Én million har dødd. Hvor mange flere millioner skal bli tillagt denne dystre statistikken? Dét beror på den internasjonale arbeiderklassens uavhengige intervensjon.