Spenningene på tvers av stredet mellom Kina og Taiwan og krigsfaren fortsetter å stige, tilskyndet av USA. Oppmuntret av ei rekke amerikanske provokasjoner de siste ukene gjennomfører nå Taipei deres egen farlige antagonisering av Beijing.

På lørdag holdt Taiwans president Tsai Ing-wen en tale for å feire nasjonaldagen Dobbel Ti (den 10. oktober), som markerer Wuchang-opprøret i 1911. Dette opprøret markerte vendepunktet for den første kinesiske revolusjonen, som førte til Qing-dynastiets fall og etableringen av Republikken Kina, nå det formelle navnet for Taiwan. Tsais tale var en nøye overveid støtteerklæring for amerikanske handlinger i regionen rettet mot Beijing.

Tsai nektet å erkjenne «Ett Kina»-politikken, samtidig som hun oppfordret til «paritet» mellom Taipei og Beijing. Hun sa: «Så lenge myndighetene i Beijing er villige til å løse antagonismer og forbedre relasjonene på tvers av stredet, med paritet og verdighet opprettholdt, er vi villige til å samarbeide for å tilrettelegge for meningsfull dialog.»

Den taiwanske lederen fremhevet de nylige besøkene av de offisielle amerikanske embetsrepresentantene Alex Azar og Keith Krach, henholdsvis i august og september. Dette er de to høyest rangerte amerikanske embetsrepresentantene som har besøkt øya siden 1979, da Washington avsluttet formelle relasjoner med Taipei og anerkjente Beijing – en de facto anerkjennelse av «Ett Kina»-politikken.

Tsai lovet også å samarbeide fullt ut med USAs press for å «frakoble» landets økonomi fra Kina og hyllet Washington og Taipeis tiltakende økonomiske samarbeid. Hun uttalte: «Den raske demonteringen og omstillingen av globale forsyningskjeder er nå irreversibel,» og sa at Taipei vil jobbe «for å oppnå full og helhetlig deltakelse i omstillingsprosessen, og gjøre Taiwan til en uunnværlig styrke i globale forsyningskjeder».

Beijing betrakter Taiwan som en utbryterprovins og ser med tiltakende uro og forferdelse på den utviklende relasjonen mellom Taipei og Washington. Siden de sa seg enige om 1992-Konsensusen har både Beijing og Taipei akseptert «Ett Kina»-politikken, men har vært enige-om-å-være-uenige om hvilken regjering som er det rettmessige overhodet for denne nasjonen. Overtramp av denne politiske orienteringen kan føre til krigsutbrudd.

Kina fremhevet dette faktum sist lørdag og søndag ved å sende et Y-8-ubåtfly inn i Taipeis ADIZ-luftforsvar-identifiseringssone (Air Defense Identification Zone), som førte totalen for slike flyvninger til 17 på under én måned. Antallet av disse flyvninger tiltok i august og september, rundt Azars og Krachs besøk, der Beijing forsøkte å gjøre det klart at de ikke vil akseptere noen utfordring av «Ett Kina»-politikken. ADIZ er imidlertid en ensidige erklæring og har ingen juridisk status. Beijings flyvninger inn i dette territoriet har vært i internasjonalt luftrom.

Lovgivere og offisielle regjeringsrepresentanter i Taipei og Washington etterlyser også stadig mer åpent formelle relasjoner. Den 6. oktober vedtok Taiwans parlament, Det lovgivende Yuan, énstemmig to resolusjoner fremmet av opposisjonspartiet Kuomintang (KMT), som oppfordret til økt amerikansk militær bakking, og for en gjenopptakelse av diplomatiske relasjoner mellom Washington og Taipei.

Trekket er signifikant i-og-med at KMT vanligvis tar til orde for tettere relasjoner med Beijing, og argumenterer for at økte økonomiske bånd mellom øya og fastlandet vil adressere de avtagende økonomiske og sosiale anliggender som taiwanske arbeidere og ungdommer står overfor. At partiet inntar posisjoner nærmere innordnet med det regjerende Demokratiske Progressive Partiet er en indikasjon på at KMT i økende grad føler seg under press fra Washington.

Den første resolusjonen sier: «Så snart [Det kinesiske kommunistpartiet (KKP)] truer Taiwans sikkerhet og sosioøkonomiske system, vil [USA] på anmodning fra Taiwans regjering betrakte det nevnte KKPs handlinger som en trussel mot fred og stabilitet i Det vestlige Stillehavet, og bistå vårt land [sic] til å stå imot gjennom diplomatiske, økonomiske og direkte militære metoder.» (vektlegging tillagt)

Den andre resolusjonen sier: «Tsai Ing-wen-regjeringen burde ta gjenopprettingen av diplomatiske relasjoner mellom USA og Republikken Kina som målet for diplomati med USA, og aktivt promotere det.» Den bygger på de tallrike provokasjonene utført av Washington, og bemerket Azars og Krachs besøk.

Resolusjonene ligner på en ikke-bindende resolusjon som ble foreslått i Washington i september av Republikanernes kongressrepresentant Tom Tiffany, som uttalte: «Det å gi uttrykk for Kongressens oppfatning av at USA burde gjenoppta normale diplomatiske relasjoner med Taiwan, forhandle om en bilateral frihandelsavtale med Taiwan, og støtte Taiwans medlemskap i internasjonale organisasjoner.» Kelly Craft, Washingtons ambassadør til FN, oppfordret i slutten av september også til Taiwans «fulle deltakelse i FN».

Enn videre, USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Robert O’Brien, som den 7. oktober talte ved University of Nevada i Las Vegas, hevdet at Kina var engasjert i den største marineoppbyggingen siden Tyskland før første verdenskrig, for å «presse oss ut av Det vestlige Stillehavet, og tillate dem å engasjere seg i en amfibisk landing i Taiwan».

Han oppfordret Taiwan til å øke deres militærutgifter betydelig. USA planlegger allerede ei ny våpenpakke på $ 7 milliarder til Taipei. O’Brien tuktet Taiwan, der han sa: «Dere kan ikke bruke bare én prosent av BNP, som taiwaneserne har gjort – 1,2 prosent – på forsvar, og håpe å kunne avskrekke et Kina som har vært engasjert i den mest massive militæroppbyggingen på 70 år.»

O’Brien unnlot å si at Washington i løpet av det siste tiåret, under både Obama- og Trump-administrasjonen, har vært engasjert i en oppbygging og militarisering av Asia-Stillehavet og oppmuntret allierte som Japan, India og Australia til å innta stadig mer militaristiske holdninger mot Beijing. Denne militæroppbyggingen er nettopp det som forårsaker bekymring i Beijing.

Beijing er ikke villig til å la Taiwan bli omgjort til utskytingsrampe for en USA-ledet krig mot det kinesiske fastlandet. Da den USA-bakkede diktatoren Chiang Kai-shek flyktet til Taiwan etter nederlaget i Den kinesiske borgerkrigen i 1949, var ikke sannsynligheten utelukket for en amerikansk invasjon fra øya, som USAs general Douglas MacArthur kalte et usenkbart hangarskip. Gjennom årene fra 1950- til 1970-tallet førte Washington brutale underkastelseskriger på Kinas grenser mot Korea og Indokina (Vietnam, Kambodsja, Laos).

Washingtons formelle anerkjennelse av Beijing, åtte år etter president Richard Nixons initiativ i 1971, representerte et taktisk skifte i et forsøk på å undergrave Sovjetunionen, for senere å få dratt nytte av Kinas utbyttede arbeiderklasse da Beijing forflyttet seg til å gjenopprette kapitalisme. Nå ser Washington Beijing som en av sine største økonomiske konkurrenter, som må bringes under deres kontroll, selv med fare for global konflikt. Taiwan blir satt på frontlinjene for enhver fremtidig konflikt.