Nigerias regjering tyr til dødelig vold mot politibrutalitetprotestene som har rystet landet i nesten to uker. Tirsdag kveld satte regjeringen inn soldater som skjøt med skarp ammunisjon og massakrerte fredelige demonstranter, i et desperat forsøk på å få lagt ned bevegelsen som har utgjort en stadig mer direkte utfordring av den korrupte borgerlige statens styre, ledet av den tidligere generalen og kupplederen president Muhammadu Buhari.
Innlegg på sosialmedier viste demonstranter som ble drept og såret i det militære angrepet på en stor ansamling av personer som hadde blokkert bompengeportene ved Lekki-Ikoyi-brua, og dermed lammet en motorvei som forbinder Lagos-øya med Lagos-fastlandet, i Nigerias viltvoksende kommersielle hovedstad. Mens omfanget av massakren ikke var umiddelbart klar, rapporterte ett vitne til BBC at han hadde sett minst 20 lik og mer enn 50 sårede. Før troppene gikk til verks slo de av lysene og CCTV-kameraet ved bomstasjonen.
Det var rapporter om at tropper bar vekk lik for å skjule omfanget av død, mens én medisinsk fagperson rapporterte at sårede ble evakuert fra et nærliggende sykehus av frykt for at hæren skulle innfinne seg for å plukke dem opp for å gjøre det av med dem.
Myndighetene i Lagos kunngjorde på tirsdag innføringen av et 24-timers portforbud over hele den 20-millioner-store byen, og erklærte: «Vi vil ikke se, og tillate anarki i vår stat.» Tidligere hadde den nigerianske hæren advart om at den var beredt til å gå til verks mot «undergravende elementer og bråkmakere».
Folkemengdene fortsatte like fullt å sperre hovedveier, blant annet tilgangen til byens internasjonale lufthavn, mens vitner rapporterte at en politistasjon i distriktet Orile Iganmu i Lagos på tirsdag ble satt i brann. Mens portforbudet skulle tre i kraft fra kl. 16:00, utsatte myndighetene fristen til kl. 21:00, konfrontert av massenes trossing, som fortsatte inn i natta.
Det som startet som en bevegelse med krav om oppløsing av det forhatte spesialpolitiet SARS (Special Anti Robbery Squad) – en eliteenhet av Den nigerianske politistyrken kjent for å drepe, torturere og utpresse sivile nigerianere, og særlig landets ungdom – har bare fortsatt å vokse.
Buhari-regjeringen hevdet i forrige uke at den hadde oppløst SARS – og erstattet den med en ny enhet, kalt Special Weapons and Tactics eller SWAT, den samme benevnelsen for politiets elitedrapsenheter i USA. Presidenten insisterer på at han er forpliktet til «reform av politiet» og at han ser på den protesterende ungdommen som en far ville forholde seg til sine barn. Regjeringens ondsinnede reaksjon i gatene forteller imidlertid en ganske annen beretning.
Flere titalls personer har mistet livet i protestene, med mange ganger flere som har blitt arrestert av politiet. En av dem, ei 17 år gammel jente, kun identifisert som Saifullah, endte sitt liv i ei fengselscelle i den nordlige delstaten Kano, angivelig torturert til døde.
Regjeringen har sluppet løs leide gjenger av kjeltringer bevæpnet med klubber og kniver mot demonstrantene, som har såret mange stygt. Politiet selv har angrepet demonstranter med tåregass, vannkanoner og skarp ammunisjon.
Protester med krav om en slutt på SARS-politiets operasjoner går minst så langt tilbake som til 2017, mens regjeringen gjentatte ganger har hevdet at den har «reformert» enheten, og politiet selv viderefører deres brutalitet med fullstendig straffefrihet. Ifølge en rapport utgitt av Amnesty International har SARS-politiet rutinemessig engasjert seg i utenomrettslige drap, kidnappinger, voldtekter og «tortur som har inkludert henging, simulerte henrettelser, juling, slag, spark, brenning med sigaretter, waterboarding, nesten-kvelning med plastposer, fangers tvungne, stressende kroppsstillinger og seksualisert vold.»
I tillegg til det dypt anlagte hatet mot det repressive og korrupte politiet blir Nigerias masseprotester drevet frem av folkelig raseri over massearbeidsledighet, endemisk fattigdom og en uforlignelig sosial ulikhet i Afrikas mest folkerike land, med en befolkning på 206 millioner. Alle disse mangeårige forholdene har blitt kraftig forverret av Covid-19-pandemien og regjeringens katastrofalt inkompetente respons, kombinert med dens pådriv for å gjenåpne økonomien med en fullstendig likegyldighet overfor arbeideres liv.
Ifølge Oxfam har Afrikas tre rikeste milliardærer – med Nigerias Aliko Dangote som den rikeste av dem – til sammen større formue enn de nederste 50 prosent av hele Afrikas befolkning, kontinentets 650 millioner mennesker. De fem rikeste nigerianerne har en samlet nettoformue på $ 29,9 milliarder [NOK 277,73 milliarder], ifølge bistandsorganisasjonen, som er tilstrekkelig til å få løftet 112 millioner nigerianere ut av fattigdom.
Dagens opprør i Nigeria har dype historiske røtter som går tilbake til koloniundertrykkingen utøvd av det britiske imperiet. Storbritannia innvilget landet uavhengighet i 1960 under en ordning som opprettholdt dronning Elizabeth som Nigerias monark og statsoverhode. Så langt fra å bety de undertrykte massenes frigjøring førte denne avtalen, i likhet med lignende ordninger oppnådd andre steder på kontinentet, til et ambisiøst nasjonalt borgerskaps inntreden, som ivret etter å ta beslag i det eksisterende statsapparatet og represjonskreftene arvet fra kolonistene, og som var forpliktet til å forsvare de kunstige grensene som kolonistene opprettet som en garanti for deres egen rikdom og makt.
De fire første tiårene av uavhengighet var preget av kontinuerlige militærkupp og bitre borgerkriger, deriblant Biafra-konflikten som krevde 3,5 millioner menneskeliv, de fleste av dem barn som ble sultet ihjel.
Innbyrdeskampene innen det nasjonale nigerianske borgerskapet, som fortsetter den dag i dag, har vært sentrert om hvem som får snuten dypest ned i landets oljeformue, som står for 90 prosent av valutainntektene og 80 prosent av statens inntekter, og i vesentlig grad kontrolleres av transnasjonale energiselskaper, deriblant Royal Dutch Shell, Agip, ExxonMobil, Total SA og Chevron.
De bitre opplevelsene i Nigeria, som i hele Afrika og i resten av den tidligere koloniverdenen, har besørget bekreftelsen, i det negative, på Teorien om permanent revolusjon utarbeidet av den store russiske revolusjonæren Leo Trotskij, og opprettholdt av Den fjerde internasjonale, som han grunnla i 1938. Han forklarte at i kolonier og undertrykte land kunne bare arbeiderklassens kamp for makten fremme kampen mot imperialisme og sikre en ekte nasjonal frigjøring og arbeideres og de undertrykte massenes demokratiske og sosiale rettigheter. Denne revolusjonen er permanent ved at arbeiderklassen, etter å ha erobret makten, ikke kan begrense seg til demokratiske oppgaver og vil bli tvunget til å gjennomføre tiltak av sosialistisk karakter. Samtidig er revolusjonen permanent i nok en forstand, ved at den bare kan oppnå seier i den grad den blir utvidet i den internasjonale arbeiderklassens forente kamp for sosialistisk verdensrevolusjon.
Forutsetningene for en slik internasjonalt forent kamp oppstår nå raskt, grunnlagt objektivt på den enestående globale integreringen av kapitalistisk produksjon og de stadig mer like betingelsene verdens arbeidere konfronterer.
Fremveksten av samtidig masseprotester mot politimord og brutalitet i Nigeria, USA, Chile, Colombia og andre land besørger en klar bekreftelse for at det kritiske problemet i disse kampene er klasse, og ikke hudfarge eller etnisitet, som det fremlegges av Det demokratiske partiet og dets pseudovenstre-satellitter i USA, i et forsøk på å avlede og kvele en forent bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme.
De protesterende nigerianske demonstrantene har tydelig hentet inspirasjon fra masseprotetene som feide over USA i kjølvannet av politimordene på George Floyd, Breonna Taylor og andre, der deltakerne var av alle hudfargesjatteringer og etnisiteter, og nigerianernes rungende slagord har vært «Our Lives Matter» [Våre liv har betyning], som har derved har talt for arbeidende mennesker og ungdom ikke bare i Nigeria, men på tvers av kloden.
Politiet utgjør vokterne for det private eierskap av produksjonsmidlene og av den obskøne rikdommen akkumulert av finans- og selskapsoligarker og de mest privilegerte sjiktene av den øvre middelklassen. De holder vakt over den gapende kløfta av sosial ulikhet som skiller denne styringseliten fra massene av arbeidere og undertrykte.
En slutt på politiets brutalitet, i hvert land, krever en kamp mot kapitalismen, som bare kan føres vellykket ved å forene arbeiderklassen på tvers av skillelinjer av hudfarge, etnisitet og kjønn så vel som over nasjonale grenser, i en felles kamp for sosialisme.
En kraftfull revolusjonær bevegelse fra arbeiderklassen vokser nå frem ikke bare i Nigeria, men på tvers av hele Afrika og planeten forøvrig. Den enorme oppgaven med å gi denne bevegelsen politisk og programmatisk retning fordrer at det i hvert land bygges seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).