Modern Monetary Theory og kapitalismens krise: Del én

Dette er del én av en todelt artikkel.

Gjennom hele kapitalismens historie og dens gjentatte kriser har forskjellige teorier blitt brakt til torgs av «venstre»-teoretikere som hevder at disse krisene og de sosiale lidelsene de genererer, kan dempes og rettes, om ikke helt elimineres, ved endring av det monetære systemet og uten å røre ved fundamentet for kapitalistisk produksjon som sådan.

Der de presenterer seg som «venstreorienterte» og «progressive», og forfekter reform av kapitalistsystemet, viser historien at de i perioder av stor krise søker å få avledet arbeiderklassen fra programmet for sosialistisk revolusjon, samtidig som de besørger de ideologiske fundamentene for politiske krefter som forfekter en kontrarevolusjonær løsning på krisen.

Modern Monetary Theory (MMT), der de essensielle grunnleggende prinsippene er skissert i denne boka av en av teoriens fremste forfektere, er det siste uttrykket for dette fenomenet.

Kampen mot slike tendenser går helt tilbake til selve opprinnelsen av marxistisk politisk økonomi.

Vinteren 1857 til 1958, midt under en global økonomisk krise, skrev Marx det første utkastet av arbeidet som skulle bli til Kapitalen, som ble publisert i 1867. Hans initielle arbeid har tilkommet oss i form av boka Grundrisse, første gang utgitt på engelsk i 1973. Boka har en spesiell relevans for å få et grep om MMT.

Marx’ utgangspunkt var en analyse av penger, og en tilbakevisning av den franske anarkisten Proudhons teorier, en som på den tiden ble ansett som en ledende sosialistisk teoretiker. Grundrisse begynner med et sitat fra Alfred Darimon, en av Proudhons følgere:

«Roten til ondet er den overvekt av betydning som opinionen hårdnakket tilskriver edle metallers rolle for sirkulering og utveksling.»

Ifølge Proudhonistene kunne kapitalismens sosiale sykdommer overvinnes såfremt gull og andre edle metaller ble fjernet fra deres privilegerte status som penger, og de ble redusert til en status av ordinære varer. Dersom dét ble gjort kunne ulikheten i utvekslingen mellom kapital og arbeid bli brakt til opphør og den naturlige likevekten mellom alle former for arbeid bli gjenopprettet.

Essensen i Marx’ motbevisning besto i å vise at penger ikke var et virkemiddel oppfunnet med det formål å tilrettelegge for utveksling, men oppsto fra vareproduksjonssystemet selv, der arbeidskraften til private individer involverte i produksjon for markedet, som er sosial produksjon, må finne et uavhengig middel for å måle. Marx insisterte på at penger ikke oppsto av konvensjon noe mer enn staten selv gjorde, men utvikler seg fra et samfunn basert på utvekslingen av varer.

Det essensielle poenget Marx etablerte, gjennom en detaljert analyse av de Proudhonistiske forestillingene, var at penger ikke skapte kapitalistsamfunnets konflikter og motsetninger, som antok stadig mer voldelige former når arbeidskraft ble en vare i form av lønnsarbeid, men at det heller var «utviklingen av disse motsetningene som skaper pengenes tilsynelatende transendentale makt». [Grundrisse, Penguin Books, 1991, s. 146]

Portrett av Pierre Joseph Proudhon, 1865 [Gustave Courbet/Wikimedia]

Proudhonistenes målsetning var å få fjernet kapitalismens sosiale onder, som allerede dengang ble stadig mer åpenbare på grunn av systemets tilbakevendende kriser, ved å endre relasjonene for distribusjon og sirkulering, tilrettelagt av penger, uten å røre ved de underliggende sosiale produksjonsrelasjonene, basert på vareproduksjon.

Her reiste Marx det han kalte det fundamentale spørsmålet: «Kan de eksisterende produksjonsrelasjonene, og distribusjonsrelasjonene som korresponderer til dem, bli revolusjonert av en endring av sirkulasjonsinstrumentet, i organiseringenen av sirkulasjon?» Og videre: «Kan en slik sirkuleringsomdanning gjennomføres uten å røre ved de eksisterende produksjonsrelasjonene, og de sosiale relasjonene som hviler på dem?» [Grundrisse, s. 122]

Proudhonist-programmet, som var basert på videreføringen av vareproduksjon, fundamentet for kapitalistøkonomien, var en utopi. Det var, som Marx formulerte det, som å ville avskaffe Paven uten å bli kvitt Den katolske kirka.

Proudhonist-teoriene fra 1850-tallet, som forsøkte å løse kapitalismens kriser gjennom det Marx kalte «sirkulasjonstriks», har vært gjentatt i forskjellige former i perioden siden.

Midt under den sosiale lidelsen som rammet arbeidere og småbønder i USA i 1890-årene – som resultat av en alvorlig økonomisk nedgang som førte til en arbeidsledighet som i 1893 steg til anslåtte 25 prosent – vant William Jennings Bryan i 1896 Det demokratiske partiets støtte for hans presidentkandidatur, ved løfter om å fjerne «gullkorset» fra menneskeheten.

Det ble hevde at gullstandarden var årsaken til deflasjonen, og at pengesystemet måtte endres ved å gjøre sølv til del av dets grunnlag, som ville tilrettelegge for en gjenkomst av økonomisk velstand.

Den globale kapitalismens utdypende økonomiske krise etter den første verdenskrigen førte til fremlegging av ei rekke teorier som hevdet at krisen kunne lindres gjennom endringer i formene for økonomisk distribusjon og det monetære systemet.

På 1920-tallet la C. H. Douglas frem teorien om sosial kreditt. Han påpekte gapet mellom verdien av fabrikkproduksjonen og utbetalingene i form av lønninger, gasjer og utbytte, og foreslo utbetalingen av et nasjonalutbytte for å kompensere for dette underskuddet. Douglas’ teori om sosial kreditt og dens forestilling om utilstrekkelig etterspørsel ble uttrykt i synspunktene til Keynes, som fastholdt at kapitalistøkonomiens problemer skyldtes utilstrekkelig effektivt etterspørsel, et gap som måtte lukkes av regjeringsutlegg.

På 1920-tallet var de vesentligste valutaene fremdeles knyttet til gull – en situasjon som kom til å bli sett av noen kritikere som ansvarlig for videreføringen av nedtrykte økonomiske betingelser.

I 1924 la den tyske økonomen Georg Friedrich Knapp frem en ny pengeteori. Han hevdet at penger ikke oppsto fra vareproduksjon og ikke har noen egenverdi. Det var et symbol og en representasjon skapt av regjeringer som et middel for betalingen av skatteforpliktelsene de påla. Denne teorien, kjent som chartalism (avledet av det latinske ordet charta, som betyr symbol), er grunnlaget for MMT.

Alle disse teoriene, fra MMT og hele veien tilbake til Proudhons, så vel som til Keynes’, har et veldig klart politisk perspektiv. De fremkommer i perioder med økonomisk og sosial krise, og er funderte på den posisjon at disse krisene ikke oppstår fra kapitalismens iboende motsetninger, forankret i vareproduksjon og omdanningen av arbeidskraft til en vare og dens utbytting, men at de kan overvinnes gjennom en endring av regjeringers politiske orienteringslinjer, og utviklingen av et nytt penge- og kredittsystem.

De har som siktemål å få avledet arbeiderklassen fra oppgaven tildelt den av disse krisene – det å omvelte den kapitalistiske produksjonsmåten og foreta gjenoppbyggingen av økonomien på sosialistiske fundementer. Ifølge disse teoretikerne er dagens oppgave derimot å overbevise de rådende makter om å forlate deres ukorrekte teorier og adoptere løsningene de foreslår, som skal besørge et grunnlag for kapitalistisk ekspansjon og avverge nødvendigheten av en sosial revolusjon. Dette er det essensielle temaet i Keltons bok, og i MMT.

Helt fra innledningen utgyter Kelton lyrisk om MMTs kraftfullhet, og hevder at teorien utfordrer status quo med sunn økonomi og «gir oss kraften til å forestille oss en ny type politikk og en ny økonomi», slik at vi kan evne å se at «en annen slags verden er mulig, en der vi har råd til å investere i helsevesen, utdanning og motstandskraftig infrastruktur.» [The Deficit Myth, s. 12 til 13]

Det er ingen tvil om at slike ting er materielt mulige, på grunn av den enorme utviklingen av produktivkreftene skapt av milliarder av arbeideres arbeid, som i en sosialistisk planlagt økonomi ville bli anvendt til å imøtekomme menneskelige behov. Men de er umulige å oppnå under kapitalismen på grunn av de sosiale relasjonene økonomien er basert på – relasjoner som MMT fullstendig ignorerer, der teorien behandler kapitalistøkonomien, ikke som et sosialt system med uforsonlige klasseskiller, men som ei slags maskin.

Ifølge Kelton er de sosiale lidelsene skapt av kapitalisme ikke resultatet av dens objektive motsetninger, men av feilaktig tenkning. Hun hevder at innenfor kapitalismen er økonomiske politiske retningslinjer som prioriterer menneskelig behov og offentlige interesser mulige, om bare «våre selvpålagte begrensninger» blir forlatt.

Hun fastslå at disse begrensningene oppstår fra måten regjeringsutlegg blir sett og likestilt med husholdningers utlegg. En husstand må skaffe seg penger for å finansiere sine utgifter og må balansere sitt budsjett. Det vil si, den er en bruker av penger. Regjeringen er derimot utstederen av pengene, og er derfor ikke underlagt slike begrensninger, argumenterer hun.

En husstand kan ikke skape deres dollar for å få finansiert sine utgifter, men det kan regjeringen. Det betyr at de grensene for utlegg som gjelder for en husholdning ikke gjelder for en suveren regjering, som utsteder sin egen valuta. Den kan alltids finansiere sine utlegg ved ganske enkelt å trykke mer penger, eller kort og godt lage dem ved US Federal Reserves trykk på en datamaskinknapp, som overfører penger fra den amerikanske sentralbanken til en annen bankkonto.

«Distinksjonen mellom valuta-brukere og valuta-utstedere ligger ved kjernen av MMT,» skriver hun. [s. 18]

MMT fastholder imidlertid ikke at det er ingen grenser for slike utlegg, men at de ikke bestemmes av finansielle begrensninger. De oppstår bare når alle realøkonomiens tilgjengelige ressurser er fullt utnyttet og ytterligere krav til dem, som følge av regjeringsutlegg, går ut over økonomiens kapasitet, og derved fører til inflasjon. Men innen den tid kommer er det mange sosiale, økonomiske og til-og-med økologiske problemer, som eksempelvis klimaendringer, som kan løses.

Det første poenget å bemerke er at dette ikke bare er en «Amerika Først»-agenda, men en agenda for «Bare Amerika».

US Treasury – det amerikanske finansdepartementet – nyter en tilsynelatende ubegrenset kapasitet til å skape flere dollar, på grunn av rollen dollaren nyter som verdens globale valuta.

Kelton hevder imidlertid at andre land, som utstedere av deres egne valutaer, deriblant land som Storbritannia, Australia og Canada, kan gjøre det samme, og MMT «tilbyr innsikter» for land med liten eller ingen monetær suverenitet, som Panama, Tunisia, Hellas, Venezuela og mange flere. [s. 19]

Selv en innledende granskning viser den falske grunnheten i denne forestillingen. Andre lands valutaer nyter ikke samme posisjon som den amerikanske dollaren. Skulle eksempelvis Storbritannia eller Australia, for ikke å snakke om land som Argentina eller Venezuela, ganske enkelt skape ubegrensede pengeforsyninger og anvende dem for å dekke sosiale behov, da ville de raskt oppleve at deres valutas verdi på verdensmarkedene hadde kollapset, og blitt opphav til inflasjon som hadde undergravd deres evne til å tilbakebetale deres dollar-denominerte gjeldsforpliktelser.

Men til tross for den amerikanske dollarens privilegerte rolle er det også iboende begrensninger for for US Feds opprettelse av dollar, som stammer fra pengenes karakter som sådann.

Vareproduksjon, kapitalistøkonomiens grunnlag, utføres av private enheter, selskaper og individer. Men samtidig er det sosial produksjon. Ethvert samfunn må løse spørsmålet om hvordan den tilgjengelig sosial arbeidskraften for det blir allokert, hvordan den tilgjengelig sosial arbeidskraften for det blir distribuert, for å kunne fortsette å fungere.

I et sosialistsamfunn vil denne oppgaven utføres gjennom en bevisst plan og demokratisk organisering. I kapitalistsamfunnet utføres det gjennom markedet. Dette innebærer likestillingen av de forskjellige typer arbeid nødvendige for samfunnets fungering. I et vareproduserende samfunn, der arbeid samtidig er sosialt, men utføres privat, oppnås denne allokeringen gjennom verdisystemet.

Verdien av hver vare bestemmes av mengden sosialt nødvendig arbeid som må utføres for å produsere den. Men denne verdien må anskaffe seg en materiell og uavhengig form, og denne formen er penger. Som Marx formulerte det: «Penger er arbeidstid i form av et generelt objekt, eller objektiviseringen av generell arbeidstid, arbeidstid som en generell vare.» [Grundrisse, s. 168]

Det er gjennom penger at det objektive sosiale båndet som faktisk eksisterer mellom de individuelle private produsentene kommer til uttrykk. Økonomene, skrev Marx, sier at folk setter deres lit til en ting, penger, fordi de ikke setter sin lit til hverandre. «Men hvorfor har de tiltro til denne tingen. Åpenbart fordi denne tingen er en objektivisert relasjon mellom personer; fordi det er objektivisert utvekslingsverdi, og utvekslingsverdi ikke er noe annet enn relasjonen mellom menneskers produktive aktiviteter.» [Grundrisse, s. 160]

Fortsettelse følger

Loading