Det amerikanske presidentvalget var per tidlig onsdag morgen uavklart. At det var så knappe marginer er imidlertid en knusende tiltale av Det demokratiske partiet og dets manglende evne til å presentere ethvert progressivt alternativ til Trump-administrasjonens fascistiske politikk.

I skrivende stund [tidlig onsdag morgen amerikansk østkyst-tid] var en knapp seier i valgdelegatkollegiet [Electoral College] mulig for enten Demokrat-kandidaten Joe Biden eller Republikaner-president Donald Trump. På grunn av forsinkelser i opptellingen av postinnsendte stemmer, som på grunn av trusselen fra koronavirus ble et dominerende trekk ved valget, var resultatene i Wisconsin, Michigan og Pennsylvania forventet kanskje ikke før mot slutten av uka.

Trump hadde [per onsdag morgen] vunnet Florida, Texas og Ohio, og han hadde en liten ledelse i North Carolina og Georgia, alle stater han vant i 2016. Men han mislyktes i sin innsats for å vinne New Hampshire og Minnesota, hvor han hadde kommet nært i 2016, og det syntes sannsynlig at han ville komme til kort i Nevada også.

Dersom Trump skulle få halt i land en seier i valgdelegatkollegiet, ville han bli den andre amerikanske presidenten som ble gjenvalgt med mindre margin enn for den første seieren. Den første var Barack Obama.

Selv om Biden skulle få hevdet en seier vil det ikke være noe i likhet av det valgskredet som kunne forventes når man stiller mot en sittende som er ansvarlig for 235 000 amerikaneres død i den globale koronaviruspandemien, den verste økonomiske krisen siden Den store depresjonen, og åpen innsats for mobilisering av fascistkrefter og etableringen av et autoritært regime i Washington.

Tidlig onsdag morgen erklærte Trump seier basert på de initielle resultatene og gjorde klart sine planer om å utfordre full opptelling av stemmene. «For hva det angår oss har vi allerede vunnet,» sa Trump i en tale i Det hvite hus, og la til: «Vi vil gå til USAs Høyesterett. Vi vil at all stemming skal opphøre.»

I dagene som førte opp til valget insisterte Trump gjentatte ganger på at valgresultatene måtte avgjøres på valgdagen, som ikke har noe grunnlag i lov eller i Konstitusjonen. Trump, som [per onsdag morgen] ikke var i noen posisjon til å erklære seier, fortsatt sine politiske konspirasjoner.

Demokratene gjorde under oppløpet til valget alt hva de kunne for å få undertrykt folkelig motstand mot Trumps konspirasjoner og hans oppfordring til fascistisk vold. De bagatelliserte bevisst Trumps trusler om vold, selv da de ble rettet mot Demokrat-guvernører som Gretchen Whitmer i Michigan og Ralph Northam i Virginia.

Det demokratiske partiet har ikke vært i stand til å vinne over noen vesentlig del av de rurale og småbyarbeiderne som stemte på Trump i 2016. Partiet valgte å operere en kampanje basert på identitetspolitikk, og appellerte til den velstående øvre middelklassen på grunnlag av hudfarge og kjønn, samtidig som man aldri fremmet noe økonomisk program for å takle den sosiale krisen utløst av pandemien.

I 1932 var Demokratene under Franklin D. Roosevelt i stand til å vinne et valgskred ved å love en «New Deal» for amerikanske arbeidere midt under historiens største økonomiske krise.

Demokratene avviste imidlertid for lenge siden enhver politikk for sosial reform, eller noen appell til arbeideres klasseinteresser til fordel for å dyrke en sosial base i den øvre middelklassen knyttet til finansmarkedenes vinninger, ved bruk av appeller om deling av privilegier basert på hudfarge og kjønn.

Deres opposisjon til Trump gjennom hele hans første periode har vært fokusert på utenrikspolitikk, der de har krevd en mer aggressiv politikk overfor Russland, mens de har søkt å få mobilisert støtte innen militær-etterretningsapparatet. De har bevisst forsøkt å avlede og undertrykke enhver bredere sosial motstand mot Trumps høyreorienterte politikk.

Nå i 2020, som med Clinton i 2016, har Det demokratiske partiet vist seg ute av stand til å tilby noe program for å takle den sosiale krisen som arbeiderklassen står overfor i store deler av landet, spesielt økonomisk ruinerte områder som Appalachia og småbyer og byer i midtvesten rammet av de-industrialisering.

I Ohio var Trump for eksempel i stand til å vinne begge fylkene Trumbull og Mahoning, inkludert byene Youngstown og Warren, lagt øde først av stålindustrien som begynte å stenge fabrikker på 1970-tallet, og nylig av General Motors som stengte sitt enorme Lordstown-fabrikkanlegg i fjor med kollaborering fra fagforeningen United Auto Workers (UAW).

I Michigan var Trump i skrivende stund til-og-med foran i Genesee County, der byen Flint led den forferdelige blyforgiftningskrisen, så vel som i Saginaw County og Bay County. Alle de tre fylkene var en gang dominert av GM-fabrikker, de fleste nå nedlagt. Og Trump bar Macomb County, senteret for bilproduksjon i forstedene til Detroit.

Resultatene av avstemmingen for kongressvalget var like uavklarte som for presidentvalget. Det var uklart om Demokratene ville innta de tre til fire mandatene som kreves for å få flertall i Senatet.

Demokratene vant Republikaner-holdte senatseter i Colorado og Arizona, mens de tapte setet til den sittende Doug Jones i Alabama, mens resultatet av senatkonkurransene i Maine, North Carolina og Montana fortsatt var uavklarte. Republikanerne holdt fast på gjeldende seter mot velfinansierte Demokrat-utfordrere i South Carolina, Georgia, Mississippi, Kansas, Iowa, Texas og Kentucky.

Det demokratiske partiet beholdt sitt flertall i Representantenes hus mens de led ei rekke nederlag, deriblant to seter i det sørlige Florida, hvor førsteperiode-kongresskvinner ble beseiret av kubaner-amerikanske Republikanere som kjørte beinharde antikommunist-kampanjer. Demokratene fikk to seter i North Carolina etter en rettsbestemt nytegning av valgdistriktgrensene [o. anm.: en type valgmanipulering kalt ‘jerrymandering’].

Det er følgelig fullt mulig at den politiske konfigurasjonen i Washington, med Trump i Det hvite hus, Mitch McConnell som Senatets majoritetsleder og Nancy Pelosi som House Speaker i Representantenes hus, kan videreføres til 2021, til tross for et år med kontinuerlige sosiale, økonomiske og politiske konvulsjoner. Dette demonstrerer bare at de politiske strukturene i USA er helt ugjennomtrengelige for populært press, og ikke er i stand til å svare på den dypeste sosiale krisen siden Den store depresjonen på 1930-tallet.

Mens konkluderingen av presidentvalget fortsatt forblir usikker har hele valgets gang vist riktigheten av Socialist Equality Partys perspektiv, som i sin egen kampanje avviste alle bestrebelser for å underordne arbeiderklassen til Det demokratiske partiet og Biden-kampanjen.

Uansett hvordan situasjonen utvikler seg de kommende dagene både vil og må klassekampen utvikle seg. Arbeiderklassen må bli bevæpnet med et sosialistisk program i opposisjon til begge partier og hele kapitalistsystemet.