Labour Party slipper Jeremy Corbyn inn igjen etter suspendering for antisemittiske kommentarer

Antisemittisme-heksejakta og corbynismens fiasko

På tirsdag ble tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn tillatt tilbake til partiet etter at han ble suspendert den 29. oktober. På den datoen hadde Corbyn sagt at spørsmålet om antisemittisme i partiet under hans ledelse var «av politiske grunner dramatisk overvurdert» av motstandere og mediene.

Corbyn ble tillatt inn igjen etter at han i på tirsdag, før et møte i et panel fra partiets nasjonale eksekutivkomité, som skulle diskutere hans sak, erklærte: «For å være helt klar, bekymringer om antisemittisme er hverken ‘overdrevne’ eller ‘overvurderte.’»

Han har sikret seg sin plass i Labour Party ved å styrke høyresiden og akseptere deres bakvasking om at venstreorienterte Labour-medlemmer er antisemittiske, og baner med det veien for en ytterligere heksejakt av hans støttespillere.

Den følgende talen ble holdt av Chris Marsden, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (UK), til det offentlig møtet med tittelen «Blairistenes antisemittisme-heksejakt og corbynismens kollaps», son ble holdt på nettet søndag den 15. november 2020. Video-opptak av møtet kan sees her.

Den 29. oktober ble det utgitt en rapport fra det offentlige organet Kommisjonen for likeverd og menneskerettigheter (EHRC) [Equality and Human Rights Commission] som hevdet «alvorlige svikt i Labour Partys ledelse hva angår bekjempelse av antisemittisme, og en utilstrekkelig prosess for håndtering av klager om antisemittisme». [O. anm.: EHRC ble etablert etter vedtaket av Equality Act i 2007, med mandat å promotere og føre tilsyn med overholdelse av lover for likeverd og ikke-diskriminering, i England, Skottland og Wales.]

Få timer etter offentliggjøringen av rapporten bekjentgjorde den tidligere Labour-lederen Jeremy Corbyn et forsvar for sin historikk for motstand mot antisemittisme, og sa at «omfanget av problemet» innen Labour Party ble «av politiske grunner dramatisk overvurdert av våre motstandere innenfor og utenfor partiet, så vel som av mange av mediene».

Innen to timer var Corbyn suspendert fra et parti han har vært medlem av i over et halvt århundre, av den nye partilederen sir Keir Starmer. På spørsmål på BBCs program Today om Corbyn kunne bli utvist, sa Starmer: «Ja, folk har blitt utvist fra Labour Party,» og sa at hundrevis av Labour-medlemmer allerede hadde blitt utvist siden han erstattet Corbyn i april.

Jeremy Corbyn (til venstre) og Keir Starmer på et partiarrangement under generalvalget i 2019 [Foto: AP Photo/Matt Dunham, Arkiv]

Dette vil ikke ende med Corbyn. Det neste trinnet fra Labour var å legge grunnlag for å utvise alle andre som kritiserte EHRC-rapporten, eller som skulle forsøke å forsvare Corbyn. Veiledningen til partiets valgkretsavdelinger (CLP; Constituency Labour Parties) fra partiets generalsekretær Dave Evans hevder: «Partiavdelingers, CLPs og andre partienheters sosialmediekontoer skal ikke anvendes for å kommentere EMRC-etterforskningen, eller til publisering av rapporten.»

Et annet veiledningsdokument fra Evans advarte: «Partiet har akseptert anbefalingene i sin helhet. Følgelig er forslag [fra CLP-er eller partigrupperinger] som søker på noen måte å stille spørsmål ved EHRCs kompetanse til å gjennomføre etterforskningen, eller betvile eller avvise rapporten eller noen av dens anbefalinger, ikke kompetent virksomhet, og det fastslås at de er uberettiget.»

Heksejakta på medlemmer intensiveres av en online-slepenot av partimedlemmers kommentarer. Bloggen Skwawkbox offentliggjorde et dokument fra partilederskapet til partifunksjonærene som sier: «Dersom deres finner noen medlemmer som dere tror kan ha brutt partiets regler med det de har lagt ut på sosialmedier – enten det omhandler antisemittisme, EHRCs upartiskhet, eller at det reduserer EHRC-rapporten til bakvaskelser, da kan partifunksjonærer innmelde bevis her.»

På fredag opplevde Bristol West CLP, som hadde stemt for å fordømme behandlingen av Corbyn som «et politisk motivert angrep fra partiledelsen mot venstresiden i Labour Party,» at styrelederen og en av styrets med-sekretærer ble suspendert for den forbrytelsen at de hadde tillatt forslaget tatt opp til debatt.

EHRC-rapporten, fra Kommisjonen for likeverd og menneskerettigheter, «Etterforskning av antisemittisme i Labour Party»

Dette er politisk opprørende, og til-og-med ulovlige handlinger. EMRC selv, som Starmer hevder å forsvare, føler seg i sin egen heksejaktrapport forpliktet til å referere beskyttelsen av ytringsfrihet og politisk kommentarer, innvilget i henhold til Artikkel 10 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Rapporten fastslår, som det står med punkttegn:

• «Ytringer mister ikke beskyttelsen av Artikkel 10 bare fordi de er støtende, provoserende eller av noen blir sett på som fornærmende.»

• «Ytringer fra valgte politikere har forbedret beskyttelse i henhold til Artikkel 10.»

• «Relevante faktorer vil omfatte hvorvidt ytringen er ment å informere heller enn fornærme, hvorvidt den er del av en pågående debatt av offentlig interesse, og hvorvidt den består av påståtte faktaerklæringer, eller av verdivurderinger.»

• «Vi tar også hensyn til i hvilken grad ytringen eller oppførselen forstyrrer andres rettigheter, og alvorlighetsgraden av innvirkningen av eventuelle tiltak vi kan foreslå å treffe relatert den.»

• «Artikkel 10 vil beskytte medlemmer av Labour Party som for eksempel ytrer legitim kritikk av den israelske regjeringen, eller gir uttrykk for deres meninger om interne partisaker, for eksempel omfanget av antisemittisme i partiet, basert på egen erfaring og innenfor loven.»

Dette er politisk knusende for Starmer, den tidligere advokaten og direktøren for den britiske påtalemyndigheten [Director of Public Prosecution]. Men det vil ikke holde ham tilbake et øyeblikk.

Til tross for våre fundamentale politiske forskjeller fordømte Socialist Equality Party umiddelbart tiltaktet truffet mot Corbyn, og skrev i en perspektivartikkel på World Socialist Web Site neste dag om «en ondsinnet og antidemokratisk handling fra høyreklikken som har kontroll over Labour Party – det britiske Arbeiderpartiet.»

Det politiske påskuddet Corbyns suspendering ble begrunnet med, som var påstander om at det eksisterte en utbredt «venstre-antisemittisme» i Labour Party under hans lederskap, er en bakvaskelse ikke bare mot Corbyn, men mot utallige partimedlemmer. Det er ei politisk heksejakt utformet for å berettige påleggingen av britisk og amerikansk imperialismes politiske retningslinjer i Midtøsten, bygget rundt den uærlige og illegitime identifiseringen av antisemittisme med prinsipiell motstand mot den israelske statens politiske orienteringer.

Vi kom også med den avgjørende observasjonen:

«Graden av kynisme er knapt til å tro. Antisemittisme, rasistisk hat rettet mot jødene, er historisk identifisert med det ytre høyre, spesielt med Nazi-Tyskland, selv om den hadde mange tilhengere innen den britiske styringsklassen, og også innen kongefamilien. Nå blir venstresiden målrettet som kilden til antisemittisme, til-og-med samtidig som det tyske fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) har blitt hevet til posisjon som offisiell opposisjon i den føderale lovgivende forsamlingen Bundestag, Forbundsdagen, og lignende formasjoner, deriblant Marine Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike, blir dyrket av styringselitene på tvers av Europa...

«Får det stå uimotsagt vil det ha en skremmende effekt for demokratiske rettigheter, inkludert retten til ytringsfrihet, og politiske partiers rett til å fremme politiske retningslinjer som dømmes som illegitime av en klikk av statsoperatører og politiske skurker som ikke stilles til ansvar... Det ultimate målet for denne McCarthy-orgien er arbeiderklassen, som vil møte sensur, politisk trakassering og til-og-med rettsforfølgelser for å opponere mot imperialismens forbrytelser internasjonalt og på hjemmebane.»

SEP gjorde det klart at målet til blairistene med å drive ut Labours venstreorienterte medlemmer på grunnplanet er å sørge for at Labour i fremtiden skal fungere som et pålitelig redskap for de mest reaksjonære elementene i det britiske statsapparatet. Men før jeg tar opp dette, vil jeg forklare noe mer detaljert de fundamentale og virkelig internasjonale saksanliggendene som står på spill i kampen mot heksejakta og mot kreftene som leder bakvaskelsekampanjen om «venstreorientert antisemittisme».

Det bredere målet med denne offensiven, politisk ledet av en allianse av blairister, sionister og Toryer, alle med intime forbindelser til sikkerhetstjenestene i Storbritannia, USA og Israel, er ikke bare å forby kritikk av Israels undertrykking av palestinerne – selv om dette alene gjør denne kampen til en fundamental en.

Israel spiller tross alt en strategisk nøkkelrolle for både den amerikanske, den britiske og for verdensimperialismen i Midtøsten, der landet sitter i knutepunktet av et nettverk av kapitaliststater som samlet sett opptrer som politimyndigheten i den oljerike regionen, der de overvåker den globale drivstoff-forsyningen, samtidig som de undertrykker regionens arbeiderklasser.

Benjamin Netanyahu [Foto: Den israelske statsministerens kontor]

Mens de pisker opp religiøse, kommunalistiske og etniske splittelser som det passer dem, og til-og-med fører kriger for å bestemme regionalt hegemoni, finner de alle sammen når saken det gjelder er å undertrykke folkelig opposisjon – som det fremgår av den tette alliansen mellom Israel og Egypt mot palestinerne, og de nylige normaliseringsavtalene signert av Netanyahu-regjeringen med De forente arabiske emirater (UAE), Bahrain, Sudan, og flere som vil følge, sannsynligvis også Saudi-Arabia.

Forøvrig gjør de det alle på Washingtons kommando.

EHRC-etterforskningen ble kunngjort i juni 2019. Samme måned trakk USAs utenriksminister Mike Pompeo sløret vekk fra planene om å forhindre at en Corbyn-ledet Labour-regjering skulle komme til makten i Storbritannia, i det dengang forestående generalvalget. På en konferanse av presidenter for store amerikanske jødiske organisasjoner ble han spurt, såfremt Corbyn «blir valgt, ville du være villig til å samarbeide med oss for å iverksette tiltak, dersom livet blir veldig vanskelig for jødene i Storbritannia?»

Pompeo repliserte: «Det kunne skje at Mr. Corbyn klarer å gå spissrotgangen, og blir valgt. Det er mulig. Dere skal vite, vi vil ikke vente på at han gjør disse tingene før vi begynne å presse tilbake. Vi vil gjøre vårt aller beste ... Det er for risikabelt og for viktig, og det er for vanskelig når det allerede har funnet sted.»

Utenriksminister Mike Pompeo [Foto: Det hvite hus/Andrea Hanks]

Det er umulig å føre en kamp mot imperialistisk krigshissing og å slåss for arbeiderklassens enhet i Midtøsten samtidig som vi aksepterer de politiske begrensningene som forlanges under påskudd av å bekjempe «venstreorientert antisemittisme». Det ville etterlate jødiske arbeidere under den sionistiske statens og politikernes kontroll, og arabiske arbeidere som bytte for påstandene fra de borgerlige islamistgruppene, sunnier så vel som sjiaer, for å representere regionens arbeideres og undertrykte massers antiimperialistiske bestrebelser.

Men dette peker på det mest grunnleggende målet for løgnmaskina om den «venstreorienterte antisemittismen» – det å nedverdige og diskreditere sosialisme ved å forbinde begrepet med hat mot jødene, mens det skjuler den virkelige trusselen fra det ekstreme høyre.

Da den første fasen av denne kampanjen var i full gang skrev jeg en tekst sentrert på en artikkel av Roger Cohen fra New York Times som hadde tittelen «Antisemittisk antisionisme».

SEP hadde i flere måneder advart om at anklagene mot Corbyn og hans supportere var en ondsinnet forvrengning mot hundretusenvis av progressive og antirasistiske arbeidere, for å få plassert Labour Party under den faste kontrollen av partiets høyreorienterte pro-NATO, pro-business-fløy, og å forby all kritikk av staten Israel og sionismen. Men jeg forklarte også:

«Det bredere formålet blir imidlertid tydeliggjort i den aller første linja: ‘Det harde venstre som møter det harde høyre er en gammel politisk beretning, som Hitler forsto ved å kalle sitt parti for nasjonalsosialister.’»

«Cohens ‘gamle politiske beretning’ er en gammel politisk løgn. Nazismen ble ikke først og fremst utviklet som en antisemittisk, men som en antikommunistisk bevegelse. Antimarxisme og motstand mot den internasjonale foreningen av arbeiderklassen var Hitlers drivende besettelse, og som han satte etnisk tysk nasjonalisme opp imot. Hans hat mot jødene var basert på deres tilknytning til sosialistbevegelsen.»

Moussolini og Hitler

«Han hevdet i Mein Kampf at hans mål var å ødelegge ‘jødisk bolsjevisme’. Han skrev om hans ‘overbevisning om at spørsmålet om den tyske nasjonens fremtid er spørsmålet om ødeleggelsen av marxismen ... I russisk bolsjevisme må vi se jødenes forsøk i det tjuende århundre på å oppnå verdensherredømme.’»

«Tjenesten besørget den tyske imperialismen av ‘nasjonalsosialismen’, dvs. fascismen, var å mobilisere det ruinerte småborgerskapet og det deklasserte lumpen-proletariatet som en sjokktropp mot den organiserte arbeiderbevegelsen. Dens vesentlige politiske mål var å utrydde marxistisk sosialisme og å ødelegge arbeiderbevegelsen, som en forutsetning for å få sluppet løs militarisme og krig, som var nødvendig for å sikre markeder og territorium som det ble krevd av tysk imperialisme, som uttrykt i Hitlers mål om ‘Lebensraum.’»

Når det gjelder sosialistbevegelsen, det vil si den marxistiske bevegelsen, tiltrakk den seg så mange jødiske arbeidere og intellektuelle nettopp fordi den resolutt sto for internasjonalisme, for likeverd og enhet, og for en slutt på alle former for etnisk eller religiøs diskriminering, inkludert motstanden mot antisemittismen som ble forfektet av alle av Europas borgerlige regjeringer.

Det sionistene og deres høyreorienterte allierte nå foretar seg er en grotesk og potensielt ødeleggende historieforvrengning. Tenk et øyeblikk over implikasjonene.

På et møte i London i mars 2019 forklarte David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site:

«Det som er involvert i dette angrepet på Corbyn og hans supportere i Labour Party innebærer en slik ondsinnet forfalskning av historien og en slik forvrengning av virkeligheten at det har bidratt til å undergrave evnen til å føre en kamp mot fascisme og antisemittisme der den faktisk eksisterer.»

Sionistene, blairsitene og Toryene, i jakten på de mest reaksjonære politiske mål, setter et likhetstegn mellom «det ytre venstre» og «det ytre høyre», mens seks millioner jøder omkom i hendene på nazistene, og under betingelser der det ytre høyre gjenoppstår som en signifikant politisk kraft, både i Europa og internasjonalt.

I hans 1997-artikkel Antisemittisme, fascisme og holocaust: En kritisk omtale av Daniel Goldhagens bok Hitlers villige bødler [engelsk tekst] som burde leses av alle, forklarer North den virkelige historiske kampen som sosialistbevegelsen i Tyskland førte mot antisemittisme. Her er et kort utdrag:

«Det tyske sosialdemokratiets historie, i årene da partiet representerte en revolusjonær massebevegelse av arbeiderklassen – det vil si fra 1870-tallet til utbruddet av den første verdenskrig i 1914 – er en uopphørlig kamp mot antisemittisme. Nødvendighetene for den politiske kampen i arbeiderklassen fordret en uforsonlig holdning til alle former for antisemittisk propaganda. Rent bortsett fra de demokratiske prinsippene og de moralske betraktningene, det sosialdemokratiske partiet anså assosiasjonen antisemittisme med demagogisk antikapitalistisk retorikk som et forsøk på å villede arbeiderklassen, og få den underordnet middelklassens politiske representanter.

«Adolf Stoeckers etablering av hans eksplisitt antisemittiske Kristelig-sosiale arbeiderparti forsøkte å bruke jødehetsing som et middel til å vinne arbeiderklassen vekk fra det stadig mer innflytelsesrike, om enn fortsatt illegale, Sosialdemokratiet. I opposisjon til Stoecker førte Sosialdemokratiet en kraftfull kampanje for å utdanne arbeiderklassen om antisemittismens reaksjonære karakter ....»

«SPDs kontraoffensiv utøvde en enorm politisk og moralsk innflytelse over arbeiderklassen. Antisemittiske forsamlinger ble brutt opp av arbeidere, og Stoecker ble hånet. SPDs motstand mot antisemittisme fikk et kraftig symbol i valget av den jødiske sosialistiske forretningsmannen Paul Singer som kandidat til Riksdagen i et viktig Berlin-valgdistrikt. I 1887-valget fikk Singer flere stemmer enn noen annen kandidat i byen.»

«Motstand mot antisemittisme,» skriver Wistrich, «hadde blitt et hedersmerke for arbeiderbevegelsen ....»

Det er ikke rom her for å yte rettferdighet til den fundamentale kampen som ble ført av Leo Trotskij, grunnleggeren av vår egen bevegelse, mot den fascistiske faren.

Trotskijs sentrale mål tidlig på 1930-tallet var å få endret kursen til Tysklands kommunistiske parti (KPD) for å få stanset fremveksten av Nasjonalsosialismen og forhindre Hitlers seier.

Leo Troskij

KPD, under stalinistisk lederskap, nektet å gjøre noe skille mellom fascisme og Sosialdemokratiet, som den stemplet som sosialfascisme, og det tyske kommunistpartiet avviste den politiske orienteringslinja for en Forent front, som den var utviklet av Kominterns første kongresser under Lenins ledelse. Trotskij skrev vedvarende advarsler mot KPDs ultra-venstre politikk.

I artikkelen «For en Forent front av arbeidere mot fascisme» forklarte Trotskij:

«De tusener av tusener av typen Noske, Wels og Hilferding [SPD-ledere] foretrekker, i siste instans, fascisme fremfor kommunisme. Men for dét må de en-gang-for-alle rive seg løs fra arbeiderne. I dag er dette enda ikke tilfelle. I dag blir Sosialdemokratiet som helhet, med alle dets interne motsetninger, tvunget inn i en skarp konflikt med fascistene. Det er vår oppgave å dra nytte av denne konflikten, og ikke forene antagonistene mot oss. Fronten må nå være rettet mot fascismen. Og denne felles fronten av direkte kamp mot fascismen, som omfavner hele proletariatet, må brukes i kampen mot Sosialdemokratiet, rettet som et flankeangrep, men ikke mindre effektivt for alt det.»

Ved KPDs avvisning av en samlet front med SPD, ved å stille SPD ultimatum etter ultimatum og – i noen tilfeller – også å samarbeide med nazistene mot SPD, skjøv Kommunistpartiet de sosialdemokratiske arbeiderne, som var veldig kritiske overfor deres ledere, tilbake i deres favn. Dette lammet arbeiderklassen, demoraliserte KPDs egne medlemmer og styrket fascistene.

Dette tillot Hitler å komme til makten, uten at et skudd var avfyrt.

Trotskij ventet for å se om noen seksjoner av Den kommunistiske internasjonale [Den tredje internasjonale; også kalt Komintern] ville reagere på den tyske katastrofen og kritisere den stalinistiske byråkratiske klikken som ledet Komintern. Da dette ikke skjedde, skrev han:

«En organisasjon som ikke ble vekket av fascismens torden, og som uten et kny underkaster seg slike opprørende handlinger fra byråkratiet, viser dermed at den er død og at ingenting noen gang kan få gjenopplivet den.»

Konklusjonen han trakk av var at det var nødvendig å bygge Den fjerde internasjonale, som ble grunnlagt i 1938.

I siste instans er «venstreorientert antisemittisme»-kampanjen rettet mot å skjule disse viktige historiske realitetene, og forhindre fremveksten av en internasjonal sosialistisk massebevegelse av arbeiderklassen mot kapitalismen.

Cohens artikkel og så mange andre gjorde det ved å søke å få identifisert den «harde» venstresiden med den «harde» høyresiden, som forfektere for det «den britiske politiske teoretikeren Alan Johnson har kalt ‘antisemittisk antisionisme.’»

La meg forklare denne teoriens opprinnelse, som ikke begynner med Mr. Alan Johnson. Oppdagelsen av en angivelig ny form for antisemittisme ble gjort for å beskytte Israel mot internasjonal opposisjon mot landets fordrivelse og deretter undertrykking av palestinerne, spesielt etter 1967-krigen, som naturlig nok kom fra venstre, men som også fant massivt uttrykk blant arabiske befolkninger i Midtøsten.

Teorien som ble utviklet, med et stort innspill fra forskjellige regjeringer og statsinstitusjoner i Israel, var at «venstresiden» og de muslimske befolkningene i verden, enten hadde sluttet seg til eller til-og-med overgått det ytre høyre som en fare for jødene, fordi motstand mot sionisme, den israelske staten og dens forbrytelser, var et knapt forkledd antisemittisk hat mot jødene. Argumentet ble at identifiseringen med Staten Israel var en integrert del av den jødiske egenidentiteten, særlig da Israel angivelig var den eneste sanne garant for deres sikkerhet.

Abba Eban, den daværende utenriksministeren for Israel, gjorde dette eksplisitt i 1973, da han skrev:

«En av hovedoppgavene for enhver dialog med hedningeverdenen er å bevise at distinksjonen mellom antisemittisme og antisionisme ikke er en distinksjon i det hele tatt. Antisionisme er bare den nye antisemittismen ...»

Abba Eban, minister uten portefølje, medlem av Knesset, Mapai-partiet

Irwin Cotler, professor i jus ved McGill University, påsto at den nye antisemittismen «er forankret i diskrimineringen av jødene som et folk – og legemliggjøringen av dette uttrykket i Israel.»

Den israelske staten og dens forsvarere satte opp forskjellige initiativer for å forsvare krigsforbrytelser, delegitimere venstresiden og målrette solidaritetsaksjoner med palestinerne, medregnet her i Storbritannia.

Organisasjonen Den jødiske arbeiderbevegelsen (JLM) [Jewish Labour Movement] begynte sitt liv som den sionistiske gruppa Poale Zion, som var tilknyttet Labour Party i 1920. Den ble JLM i 2004, og er tilknyttet paraplyorganisasjonen World Zionist Organisation [Verdens sionistiske organisasjon] som i sitt Jerusalem-program erklærer sitt engasjement for «Det jødiske folks enhet, dets bånd til deres historiske hjemland Eretz Yisrael, og sentraliteten i nasjonens liv av Staten Israel og Jerusalem, dens hovedstad.» JLMs direktør Ella Rose jobbet tidligere som offisiell representant ved den israelske ambassaden.

Organisasjonen Campaign Against Anti-Semitism (CAA) [Kampanjen mot antisemittisme] ble grunnlagt i 2014 under Israels bombing av palestinske sivile på Gazastripa, for å motvirke tiltakende kritikk av Israel. Begge organisasjonene spilte en ledende rolle i den antisemittiske heksejaktea i Labour Party. EHRCs etterforskning av antisemittisme i Labour Party ble initiert basert på formelle klager fra disse to gruppene, sommeren og høsten 2018.

Ei annen gruppe er Community Security Trust (CST), hvor Dave Rich er en nøkkelperson. Han er forfatter av boka The Left’s Jewish Problem: Jeremy Corbyn, Israel and Antisemitism, utgitt av Biteback, deleid av Political Holdings Ltd, som drives av milliardæren og tidligere Tory Party-nestleder Michael Ashcroft.

Endelig er det organisasjonen Britain Israel Communications and Research Centre (BICOM), drevet av Poju Zabludowicz, en milliardær som også finansierer den konservative organisasjonen Israels Venner, og som Alan Johnson, referert av Roger Cohen, jobber for som senior forskningsstipendiat.

Johnson, et tidligere medlem av antitrotskistorganisasjonen Alliance for Workers Liberty [Alliansen for arbeidernes frihet], er en ledende talsmann for imperialistisk militærintervensjon, og medforfatter av Euston-manifestet fra 2006, og som i 2003 argumenterte for Irak-krigen og okkupasjonen. Han definerer «venstreorientert antisemittisme» som «en vill, dement, uhemmet form for antisionisme», som involverer enhver sammenligning mellom Israel og nazi-Tyskland, «selv i intellektuelles språkdrakt»». Han fordømmer sosialistbevegelsen, og spesielt Lenin, for deres forfektning av «assimilering», og skriver om hvordan «venstresiden håpet å oppløse det jødiske folkeslaget i løsemidlet progressiv universalisme.»

Blant de som har spilt en ledende rolle i kampanjen mot Corbyn de fem siste årene er den nå tidligere Labour-parlamentarikeren Ruth Smeeth. Også hun hadde en stilling hos BICOM. En diplomatkabel fra den amerikanske ambassaden, datert 24. april 2009, publisert av WikiLeaks, identifiserte henne som en «strengt beskyttet» informant for amerikanerne.

Det å insistere på at sionisme er det jødiske folkets legitime og ubestridelige stemme, og derfor at det å fordømme sionismen er antijødisk, animerer hele «venstre antisemittisme»-heksjakta. Dens pseudo-juridiske berettigelse ble besørget av kravet om adopteringen av IHRA-definisjonen av antisemittisme – dvs. fra International Holocaust Remembrance Association Working Definition of Antisemitism.

Endelig vedtatt av IHRA selv først i 2016, ble definisjonen deretter godkjent av ei rekke internasjonale organisasjoner og stater, til tross for dype betenkeligheter uttrykt av individer innen juss og menneskerettigheter.

Bekymringene fokuserte på de vedlagte elleve illustrerende eksemplene på antisemittisme, hvorav syv vedrører Israel. Disse inkluderer:

* Det å benekte det jødiske folk deres rett til selvbestemmelse, eksempelvis ved å hevde at eksistensen av en israelsk stat er en rasistisk bestrebelse.

* Anvendelsen av doble standarder ved å kreve atferd som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon.

* Det å trekke sammenligninger mellom dagsaktuell israelsk politikk med nazistenes.

Definisjonen erklærer også: «Manifesteringer kan omfatte målrettingen av staten Israel, oppfattet som en jødisk kollektivitet» og «Beskyldninger av jødiske statsborgere for å være mer lojale mot Israel, eller jøder i hele verdens angivelige prioritering av Israel over deres egne nasjoners interesser.»

Det ser ut til at det ikke har slått noen at formlene forfektet i IHRA-definisjonen, som understreker at sionismen er en integrert del av den jødiske troen og er uadskillelig fra staten Israel, spiller direkte inn i den fascistisk propagandaens rasistiske troper.

243 britiske akademikere var blant de som kritiserer IHRA-definisjonen, som i 2017 undertegnet et brev som hevdet at det å protestere mot «brudd på palestinernes rettigheter i mer enn 50 år» ikke må knebles, og som fordømmer definisjonen for å «sammenblande kritikk av Israel med antisemittisme».

Menneskerettighetsadvokaten Geoffrey Bindman QC [o. anm.: Queen’s Councel; britisk tittel for en formelt erkjent jurist] skrev i juli 2018: «Beklageligvis er definisjonen og eksemplene dårlig formulerte, misvisende, og de har i praksis ført til undertrykking av legitim debatt og ytringsfrihet.»

Geoffrey Robertson sa i august 2018 at flere av eksemplene er så løst utarbeidet at de sannsynligvis vil påvirke legitim kritikk av den israelske regjeringen og av menneskerettighetsbrudd mot palestinere, og definisjonen «er derfor ikke egnet til noe formål som søker å bruke den som en juridisk standard».

Ikke desto mindre har heksejakta på Corbyn og Labour-venstre kodifisert denne reaksjonære offensiven som den nye ortodoksien, og som grunnlag for en langt bredere kampanje mot venstresiden. Dette er en farlig utvikling for arbeidere overalt.

North snakket, i det avsnittet om antisemittisme-kampanjen jeg siterte tidligere, ved en offentlig lansering av den engelskspråklige utgaven av Hvorfor er de tilbake? Historisk forfalskning, politisk konspirasjon og fascismens gjenkomst i Tyskland, på Foyles i London. [O. anm.: en av Storbritannias mest renomerte bokhandler]

Christoph Vandreier, bokas forfatter og nestleder for Sozialistische Geleichheitspartei (SGP) [o. anm.: den tyske seksjonen av ICFI], forklarte at hans bok forsøkte å gjøre den internasjonale arbeiderklassen oppmerksom på politiske hendelser av vidtrekkende betydning: Opphøyelsen av AfD (Alternative für Deutschland), et svorent ytrehøyreparti, til å bli den offisielle opposisjonen i den tyske Bundestag [Forbundsdagen, det føderale parlamentet].

Om Vandreiers bok sa North:

«Det er ekstraordinært at det som har funnet sted i Tyskland har gått nesten fullstendig uten å bli rapportert i den europeiske og amerikanske pressen. Det faktum at det mest politisk innflytelsesrike partiet i Tyskland i dag – det offisielle opposisjonspartiet, AfD – er et parti ledet av regelrette pro-nazister, apologeter for Hitler, har i all vesentlig grad blitt ignorert, som om det var en ikke-begivenhet ... Betydningen av Christophs bok ... er at han gjør det klart at det som har funnet sted i Tyskland er en samordnet politisk konspirasjon som involverer de høyeste nivåene i staten, med medvirkning fra et akademisk samfunn som er likegyldig overfor gjenoppblomstringen av nynazistiske krefter.»

Høyreekstreme partier tiltrekker seg også betydelig støtte i Frankrike, Sveits, Østerrike, Ungarn, Polen og andre steder. Men la meg fokusere på Tyskland.

I 2018 registrerte tyske politistyrker 1 646 antisemittiske kriminalhandlinger, der antisemittiske voldshandlinger økte med 40 prosent på ett år. Det største antallet antisemittiske voldsforbrytelser ble begått av enkeltpersoner tilknyttet den høyreekstreme scenen – 670 av 755. I 2019 nådde angrep på mennesker av jødisk tro sitt høyeste nivå siden statistiske data begynte å samles for 20 år siden – fem til seks hver dag, med 93 prosent begått av høyresiden, deriblant terrorangrepet på en synagoge i Halle.

Og allikevel, mens sionistene var opptatt av å demonisere venstresiden og av å erklære Corbyn som en eksistensiell trussel mot Storbritannias jøder rullet Israels Benjamin Netanyahu ut velkomstløperen for forskjellige ytrehøyrepartier og ledere, basert på deres felles delte nasjonalisme, og omfavnelsen av sionismens mål om en utvandring av jøder fra Europa, og deres gjensidig fiendtlighet mot muslimer.

Netanyahu har vært vertskap for Italias Mussolini-beundrende innenriksminister Matteo Salvini fra antiimmigrasjonspartiet Lega, for Ungarns statsminister Viktor Orban, som beskrev Ungarns diktator fra 2. verdenskrig, admiral Miklos Horthy som samarbeidet med nazistene i drepingen av 565 000 jøder, som «en eksepsjonell statsmann», for den østerrikske kansleren Sebastian Kurz, som regjerer som del av en koalisjon med Frihetspartiet, som ble grunnlagt av to tidligere nazi-SS-offiserer, Filippinenes president og Hitler-beundrer Rodrigo Duterte, og presidenten Jair Bolsonaro fra Brasil.

Dette er hvor trusselen mot jødene, og arbeiderklassen verden over, kommer fra – det ytterste høyre, medregnet den sionistiske varianten. Og igjen må jeg få insistere:

Svaret på denne trusselen er utviklingen av arbeiderklassens internasjonale sosialistbevegelse, som blairistene og sionistene er så hårdnakket bestemt på å opponere mot.

Alt dette utspiller seg under betingelser i USA, Israels primære allierte og den mektigste imperialistnasjonen i verden, der Donald Trump appellerer direkte til høyreekstreme grupper og bevæpnede militser om å støtte hans benekting av å akseptere nederlaget i presidentvalget den 3. november, og krever at han skal aksepteres som en de facto diktator.

Selvfølgelig bærer ingen av disse akutte politiske farene noen vekt for Starmer og kompani, som er kjøpt og solgt som imperialismens forsvarere. Men det setter heller ikke noe stål i den politiske ryggraden til Corbyn og kohorten av virvelløse pattedyr som så latterlig er kjent som «Labour-venstre».

Det vil være de blant dere som er her, som i sympati for Corbyn ser ham som et offer for høyrefløyen. Vi må imidlertid innstendig oppfordre dere til å konfrontere noen ubehagelige sannheter.

Faktum er at Corbyn er ansvarlig for sin egen skjebne – en skjebne som har blitt beseglet av hans nekting av å respektere det mandatet han for fem år siden ble valgt på.

Corbyn vant lederskapet i Labour i 2015, og deretter igjen i 2016, i fronten for et folkelig opprør som involverte hundretusenvis av arbeidere og unge mennesker som krevde en politisk avregning med den kriminelle pro-business og krigshissende arven fra regjeringene til Blair og Brown. Han fikk et mandat ikke bare til å opponere mot blairistene, men til å sparke dem ut.

Igjen og igjen nektet han å gjøre det, og han begikk den ene patetiske kapituleringen etter den andre. Han brukte i stedet all sin politiske autoritet blant arbeiderne til å bevare høyrefløyens kontroll, motsatte seg alle folkelige trekk for å få utvist dem, mens han hele tiden insisterte på «partienhet».

Det var dette som gjorde det mulig for blairistene å forfølge deres planer om å fjerne corbynistene, sentrert om antisemittisme-heksejakta mot Corbyns ledende allierte, deriblant tidligere London-borgermester Ken Livingstone, den svarte jødiske aktivisten Jackie Walker, Marc Wadsworth, Chris Williamson MP, og utallige grunnplanmedlemmer. Deretter tok de tilbake kontrollen over partiet etter valgkatastrofen i desember 2019.

Og jeg må få understreke: Dette nederlaget, i likhet med Corbyns nederlag innen selve partiet, var ikke fordi Labour var for «venstreorientert», eller på grunn av Brexit, eller angrepene mot Corbyn fra blairistene og fra mediene.

Han kunne ha skjært gjennom alt av dette og vunnet massiv folkelig støtte dersom han hadde slåss imot. Men i stedet lyktes han i å få overbevist arbeidere og unge partimedlemmer om at han aldri ville slåss, og aldri ville kunne oppnå noen forbannet ting på vegne av de millioner i fattigdom og de millioner flere som sliter med å kunne overleve.

Innen uker etter at de hadde tatt tilbake kontrollen begynte blairistene under Starmer å legge grunnlaget for en ny runde med masseutvisninger. Den 22. juli beklaget Labour seg offisielt i Høyesterett overfor syv tidligere ansatte fra Labours partienhet for forvaltning og jurisdisksjon, som hadde vært involvert i granskningen av beskyldningene om antisemittisme, og hadde blitt varslere i en dokumentar på BBCs Panorama program fra juli 2019, Is Labour Anti-Semitic?

Corbyn hadde tidligere utgitt en pressemelding som fordømte Panorama-påstandene, som åpenbart var ment å forsterke saken for påtalemyndigheten i EHRC-etterforskningen. Dermed ble grunnen lagt for den høyreorienterte feiringen da EHRCs spinkle anklager endelig ble offentliggjort, og Corbyn ble suspendert.

Storbritannias sjefrabbiner fortalte Daily Mail at hans uforlignelige inngripen under oppkjøringen til fjorårets valg, der han opponerte mot et valg av Labour som en trussel mot «selve sjelen av vår nasjon», hadde blitt berettiget. Den israelske labour-politikeren Ayelet Nahmias-Verbin postet på Twitter: «Rettferdigheten er fullendet. Stolt at jeg var del av dette puslespillet.» I avisa Times of Israel erklærte Jonathan Goldstein: «Etterforskningen og avskjedigelsen av det britiske Labour Partys leder tilbyr en case-studie for hvordan å respondere på ytrevenstre-ekstremisme i hele verden.»

Høyrefløyen er på krigsstien. Som kontrast, Corby og hans kohort vifter igjen med det hvite flagget for overgivelse.

EHRCs 130-siders rapport beviser ingen utbredt antisemittisme i Labour Party, fordi den ikke eksisterer. Likevel aksepterte Corbyn alle rapportens anbefalinger, og lot igjen hans supportere stå igjen åpent utsatte for trakassering.

Midt under en uunngåelig utrensking av deres supportere, og med mange partimedlemmer som forlater Labour i avsky, er Corbyns budskap fremdeles lojalitet og enhet, og en patetisk appell om å gå tilbake til status quo.

Til Sky News sa han: «Hva jeg skal gjøre er å appellere til partiet ... om å tenke seg om igjen.» Senere appellerte han til Labour-medlemmene: «Ikke snu ryggen, ikke forlat partiet,» før han ble helt taus, selv på hans egen Twitter-feed.

Tidligere skyggeinnenriksminister Diane Abbott twitret: «Splittede partier vinner ikke valg.»

Ian Lavery, tidligere generalsekretær i Labour, sa: «Vi må prøve å få holdt folk rolige. Denne tvisten med Jeremy må løses så raskt som vi bare kan, og så kan vi komme oss videre.»

Tidligere skyggefinansminister John McDonnell tvitret: «Av hensyn til partienheten, la oss finne en måte å omgjøre & løse dette på.»

På et online-møte organisert av «Labours venstregrupperinger Tribune, Momentum and Red Labour», bønnfalte McDonnell at dersom innvendingene var mot Corbyns «språkbruk eller timing, da er dette anliggender vi kan hamre ut i diskusjon. La oss gjøre det raskt.»

John McDonnell [Foto: Wikipedia Commons]

Det «store antallet» medlemmer som forlater, eller truer med å forlate partiet, var en form for «selvskading», sa han. McDonnell, som tok direkte kontakt med Starmer, som har snakket om behovet for en «bred koalisjon» for å sikre Labours generalvalgseier i 2024, la til: «Lærdommen fra USA er at du bare vinner valg når du har massiv grunnplandeltakelse, som henter frem valgdeltakelsen. Det var ekstremt nært. Biden kom bare frem til sluttstreken først fordi sosialister på bakkenivå hentet ut valgdeltakelsen.»

Corbyn og kompani bønnfaller Starmer om ikke å utvise dem, som motytelse for en lojalitetsed og et løfte om å ta Labours usmakelige budskap om pro-business politikk, militarisme og samspill med Toryene under Covid-19-pandemien, og pakke den inn i venstre-formuleringer.

Hvilke konklusjoner må trekkes av alt dette?

Corbyn er i absolutt opposisjon mot enhver politisk kamp fra arbeidere og ungdommen mot Labour og fagforeningsbyråkratiet. Av denne grunn har han allerede levert en valgseier til Boris Johnson, som arbeiderklassen har betalt en blodpris for, i unødvendige dødsfall i titusentall takket være Tory-politikken for «flokkimmunitet».

Nå oppfordrer han og hans indre kjerne av supportere til enhet med Starmer, Labour’s Torquemada [o. anm.: stor-inkvisidoren i Spania på 1500-tallet], og for at deres egne støttespillere skal etterligne Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortezs politiske feighet.

McDonnell har hyllet Sanders for å ha kastet sin støtte inn bak Biden av hensyn til «partiet, landet og for den fremtidige bevegelsen». Lærdommen fra USA er at du «må ha et samlet parti», fortsatte han, og la til: «Jeg håper at lærdommer kan tilegnes.»

Begivenhetene bevitner corbynismens fullstendige kollaps, og også for alle påstandene fra pseudo-venstre-gruppene som Socialist Party og Socialist Workers Party om at Labour Party noensinne kan være et redskap for sosialisme.

SEP advarte helt fra begynnelsen av om at ingen lederendring, eller tilstrømning av venstreorienterte medlemmer, kunne reversere Labours transformasjon til et naken parti for big business. Labours dropping av reformer og omfavnelse av thatcheristisk nyliberalisme var ikke produkt av planleggingen til Blair og Brown. Snarere har grunnleggende endringer i verdenskapitalismen, assosiert med globaliseringen, objektivt undergravd alle organisasjoner som er innlemmet i nasjon-staten, og som søker begrensede reformer gjennom en innordning med deres eget borgerskap.

Konflikten mellom rivaliserende imperialistmakter for kontroll over globale markeder og ressurser fordrer handelskrig og militarisme i utlandet og innstramminger, autoritært styre og klassekrig på hjemmebane. Det å bekjempe agentene for dette kapitalistiske perspektivet, som Starmer og hans allierte, krever derfor langt mer enn skyttergravskrig for å opprettholde en «venstre»-hale i Labour Party. Det betyr å bygge et nytt og genuint sosialistisk parti.

Denne lærdommem har blitt bevist igjen-og-igjen, med Syriza i Hellas, Podemos i Spania og Sanders i USA. Nok en gang formaner pseudo-venstre-gruppene arbeidere til å sette alt inn på et venstreskifte av en seksjon av byråkratiet.

Socialist Party (SP) har for eksempel nylig prøvd å få slettet ethvert minne om årene med støtte partiet ga Corbyn, med påstander om at det hadde «advart» om at Starmer ville «tilintetgjøre de siste restene av ‘corbynisme’». Partiet tilføyde at, på den ene eller den andre måten, «ble anledningen til å få forvandlet Labour til et sosialistisk parti mot innstramminger forkastet, da det ble inngått endeløse kompromisser».

Men disse kompromissene ble konstruert av Corbyn, nominelle «venstre»-fagforeningsledere som Len McCluskey fra Unite, og alle de som SP støttet – og fortsatt gjør!

De formaner nå at «i stedet for å bønnfalle Starmer, må venstreorienterte fagforeninger umiddelbart melde innkallingen til en konferanse, som må bli et krigsråd for arbeiderbevegelsen – innenfor og utenfor Labour Party – for å slåss mot dette angrepet, og for å diskutere hvordan man kan sikre at arbeidere har et redskap som slåss for deres interesser.»

Denne mytiske kampen imot, fra mytiske «venstreorienterte fagforeninger», blir igjen fremmet som grunnlag for å grunnlegge «et nytt masseparti for arbeidere, med et sosialistisk program». Under alle omstendigheter gjør de det klart at alt dette bare er ment som et middel til å «skru opp varmen for Starmer og Labour-høyre...»

Når det gjelder Corbyns boostere i SWP skriver partilederen Alex Callinicos nå om Labours trekk «skarpt tilbake til det ekstreme sentrum», og han oppfordrer også «venstresiden» til å begynne «å forberede seg på å bryte med den bankerotte politikken til det ekstreme sentrum, som igjen blir hardt påtvunget Labour, og derfor danne et nytt sosialistparti.»

Dette partiet skal naturligvis være et Labour Party Mark II, der Callinicos erklærer: «Innenfor denne bredere venstresiden trenger vi en sterkere organisert revolusjonær pol,» og med det mener han: «Slipp oss inn og la oss fungere som forsvarere av deres utsatte venstreflanke, mens dere forråder arbeiderklassen.»

Denne konstante jakta på en angivelig venstrefraksjon i Labour og fagforeningsbyråkratiet fremmes uendelig av pseudo-venstre, for å forhindre arbeiderklassens reelle brudd med byråkratiet. Dette er en farlig og svekkende fantasi som nå må få en slutt, en gang for alle.

Labour Partys langtrukne død må i stedet bli anledningen til arbeiderklassens politisk vending til revolusjonær sosialistisk internasjonalisme, til byggingen av SEP og partiets søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.

Loading