Både israelske og saudiarabiske embetsrepresentanter har bekreftet Israels statsminister Benjamin Netanyahus hemmelige reise, uten presedens, til Saudi-Arabia på søndag, der han var ledsaget av USAs utenriksminister Mike Pompeo og Yossi Cohen, toppsjefen for det israelske spionagenturet Mossad.
Israel Army Radio var de første til å rapportere om turen og møtet mellom amerikanske og israelske embetsrepresentanter og kronprins Mohammed bin Salman, som senere ble bekreftet av en saudiarabisk senior embetsrepresentant som uttalte seg til Wall Street Journal. Dette markerer de første offentlig rapporterte samtalene av denne typen, selv om det antas at møter mellom israelske og saudiske militær- og etterretningsrepresentanter har funnet sted de siste årene med større hyppighet.
Den saudiske utenriksministeren prins Faisal bin Farhan meldte deretter en benektelse av rapporten i en tweet, der han sa: «Ingen slike møter fant sted. De eneste tilstedeværende embetsrepresentantene var amerikanske og saudiarabiske.» Benektelsen gjenspeiler den kontroversielle karakteren av møtet i Saudi-Arabia, hvor det regjerende House of Saud har posert som islams vokter, og formelt har insistert på at «normalisering» av bånd mellom Riyadh og Tel Aviv er betinget av implementeringen av en fredsavtale for Midtøsten og opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat.
Sunni-oljemonarkiene De forente arabiske emirater (UAE) og Bahrain droppet imidlertid slike forutsetninger, og undertegnet i august en USA-meglet avtale som anerkjente Israel. Monarkiet i Bahrain, som regjerer over en undertrykt sjia-majoritetsbefolkning, er avhengig av Saudi-Arabia for sin overlevelse og kunne ikke ha inngått denne avtalen uten deres godkjenning.
Møtet mellom Pompeo, Netanyahu og bin Salman i byen Neom ved Rødehavet var, i likhet med augustavtalen, ikke innrettet på å oppnå fred i Midtøsten, men snarere for å styrke en allianse mellom Washington, Israel og det saudiske monarkiet, som er et bolverk av reaksjon og imperialistdominans i Midtøsten, som forberedelse for en krig mot Iran.
Dette har vært hovedmålet for Pompeos ekstraordinære 10-dagers utenlandsreise, gjennomført snaut to måneder før innvielsesdagen i Washington, og det som ifølge valgresultatet skal bli innsvergingen av en ny administrasjon ledet av Demokraten Joe Biden.
Selv om det er tradisjonelt for «lame duck»-utenriksministre [o. anm.: begrep for handlingslammelsen i en overgangsperiode] å bruke et slikt interregnum til å forberede maktoverføringen og koordinere politiske beslutninger med de innkommende erstatterne, har Pompeo gjort det klart at han ikke har til hensikt å gjøre noe av den slags.
Under opptakten til hans reise svarte han en reporter som spurte om han forventet en «knirkefri overgang» i det amerikanske utenriksdepartementet, at det så visst ville bli «en knirkefri overgang til en andre Trump-administrasjon», som en åpen tilpasning av amerikansk utenrikspolitikk til etter-valg-kuppforsøket som blir iscenesatt fra Det hvite hus.
Pompeo har kunngjort planer om i løpet av de to neste månedene kontinuerlig å eskalere Washingtons «maksimalt press»-sanksjonskampanje mot Iran, en økonomisk blokade som er ensbetydende med en krigstilstand, og kunngjør nå nye tiltak minst ukentlig.
I løpet av turen har han og utenriksdepartementets embetsfunksjonærer gjentatte ganger uttalt at muligheten for militære handlinger mot Iran fortsatt er «på bordet».
Samtidig som den amerikanske utenriksministeren har nektet å besvare noen spørsmål fra de medfølgende representantene for amerikanske medier under sin turné, ga han et intervju til The National, ei Abu Dhabi-basert dagsavis kontrollert av UAEs monarkiske herskere, der han ble spurt om et amerikansk militærangrep mot Iran var oppe til vurdering.
Pompeo repliserte: «USAs president forbeholder seg alltid retten til å gjøre det som trengs for å sikre amerikaneres trygghet. Dét har vært vår politiske orienteringslinje i fire år. Det vil være vår politiske orienteringslinje så lenge vi har ansvaret for å holde Amerika beskyttet.»
At slike planer er oppe til diskusjon ble bekreftet av New York Times, der avisa refererte til administrasjonens seniorrepresentanter som rapporterte fra et 12. november-møte mellom Trump og hans nasjonale sikkerhetskabinett, hvor den amerikanske presidenten fremmet muligheten for luftangrep mot Irans viktigste sivile kjernefysiske anlegg ved Natanz. Påskuddet for et slikt angrep var at Teheran hadde overskredet grensene for lagringen av lav-anriket uran som er satt av 2015-atomavtalen mellom Iran og stormaktene (JCPOA), som Trump-administrasjonen i 2018 ensidig skrotet.
Samtidig som Times rapporterte at seniorrådgivere overtalte Trump fra å angripe atomanlegget og «forlot møtet i tro om at et rakettangrep inne i Iran var av bordet», er det illevarslende indikasjoner på at forberedelsene til krig videreføres.
Den amerikanske sentralkommandoen [US Central Command] bekreftet sist helg at amerikanske B-52H Stratofortress-bombefly, som er i stand til å føre opptil 20 kjernefysiske missiler, så vel som konvensjonell ammunisjon, har blitt omplassert fra Minot Air Force Base i Nord-Dakota på «kort-varsel, langt-rekkende oppdrag» til Midtøsten.
Ifølge en pressemelding fra US Central Command var oppdragets formål «å avskrekke aggresjon og berolige amerikanske partnere og allierte».
Dette markerte første gang disse langtrekkende strategiske bombeflyene har blitt utplassert i regionen siden januar i fjor, i kjølvannet av det amerikanske drone-missil-drapet av general Qassem Soleimani, en av Irans øverste embetsrepresentanter, etter at han hadde ankommet Bagdads internasjonale lufthavn på et offisielt statsbesøk.
Utplasseringen av B-52-flyene til Midtøsten kommer i kjølvannet av forrige ukes omplassering av en F-16-jagerskvadron fra Tyskland til Al-Dhafra Air Base i Abu Dhabi, samtidig som US Navys hangarskip-angrepsgruppe Nimitz Carrier Strike Group fortsatt er på tokt i Persiabukta.
Samtidig har Israel gjennomført stadig mer provoserende luftangrep mot Iran-tilknyttede styrker i Syria, og har presentert offentlige påstander, uten presedens, om sitt ansvar for angrepene. De siste av disse angrepene ble på lørdag rapportert å ha funnet sted i den østlige regionen Deir Ezzor nær Irak-grensa, der så mange som ti mål var rammet og angivelig med 14 militskrigere drept.
Den israelske regjeringen har i årevis presset på for at USA skal gå til krig mot Iran, og landets siste handlinger er utvilsomt ment å fremprovosere en slik konfrontasjon før slutten for Trump-administrasjonen.
Den konvensjonelle visdommen fra selskapsmediene og Det demokratiske partiet er at antiIran-kampanjen som føres av Trump og Pompeo er innrettet på å få låst inn en innkommende Biden-administrasjon, og forhindre dens uttalte mål om å gjenoppta Iran-atomavtalen, om enn med forlangender om ytterligere innrømmelser fra Teheran.
I økende grad er imidlertid mer illevarslende muligheter oppe til vurdering. Washington Post rapporterte på søndag at «spekulasjonene har tiltatt om at Trump-administrasjonen i dens siste dager forbereder seg på militæraksjon mot Irans kjernekapasitet. Noen har betraktet Netanyahus tilsynelatende besøk til [saudi-] kongedømmet, og Pompeos tilstedeværelse, som ytterligere bevis for at et angrep er mulig.»
Den vedvarende og bitre konflikten mellom USA og Iran dateres nesten 40 år tilbake, til styrten av sjahens USA-støttede diktatur. Konfliktens objektive kilde ligger i amerikansk imperialismes mål om å pålegge sitt hegemoni over det oljerike Midtøsten, for å benekte regionens strategiske ressurser for sin viktigste globale rival Kina. Uansett de taktiske meningsforskjellene vil dette pådrivet videreføres enten det er Demokratene eller Republikanerne som holder makten neste år.
I kontekst av den eksplosive politiske krisen som utspiller seg i USA kunne imidlertid Trump-administrasjonens lansering av en eskalerende militærkonfrontasjon med Iran – og den uunngåelige iranske gjengjeldelsen – tjene et definitivt og faretruende politisk formål. Det ville gi påskudd for erklæringen av en nasjonal nødssituasjon, blokkering av maktoverføringen og innføring av krigsrett.
Fra nå av og frem til den 20. januar kan enhver provokasjon gripes til for å berettige lanseringen av en katastrofal ny krig i Midtøsten, med potensial til å antenne en global brannstorm. Kampen mot denne faren kan bare føres ved at arbeiderklassen mobiliserer sin uavhengige styrke mot både Trump-administrasjonen og Demokratene, og i enhet med arbeidere over hele verden, i kampen mot kilden til krig, det kapitalistiske profittsystemet.