Perspective

Hva de rike er takknemlige for

For de fleste amerikanere vil dette være den verste høsttakkefesten [Thanksgiving] de kan huske. En kvart million mennesker i Amerika er døde av pandemien. Titalls millioner har mistet jobben, og utallige andre er sultne, eller de er på randen av å bli kastet ut av deres hjem. I flere måneder har arbeidere over hele landet dag etter dag spilt nye runder russisk rulett hver gang de stempler inn for et nytt skift på en fabrikk, et varelager eller i en butikk.

Men utsikten fra Manhattans milliardærkvartaler er langt mer behagelig. Tirsdag satte [børsindeksen] Dow Jones Industrial Average ny rekord med 30 000 poengpunkter, opp nesten 70 prosent siden mars. I sin tur har dette har drevet de ultrarikes formuer til værs. En fersk rapport fra Institute for Policy Studies besørger en fornemmelse av den enorme omfordelingen av rikdom som har funnet sted siden pandemien brøt ut:

Ti milliardærer har en samlet formue på $ 433 milliarder [NOK 3,8 billioner; dvs. 3 841,58 milliarder] og har sett deres formuer øke med $ 127 milliarder [NOK 1,1 billioner; dvs. 1 126,74 milliarder] siden begynnelsen av pandemien i midten av mars, en økning på 42 prosent. Disse ti er Jeff Bezos (Amazon), Alice, Rob og Jim Walton (Walmart), Apoorva Mehta (Instacart), John Tyson (Tyson Foods), Stephen Schwarzman (Blackstone), Henry Kravis og George Roberts (KKR), og Steve Feinberg (Cerberus).

John H. Tyson, milliardæreieren av Tyson Foods, har sett sin personlige formue øke med over $ 600 millioner siden pandemien startet, samtidig som anslagsvis 11 000 Tyson-arbeidere har blitt smittet med Covid-19.

Amazons Jeff Bezos formue har økt over $ 70 milliarder [NOK 621 milliarder] siden midten av mars, samtidig som anslagsvis 20 000 Amazon-arbeidere har blitt smittet med Covid-19.

Til denne lista må man legge til Elon Musk, som nylig passerte Bill Gates for å bli verdens nest-rikeste mann. Musk har sett sin formue øke med $ 112 milliarder [NOK 993,66 milliarder] – en sum større enn Kenyas BNP – i løpet av ett eneste år, der aksjekursene for Tesla og SpaceX gikk til værs.

Den 11. mai kunngjorde Musk gjenopptakelsen av produksjon ved Teslas hovedanlegg i California, og trosset med det delstatens lov, og med California-regjeringens medvirkning, som på alle nivåer er under Det demokratiske partiets kontroll. I løpet av perioden siden Tesla gjenåpnet produksjonen er aksjekursen mer enn tredoblet, og har ført selskapet til topps som den største bilprodusenten basert på markedsverdi. Musks formue er nå fem ganger så stor som den var for bare to år siden.

Oppsvinget i markedene er drevet av US Federal Reserves enorme intervensjon, som er uten sidestykke og har garantert at det ikke skal bli noe fall i aksjekursene uansett hva realøkonomiens status måtte være. Økonomene Raphaële Chappe og Mark Blyth bemerker i den siste utgaven av Foreign Affairs at veksten i aksjeverdienes stigning nesten utelukkende har kommet de superrike til gode.

De skriver: «Ifølge nylig forskning fra Goldman Sachs eier de nederste 90 prosent av amerikanerne bare 12 prosent av aksjeverdiene som er eid av amerikanske husholdninger. Den amerikanske økonomien har over mange tiår mislyktes med å levere inkluderende vekst, der mange arbeideres reallønninger har stagnert siden midten av 1970-tallet.» De fortsetter:

Fed selv fastslo i fjor at flertallet av voksne amerikanere ikke ville være i stand til å dekke en hypotetisk uventet utgift på $ 400 [NOK 3 550] – et scenario som for millioner av amerikanere ble en realitet da pandemien tvang landet til å stenge ned.

Kort fortalt, det ser ut til at USA har snublet inn i et pengepolitisk regime som har løst opp alle tjoringene for de økonomiske elitenes skjebner, de med hoveddelen av deres inntekter fra statsbeskyttede finanspapirer, fra de vanlige menneskenes, de som baserer seg på lave og prekære lønnsinntekter. Et slikt regime besørger permanent beskyttelse for de med høye inntekter fra deres finanseiendeler.

Nå har amerikansk kapitalisme faktisk ikke «snublet» inn i denne politiske retningsorienteringen. Disse tingenes tilstand er produkt av en mange-tiår-lang kampanje for å få sløyet arbeiderklassens levestandarder samtidig som den har beriket finansoligarkiet.

Helt fra de de politisk forordnede retningslinjene for inflasjonsbekjempelse, fra Reagan/Thatcher/Volcker-perioden tidlig på 1980-tallet, lanserte verdens styringsklasser en systematisk kampanje for å få drevet ned arbeidernes lønninger og levestandarder. «Antiinflasjon»-orienteringen, som innledningsvis innebar heving av rentenivåene på begynnelsen av 80-tallet for å få skapt en tilsiktet lavkonjunktur, ble kort etter erstattet av flere tiår med ekstremt lave rentenivåer for bankene, og sentralbankenes implisitte garanti for at det ikke skulle bli noe alvorlig fall i finanspapirenes verdier.

Styringsklassen responderte på økonomi- og finanskrisen i 2008 ved å lansere ei massiv redningspakke, under både Bush og Obama, som beløp seg til mange billioner dollar, implementert over en periode på flere år, og som førte til aksjemarkedets stigning samtidig med masseledighet.

I 2020 anvendte styringsklassen krisebetingelsene skapt av pandemien til å lansere ei redningspakke dobbelt så stor som den i 2008, implementert i løpet av bare noen få måneder, som så førte til at aksjemarkedene nesten umiddelbart steg til rekordhøyder.

Utover de billioner av dollar som gikk direkte til Wall Street tok til-og-med midlene angivelig ment å skulle bevare arbeidernes jobber form av selskapstildelinger. Som Chappe og Blyth bemerker: «Et MIT-team konkluderte med at PPP [Paycheck Protection Program; beskyttelse av lønnsslipper, dvs. bevaring av arbeidsplasser] delte ut $ 500 milliarder i lån, men reddet likevel bare 2,3 millioner jobber, for anslagsvis seks måneder ... der programmets kostnader, kalkulert på årsbasis, kom til rundt regnet $ 500 000 per arbeidsplass.»

Redningspakka ble etterfulgt av gjenåpningen av arbeidsplassene i april og mai. Innen slutten av juli ble de føderale nødbistandstønadene, som var tilgjengelige for noen arbeidere, tillatt å utløpe, da Kongressens lovgivere fra begge partiene hevdet at det å holde de arbeidsledige over vann var «forhindrende» for at arbeidere ville gjenoppta arbeidet.

I 2020-valget stemte millioner av arbeidere mot Trump-administrasjonens politiske orienteringer for «flokkimmunitet», og befolkningens velværes hårdnakkede underordning til aksjemarkedet.

Men umiddelbart etter valget erklærte Biden at det ikke ville bli «noen nasjonal nedstenging», samtidig som han på nytt bekreftet Federal Reserves ubegrensede forpliktelse til å støtte opp under aksjemarkedet. «Våre rentenivåer er så lave som de noen gang har vært i moderne historie. Og det mener jeg er en positiv ting,» erklærte Biden. Bidens valg av tidligere Fed-styreleder Janet Yellen som finansminister er et signal til Wall Street om at flommen av gratispenger vil opprettholdes.

Hverken Biden eller kongressdemokratene har vist noen interesse for å gjenopprette noen nødbistand for arbeidsledige, ikke engang der delstater stenger restauranter, barer og treningssentre for å forhindre at sykehusene skal bli overveldet.

Året 2020 har eksponert det amerikanske samfunnet som et oligarki, der ei lita gruppe milliardærer påfører det store flertallet av samfunnet en enorm sosial elendighet for deres egen personlige berikelse. Om så hundretusener av mennesker må dø for å få generert mer rikdom for oligarkene, så la det stå til.

Denne berikelsen av finansoligarkiet uten sidestykke, midt under den største krisen siden 1930-tallet, har avslørt argumentene som har vært fremmet for å berettige tiår med nedskjæringer av arbeidsplasser og ødeleggelsen av sosialprogrammer. Hvis det ikke finner penger til å kunne betale arbeidsløse noen rettighetsbasert nødbistand, hvor i all verden fant da samfunnet de $ 112 milliardene [NOK 993,66 milliarder] å kunne gi til Elon Musk?

Disse begivenhetene har ikke gått ubemerket hen hos millioner av arbeidere. Allerede før pandemien vokste sosialistsentimentene blant store deler av befolkningen. Nå er det i ferd med å bli åpenbart at samfunnets grunnleggende behov – inkludert selve bevaringen av menneskelivet – er uforenlig med noen få tusen milliardærers dominans over samfunnet.

USA konfronterer en nødssituasjon. Pandemien herjer og millioner er sultne og arbeidsledige. Det haster med presserende nødvendige tiltak. Det å få begrenset og kontrollert pandemien krever umiddelbar landsdekkende nedstenging av ikke-essensiell produksjon. Dette må ledsages av full kompensasjon for arbeidernes tapte lønninger og for de små næringsvirksomhetenes og deres eieres omsetningssvikt.

Pengene for å redde hundretusenvis av liv eksisterer på oligarkenes overfylte bankkontoer. Disse midlene må umiddelbart fryses, beslaglegges og anvendes for å få stoppet pandemien og sikret at ingen går sultne eller hjemløse som følge av nedstenging. Det å forlange disse presserende nødvendige tiltakene er en kritisk komponent for kampen for sosialisme, og for omorganiseringen av samfunnet for å få dekket sosiale behov, ikke privat profitt.

Loading