Mandag kveld angrep tungt bevæpnet opprørspoliti en teltleir på det sentrale torget Place de la République i Paris, der de med ryddingen iverksatte et fascistisk angrep som sjokkerte millioner av arbeidere og ungdommer internasjonalt.
Politiet banket brutalt løs på forsvarsløse flyktninger i deres telt og jaget dem gjennom Paris-gatene mens de skjøt tåregass etter dem. Folkevalgte lokalpolitikere som prøvde å få i tale flyktninger som søkte dekning i rådhuset, ble forhindret og innestengt av politiets sperringer. Dessuten overfalt politiet journalister som dekket deres operasjon, og de ble filmet der de kastet journalisten Rémy Buisine i bakken og denget løs på ham. Samtidig vedtar nå regjeringen en autoritær lov kalt «global sikkerhet», som inkluderer forbud mot filmingen av politi i offentligheten, med strafferamme på ett års fengsel og ei bot på € 45 000 [NOK 475 700].
Da offentlig raseri tiltok, og det brøt ut protester på Place de la République, gjenoppdaget plutselig forskjellige aviser og politikere deres innvendinger mot politibrutalitet. New York Times kritiserte «glidningen i retning av represjon» i Frankrike. Anne Hidalgo, Sosialistpartiets (PS) Paris-borgermester, skrev til innenriksdepartementet om «bruken av uforholdsmessig og brutal makt,» før hun la til: «Denne uakseptable episoden er beklageligvis ikke uten presedens.»
Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI; La France insoumise) kritiserte volden mot «mennesker som bare gjør krav på deres menneskerettigheter».
President Emmanuel Macrons regjering føler seg nå forpliktet til å kritisere sin egen politioperasjon, og prøver til-og-med å få dreid krisen til deres egen fordel. Innenriksminister Gérald Darmanin har
lovet en etterforskning og hevdet at han er «sjokkert», og statsminister Jean Castex har lovet å fremme en utfordring av forbudet mot filming av politiet for Det konstitusjonelle råd, så snart «global sikkerhet»-loven er vedtatt.
Dette er falske løfter med siktemål å få lullet arbeidere og ungdommen i søvn. Det brutale statsangrepet på flyktninger er ikke et isolert tilfelle av «overaggressiv politihandling» fra noen slette politibetjenter som er oppildnet av et dårlig formulert lovutkast. Samtidig med et globalt økonomisk kollaps drevet frem av Covid-19-pandemien oppstår det internasjonalt en ustoppelig konflikt mellom arbeiderklassen og finansaristokratiet, med mektige deler som støtter oppbyggingen av en fascist-politistat. Alternativet sosialistisk revolusjon eller kapitalistbarbari reises klart.
Selv om forbudet mot filming skulle bli nedstemt [på nyåret, i nasjonalforsamlingens øvre kammer] ville ikke dét stoppe Macron-administrasjonens høyreekstreme utviklingsforløp. Den vedtar også lover for å gjøre studenters okkupering av universiteter straffbart med opp til tre års fengsel og bøtlegging på € 45 000, og gjenoppliver den drastiske pensjonsnedskjæringen den lovet å droppe så lenge pandemien vedvarer. Administrasjonens «global sikkerhet»-lov ville tilrettelegge for anvendelsen av droner mot protester, og etableringen av en felleskoordinering av operasjoner for nødssituasjoner, mellom nasjonalt, kommunalt og paramilitært politi og private sikkerhetsagenturer.
Le Monde skrev at Frankrike med sine 450 000 bevæpnede lovhåndhevere beredt for utplassering mot befolkningen, har én politibetjent «per 150 innbyggere (mot 1 per 280, i 2018)», som gjør landet til «Den europeiske unions leder på sikkerhet».
Gitt den massive oppbyggingen av en politistat må kommentarene fra den pensjonerte nyfascistiske stabssjefen general Pierre de Villiers til ytrehøyremagasinet Valeurs actuelles [Aktuelle verdier] aktes.
Etter at Macron-regjeringen i fjor hadde autorisert hæren til å åpne ild mot «de gule vestene» som protesterte mot sosial ulikhet, oppfordret de Villiers til mer «fasthet» mot arbeiderne. Selv etter at opprørspolitiet under protestene hadde arrestert over 10 000 personer og såret 4 400, krevde han hardere undertrykking av streikene ved jernbanene og i utdanningsvesenet: «Det har oppstått ei kløft mellom de som leder og de som adlyder. Denne kløfta er dyp. ‘De gule vestene’ var allerede et første tegn på dette... Vi må få gjenopprettet orden; ting kan ikke fortsette på denne måten.»
I forrige uke uttalte de Villiers til Valeurs actuelles at krisen nå er så dyp at «dype transformasjoner» er uunngåelige. «I dag er det ikke bare sikkerhetskrisen, men også pandemien, alt samtidig med en økonomisk, sosial og politisk krise, der våre ledere ikke lenger nyter noen større tillit.»
De Villiers sa: «Disse undertrykte misbehagene kan alle eksplodere samtidig ... ikke bare i Frankrike, men i hele verden... Vi må tenke det utenkelige.»
På spørsmål om hva dette betydde støttet de Villiers så godt som helt åpent et nyfascistisk diktatur: «Rettsstaten er åpenbart en fin ting, men noen ganger må du også tenke strategisk.»
Covid-19-pandemien er et triggerevent i verdenshistorien. Allerede før pandemien hadde et internasjonalt utbrudd av klassekamp mot uholdbare nivåer av sosial ulikhet rystet styringseliten dypt. Nå, med stigende antall dødsfall og økonomien som kollapser, tiltar sosial elendighet med en rate ikke sett siden 1930-tallets Store depresjon og fascistæra, da finansaristokratiet førte en fascistisk, klassebasert politikk for å forsvare sine privilegier mot arbeiderklassen, og dreide til militærkonflikt mot sine rivaler, i løpet av et tiår som endte i verdenskrig.
Nå beslaglegger verdens styringseliter billioner av euro og dollar av offentlige midler til bankredninger, samtidig som de beordrer arbeidere og ungdommer tilbake til arbeidet og til skolene, midt under pandemien. Etter EUs redningspakker, som beløp seg til € 2 billioner [NOK 21,14 billioner; dvs. 21 140 milliarder], har Frankrikes rikeste fått dekket tapene fra det initielle krasjet under pandemien: Bernard Arnault og familie er tilbake til $ 142 milliarder dollar [NOK 1 261,36 milliarder], Françoise Bettencourt til $ 72 milliarder [NOK 639,56 milliarder], og François Pinault til $ 46 milliarder [NOK 408,61 milliarder], ifølge Forbes.
Arbeidere blir imidlertid fortalt at det ikke er penger til helsetjenester eller arbeidsplasser, eller til å kunne finansiere en lengre nedstenging for å få stoppet spredningen av viruset, samtidig som arbeidere og små forretningsdrivende får full økonomisk støtte. Fagorganisasjonene i Frankrike, Tyskland og andre steder over hele Europa, meldte deres offentlige tilslutning til EU-redningsaksjonene, og støttet dessuten tilbake-til-skolen-kampanjen. Som resultat har det vært det svimlende antallet 265 891 Covid-19-dødsfall i USA, og 365 639 i Europa – tall som er satt til å stige eksplosivt de neste vintermånedene.
Slike nivåer av ulikhet er uforenlige med demokratiske styreformer, som nå går opp i liminga. Etter å ha forsøkt illegalt å få utplassert militæret mot de landsdekkende protestene mot politidrapet på George Floyd, har USAs president Donald Trump nektet å innrømme nederlag i 2020-valget, faretruende omstokket Pentagon-ledelsen og bakket høyreekstreme militser som prøvde å myrde toppembetsrepresentanter, deriblant Michigan-guvernøren Gretchen Whitmer. Det demokratiske partiet har bevisst unngått å varsle offentligheten, og har heller ikke gjort noe forsøk på å mobilisere folkelig motstand mot det truede kuppet.
I Frankrike og på tvers av hele Europa bygges det ut høyreekstreme politistater. Pseudo-venstre-partier som Mélenchons LFI er forøvrig ikke noe alternativ til de Villiers fascistiske politiske orienteringer, som Macron implementerer med EU-støtte. Macron har ledet an for den høyreekstreme dreiningen, og han hyllet nazi-kollaboratøren og diktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat» da han beordret opprørspolitiet til å angripe «de gule vestene». Mélenchons egen parlamentariske fraksjon støttet unntakstilstanden fra 2015 til 2017 som ble pålagt av Sosialistpartiet (PS), da den nåværende politimaskina ble forberedt og først utplassert mot sosiale protester som da var rettet mot den drakoniske PS-arbeidslivloven.
Disse begivenhetene bekrefter analysen Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), gjorde av 2017-presidentvalget. PES oppfordret til en aktiv boikott og en mobilisering av arbeiderklassen mot en andre valgrunde, der utfordrerne var Macron og den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen.
PES advarte for at Macrons styre ikke var noe genuint alternativ til det høyreekstreme regimet som en nyfascistisk president Le Pen ville ha forvaltet. Partiet opponerte mot den reaksjonære rollen spilt av pseudo-venstre-grupper som LFI, som nektet å advare mot Macrons egen fascistiske politiske agenda. Dette har nå vist seg å være korrekt.
Veien fremover, mot pandemien og faren for diktatur, er mobiliseringen av arbeiderklassen internasjonalt på et sosialistisk program. Kampen for en internasjonal generalstreik ledet av uavhengige sikkerhetskomitéer på skoler og arbeidsplasser, for å få tvunget frem en stopp for tilbake-til-arbeid-kampanjen og få stanset smittespredningen, innebærer også en kamp mot det ytre høyre og mot politivold. Styringselitene, som har gjort seg skyldige i forbrytelser og reaksjonære konspirasjoner mot befolkningen, må eksproprieres av arbeiderklassen, og deres besittelser må beslaglegges og anvendes for å dekke sosiale behov.