Ti år siden WikiLeaks’ publisering av amerikanske diplomatkabler

I dag markes tiårsjubiléet for «Cablegate», da WikiLeaks som leder av ei gruppe medieorganisasjoner begynte å rapportere om innholdet i hundretusenvis av amerikanske myndigheters lekkede diplomatkabler [o. anm.: kommunikasjonsmeldinger fra ambassader til utenriksdepartementet].

Dokumentene avslørte det enorme omfanget og den globale rekkevidden av amerikansk imperialismes kriminelle konspirasjoner mot den internasjonale arbeiderklassen, og hele verdens kapitalistregjeringers brutalitet og korrupsjon.

Julian Assange [Foto: Newsonline, Flickr] [Photo: Newsonline, Flickr]

«Cablegate» er i seg selv av historisk betydning, samtidig som publiseringene etterfulgte WikiLeaks’ ekstraordinære utgivelser tidligere samme år av videoen «Collateral Murder» – som viser amerikanske soldaters dreping av irakiske sivile, deriblant journalister og førsterespondenter – de afghanske krigsloggene [Afghan War Logs] og de tilsvarende for Irak-krigen [Iraq War Logs].

Disse publikasjonene vant WikiLeaks, og spesielt organisasjonens grunnlegger, journalisten og utgiveren Julian Assange, styringsklassens udødelige fiendskap. En ondsinnet kampanje av bakvaskelser og pseudo-juridisk forfølgelse ble lansert mot Assange, som videreføres til den dag i dag. Han er for tiden stengt inne i Londons maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison i påvente av en dom om utlevering til USA, hvor han står overfor en sannsynlig straff på 175 år i det mørkeste hjørnet av det amerikanske fengselssystemet, for anklager i henhold til spionasjeloven [Espionage Act].

Bare et lite utvalg av diplomatkablenes avsløringer gir en fornemmelse av deres betydning.

De åpenbarte at USA hadde forhåndskunnskap om, og godkjent 2006-militærkuppet som styrtet Thailands statsminister Thaksin Shinawatra. Amerikanske embetsrepresentanter diskuterte muligheten for en lignende omvelting av den pakistanske regjeringen i 2009, med landets øverste general. I 2009 støttet Washington fordekt militærkuppet mot Honduras’ president Manuel Zelaya og jobbet for å dekke over undertrykkingen som fulgte.

Amerikanske etterretningsoperatører bidro i 2010 til å konspirere for erstatningen av Kevin Rudd med Julia Gillard som Australias statsminister, for å sikre en fortsatt australsk tilstedeværelse i den kriminelle USA-ledede okkupasjonen av Afghanistan. Rudd ble også målrettet for å ha foreslått at Amerika skulle gjøre noen mindre innrømmelser for Kinas voksende innflytelse i Asia-Stillehav-regionen.

Kablene viste at den amerikanske regjeringen var fullstendig klar over torturen, de tilfeldige pågripelsene og de utenomrettslige drapene utført av deres allierte Hosni Mubarak i Egypt. De beviste Washingtons detaljerte kunnskap om statskorrupsjonen i Tunisia og avslørte regjeringens samarbeid for opphevingen av rettighetene til tunisiske statsborgere som var fengslet i Guantanamo Bay. Regjeringer i Pakistan og Jemen ble vist å ha kollaborert med amerikanske droneoperasjoner i deres egne land, og med det å være ansvarlige for gjentatte massakrer på sivile.

Amerikanske embetsrepresentanter var vel vitende om en eksplosjon på en BP-gassplattform i Det kaspiske hav i 2008, men foretok ingen ting for å undersøke sikkerheten ved selskapets andre operasjoner. En eksplosjon på en gassplattform i Mexicogulfen to år senere drepte elleve personer og forårsaket historiens største marine oljeutslipp. Under 2009-klimakonferansen i København bestakk og utpresset USA fattige land med trusler om tilbakeholding av utviklingsbistand, for å få støtte til å vanne ut klimaforpliktelsene.

Den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton beordret amerikanske ambassader og FN-representanter til å innsamle personlig informasjon, deriblant kontonummer for kredittkort og flyselskapers frequent flier-bonuskort, internettpassord, arbeidsplaner og til-og-med DNA-prøver, fra FN-personal og utenlandske embetsrepresentanter. Det eneste realistiske formålet måtte være å tilrettelegge for lignende utpressingsoperasjoner.

Ytterligere kabler beskrev Shell Oils dominering av den nigerianske staten.

Stikk i strid med den amerikanske regjeringens påstander om at WikiLeaks hensynsløst truet sårbare kilder navngitt i kablene, ble det etablert en nitidig og kollaborativ prosess for å gjennomgå og redigere dokumentene før deres publisering. Under Assanges utleveringshøring i september vitnet journalister fra hele verden om WikiLeaks’ «banebrytende» anvendelse av kryptering for å beskytte kilder og dokumenter. Kablene var planlagt frigitt i løpet av ett år, på en land-for-land basis, ved å benytte seg av lokale partner-medieorganisasjoners ekspertise, for å sikre at relevante redigeringer ble foretatt. I noen tilfeller besørget den amerikanske regjeringen selv forslag til redigeringer.

Bevismateriale som ble fremlagt under høringen fastslo også at det var Guardian-journalisten David Leigh som var ansvarlig for i september 2011 å ha tillatt frigjøring av titusenvis av ikke-redigerte kabler, som hadde vært sikkert lagret av WikiLeaks. Leigh satte kniven i ryggen på Assange og WikiLeaks med publiseringen av boka WikiLeaks: Inside Julian Assange’s War on Secrecy [På innsiden av Julian Assanges krig mot hemmelighold] der han publiserte passordet til et sikkert online-arkiv som inneholdt kablene, og med det gjorde dem fritt tilgjengelige.

Assange ringte det amerikanske utenriksdepartementet for å advare dem om en forestående publisering, men ble ignorert. Han og de andre WikiLeaks-redaktørene traff da beslutningen om selv å publisere de ikke-redigerte kablene, siden dokumentene allerede var offentlig tilgjengelige. WikiLeaks’ viktigste mediepartnere, Guardian, New York Times, Der Spiegel, El Pais og Le Monde, brukte denne hendelsen som påskudd for å bryte av deres relasjoner med organisasjonen, og til å fordømme dens arbeid.

Den amerikanske regjeringen responderte på de første «Cablegate»-publiseringene med en embargo av WikiLeaks. Amazon fjernet nettstedet fra deres webservere, PayPal kuttet av WikiLeaks-kontoen og Mastercard og Visa forhindret betalinger til organisasjonen. Bank of America sluttet å prosessere WikiLeaks-betalinger, og den sveitsiske banken PostFinance frøs Assanges personlige eiendeler.

WikiLeaks kom også under et massivt DDoS-angrep – «distributed denial-of-service» – som effektivt forhindret brukere fra tilgang til organisasjonens nettsted.

Obamas demokratadministrasjon lanserte ei voldsom salve av fordømmelser, der den daværende visepresidenten Joe Biden kalte Assange en «high-tech terrorist» og det ble rapportert at Hilary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone den fyren?» Dette åpnet flomportene for en stri strøm av forlangender fra Republikanere og høyreorienterte medier om at han måtte drepes.

Assange ble utsatt for en viltvoksende konspirasjon, der Sverige lanserte en etterforskning av oppdiktede seksualovergrep for å sikre hans pågripelse. Svenske påtalemyndigheter ble oppmuntret av de britiske myndighetene, som på sin side anvendte en svensk utleveringsanmodning som grunnlag for Assanges vilkårlige forvaring i den ekvuadorianske ambassaden i London, der han hadde henvendt seg for politisk asyl. Politiske pseudo-venstre-organisasjoner snudde ryggen til Assange fullstendig basert på denne svertekampanjen, eller de angrep ham åpent som en «voldtektsmann», til tross for at det aldri ble anlagt noen tiltale.

USA, Storbritannia og den nye Ecuador-regjering ledet av Lenin Moreno, oppnådde i april 2019 en avtale om å få Assange illegalt pågrepet av britisk politi og slept ut av ambassaden.

Den amerikanske regjeringens heftige voldsomhet, og de liberale medienes og pseudo-venstres svik av Assange og WikiLeaks var drevet av frykten for den dypt radikaliserende effekten av organisasjonens avsløringer. Rapporteringen av diplomatkablene rev sløret vekk fra styringsklassens daglige forbrytelser og intriger, og eksponerte dem for millioner av menneskers åsyn. Den satte lys på den verden som hadde blitt skapt av en endeløs serie av USA-ledede aggresjonskriger, «krigen mot terror» og angrepet på demokratiske rettigheter, og den glupske utvidelsen av selskaps- og finansinteresser til hvert et hjørne av kloden. For de innlemmede liberale mediene og deres velbeslåtte allierte fra pseudo-venstre, brøt WikiLeaks’ avsløring av imperialismens systemiske råskap og fiendtlighet mot demokrati en ikke-uttalt lov.

World Socialist Web Site skrev den 30. november 2010, der publiseringens betydning ble kommentert:

«Underliggende for Obama-administrasjonens og Republikanernes opprørte fordømmelser av WikiLeaks’ undergraving av USAs ‘nasjonale sikkerhet’ er det styrende finansaristokratiets raseri, som må forfølge deres rovgriske og reaksjonære interesser i det skjulte, fordi disse er diametralt motsatte arbeidende menneskers behov og ambisjoner, i USA og over hele verden.»

Vi forklarte at det var én presedens for eksponeringen – den nye Bolsjevik-regjeringens publisering, etter Den russiske revolusjonen, av hemmelige traktater og diplomatiske dokumenter fra imperialistmaktene som var involvert i den første verdenskrigen. Leo Trotskij, daværende folkekommissær for utenriksaffærer, skrev den gangen:

«Hemmelig diplomati er et nødvendig redskap for en velbeslått minoritet, som er tvunget til å bedra flertallet for å få underkastet det deres egne interesser. Imperialisme, med dens dystre erobringsplaner og dens røverallianser og avtaler, utviklet systemet med et hemmelig diplomati til det høyeste nivå. Kampen mot imperialismen, som nå utmatter og ødelegger Europas folk, er samtidig en kamp mot kapitalistisk diplomati, som har grunn nok til å frykte dagslyset.»

Knapt mer enn én måned etter «Cablegate»-publiseringen ble den enorme politiske innvirkningen av WikiLeaks-utgivelsene reflektert i masseopprøret i Tunisia, som styrtet den lengesittende presidenten Zine El Abadine Ben Ali. Opprøret er kreditert som gnisten som utløste Den arabiske våren, som så ei bølge av protester over store deler av den arabiske verdenen. Begivenhetene i Tunisia ble bredt beskrevet som «den første WikiLeaks-revolusjonen», ansporet av organisasjonens eksponering av den tunisiske statens forbrytelser og korrupsjon.

Dette oppsvinget av klassekampen og trusselen om nye «WikiLeaks-revolusjoner» – kombinert med Irak- og Afghanistan-krigsloggenes ansporing til antiimperialisme-sentimenter – er «forbrytelsene» styringsklassen aldri vil tilgi Assange for. De er hans største tjeneste for den internasjonale arbeiderklassen. WikiLeaks bidro til en voksende erkjennelse blant arbeidere og unge mennesker om at statskriminalitet og styringsklassens konspirasjoner ikke er beklagelige tilfeldigheter eller uhell, eller noen få slette individers verk, men derimot produkt av et helt sosialt system basert på konkurrerende oligarkiers styre, som må styrtes.

Omfanget av disse konspirasjonene vokser år-for-år. Senest i september avslørte journalisten Bob Woodward at USAs president Donald Trump, og Woodward selv, hadde vært klar over Covid-19-pandemiens farer allerede i januar. Senatets helsekomité og Senatets utenrikskomité holdt senere samme måneden en privat orientering om Covid, uten at diskusjonen ble dokumentert.

Ingen advarsler ble gitt til befolkningen. Samtidig som flere senatorer begynte å flytte aksjer for å gjøre seg varp da pandemien skulle ramme, forberedte den amerikanske regjeringen redningspakka CARES Act – en plyndring av sosial formue på flere billioner dollar, for å fylle lommene til de superrike. Imperialistregjeringer over hele verden fulgte etter. Korrupsjon og finansiell spekulasjon har siden blitt endemisk i den globale responsen på viruset.

Assange får sitt liv ødelagt som en advarsel – for å forhindre at nye forbrytelser blir møtt med nye avsløringer som kan antenne det enorme raseriet som utvikler seg i arbeiderklassen. Kampen mot imperialisme og for de grunnleggende demokratiske og sosiale rettighetene til befolkningen er uadskillelig fra kampen for å forsvare WikiLeaks, og få sikret Julian Assanges frihet.

Loading