Medio-oktober markerte 100-årsdagen for den amerikanske revolusjonære sosialisten og journalisten John Reeds utidige død. Reed, forfatteren av boka Ten Days That Shook the World [Ti dager som rystet verden], som er en storslått førstehåndsberetning om Den russiske revolusjonen, døde av tyfus den 17. oktober 1920 i Moskva, fem dager før hans 33-årsdag.
V. I. Lenin, medlederen av Oktoberrevolusjonen i 1917, kommenterte i 1919 i en innledning skrevet om Ti dager som rystet verden: «Uten forbehold anbefaler jeg den [Reeds bok] for verdens arbeidere. Her er ei bok jeg gjerne ser utgitt i millioner av eksemplarer og oversatt til alle språk.» Boka har hatt en spesiell plass i klassebevisste arbeideres hjerter og sinn helt siden den ble publisert. Den kan fortsatt «uten forbehold» anbefales.
Mange kan være kjent med navnet John «Jack» Reed fra 1981-filmen Reds, der Warren Beatty portretterte den fryktløse og prinsippfaste journalisten, som han også vant en Oscar som beste regissør for.
Det filmen imidlertid ikke kan formidle er den vitale, muskuløse og poetiske kvaliteten som gjorde Reeds skriving så innflytelsesrik i hans egen tid, og også for senere generasjoner. Reds bare antyder mannens fulle kompleksitet, som mer enn noen amerikansk forfatter av hans generasjon fulgte sin politiske samvittighets krav til deres revolusjonære konklusjoner.
John Reed ble født i Portland i Oregon den 22. oktober 1887, i en familie fra den øvre middelklassen. Hans mors far, Henry Dodge Green, var en velstående Portland-industrialist og hans hus var en node for Portlands øvre sosiale stratas sammenkomster.
Reed kom til skjells år og alder under æraen da den amerikansk kapitalismen var i storskala utvikling. I løpet av de tre tiårene etter Borgerkrigen fremsto USA som en moderne industrimakt. Disse tiårene så de beryktede Røverbaronenes berikelse [o. anm.: the Robber Barons som monopoliserte stål- og jernverksindustrien og jernbanene på tvers av kontinentet], og at USA i 1898 lanserte landets første imperialistkrig og tilranet seg Filippinene og Cuba fra Spania.
I denne perioden svulmet bybefolkningene ut, og det var også en tid med stor innvandring, der arbeiderklassen fremsto som en mektig faktor som uttrykte sin klare intensjon – i ei rekke bitre streikekamper – til å slåss mot den altetende styringsklassen.
C. J. Reed, Johns far, var en korsfarer mot politisk korrupsjon i Oregon, der han bidro til å konfrontere tømmerindustriens interesser i egenskap av hans stilling som US Marshall – en representant for det føderale politiet. Hans far C. J., som selv ikke hatt gått på college, var fast bestemt på at Jack skulle innrulleres på Harvard, og han gikk i mellom for sønnen da han ikke besto opptaksprøven. Jack besto det andre forsøket. På Harvard jobbet Reed med i og skrev bidrag til flere Harvard-publikasjoner, og der finslipte han sine evner journalistisk og redigeringsmessig. Han skrev og publiserte også mye poesi, og ble medlem av den nyopprettede Harvard Socialist Club.
I 1911 etablerte Reed seg i Greenwich Village [i New York City], hvor han var i sentrum av nabolagets bohemske kultur. The Village var hjemstavn for størrelser som poeten Hart Crane, den «skandaløse» romanforfatteren Henry Miller (som ikke lenge før sin død beskrev Reeds miljø i filmen Reds), og for dramatikeren Eugene O’Neill.
Det var her, som arbeidende forfatter og redaktør for The American Magazine (grunnlagt i 1906), at Reed slet med utfordringen å skulle tjene til livets opphold under betingelser der seriøs kunst ikke betalte husleia. For Reed betydde «seriøs kunst» fremdeles hans poesi, som ikke gjør stort inntrykk nå etter mer enn et århundre, mens han også supplerte sine inntekter fra The American med å selge noveller, som i noen tilfeller gir geniale fornemmelser av den tidens liv.
Etterhvert som Reed ble kjent med Manhattan, med bydelens palasser og dens rønneområder, skjønte han at noe var fundamentalt galt med det amerikanske samfunnet. I et senere essay med tittelen «Nesten tretti», skrevet i månedene før hans avreise til Russland som skulle føre til at han ble tidsvitne til Oktoberrevolusjonen, mintes han tilbake til sine tidlige tjueår og hans politiske oppvåkningen:
I det store og hele betydde ikke de rene ideene mye for meg. Jeg måtte se med egne øyne. I mine vandringer rundt om i byen kunne jeg ikke unngå å observere fattigdommens stygghet og all dens ondskap, den grusomme ulikheten mellom rike mennesker som hadde for mange biler og de fattige som ikke hadde nok til å spise. Det kom ikke til meg fra bøker at arbeiderne produserte all verdens rikdommer, som gikk til de som ikke jobbet for dem.
Da han hørte om et nytt kunst- og featuremagasin med en klart bestemt sosialistisk orientering, som hadde navnet The Masses (grunnlagt i 1911), introduserte Reed seg raskt for redaktøren Max Eastman, som senere skulle komme til å oversette mange av Leo Trotskijs verker til engelsk, og klatret ombord både som redaktør og skrivende bidragsyter.
Selv om det nye magasinet ikke kunne betale ham skulle Reed komme til å finne at hans arbeid for denne viktige publikasjonen skulle bli hans mest tilfredsstillende. The Masses kom i 1916 til å publisere de første tekstene til Sherwood Anderson, som senere ble samlet i den banebrytende boka Winesburg, Ohio. Magasinet publiserte arbeider av størrelser som Jack London, romanforfatteren Floyd Dell og poetene Carl Sandburg og Amy Lowell. Malerne John Sloan, George Bellows og Pablo Picasso bidro med illustrasjoner.
Innen året 1913 skulle Reed vise seg å være et mer enn bare et mottakelig medlem av publikum da han – i en leilighet i Greenwich Village – møtte William «Big Bill» Haywood, leder for den venstre-syndikalistiske bevegelsen Industrial Workers of the World (IWW). Reed lyttet til hvordan Haywood beskrev situasjonen under utvikling i det nærliggende Paterson, New Jersey, der silkearbeidere streiket og ble banket opp og fengslet av politiet. Reed reagerte på en vesentlig historie, kanskje for første gang, ikke bare som en journalist men som en partisan, en som var fast bestemt på å publisere om streiken og til å hjelpe arbeiderne.
Like etter ankomsten til Paterson utfordret den naturlig trossende Reed en hissig politibetjent til å arrestere seg. I fylkesfengselet, overfylt av streikende immigranter, ble han venn med arbeiderne – «milde, årvåkne, modige menn, adlet av noe større enn dem selv» – og nedtegnet deres historier. Dette «noe større», klassekampen, kan spores som undertonen i artikkelen Reed skrev for The Masses («Krig i Paterson»), som åpner:
Det er krig i Paterson, New Jersey. Men det er en besynderlig slags krig. All volden er den ene sidens verk – fabrikkeiernes. Deres tjenere – politiet – klubber ned menn og kvinner som ikke står imot, og høyt til hest rir de ned lovlydige folkemengder. Deres betalte leiesoldater, bevæpnede detektiver, skyter og dreper uskyldige mennesker. Deres aviser ... publiserer oppflammende og kriminalitetsanstiftende appeller om gjengvold mot streikelederne ... De har absolutt kontroll over politiet, pressen, domstolene.
Så beveget ble Reed av silkearbeiderens betingelser at han organiserte en dramatisk utstilling, som ble holdt i Madison Square Garden, der de faktiske arbeiderne selv demonstrerte deres tyngende arbeid og den behandlingen de ble utsatt for som streikende, for politiets hender.
Reeds mest kjente verk er Ten Days That Shook the World (1919), men han produserte andre fremragende reportasjearbeider, hvorav én er hans beretning om hans erfaringer da han red med Pancho Villas hær under Den meksikanske revolusjonen, med tittelen Insurgent Mexico (1914) [Mexico i opprør]. Det inntakende arbeidet fordyper leseren i det røffe, voldelige livet til La Tropa, Villas hær, og dens leirsupportere.
Reed sympatiserte ikke bare politisk med de revolusjonære meksikanske bøndene, men som også tilfellet var i Paterson, han kom raskt til å beundre dem og ville ha deres respekt, som han var stolt av å vinne. På et punkt i Insurgent Mexico skriver han om en innvielse i La Tropa, over ei flaske sotol:
«Drikk det,» skreik koret ut mens La Tropa trengte seg sammen for å se. Jeg drakk det. Et hyl av latter og applaus ble hørt. Fernando lente seg over og grep hånda mi. «Bra for deg, companero!» ropte han og rullet rundt i latter ... Kaptein Fernando lente seg over og klappet meg på arma. «Nå er du med mennene (los hombres.) Når vi vinner la revolución, vil det bli en regjering av mennene – ikke av de rike. Vi rir her over disse mennenes landområder. De tilhørte tidligere de rike, men nå tilhører de meg og los compañeros.»
Materialet Reed sendte tilbake til USA, som ble publisert i magasinet The Metropolitan, etablerte ham som Amerikas fremste krigskorrespondent. Skrivingen var samtidig både impresjonistisk og skarpsynt, fantasifull og oppriktig.
Ingen skarpere forekomst av brutal undertrykking kunne så visst ha presentert seg for Reed eller verden enn Ludlow-massakren i april 1914, den kulminerende grusomheten i den langtrukne kullgruvearbeiderstreiken i det sørlige Colorado, vinteren 1913 til 1914. Reed leste om massakren og dro umiddelbart til Las Animas County.
Der foretok han et detaljert søk på massakrens åsted, der nasjonalgardens militsmenn, innleide av John D. Rockefellers Colorado Fuel and Iron Company, drepte det man i ettertid anslår å ha vært 26 gruvearbeidere, deres koner og barn, noen skutt med maskingevær og noen bevisst brent til døde i teltene gruvearbeiderne hadde bodd i under streiken.
Reed skrev i juli 1914 en lang, skoldende artikkel for The Metropolitan, «Colorado-krigen», som redegjorde for Rockefeller-interessenes morderiske vold. «Jeg kom inn til Trinidad [Colorado, 24 kilometer fra Ludlow] omtrent ti dager etter massakren ved Ludlow,» skrev Reed. Senere i artikkelen forklarte han:
Jeg dro til Ludlow neste dag, for å se de føderale troppene ankomme og militsen forlate. Teltcampen, eller der teltcampen hadde vært, var et stor åpent torg av fryktelige ruiner. Vedovner, gryter og panner fremdeles halvfulle av mat som hadde vært under tilberedning den forferdelige morgenen, barnevogner, hauger med halvbrente klær, barneleker som alle var fulle av kulehull, de svidde åpningene til teltkjellerne, og barneleker vi fant nederst i «dødshullet» – det var alt som var igjen av alle de verdslige eiendelene til 1 200 fattige mennesker. På jernbanestasjonen ventet omtrent femti militsmenn på toget – gutter med de dumme, gretne ansiktene til sånne som henger henslengt i salonghjørnet. Bare noen få var i uniform, for mange av dem var gruvevoktere mønstret i all hast. Der de regulære [troppene] forlot toget, sa en militsmann høyt, og henvendt til militsoffiserene: «Jeg håper disse red-necks dreper en regulær en, sånn at de går inn og utsletter hele gjengen. Vi gjorde så absolutt en god jobb med den teltcampen.»
I august samme året ble verden rammet av den største omveltningen i moderne tid, til da. Den første verdenskrigen brøt ut i Europa. Reed seilte til Italia, som korrespondent for The Metropolitan. Han forflyttet seg til Frankrike, hvor han to ganger forsøkte å nå frem til fronten men ble begge ganger arrestert og sendt tilbake. Derfra dro han til London hvor han skrev en lang artikkel om England i en krigstid, som viste at patriotismen var begrenset til de øvre klassene. The Metropolitan avviste artikkelen.
I artikkelen «Krigens handelsmenn», skrevet fra London og publisert i The Masses i september, skisserte Reed historien om de kommersielle imperialistrivaliseringene mellom Storbritannia, Frankrike og Tyskland, og fastslo at krigen ikke var annet enn en videreføring av disse konfliktene. (I en bemerkelsesverdig scene i Reds blir Reed [Beatty] spurt, under et møte i Liberal Club i Portland, Oregon om hva han mener «denne krigen dreier seg om», hvor han reiser seg og svarer med ett ord: «Profitter».)
Reed reiste tilbake til Frankrike, og i desember videre til Tyskland via Sveits. I Berlin var han i stand til å få gjort et intervju med den revolusjonære sosialisten Karl Liebknecht, som helt alene i den tyske Riksdagen hadde nektet å stemme for finansieringen av krigen. Da Reed spurte ham om «sjansene for verdensrevolusjon», repliserte Liebknecht sindig: «Etter mitt skjønn kan det ikke komme noe annet ut av denne krigen.»
Reed og andre amerikanske korrespondenter var etter lange forsinkelser i stand til å sikre seg tillatelser til å besøke den tyske fronten i Nord-Frankrike. Underveis ble de fetert av tyske offiserer og så uhyrlighetene av skyttergravskrigføringen. Han skrev artikler om disse opplevelsene for The Metropolitan, og returnerte i januar 1915 til USA.
Reed ble hjemme bare noen få måneder. Innen mars ble han bedt av The Metropolitan om å rapportere om krigen i Øst-Europa, siden han ikke klarte å oppnå tillatelse til å få besøke Frankrike igjen. Sammen med kunstneren Boardman Robinson besøkte han Serbia, Romania, Bulgaria og Russland.
Selv om Reed ikke kunne vite det den gang handlet nesten halvparten av artiklene han skrev om tsarimperiets siste dager, med dets fylleri, misbruk og korrupsjon, organisert inn i dens hærer. I en artikkel, «En optimistisk pilgrimsreise» som fremdeles beveger leseren 105 år senere, passerer Reed gjennom en jødisk landsby nær Rovno, i det som nå er Ukraina, og observerer jødenes skitt og fattigdom og deres undertrykking fra russernes side. Én av hans guider, en russisk arméoffiser, beklager seg over at alle jødene er forrædere av Russland.
Scenene fra Serbia er sjokkerende. Serbia var første landet som ble invadert av det østerriksk-ungarske imperiet som respons på attentatet mot erkehertugen Ferdinand i 1914, og var midt i en tyfusepidemi. Reed besøkte ett av sykehusene innredet for de som var rammet av sykdom:
Vi gikk inn i ei brakke der sengebriskene sto tett langs veggene, inntil hverandre, og i det svake lyset fra to lamper kunne vi se pasientene vri seg i deres skitne tepper, fem og seks stuet sammen inn på to sengebrisker. Noen satt oppreiste og tygde apatisk; andre lå som om de var døde; andre igjen ga fra seg korte, gryntende stønn; eller de ropte plutselig ut i deliriets favntak.
Da Reed returnerte fra Europa ved slutten av 1915 hadde den offisielle politiske atmosfæren i USA forflyttet seg til høyre: En pro-krig «beredskaps»-kampanje var i gang, og middelklassens offentlige opinion hadde blitt antiTyskland. Han flyttet tilbake til Greenwich Village sammen med journalisten Louise Bryant, kvinna han skulle gifte seg med, som også var fra Oregon. Det var på denne tiden han ble venn av Eugene O’Neill. Reed, O’Neill, Bryant og noen fra deres krets skrev og fremførte skuespill i Provincetown, Massachusetts sommeren 1916.
The Metropolitan nektet å sende ham tilbake til Europa på grunn av hans antikrigbetraktninger. Men våren 1917 fant det sted ytterligere to verdensrystende begivenheter. I mars ble den russiske tsaren Nicholas II styrtet, og i april gikk USA inn i verdenskrigen.
Gjennom hele våren og sommeren 1917 skrev Reed antikrigartikler for The Masses. Innen august hadde han bestemt seg for at han måtte se revolusjonen i Russland med egne øyne. Reed ankom Petrograd den 13. september, rett etter kuppforsøket mot den borgerlige provisoriske regjeringen av tsaristgeneralen Lavr Kornilov. Kuppet smeltet vekk hovedsakelig på grunn av Bolsjevikenes mobilisering av arbeidere og soldater.
Gjennom forbindelser i New York, deriblant Bolsjeviker som V. Volodarskij, ble Reed kjent med partiets ledere, som nå forberedte omveltingen av den provisoriske regjeringen og dens erstatning av en regjering av sovjeter.
Han hastet fra sted til sted i Petrograd, plukket med seg pamfletter og proklamasjoner og dokumenterte hver enkelt parts posisjoner. Han intervjuet ledere for de vettskremte kapitalistpartiene, og han så Lenin og Trotskij holde taler til tusenvis av arbeidere. Reed selv snakket med utallige andre Bolsjevik-ledere, arbeidere, soldater og sjømenn, der de involverte seg i den historiske oppgaven det var å etablere en regjering av arbeiderklassen. Han var vitne til Bolsjevikenes maktovertakelse, og var til stede ved den berømte stormingen av Vinterpalasset, så vel som under den nye sovjetregjeringens kamp mot kontrarevolusjonen etterpå.
Resten av året forble Reed i det nye Sovjet-Russland. Han jobbet for Folkekommisariatet for utenriksaffærer og ble i en kort periode utnevnt til konsul til USA. Tidlig i 1918 hadde han sine første lange diskusjoner med Lenin og Trotskij. Han forlot for å dra hjem kort tid etter, men ble arrestert i Finland av den nasjonalistiske regjeringen, frem til april.
Da han ankom tilbake til New York ble han møtt på kaia av regjeringsagenter som beslagla hans papirer og stevnet ham for retten, allerede neste dag. Reed ble tiltalt i henhold til spionasjeloven [Espionage Act] for en artikkel fra 1917, publisert i The Masses, «Strikk ei tvangstrøye til soldatgutten din», som beskriver det vi nå kaller posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Reed påtok seg oppgaven med å forsvare revolusjonen overfor et amerikansk publikum, i artikler som «Sovjeter i aksjon» og «Strukturen i sovjetstaten», som høsten 1918 ble publisert i The Liberator (etterfølgeren av The Masses).
Det var på dette tidspunktet at han tok opp en kamp for bolsjevismens ideer i venstrefløyen av det amerikanske Sosialistpartiet, sammen med Louis Fraina og andre tilhengere av Den russiske revolusjonen, i tidsskriftet The Revolutionary Age. Han fikk tilbake sine dokumenter fra Russland, og han jobbet febrilsk med beskrivingen av hendelsene han hadde opplevd i månedene oktober og november 1917. Eastman rapporterte senere at Reed skrev boka i løpet av en bemerkelsesverdig kort periode, tilbaketrukket i et rom i Greenwich Village, uten å ville se noen, der han bare kom ut for måltider.
I mars 1919 ble produktet av denne innsatsen publisert – Ten Days That Shook the World. Det var høydepunktet for Reeds utvikling som journalist. Han kombinerte sine egne observasjoner og samtaler, med den nitidige publiseringen av selve revolusjonsdokumentene han hadde fått samlet seg.
Her er hvordan Reed beskriver Smolnij Instituttet, Bolsjevikenes hovedkvarter, en tidligere jenteskole for overklassen fra tsarens dager (bare åtte måneder tidligere!) på selve dagen for opprøret, den 7. november:
Smolnijs massive fasade flammet av lys da vi kjørte opp dit, og fra hver ei gate konvergerte det strømmer av tilskyndende former svakt synlige i tåkemørket. Biler og motorsykler kom og forlot; et enormt elefantfarget pansret kjøretøy, med to røde flagg som vaiet fra geværtårnet, sleit seg ut med hylende sirene. Det var kaldt, og ved den ytre porten hadde De røde vaktene bygget seg et bål. Også ved den indre porten brant det et bål, der vaktene i det flakkende lyset langsomt stavet seg gjennom passene våre og skuet oss granskende opp og ned. ... Det kom en menneskemengde strømmende ned trappa, arbeidere i svarte jakker og runde svarte pelsluer, mange av dem med våpen slengt over skuldrene, soldater i grove skittfargede frakker og grå pels-shapkas [hatter] klemt flatt.
Ved den anledningen møtte Reed Bolsjevik-lederen Lev Kamenev. Kamenev leste høyt for ham, der han oversatt fra russisk til fransk, det som faktisk var den nye sovjetregjeringens første kunngjøring, nettopp vedtatt i sesjon: «Den nye arbeider- og bonderegjeringen vil umiddelbart foreslå en rettferdig og demokratisk fred for alle de krigførende landene ... Sovjetet er overbevist om at proletariatet i landene i Vest-Europa vil bistå oss i å føre Sosialismens sak til en reell og varig seier.»
Og Reeds beskrivelse av Lenin står frem:
Kledd i loslitte klær, bukser altfor lange for ham. Ikke imponerende, til å være idol for en pøbel, elsket og aktet og æret som kanskje få ledere i historien har vært. En besynderlig populær leder – en leder utelukkende i kraft av intellekt: Fargeløs, humorløs, kompromissløs og løsrevet, uten pittoreske karaktertrekk – med evnen til å forklare dype ideer med enkle begreper, til å analysere en konkret situasjon. Og kombinert med kløkt, den største intellektuelle dristighet.
(En innsiktsfull beskrivelse, bortsett fra karakteriseringen av Lenin som «fargeløs» og «humorløs», som så absolutt ikke var tilfelle!)
Ti dager som rystet verden er én av de kunstneriske prestasjonene, ikke bare av Den russiske revolusjonen, men av den amerikanske litteraturen og av verdenslitteraturen. Det faktum at boka inspirerte et annet stort verk, sovjetfilmskaperen Sergei Eisensteins Oktober (1928), besørger den en unik plassering i menneskehetens kultur.
Reed oppdaget revolusjonens drama i dens egne handlinger, i klassenes raske og intense responser på hverandre i jakten på deres sosiale mål, ikke bare uttrykt med våpenmakt, men ved den mest dyptloddende politiske tenkning. Han var i stand til å oversette dette til narrativ og beskrivelse.
Ti dager som rystet verden var første gangen revolusjonen uttrykte seg i sin fulle veltalenhet til verden. Lenin kommenterte, i hans berømte forord til boka, som bemerket ovenfor: «Med den største interesse og uten å miste oppmerksomheten, leste jeg John Reeds bok, Ten Days That Shook the World. … Den gir en sannferdig og i aller høyeste grad levende redegjørelse for begivenhetene som er så viktige for forståelsen av det som egentlig er Den proletariske revolusjonen og Proletariatets diktatur. Disse problemene blir mye diskutert, men før man kan godta eller avvise disse ideene, må man forstå den fulle betydningen av ens beslutning. John Reeds bok vil utvilsomt bidra til å klargjøre dette spørsmålet, som er den internasjonale arbeiderbevegelsens grunnleggende problem.»
Sommeren 1919 bidro Reed [o. anm.: i USA] til å lansere Det kommunistiske arbeiderpartiet (en av forløperne til Kommunistpartiet, som ble stiftet i mai 1921), da det splittet seg fra det opportunistiske Sosialistpartiet. I oktober dro han igjen tilbake til Sovjet-Russland og deltok som en amerikansk delegat på Den andre kongressen til Den kommunistiske internasjonale, som ble avholdt fra 19. juli til 7. august 1920. Etter det deltok Reed i Baku i Sovjet-Aserbajdsjan på Kongressen for folkene i østen, en forsamling av 1 900 delegater fra hele Asia og Europa, organisert av Den kommunistiske internasjonale, som åpnet den 1. september.
Den franske venstreorienterte Alfred Rosmer har en velkjent beskrivelse av Reed, i si bok Moskva under Lenin, der Reed talte til Kongressen i Baku, en by kjent for sin petroleumsindustri. Rosmer bemerket at Reed, som hadde lært seg noen få ord på russisk, «var en stor suksess. Han ropte ut et spørsmål til sitt publikum: ‘Vet dere hvordan Baku uttales på amerikansk? Det uttales olje!’ De høytidelige og alvorlige ansiktene ble brått og plutselig brutt opp i latter.»
Reed returnerte til Moskva den 15. september, han var syk med tyfus og døde den 17. oktober. Det sies at han kanskje kunne ha overlevd hadde ikke den amerikanske regjeringen pålagt Sovjet-Russland en embargo på medisiner.
Rosmer forklarte i si bok at når han og andre kom tilbake til Moskva, «ble vi møtt av en trist nyhet. John Reed, som hadde kommet tilbake før oss, var på sykehus, syk med tyfus. Ingen innsats ble spart for å redde ham, men det var alt forgjeves, og noen dager senere døde han. Hans kropp ble forevist i den store salen i Fagorganisasjonenes hus. På begravelsesdagen var vinteren allerede kommet, og snøen falt. Vi var overveldet.»
Rosmer fortsatte: «Det ble funnet et gravsted for ham i Kreml-muren, i den seksjonen forbeholdt helter som hadde falt i den revolusjonære kampen. Avskjedsordene ble levert av [Nikolai] Bukharin, for Kommunistpartiets sentralkomité av [Alexandra] Kollontai, og av hans kamerater fra eksekutivkomitéen. Louise Bryant, som hadde ankommet, bare for å se ham dø, var der, fullstendig knust av sorg. Hele scenen var ubeskrivelig trist.»
Reeds renomé etter hans død har vært nært knyttet til Den russiske revolusjonens skjebne. Det stalinistiske regimet som tilrante seg kontroll over sovjetstaten i løpet av det neste tiåret kunne ikke tåle sannheten om revolusjonen, og om Trotskijs rolle i oktober 1917, slik Reed hadde skildret det. I boka nevnes Stalin bare i forbifarten, fordi han nesten ikke spilte noen rolle i maktovertakelsen. På Stalins insistering ble boka forbudt i Sovjetunionen i mange tiår.
På samme måte har antikommunistiske kommentatorer i Europa og Amerika forsøkt å gjøre Ti dager som rystet verden til en ren litterær prestasjon. Noen har feilaktig hevdet at etter uenighet om kommunistiske taktikker i 1920, ble Reed desillusjonert av marxismen.
Til tross for den stalinistiske og antikommunistiske behandlingen av Reed og hans verk, er Ti dager som rystet verden fortsatt en uunnværlig introduksjon til den mest betydningsfulle hendelsen i verdenshistorien, for millioner av arbeidere og ungdommer. I en tid da spørsmålet om sosialistisk revolusjon igjen er stilt foran millioner og atter millioner, må en ny generasjon oppdage hans arbeid.
Ten Days That Shook the World er for øyeblikket på salg hos Mehring Books for $ 14,40.