Publisert nedenfor er introduksjonen forfattet av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, til det kommende bindetThe New York Times’ 1619 Project and the Racialist Falsification of History.Det er tilgjengelig for forhåndsbestilling hos Mehring Books for levering mot slutten av januar 2021.

Boka er en helhetlig motbevisning av New York Times’ 1619 Project, en hudfargebasert forfalskning av Den amerikanske revolusjonens og Borgerkrigens historie. I tillegg til historiske essays inkluderer bindet intervjuer med eminente USA-historikere, deriblant James McPherson, James Oakes, Gordon Wood, Richard Carwardine, Victoria Bynum og Clayborne Carson.

***

Jeg burde med all respekt foreslå at selv om de undertrykte kanskje trenger historie for identitet og inspirasjon, så trenger de den fremfor alt for sannheten om hva verden har gjort av dem og hva de har bidratt til å gjøre av verden. Denne kunnskapen alene kan skape den fornemmelsen av identitet som burde være tilstrekkelig for inspirasjon; og de som ser til historie for å frembringe strålende øyeblikk og helter er unngåelig forført til å begå katastrofale feil av politisk vurdering. – Eugene Genovese [1]

Både ideologiske og historiske myter er produkt av umiddelbare klasseinteresser. ... Disse mytene kan bli motbevist ved å gjenopprette historisk sannhet – den sannferdige presentasjonen av fortidensreelle fakta og tendenser. – Vadim Z. Rogovin [2]

Den 14. august 2019 trakk New York Times sløret vekk og presenterte avishusets 1619 Project. 100-siders spesialutgaven av New York Times Magazine var tidsbestemt til å sammenfalle med fire-hundreårsdagen for ankomsten av de første slavene til det koloniale Virginia, og besto av en serie essays som presenterer amerikansk historie som en urokkelig kamp mellom etnisiteter, der svarte amerikanere har ført en ensom kamp for demokratiets redning mot hvit rasisme.

Times mobiliserte store redaksjonelle og økonomiske ressurser bak deres 1619 Project. Hundretusenvis av eksemplarer ble sendt ut til landets skoler med bakking fra det næringslivsfinansierte Pulitzer Center for Crisis Reporting. 1619 Project bredte seg ut til andre medieformater. Det ble til-og-med kunngjort planer for filmer og fjernsynsprogrammer, bakket av milliardær-mediepersonligheten Oprah Winfrey.

Som forretningsforhavende humper 1619 Project sin vei videre, men som et forsøk på historisk revisjon har det, i vesentlig grad, blitt diskreditert. Dette skyldes i vesentlig grad interveneringen fra World Socialist Web Site, med støtte fra ei rekke fremtredende og modige historikere, som avslørte 1619 Project for hva det er: En kombinasjon av sjuskete journalistikk, tankeløs og uærlig forskning, og et falskt, politisk motivert narrativ som gjør rasisme og hudfargebasert konflikt til amerikansk histories sentrale drivkrefter.

Til støtte for deres påstand om at amerikansk historie bare kan forstås når den ses gjennom prismet av hudfargebasert konflikt, forsøkte 1619 Project å diskreditere amerikansk histories to fundamentale begivenheter: Revolusjonen fra 1775 til 1783, og Borgerkrigen fra 1861 til 1865. Dette kunne bare oppnås ved en rekke forvrengninger, unnlatelser, halvsannheter og falske utsagn – bedrag som er katalogisert og motbevist i dette bindet.

New York Times er ikke fremmed for skandaler produsert av uærlig og prinsippløs journalistikk. Avisas lange og spraglete historie inkluderer slike episoder som deres Pulitzer-prisvinnende korrespondent Walter Durantys aksept og godkjenning av Moskva-skueprosessene fra 1936 til 1938, og avisas utilgivelige beslutning, under den andre verdenskrigen, om å behandle utryddingen av millioner av europeiske jøder som «en relativt uvesentlig beretning», som ikke krevde noen omfattende og systematisk dekning. [3] Mer nylig ble Times, gjennom Judith Millers rapportering og Thomas Friedmans kronikkartikler, implisert i pushingen av regjeringens desinformasjon om «masseødeleggelsesvåpen», som tjente til legitimering av Irak-invasjonen i 2003. Mange andre eksempler på flagrante overtramt av journalistisk etikks generelt slappe standarder kunne nevnes, spesielt i løpet av det siste tiåret, der New York Times – børsnotert på New York Stock Exchange med en markedsverdi på $ 7,5 milliarder – fikk stadig mer karakter av et medieimperium.

«Finansialiseringen» av Times har funnet sted sammen med en annen kritisk faktor for avisas valg av anliggender for publisering og markedsføring: Det vil si, avisas sentrale rolle i formulering og aggressiv markedsføring av Det demokratiske partiets politikk. Denne prosessen har tjent til å utslette de alltid svakt trukne grenselinjene mellom objektiv rapportering og ren propaganda. Konsekvensene av Times’ finansielle og politiske utvikling har fått et spesielt reaksjonært uttrykk i 1619 Project. Ledet av Ms. Nikole Hannah-Jones og Jake Silverstein, redaktør for New York Times Magazine, ble 1619 Project utviklet for å gi Det demokratiske partiet et historisk narrativ som legitimerte deres bestrebelser for å utvikle et velgergrunnlag basert på promoteringen av hudfargebasert politikk. Ved prioriteringen av hudfargebasert konflikt assisterte 1619 Project Det demokratiske partiets tiår-lange innsats for å distansere seg fra identifiseringen med sosial-velferd-liberalismen fra New Deal til Great Society-æraen, og det marginaliserer og til-og-med eliminerer klassekonflikt som en faktor verdt å bemerke i historie og politikk.

Skiftet fra klassekamp til hudfargebasert konflikt utviklet seg ikke i et vakuum. New York Times, som vi skal forklare, trekker på og utnytter reaksjonære intellektuelle tendenser som i flere tiår har gjæret innen betydelige deler av middelklasse-akademia.

De politiske interessene og relaterte ideologiske betraktninger som motiverte 1619 Project, bestemte de prinsippløse og uærlige metodene anvendt av Times i tilblivelsen. New York Times var vel inneforstått med det faktum at avisa promoterte et hudfargebasert narrativ om amerikansk historie som ikke ville tåle kritisk evaluering av ledende forskere på Revolusjonen og Borgerkrigen. New York Times Magazins redaktør avviste bevisst konsulteringer med de mest respekterte og autoritative historikerne.

Forøvrig, da en av Times’ faktasjekkere identifiserte falske påstander som ble anvendt for å støtte de sentrale argumentene i 1619 Project, ble hennes oppdagelser ignorert. Og da de falske påstandene og faktafeil ble avslørt redigerte Times gjentatte ganger nøkkelformuleringer i 1619 Project-materialet publisert på nettet. Kunnskapen og ekspertisen til historikere av betydning som Gordon Wood og James McPherson hadde Times ingen bruk for. Prosjektets redaktører visste at de ville motsette seg den sentrale tesen i 1619 Project, promotert av den førende essayisten Hannah-Jones: Det at Den amerikanske revolusjonen ble lansert som en konspirasjon for å forsvare slaveri mot den forventende britisk opphevingen.

Hannah-Jones hadde hevdet:

Det som er behendig utelatt fra vår grunnleggingsmytologi er det faktum at én av de primære grunnene til at kolonistene besluttet å erklære deres uavhengighet fra Storbritannia var at de ønsket å beskytte slaveriets institusjon. Innen 1776 hadde konflikten i Storbritannia vokst seg dyp, over landets rolle i den barbariske institusjonen som hadde omdannet den vestlige halvkule. I London var det voksende oppfordringer om å avskaffe slavehandelen ... Noen vil kunne hevde at denne nasjonen ikke ble grunnlagt som et demokrati, men som et slavokrati. [4]

Denne påstanden – at Den amerikanske revolusjonen ikke var en revolusjon i det hele tatt, men en kontrarevolusjon til forsvar av slaveri – er lastet ned med enorme implikasjoner for amerikansk historie og for verdenshistorien. Fordømmelsen av Den amerikanske revolusjonen legitimerer avvisningen av alle historiske narrativ som tilskriver noe som helst progressivt innhold til omveltingen av britisk styre over koloniene, og derfor også til bølga av demokratiske revolusjoner som den inspirerte til over hele verden. Dersom grunnleggingen av USA var en kontrarevolusjon fortjener begivenhetens grunnleggende dokument – Uavhengighetserklæringen, som kunngjør menneskers likeverd – bare forakt, som et eksempel på det mest nedrige hykleri.

Hvordan kan man da forklare Den amerikanske revolusjonens eksplosive globale innvirkning på dens umiddelbare samtids tanker og politikk, og på generasjonene som fulgte?

Filosofen Diderot – blant de største av alle Opplysningstidens tenkere – responderte ekstatisk på Den amerikanske revolusjonen:

Etter århundrer med generell undertrykking, måtte denne revolusjonen som nettopp har funnet sted over havene, ved å tilby alle Europas innbyggere et asyl mot fanatisme og tyranni, instruere de som styrer over menn om den legitime anvendelsen av deres autoritet! Måtte disse modige amerikanerne, som heller ser deres koner voldtatt, deres barn myrdet, deres boliger ødelagt, deres åkre plyndret, deres landsbyer brent, og heller ofrer deres blod og dør enn å miste den aller minste del av deres frihet, forhindre den enorme opphopingen og ulike fordelingen av rikdom, luksus, kvinneliggjøring, og korrupsjon av opptreden, og måtte de sørge for å opprettholde deres frihet og deres regjerings overlevelse! [5]

Voltaire arrangerte i februar 1778, bare måneder før hans død, et offentlig møte med Benjamin Franklin, Den amerikanske revolusjonens mye feirede utsending. Den eldrede philosophe berettet i et brev at hans omfavnelse av Franklin ble bivånet av tjue tilskuere som ble rørt til «ømme tårer». [6]

Marx hadde rett da han i sitt 1867-forord til den første utgaven av Das Kapital skrev at «den amerikanske uavhengighetskrigen slo på alarmklokka for den europeiske middelklassen», og inspirerte til opprørene som skulle feie vekk det føydale søppelet til Ancien Régime, som var akkumulert gjennom århundrer. [7]

Som historikeren Peter Gay bemerket i hans feirede studie av Opplysningstidens kultur og politikk, «Den friheten som amerikanerne hadde vunnet og nå voktet, var ikke bare en spennende oppnåelse som gledet europeiske bivånere og ga dem grunnlag for optimisme om mennesket; den viste seg også å være et realistisk ideal verdt å immitere.» [8]

R.R. Palmer, blant de mest beleste og velformulerte av historikere fra midten av det tjuende århundre, definerte Den amerikanske revolusjonen som et kritisk øyeblikk i utviklingen av den vestlige sivilisasjon, innledningen til en førti-år-lang æra av demokratiske revolusjoner. Palmer skrev:

Den amerikanske og Den franske revolusjon, periodens to viktigste faktiske revolusjoner, hadde med alle de store forskjellene mellom dem tatt i betraktning, likefullt veldig mye til felles, og det de delte ble også samtidig delt av forskjellige befolkninger og bevegelser i andre land, særlig i England, Irland, Nederland, Belgia, Sveits og Italia, men også i Tyskland, Ungarn og Polen, og av spredte individer på steder som Spania og Russland. [9]

Mer nylig argumenterer Jonathan Israel, historikeren og forfatteren av Radical Enlightenment, at Den amerikanske revolusjonen

utgjorde en del av en bredere transatlantisk revolusjonær sekvens, en serie revolusjoner i Frankrike, Italia, Nederland, Sveits, Tyskland, Irland, Haiti, Polen, Spania, Hellas og det spanske Amerika. ... Bestrebelsene til grunnleggerne [‘the Founding Fathers’] og deres følgesvenner i andre land beviser det dype samspillet mellom Den amerikanske revolusjonen og dens prinsipper med de andre revolusjonene, og underbygger Revolusjonens globale rolle, mindre som en direkte intervenerende kraft enn som inspirasjonsmotor, den primære modellen, for universell endring. [10]

Marxister har aldri betraktet hverken Den amerikanske eller Den franske revolusjonen gjennom rosafargede brilleglass. Friedrich Engels avviste forenklede pragmatiske tolkninger i undersøkelsen av verdenshistoriske begivenheter, som forklarer og bedømmer «alt i henhold til handlingens motiver», som skiller «menn i deres historiske virksomhet inn i edle og uærbare, og så finner at de edle som regel blir svindlet og de uærbare er seirende». Engels insisterte på at personlige motiver bare har en «sekundær betydning». De kritiske spørsmålene som historikere må stille er: «Hvilke drivkrefter står i sin tur bak disse motivene? Hva er de historiske årsakene som i de handlendes hjerner forvandler seg til disse motivene?» [11]

Revolusjonen som ble ført av de amerikanske koloniene mot Den britiske kronen var, uansett de personlige motivene og de individuelle begrensningene til dem som ledet uavhengighetskampen, forankret i objektive sosio-økonomiske prosesser knyttet til fremveksten av kapitalismen som et verdenssystem. Slaveri hadde eksistert i flere tusen år, men den spesifikke formen det antok mellom det sekstende og det nittende århundre var forbundet med utviklingen og utbredelsen av kapitalismen. Som Marx forklarte:

Oppdagelsen av gull og sølv i Amerika, urbefolkningens utryddelse, dens slavebinding og gravlegging i gruver, den begynnende erobringen og plyndringen av Øst-India, Afrikas omdanning til et jaktdoméne for den kommersielle utbyttingen av svarthudede, signaliserte det rosenrøde morgengry av den kapitalistiske produksjonens æra. Disse idylliske forløpene er hovedmomentene i kapitalistakkumuleringens tidsepoke. [12]

Marx og Engels insisterte på Den amerikanske revolusjonens historisk progressive karakter, en vurdering som ble validert av Borgerkrigen. Marx skrev i 1865 til Lincoln at det var i Den amerikanske revolusjonen at «ideen om én stor Demokratisk Republikk først hadde sprunget frem, og derfor utstedte den første Menneskerettighetserklæringen, og den første impulsen som ble besørget det attende århundres europeiske revolusjon ...» [13]

Ingenting i Ms. Hannah-Jones’ essay indikerer at hun har tenkt gjennom, eller engang er seg bevisst implikasjonene av 1619 Project’s avvisning av Den amerikanske revolusjonen, fra verdenshistoriens ståsted. Faktisk ble 1619 Project kokt sammen uten å konsultere arbeid og publiserte verk av de mest fremtredende historikerne av Revolusjonen og Borgerkrigen. Dette var ikke en forglemmelse, men snarere resultatet av New York Times’ bevisste beslutning om i størst mulig grad å forby «hvite» forskeres deltakelse i utviklingen og skrivingen av essayene. I en artikkel med tittelen «Hvordan 1619 Project ble til», publisert den 18. august 2019, informerte Times deres lesere: «Nesten alle bidragsytere i magasinet og spesialseksjonen – forfattere, fotografer og designere – er svarte, et aspekt av prosjektet som ikke er til forhandling, som bidrar til å understreke dets tese ...» [14]

Til tross for hudfargebarrieren favorisert av Hannah-Jones ble en rekke essays som er inkluderte i 1619 Project skrevet av «hvite». Disse bidragene – av sosiologen Matthew Desmond og historikeren Kevin Kruse – var ikke det spor bedre enn resten. Dette beviser bare at det hudfargebaserte synspunktet ikke er forankret i forfatterens hudfargeidentitet, men snarere i vedkommendes klasseposisjon og ideologiske orientering.

Under alle omstendigheter, selv om Times måtte bøye deres egne regler ble den hudfargebaserte insisteringen på at 1619 Project-produksjonen skulle besørges nesten utelukkende av svarte, hvilket «ikke er til forhandling», ble berettiget med den falske påstanden at hvite historikere i vesentlig grad hadde ignorert emnet amerikansk slaveri. Og i de sjeldne tilfeller da hvite historikere erkjente slaveriets eksistens, bagatelliserte de enten dets betydning eller de løy om det. Derfor kunne bare svarte forfattere «fortelle vår historie sannferdig». 1619 Project’s hudfargebaserte narrativ skulle plassere «slaveriets konsekvenser og svarte amerikaneres bidrag helt i sentrum av beretningen vi forteller oss om hvem vi er». [15]

1619 Project var en forfalskning ikke bare av historie, men også av historiografi. Det ignorerte to generasjoner amerikanske historikeres arbeid, datert tilbake til 1950-tallet. 1619 Project’s forfattere og redaktører hadde ikke konsultert noen seriøst skolerte om slaveriet, Den amerikanske revolusjonen, bevegelsen for avskaffelse [‘the abolitionist movement’], Borgerkrigen eller Jim Crow-segregeringen. Det er ingen bevis for at Hannah-Jones’ studie av amerikansk historie gikk lenger enn lesingen av ei enkelt bok, skrevet tidlig på 1960-tallet av den avdøde svarte nasjonalistforfatteren Lerone Bennett Jr. Hennes «nyinnramming» av amerikansk historie, som skulle sendes ut til landets skoler som fundamentet for en ny læreplan, brydde seg ikke engang med en bibliografi.

Hannah-Jones og Silverstein hevdet at de skapte «et nytt narrativ» for å erstatte det angivelige «hvite narrativet» som hadde eksistert tidligere. I en av hennes utallige Twitter-tirader erklærte Hannah-Jones at «1619 Project er ikke en historie». Det handler heller om «hvem som får kontrollere det nasjonale narrativet, og derfor nasjonens delte minne om seg selv». I denne bemerkningen glorifiserer Hannah-Jones eksplisitt separasjonen av historisk forskning fra forsøket på sannferdig å rekonstruere fortiden. Historiens formål blir erklært å være ikke annet enn å skape et tjenelig narrativ for realiseringen av den ene eller den andre politiske agenda. Narrativets sannferdighet, eller manglende sådanne, er ikke et anliggende til bekymring.

Nasjonalistisk myteskaping har, i en lang periode, spilt en betydelig politisk rolle i promoteringen av interesser til fornærmede middelklassesjikt, som strever for å få sikret seg en mer privilegert plass i de eksisterende maktstrukturene. Som Eric Hobsbawm lakonisk påpekte: «Sosialistene ... som sjelden brukte ordet ‘nasjonalisme’ uten forstavelsen ‘småborgerlig’, visste hva de snakket om.» [16]

Til tross for påstandene at Hannah-Jones banet en ny vei for granskningen og forståelsen av amerikansk historie, gjenopplivet 1619 Project’s insistering på en historie i Amerika sentrert på hudfarge, forfattet av afrikansk-amerikanske historikere, snarere 1960-tallets hudfargebaserte argumentasjon promotert av svarte nasjonalister. For all den militante poseringen var den underliggende agendaen, som de påfølgende begivenhetene skulle vise, det å få skåret ut spesielle karriere-nisjer til fordel for et segment av den afrikansk-amerikanske middelklassen. I den akademiske verden fremmet denne agendaen kravet om at emner som gjaldt den svarte befolkningens historiske opplevelse utelukkende skulle forbeholdes afrikaner-amerikanere. I den påfølgende kampen om fordelingen av privilegium og status ble derfor ledende historikere som hadde besørget vesentlige bidrag til studiet av slaveriet, fordømt for å ha trengt seg inn, som hvite, på et emnefelt som bare kunne forstås og forklares av svarte historikere. Peter Novick, i hans bok That Noble Dream, påminnet innvirkningen av svart nasjonalistisk rasisme på skrivingen av amerikansk historie:

Kenneth Stampp ble fortalt av militante at han som en hvit mann ikke hadde noen rett til å skrive The Peculiar Institution. Herbert Gutman, som presenterte en avhandling for Association for the Study of Negro Life and History, ble buet ut. En hvit kollega som var til stede (og hadde samme erfaring), rapporterte at Gutman ble «knust». Gutman bønnfalt, til ingen nytte, for at han var «ekstremt støttende for den svarte frigjøringsbevegelsen – dersom folk bare kunne glemme at jeg er hvit og høre på hva jeg sier ... det ville støtte bevegelsen.» Blant de mest dramatiske hendelsene av denne typen var behandlingen Robert Starobin, en ung venstreorientert tilhenger av Black Panthers, ble utsatt for da han presenterte en avhandling om slaveriet på en konferanse på Wayne State University i 1969, en begivenhet som skaket Starobin der og da, og ble satt i mer gripende relieff av hans selvmord året etter. [17]

Til tross for disse angrepene fortsatte hvite historikere å skrive vesentlige studier om amerikansk slaveri, Borgerkrigen og Gjenoppbyggingen. Uanstendige forsøk på å innføre en hudfargebasert kvalifisering ved bedømmelsen av en historikers «rett» til å hanskes med feltet slaveri møtte kraftig motstand. Historikeren Eugene Genovese (1930–2012), forfatter av så bemerkelsesverdige verk som The Political Economy of Slavery og The World the Slaveholders Made, skrev:

Ingen historiker i USA, og spesielt i sørstatene, kan unngå å gjøre seg estimater av den svarte erfaringen, for uten dem kan historikeren heller ikke gjøre estimater av noe som helst annet. Derfor, når jeg blir spurt, på vår tåplige tids måte, hvilken rett jeg som hvit mann har til å skrive om svarte mennesker, blir jeg tvunget til å svare med ord på fire bokstaver. [18]

Dette avsnittet ble skrevet for mer enn et halvt århundre siden. Bestrebelsene for å få orientert vitenskapelig arbeid til å baseres på hudfarge, som Genovese med rette polemiserte mot, har siden slutten av 1960-tallet antatt så store dimensjoner at det ikke er tilstrekkelig bare å beskrive det som «tåpelig». Under påvirkningen av postmodernismen og dens avkom, «kritisk rase teori», har amerikanske universiteters dører blitt kastet på vidt gap for utbredelsen av dypt reaksjonære forestillinger. Hudfargebasert identitet har erstattet sosial klasse og relaterte økonomiske prosesser som den viktigste og mest essensielle analytiske kategorien.

«Hvithet»-teorien, den siste manien, brukes nå til å benekte historisk fremgang, avvise objektiv sannhet og til å tolke alle begivenheter og kulturelle fasetter gjennom prismet av påstått hudfargebasert egeninteresse. På dette grunnlaget kan det rene og skjære tull bli tutet ut med garanti for at alle innvendinger basert på fakta og vitenskap blir avvist som en manifestering av «hvit skjørhet», eller en eller annen form for skjult rasisme. I dette degraderte miljøet kan Ibram X. Kendi skrive følgende absurde passasje uten frykt for å bli motsagt, i hans bok Stamped from the Beginning:

For Opplysningstidens intellektuelle hadde lysets metafor vanligvis en dobbel betydning. Europeerne hadde gjenoppdaget læringen etter tusen år i religiøst mørke, og deres skinnende kontinentale fyrtårn av innsikt eksisterte midt i en «mørk» verden enda ikke berørt av lys. Lys ble derfor en metafor for europeiskhet, og derfor hvithet, en forestilling som Benjamin Franklin og hans filosofiske forening ivrig omfavnet og importerte til koloniene. ... Opplysningstidens ideer ga legitimitet til denne lenge-varende rasistiske «ensidigheten», forbindelsen mellom lyshet og Hvithet og fornuft på den ene siden, og mellom mørke og Svarthet og uvitenhet, på den andre. [19]

Dette er et latterlig sammenkok som tilordner ordet «Opplysning» en hudfargebasert betydning som absolutt ikke har noe grunnlag i etymologi, enn si historie. Ordet som ble brukt av filosofen Immanuel Kant i 1784 for å beskrive denne perioden med vitenskapelig fremgang, var Aufklärung, som kan oversettes fra tysk som «avklaring» eller «opprydding», med konotasjonen intellektuell oppvåkning. Den engelske oversettelsen av Aufklärung som Enlightenment stammer fra 1865, syttifem år etter Benjamin Franklins død, han Kendi refererer til som støtte for hans hudfargebaserte argument. [20]

Et annet begrep anvendt av engelsktalende for å beskrive det syttende og attende århundre, har vært «The Age of Reason» [Fornuftens tidsepoke], som ble brukt av Tom Paine i hans skoldende angrep på religion og alle former for overtro. Kendis forsøk på å rotfeste Enlightenment i en hvit rasistisk impuls er basert på ingenting annet enn tom ordsjonglering. Faktisk er moderne rasisme historisk og intellektuelt tilknyttet antiEnlightenment, der den viktigste representanten fra det nittende århundre, grev Gobineau, skrev The Inequality of the Human Races [Menneskerasenes ulikhet]. Men faktisk historie spiller ingen rolle i formuleringen av Kendis pseudo-intellektuelle fabrikasjoner. Hans arbeid er stemplet av uvitenhet.

Historie er ikke den eneste fagdisiplinen som angripes av hudfargespesialistene. I et essay med tittelen «Music Theory and the White Racial Frame» [Musikkteori og den hvite innrammingen] erklærer professor Philip A. Ewell fra Hunter College i New York: «Jeg mener at det eksisterer en ‘hvit hudfargebasert innramming’ i musikkteori som er strukturell og institusjonalisert, og at bare gjennom en omformulering av denne hvite hudfargebasert innrammingen vil vi begynne å se positive hudfargebaserte endringer i musikkteori.» [21]

Denne degraderingen av musikkteori fratar fagdisiplinen dens vitenskapelige og historisk utviklede karakter. Ewell påstår at de komplekse prinsippene og elementene i komposisjon, kontrapunkt, tonalitet, konsonans, dissonans, klang, rytme, notasjon osv. er avledet fra hudfargebaserte egenskaper. Professor Ewell er på tokt i Det tredje rikes ideologiske territorium. Det er mer enn bare en tilfeldig likhet mellom hans oppfordring til musikkens frigjøring fra «hvithet» og nazi-akademikeres bestrebelser i Tyskland på 1930- og 1940-tallet for musikkens frigjøring fra «jødiskhet». Nazistene fordømte Mendelssohn som en middelmådighet, med en popularitet som var den lumske manifesteringen av jødiske forsøk på å dominere den ariske kulturen. På tilsvarende måte proklamerer Ewell at Beethoven bare var «over gjennomsnittet som komponist», og at han «inntar plassen han har fordi han i to hundre år har vært støttet av hvithet og mannlighet». [22]

Akademiske tidsskrifter som dekker praktisk talt alle forskningsområder er stinne av uvitende søppel av dette slaget. Ikke engang faget fysikk har unngått hudfargeteoretiseringens angrep. I et nylig essay kunngjør Chanda Prescod-Weinstein, assisterende fysikkprofessor ved University of New Hampshire, at «hudfarge og etnisitet påvirker epistemiske resultat i fysikk», og introduserer begrepet «hvit empirisme» (kursiv i originalen), som «kommer til å dominere empirisk diskurs i fysikk fordi hvithet kraftfullt former de dominerende dommerne om hvem som er en gyldig observatør av fysiske og sosiale fenomener.» [23]

Prescod-Weinstein hevder at «kunnskapsproduksjon i fysikk er betinget av fysikernes tilskrevne identiteter», forskernes hudfarge og kjønnsbakgrunn påvirker måten vitenskapelig forskning gjennomføres, og derfor vil observasjonene og eksperimentene utført av afrikansk-amerikanske og kvinnelige fysikere produsere andre resultater enn de som er utført av hvite menn. Prescod-Weinstein identifiserer seg med kontingentistene [‘the contingentists’] som «utfordrer enhver antagelse om at vitenskapelig beslutningstakning er rent objektiv». [24]

Hun hevder at antagelsen om objektivitet er et stort problem. Prescod-Weinstein klager over at forskere er «typisk monister – de som tror på ideen om at det bare er én vitenskap ... Denne monistiske tilnærmingen til vitenskap utelukker typisk en nærmere undersøkelse av hvordan identitet og epistemiske utfall blander seg. Likevel undergraver hvit empirisime en vesentlig teori fra det 20. århundrets fysikk: Generell relativitet.» (Uthevelse tillagt) [25]

Prescod-Weinsteins angrep på vitenskapelig kunnskaps objektivitet understøttes med en forvrengning av Einsteins teori.

Albert Einsteins monumentale bidrag til vår empiriske forståelse av tyngdekraften er forankret i prinsippet om kovarians, som er den enkle ideen at det ikke er noen enkelt objektiv referanseramme som er mer objektiv enn noen annen. Alle referanserammer, alle observatører, er like kompetente og i stand til å observere de universelle lovene som ligger til grunn for vårt fysiske univers. (Utheving tillagt) [26]

Faktisk hevder den generelle relativitetens påstand om kovarians en grunnleggende symmetri i universet, slik at naturlovene er de samme for alle observatører. Einsteins store (men knapt «enkle») initielle innsikt, ved studeringen av Maxwells ligninger om elektromagnetisme som involverer lysets hastighet i et vakuum, var at disse ligningene var sanne i alle referanserammer. Det faktum at to observatører måler en tredje lyspartikkel i rommet som at den forflytter seg i samme hastighet, selv om de to er i bevegelse i forhold til hverandre, førte Einstein til en dyp teoretisk omdefinering av hvordan materie eksisterer i rom og tid. Disse teoriene ble bekreftet ved eksperiment, et resultat som ikke blir motbevist ved å endre hudfarge eller kjønn for de som gjennomfører eksperimentet.

Masse, rom, tid og andre mengder viste seg å være varierende og relative, avhengig av ens referanseramme. Men denne variasjonen er lovbestemt, ikke subjektiv – enn si bestemt av hudfarge eller etnisitet. Det bekrefter monist-oppfatningen. Det finnes ikke slike ting som distinkt «hudfargebasert overlegenhet», «svart kvinnelighet», eller «hvite empirisistiske» uttalelser eller referanserammer for fysisk virkelighet. Det finnes en objektiv sannhet som kan fastslås, genuint uavhengig av bevissthet, om den materielle verden.

Forøvrig, «alle observatører», uansett hva deres utdanning og ekspertise måtte være, er ikke «like kompetente og i stand til» å observere, enn si oppdage, de universelle lovene som styrer universet. Fysikere, uansett deres personlige identiteter, må være skikkelig utdannet, og denne utdanningen vil forhåpentligvis ikke bli skjemmet av den typen ideologisk søppel som spres av hudfarge- og kjønnsteoretikere.

Det er selvfølgelig et publikum for det antivitenskapelige tullet forfektet av Prescod-Weinstein. Underliggende for mye av moderne hudfarge- og kjønnsteoretisering er frustrasjon og sinne over tildelingen av stillinger innen akademia. Prescod-Weinsteins essay er en oppsummering på vegne av alle de som mener deres profesjonelle karrierer har blitt hindret av «hvit empirisme». Hun forsøker å dekke over sin forfalskning av vitenskapen med brede og ubegrunnede påstander om at rasisme er allestedsnærværende blant hvite fysikere, som hun hevder rett og slett nekter å akseptere legitimiteten til forskning utført av svarte kvinnelige forskere.

Det er mulig at et veldig lite antall fysikere er rasister. Men denne muligheten byr ikke legitimitet til hennes forsøk på å tillegge hudfargebasert identitet en epistemologisk betydning som påvirker resultatet av forskningen. Langs disse linjene hevder Prescod-Weinstein at påstandene om objektiv sannhet fra «hvit empirisme» hviler på makt. Dette er en variant av det postmodernistiske dogmet at det som kalles «objektiv sannhet» ikke er annet enn en manifestering av maktrelasjonen mellom motstridende sosiale krefter. Hun skriver:

Hvit empirisme er den praksis å tillate sosial diskurs å smyge seg inn i empirisk resonnering om fysikk, og den skader aktivt utviklingen av helhetlige forståelser av den naturlige verden ved å utelukke å sette provinsielle europeiske ideer om vitenskap – som har blitt dominant gjennom kolonimakt – inn i samtalen med ideer som er sterkere assosiert med «indigeneity» [opphav], enten det er afrikansk indigeneity eller et annet. (Utheving tillagt) [27]

Utbredelsen og legitimeringen av hudfargebasert teoretisering er en manifestering av en dyp intellektuell, sosial og kulturell krise i det moderne kapitalistsamfunnet. Som på slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre, får raseteori et publikum blant desorienterte deler av middelklasse-intellektuelle. Mens de fleste, om ikke alle, av akademikerne som forfekter en hudfargebasert agenda, oppriktig kan tro at de bekjemper hudfargebaserte fordommer, utbrer de likevel antivitenskapelige og irrasjonalistiske ideer som, uansett hva deres personlige intensjoner måtte være, faktisk tjener reaksjonære formål.

Interaksjonen mellom hudfargebasert ideologi slik den har utviklet seg over flere tiår i akademia og den politiske agendaen til Det demokratiske partiet er den motiverende drivkraften bak 1619 Project. Spesielt under betingelser av ekstrem sosial polarisering, der det er voksende interesse og støtte for sosialisme, er Det demokratiske partiet – som kapitalistklassens politiske instrument – ivrig etter å få flyttet den politiske diskusjonens fokus vekk fra spørsmål som reiser den sosiale ulikhetens og klassekonfliktens spøkelse. Dette er funksjonen for en nytolkning av historie som setter hudfarge og etnisitet i sentrum for sitt narrativ.

1619 Project oppsto ikke over natta. Times har blitt fiksert på hudfarge over flere år, i samsvar med den voksende rollen som ulike former for identitetspolitikk har spilt i Det demokratiske partiets valgstrategi, til en grad som legitimt kan beskrives som besatt. Det å få avslørt den hudfargebaserte essensen av en gitt begivenhet eller sak synes ofte å være hovedformålet med Times’ nyhetsdekning og kommentarer.

Et søk i New York Times’ arkiv viser at begrepet «hvitt privilegium» bare dukket opp i fire artikler i 2010. I 2013 dukket begrepet opp i tjueto artikler. Innen 2015 publiserte Times 52 artikler der det refereres til begrepet. I 2020, per 1. desember, hadde Times publisert 257 artikler der det er referert til «hvitt privilegium».

Ordet «hvithet» dukket opp i bare femten Times-artikler i 2000. Innen 2018 hadde antallet artikler der ordet dukket opp steget til 222. Per 1. desember 2020 var det referert til «hvithet» i 280 artikler.

Times’ uopphørlige fokus på hudfarge det siste året, selv i avisa nekrologseksjon, har vært tydelig knyttet til 2020-valgstrategien til Det demokratiske partiet. 1619 Project ble oppfattet som et kritisk element i denne strategien. Dette ble eksplisitt uttalt av Times’ toppredaktør [executive editor] Dean Baquet, i et møte med avisas ansatte den 12. august 2019:

Hudfarge og forståelsen av hudfarge burde bli en del av hvordan vi dekker den amerikanske beretningen ... én grunn til at vi alle påtegnet for 1619 Project og gjorde det så ambisiøst og ekspansivt, var å lære våre lesere å tenke litt mer slik. Hudfarge vil det neste året – og jeg mener dette er, for å være oppriktig, det jeg håper dere tar med dere fra denne diskusjonen – hudfarge kommer neste år til å bli en vesentlig del av den amerikanske beretningen. [28]

New York Times’ forsøk på å «lære» deres lesere «å tenke litt mer» på hudfarge antok form av en forfalskning av amerikansk historie, med siktmål å diskreditere de revolusjonære kampene som ga opphav til grunnleggingen av USA i 1776, og den ultimate ødeleggelsen av slaveri under Borgerkrigen. Denne forfalskningen kunne bare bidra til erosjonen av demokratisk bevissthet, legitimere et hudfargebasert syn på amerikansk historie og samfunn, og undergrave enheten til den brede massen av amerikanere, i deres felles kamp mot forhold av sosial ulikhet og utbytting.

Den hudfargefokuserte kampanjen til New York Times har utspilt seg mot bakteppet av en pandemi som herjer arbeiderklassens lokalsamfunn, uavhengig av hudfarge og etnisitet, over hele USA og verden forøvrig. Det globale dødstallet har allerede passert 1,5 millioner. Innen USAs grenser vil Covid-19-dødsfall overstige 300 000 før årets slutt. Pandemien har også ført til økonomisk ødeleggelse for millioner av amerikanere. Arbeidsledigheten nærmer seg nivåer fra Den store depresjonen. Utallige millioner mennesker er uten inntektskilde og er avhengige av matbanker for deres daglige ernæring.

Og mens pandemien raser bryter strukturene i det amerikanske demokratiet ned under vekten av de sosiale motsetningene som frembringes av et svimlende nivå av rikdomskonsentrasjon i en liten brøkdel av befolkningen. Presidentkampanjen i 2020 ble gjennomført blant fascistiske konspirasjoner, orkestrert fra Det hvite hus, for å etablere et diktatur. Det gamle munnhellet «Det kan ikke skje her», som ble laget på 1930-tallet under fascismens fremvekst i Europa, har blitt motbevist av begivenhetene. «Det skjer her» er en korrekt beskrivelse av den amerikanske virkeligheten.

Midt under denne enestående sosiale og politiske katastrofen, som fordrer en samlet og forent respons fra alle deler av arbeiderklassen, har New York Times viet sine krefter til å promotere et falskt narrativ som skildrer amerikansk historie som en evigvarende krig mellom borgere av forskjellige hudfarger. I denne groteske forvrengningen er det ikke noen plass for arbeiderklassen eller for klassekampen, som har vært den dominerende faktoren i amerikansk sosialhistorie de siste 150 årene, og hvor afrikansk-amerikanske arbeidere har kjempet heroisk sammen med deres hvite brødre og søstre. Den ekstreme sosiale krisen utløst av pandemien, og de desperate betingelsene som titalls millioner arbeidende mennesker av alle hudsjatteringer og etniske bakgrunner konfronterer, utgjør en tiltale mot de reaksjonære premissene for 1619 Project som ikke kan besvares. Den faktiske motbevisningen av 1619 Project’s forfalskning av historien er besørget i essays og intervjuer med fremtredende historikere som er publisert i dette bindet.

David Nord

Detroit

3. desember 2020

Fotnoter:

[1] «The Nat Turner Case», i The New York Review of Books, 12. september 1968.

[2] Vadim Z. Rogovin, Bolsheviks Against Stalinism 1928–1933: Leon Trotsky and the Left Opposition (Oak Park: 2019), s. 2.

[3] Laurel Leff, Buried by the Times: The Holocaust and America’s Most Important Newspaper (Cambridge: 2005), s. 5.

[4] New York Times Magazine, 18 august 2019, s. 18.

[5] Referert i Peter Gay, The Enlightenment: The Science of Freedom (New York and London: 1996), s. 556 og 557.

[6] Ibid, s. 557.

[7] Karl Marx, Capital: A Critical Analysis of Capitalist Production I, Bind I (London: 1974), s. 20.

[8] Gay, The Enlightenment: The Science of Freedom, s. 558.

[9] R.R. Palmer, The Age of Democratic Revolution: A Political History of Europe and America, 1760–1800 (Princeton: 1959), s. 5.

[10] Jonathan Israel, The Expanding Blaze: How the American Revolution Ignited the World, 1775–1848 (Princeton: 2017), s. 17 og 18.

[11] Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach and the Outcome of Classical German Philosophy (New York: 2018), s. 49.

[12] Karl Marx, Capital: A Critical Analysis of Capitalist Production, Bind I (London: 1974), s. 703.

[13] Karl Marx, «To Abraham Lincoln, President of the United States,» in Karl Marx-Friedrich Engels Collected Works, Bind 20 (New York: 1984), s. 19.

[14] «How the 1619 Project Came Together», tilgang 12/3/2020: https://www.nytimes.com/2019/08/18/reader-center/1619-project-slavery-jamestown.html

[15] New York Times Magazine, 18. august 2019, s. 5

[16] E.J. Hobsbawm, Nations and Nationalism Since 1780: Program, Myth, Reality (London: 1991), s. 117.

[17] Peter Novick, That Noble Dream: The «Objectivity Question» and the American Historical Profession (Cambridge: 1988), s. 475.

[18] Eugene D. Genovese, In Red and Black: Marxian Explorations in Southern and Afro-American History (New York: 1968), s. viii.

[19] Ibram X. Kendi, Stamped from the Beginning: The Definitive History of Racist Ideas in America (New York: 2017), s. 80.

[20] https://www.etymonline.com/search?q=enlightenment

[21] «Music Theory and the White Racial Frame», in MTO, Bind 26, Nummer 2, september 2020.

[22] «Beethoven Was an Above Average Composer—Let’s Leave It at That», 24. april 2020, tilgang 12/3/2020: https://musictheoryswhiteracialframe.wordpress.com/2020/04/24/beethoven-was-an-above-average-composer-lets-leave-it-at-that/

[23] «Making Black Women Scientists under White Empiricism: The Racialization of Epistemology in Physics», i Signs: Journal of Women in Culture and Society, 2020 Bind 45, Nr. 2, s. 421.

[24] Ibid., s. 422.

[25] Ibid.

[26] Ibid.

[27] Ibid., s. 439.

[28] «The New York Times Unites vs. Twitter,” magasinet Slate, 15 august 2019, tilgang 12/3/2020: https://slate.com/news-and-politics/2019/08/new-york-times-meeting-transcript.html