Det viktigste faktum om lovproposisjonen på $ 900 milliarder for koronavirus-nødbistand som ble loset gjennom Representantenes hus mandag kveld er at beløpet er grovt utilstrekkelig for å imøtekomme de enorme sosiale behovene som pandemien har eksponert. Nok en gang har det politiske selskapskontrollerte topartisystemet avslørt sin likegyldighet overfor lidelse av en masseskala.
Millioner av arbeidere som i vår ble kastet ut av deres jobber av koronaviruspandemien, så deres føderale tilleggsytelse på $ 600 i uka som ledighetskompensasjon opphøre den 31. juli, i henhold til bestemmelsene i redningspakka kalt CARES-Act, som ble vedtatt nesten enstemmig av
Kongressens Demokrater og Republikanere. Denne avskjæringen ble utført for å håndheve «tilbake-til-arbeid»-pådrivet fra big business, som krevde at arbeidere måtte tilbake til deres arbeidsplasser for å produserte profitter for kapitalistene, uansett hvilken trussel Covid-19 utgjorde for deres liv og helse.
Mens millioner ble tvunget tilbake til arbeid er det nå 10 millioner færre arbeidsplasser enn ved begynnelsen av året. Nå, etter nesten fem måneder uten bidragsmidler, som har tært på det som måtte ha vært av sparepenger, drevet dem ut i fattigdom og satt mange i fare for hjemløshet, skal langtidsledige arbeidere motta $ 300 i uka, begrenset til 11 uker, som dermed utløper i midten av mars. Denne ynkelige summen vil knapt holde for mat på bordet, enn si få betalt regningene som har hopet seg opp siden sommeren.
I tillegg kommer en engangssjekk på $ 600 per person, som skal sendes ut til de fleste arbeidende mennesker, så vel som deres barn – halvparten av beløpet på $ 1 200 for sjekkene som ble utstedt av finansdepartementet [Treasury] i vår, og mindre enn gjennomsnittshusleia i de fleste amerikanske byer. Totalsummen for disse bistandssjekkene, $ 166 milliarder, er mindre enn de $ 190 milliardene som Amazon-sjefen Jeff Bezos og Tesla-sjefen Elon Musk sammen har lagt seg til siden mars.
To milliardærer har lagt mer til deres personlige formuer enn hva den amerikanske regjeringen ser høvelig å utbetale til alle de arbeidende menneskene i landet, til sammen, midt under den største økonomiske krisen siden Den store depresjonen. Hvilken demonstrasjon av det faktum at Amerika er et diktatur av og for milliardærene! Og til denne klassevirkeligheten må det tillegges at Bezos og Musk har beriket seg på en sosial katastrofe, en pandemi som har tatt 320 000 amerikaneres liv, og 1,7 millioners globalt.
Demokratene og Republikanerne ble enige om ei grense på $ 900 milliarder for «nødbistand»-lovproposisjonen. Denne summen er mindre enn de $ 1 billion som Amerikas milliardærer har ansamlet seg siden mars. Og det er mindre enn de nesten $ 1 billion den føderale regjeringen bruker på militæret og moderniseringen av atomvåpen, inkludert et rekordbudsjett på $ 741 milliarder bare for [forsvarsdepartementet] Pentagon, som ble vedtatt i Kongressen med store marginer i begge partier.
Sammenlign de kolossale summene som tilgjengeliggjøres for de superrike og militæret med den knipne og påholdne håndteringen av ledigstilte arbeidere. To pandemirelaterte bistandsprogrammer, satt til å utløpe kommende mandag, skal nå forlenges med bare 11 uker. Moratoriet for utkastelser, etablert av den føderale folkehelseetaten Centers for Disease Control and Prevention (CDC) som et folkehelsetiltak, skal forlenges med én måned. Ynkelige $ 25 milliarder er avsatt for lettelser for leietakere og huseiere som står overfor tvansauksjon – enda ei dråpe i bøtta.
Demokratene og Republikanerne i Kongressen har ikke hatt som målsetning å redde liv eller levebrød for amerikanske arbeidere, men å beskytte de enorme formuene til finansaristokratiet. Lovproposisjonen for koronavirus-nødbistand søker å avverge, for en måned eller så, et økonomisk kollaps som ville utløse et massivt sosialt ramaskrik og true eksistensen av kapitalistsystemet som helhet.
Det er bemerkelsesverdig at Demokratenes [høyest rangerte kongressrepresentant] House Speaker Nancy Pelosi i hennes bemerkninger på mandag ved introduksjonen av lovproposisjonen refererte til fristen 26. desember for utløpet av pandemi-relatert ledighetsbistand, og kalte det «livsviktig». Politikere fra begge kapitalistpartiene var bekymret for at en slik avskjæring for 12 millioner mennesker dagen etter julefeiringen [o. anm.: som i USA er første juledag] skulle utløse omfattende ramaskrik i arbeiderklassen.
Republikanerne inntok deres standpunkt for å blokkere enhver finansiell bistand til by- og delstatsregjeringer, som har blitt ruinert av den økonomiske nedgangen som har ledsaget pandemien, der de allerede har eliminert 1,3 millioner arbeidsplasser for offentlig ansatte. Fanget i skrustikka mellom juridiske krav om at de balanserer budsjettene og de stupende inntektene, forutser så godt som hver eneste større by, og de fleste delstater, enda mer massive nedskjæringer av arbeidsplasser, med mindre det besørges føderal nødhjelp. Demokratene snudde ryggen til et forslag om $ 1 billion til byene og delstatene, til fordel for minimal bistand til skoler og offentlige helsetjenester.
Uansett hvor skarpe deres taktiske og kortsiktige forskjeller er – et stort antall kongressrepublikanere nekter fortsatt å erkjenne den valgte presidenten Joe Bidens valgseier – begge partier deler en felles klasselojalitet. De ivaretar finansoligarkiets interesser, som har opplevd koronaviruspandemien som en anledning til å gjøre seg store penger, og ikke som en historisk tragedie.
Dette ble demonstrert av én kritisk hendelse i helgens pådriv for å sette sammen den endelige versjonen av nødbistandslovproposisjonen. Da Republikaner-senator Pat Toomey foreslo en tilleggsendring som skulle forhindre [sentralbanken] US Federal Reserve i å gjenopplive utlånsoperasjoner til selskaper og offentlige etater autorisert i henhold til CARES-Act fra i vår, men senere utfaset av Trump-administrasjonen, reiste Demokratene seg samlet i opprør.
De ville ikke slåss for arbeidsledige, fattige eller de som står overfor utkastelse og tvangsauksjon. De kunne bry seg mindre om de 300 000 døde av Covid-19, eller de 400 000 flere som møter døden før omfattende vaksinasjoner kan bli oppnådd. Men når det kom til en trussel om å bremse strømmen av kreditt og subsidier til big business, da hastet hver eneste senatdemokrat til barrikadene. Toomeys forslag ble satt på sidesporet, og Feds utlånsfullmakter forblir ubehindret.
Til-og-med i «nødbistand»-proposisjonen selv går mer penger til business-interesser enn til arbeidere, deriblant $ 284 milliarder i lån for det feilbenevnte Paycheck Protection Program (et slushfond for selskaper som utgir seg som «småbedrifter»), $ 20 milliarder i nødstilskudd til
forretningsforetak, $ 15 milliarder for luftfartsindustrien og $ 15 milliarder for kinokjedene. Det er til-og-med en bestemmelse som gjenoppretter skattefradraget for «tre-martini-lunsjene» som konsernledere nyter.
New York Times, Det demokratiske partiets sentrale mediestemme, berømmet kongresslovproposisjonen støttet av begge partiene, med følgende heading på avisas redaksjonelle lederartikkel: «Denne avtalen er god nok». Demokratene og deres talerør i media fremstiller lovproposisjonen som et midlertidig stopgap inntil Biden-administrasjonen tiltrer den 20. januar 2021. Men Biden har ingen planer om å lindre de sosiale betingelsene for massene av arbeidere som står overfor sult, fattigdom, hjemløshet, sykdom og død, under en vinter som sannsynligvis vil bli den verste i manns minne. Og han har blankt avvist en nedstenging av ikke-essensielle næringsvirksomheter og stengingen av skoler, som de eneste tiltakene som kan forhindre ei tidevannsbølge av død før vaksinasjoner er allment tilgjengelige for den amerikanske befolkningen.
Arbeidende mennesker burde ikke plassere sine forhåpninger på noen del av selskapseliten, medregnet Det demokratisk partiet og Biden-administrasjonen. Den eneste sosiale styrken som vil forsvare arbeidernes interesser er arbeiderklassen selv, organisert som en uavhengig politisk bevegelse, som slåss for å håndheve nedstengingen av ikke-essensielle arbeidsplasser inntil pandemien er brakt under kontroll, og for å forberede en landsomfattende politisk generalstreik, basert på et revolusjonært sosialistisk program.