På landsbygda i Filippinene, nå søndags kveld, henrettet en politibetjent offentlig, på sin fritid og ute av tjeneste, ei ubevæpnet kvinne og hennes sønn, der han skjøt dem begge i hodet fra kloss hold, før han deretter skøyt inn i likene som lå på bakken. De brutale drapene ble klart og tydelig innspilt på mobiltelefon av en tilskuer, og ble deretter lastet opp på internett. I løpet av mindre enn én time hadde videoen gått viralt, og allerede neste morgen var landet skaket av en eksplosjon av forargelse over politidrap.

Det er juleuka og provinsbyer over hele Filippinene gløder med de fargerike lysene fra julelanterner, og befolkningene svulmer opp av arbeidere hjemvendt fra Manila for høytiden. Skytingen fant sted i Paniqui, Tarlac, en by basert på risdyrking på den nordlige kanten av Central Luzon, ca. fire timer nord for Manila.

52-år-gamle Sonya Gregorio og hennes sønn Frank Anthony (25), var sammen med venner på en åpen gressgang mellom de uferdige hule blokkhusene ansamlet på utkanten av rismarkene. Frank Anthony og naboene var i ferd med fyre av en boga, en temporær fyrverkeri-konstruksjon konstruert av pvc-rør.

Jonel Nuezca, en overordnet politibetjent [Senior Master Sargeant] fra Metro Manila-kommunen i Paranaque, som hadde fri og var på besøk i Paniqui i ferien, ankom med sin tjenesterevolver i beltet og hans 13-år-gamle datter på slep, og begynte å lemleste familien. Krangelen brøt først ut over lyden fra bogaen, men ble raskt en tvist om eiendomsrettigheter og forkjørsretten. Opphetede krangler over servitutter, og fri ferdsel, er vanlig kost på landsbygda på Filippinene der det ofte bare er én gjennomfartsvei og alle tilgrensende eiendommer og boliginnvånerne samles for den felles tilgangen.

Det som følger er dokumentert av det brutale video-opptaket av drapet.

Nuezca truet og trakasserte Frank Anthony fysisk, der han trakk pistolen og erklærte at han ville arrestere ham. Han hadde ingen rettsforordning, det var ingen anklager, og han var heller ikke i tjeneste. I atmosfæren av allestedsnærværende politivold opprettet av Duterte-administrasjonen kan det å bli ført vekk av en politibetjent lett bli en dødsdom. Om en politibetjent skyter en som sies å ha motsatt seg – «nanlaban» – blir anklager umiddelbart henlagt.

Sonya Gregorio klamret seg til hennes sønn, og slo armene sine rundt brystet hans og prøvde desperat å beskytte ham mot politibetjenten som slet i ham etter armene. De ansamlede naboene og barna skrek maktesløse av frykt og sinne. Hva skulle de gjøre? Ring politiet?

Nuezcas datter truet mora, og sa: «Faren min er politimann». Sonya Gregorio svarte: «Jeg bryr meg ikke.» Nuezca skjøt Gregorio i hodet fra kloss hold, og deretter hennes sønn, før han deretter skjøt ned i kroppene på bakken. «Oppdrag fullført,» sa han og la arma rundt dattera der de forlot.

Nuezca kjørte deretter på sin motorsykkel til det tilgrensende politidistriktet Rosales i Pangasinan, hvor han meldte seg. Det er ingen tvil om at han forventet straffefrihet, den samme blanko sjekken for straffefrihet fra kriminalanklager som har vært besørget politiet over hele landet de fire siste årene. Han hadde ikke regnet med at videoen av hans forbrytelse skulle gå viralt og utløse en ildstorm av protester.

Den grafiske videoen dokumenterte det som ikke var noen eksepsjonell begivenhet, men livets kalde virkelighet under styret av politivold dyrket frem av Duterte-administrasjonen under den såkalte «krigen mot narkotika». Hver eneste dag de fire siste årene har det vært titalls drapsofre for politiets og vigilanters vold. På søndagen for Paniqui-dobbeltmordet ble tre eller fire andre slike dødsfall rapportert.

Da videoen av drapet gikk viralt kurserte hundretusentalls rasende innlegg på sosialmedier under #StopTheKillingsPH, og tilsvarende emneknagger. Et betydelig antall innlegg krevde at politiet måtte fullt og helt avskaffes.

Administrasjonen erkjente masseraseriet og distanserte seg fra Nuezca, og refererte til hans handlinger som en forbrytelse og en «isolert hendelse». På mandag kveld holdt Duterte en ikke-planlagt tale til nasjonen, der han forsøkte å få lagt lokk på det voksende raseriet, og hevdet at Nuezca var «gal».

Drapet av Sonya og Frank Anthony Gregorio var ikke en «isolert hendelse». Det viste seg raskt at Nuezca hadde begått flere tidligere drap, blant annet to i 2019. Han hadde vært tiltalt på anklager om grove forseelser for å ha nektet å underlegge seg narkotikatesting og ha nektet å møte i retten. Alle anklagene hadde blitt henlagt. Hans sak er representativ for den atmosfære av straffefrihet Duterte har skapt.

Duterte har holdt mange taler der han offentlig har fortalt politiet at dersom de mistenkte motsetter seg, så «skyt dem». Gjentatte ganger har han erklært: «Jeg vil beskytte dere.» Siden han tiltrådte har mer enn 8 000 mennesker blitt drept av politiet, og mer enn 20 000 er drept av vigilanter. Han fører tilsyn med en krig mot de fattige, og den yrkesaktive befolkningen, av genocidale proporsjoner.

I forrige uke kunngjorde Den internasjonale kriminaldomstolen (ICC) at dens foreløpige granskning av krigen mot narkotika på Filippinene hadde avslørt bevis for «forbrytelser mot menneskeheten» fra Duterte-administrasjonens side, deriblant massemord og tortur. ICC erklærte at domstolen ville utvide etterforskningen, inn i 2021.

Debold Sinas, sjef for det filippinske nasjonale politi, utstedte en uttalelse som fordømte Nuezca. Men deretter instruerte han allmennheten om at det for fremtiden ikke måtte være noen registrering eller fotografering av politiets aktivitet.

Masseraseriet over Paniqui-drapene, og de utbredte oppfordringene om å få en slutt på politidrapene, har avslørt den ondsinnede løgnen spredt av mediene om at Dutertes «krig mot narkotika» er «veldig populær». Denne mye gjentatte påstanden, sirkulert i internasjonale medier, er basert på spørreundersøkelser i befolkningen som samtidig rapporterer at 8 av 10 filippinere frykter for deres eget og deres nærmestes liv, som resultat av drapene. Det som griper landet er et klima av frykt, og ikke noen masseaksept for Dutertes fascistiske politiske orienteringer.

Støtten for disse politiske retningslinjene hviler på de styrende elitene, som i det autoritære tilslaget ser et forsvar for deres eiendomsinteresser mot trusselen fra arbeiderklassens uro. De rehabiliterer alt av det gamle diktaturapparatet fra Marcos-tiden. I byen Paniqui, der Sonya og Frank Anthony Gregorio ble myrdet, står det en statue av den brutale og hatede diktatoren Ferdinand Marcos, reist i sentrum av byens plaza.