Fernando Simón, en offisiell topprepresentant for helsepolitikken ført av den spanske koalisjonsregjeringen av sosialdemokratene (PSOE) og Podemos, skrev i begynnelsen av desember, mens Covid-19-pandemien raste i Spania, til det medisinsk tidsskriftet Lancet og forsvarte regjeringens politisk kriminelle håndtering av pandemien.

Undertegnerne inkluderte Simón, direktør for CCAES – El Centro de Coordinación de Alertas y Emergencias Sanitarias; Spanias føderale senter for koordinering av helsevarsler og nødssituasjoner, en etat underordnet folkehelsedireksjonen og helsedepartementet – og hans stedfortreder María José Sierra Moros, i tillegg til 11 andre CCAES-funksjonærer.

Brevet syter over det faktum at en «tidligere start på den andre Covid-19-epidemibølga i Spania sammenlignet med andre europeiske land, har reist åpen kritikk av responsen fra administrasjonene for folkehelse». Det søker å imøtegå denne kritikken, med henvisning til de økte «responskapasitetene» Spania angivelig utviklet etter pandemiens første bølge.

Simóns unnskyldning kom samtidig som antallet koronavirustilfeller igjen hadde et oppsving, etter en måned der de positive testratene hadde vært nedadgående. Etter at det tidlig i november ble registrert en topp på rundt 25 000 daglige nye infeksjoner falt ratene for positive tilfeller innen begynnelsen av desember til rundt 7 000 per dag, før de igjen steg skarpt de to siste ukene, da begrensede restriksjoner som var pålagt stort sett ble droppet under oppløpet til jula.

Spania er nå det niende verst rammede landet i verden etter offisielt registrerte antall infeksjoner, og det tiende etter det totale antallet registrerte dødsfall, med 1,8 millioner positive tilfeller og 48 926 dødsofre. Globalt ligger Spania på åttendeplass for dødsfall per capita, og ifølge Johns Hopkins University med 104,71 drepte per 100 000 innbyggere – rundt regnet én død for hver tusen av Spanias innbyggere.

Simóns brev er et foraktelig forsøk på å dekke over regjeringens ansvar for titusener av dødsfall, da den er alarmert over den voksende politiske radikaliseringen som pandemien har resultert i. Brevet hevder uærlig at «Spania økte sine responskapasiteter sterkt etter den første bølga av dette viruset.»

«Alle strategier og protokoller ble integrert inn i en oppdatert tidlig responsplan,» fortsetter det, «... inkludert bestemmelser for å øke epidemiologisk overvåkning, prosedyrer for testing-sporing-isolering, blant annet for strategiske reserver og helsevesenets kapasiteter, som ble innført i juli».

Simons selv-gratulerende henvisning til tiltak som ble innført etter den første bølga av pandemien stepper unna den smittespredningen som herjet Spania i de første månedene av 2020, og det påfølgende forferdelige tapet av liv. Sykehusene ble overveldet av virusangrepet, med de eldre etterlatt for å dø i omsorgsboligene, og med likhusene overfylte av Covid-19-ofre.

Ifølge regjeringens egne tall døde anslagsvis 29 000 av viruset bare de fem første månedene av 2020. Disse tallene inkluderer bare de som døde etter å ha testet positivt for viruset. Da det stort sett ikke var noen systematisk koronavirustesting tilgjengelig ved begynnelsen av pandemien er disse tallene en betydelig og bevisst underestimering av katastrofens virkelige omfang.

Ifølge Spanias nasjonale statistikkinstitutt (INE) døde faktisk bare under pandemiens første bølge 45 684 personer av mistenkt eller bekreftet Covid-19, de fleste fra mars til mai i år.

INE-data avslørte også at ytterligere 4 218 dødsfall fant sted i løpet av samme perioden der koronavirus ikke var den primære dødsårsaken men likevel bidro som medvirkende faktor. Disse omfattet personer som hadde lidelser som kreft, og til slutt døde av komplikasjoner forbundet med koronaviruset.

Samlet sett indikerer disse tallene at rundt 50 000 dødsfall kan knyttes til Covid-19 bare de fem første månedene av 2020. Dette gjør viruset til den viktigste dødsårsaken i Spania i denne perioden. INE-data viser at viruset drepte så mange mennesker i Spania som alle typer kreft til sammen, det forårsaket dobbelt så mange dødsfall som luftveissykdommer, og omtrent syv ganger antallet fataliteter forårsaket av eksterne hendelser som drap, trafikkulykker, selvmord og utilsiktede dødsfall, klassifisert som ulykker.

Hva angår antydningen om at Spanias respons siden den første bølga har vært eksemplarisk må det bemerkes at landet i år har opplevd sin dødeligste høst på over fire tiår. Gjennom månedene september, oktober og november registrerte Spania over 110 000 dødsfall av alle årsaker, det største antallet dødsfall i denne perioden siden konsistente opptegnelser startet i 1975, med slutten av Franco-regimet. Spania har aldri registrert mer enn 100 000 dødsfall i løpet av disse høstmånedene på de 45 årene siden overgangen til demokrati.

Ifølge tall fra det statlige systemet for fatalitetsmonitorering har 28 av de 30 dagene med høyest total dødelighet siden 1975 faktisk vært under koronaviruspandemien. Tall fra INE viser også at det i løpet av året har vært over 75 000 «statistisk overtallige dødsfall» i Spania, sammenlignet med gjennomsnittet for årlige dødsfall registrert på tvers av perioden fra 2016 til 2019.

Dette er det direkte resultatet av regjeringens nekting av å pålegge noen seriøse tiltak for å begrense den andre bølga av pandemien. På en av helsedepartementets pressekonferanser tidlig i november klargjorde Simón denne kriminelle politiske orienteringen: «Det vi har i Spania akkurat nå er ikke en [forbli-hjemme] nedstengning, og det vil sannsynligvis ikke bli nødvendig.»

Han fortsatte: «Dersom vi gjennomfører en reell og fullstendig nedstengning og ingen forlater deres hjem av noen som helst grunn, da ville vi innen ca. 15 dager ha dette under kontroll, eller kanskje innen en måned. Men det er umulig. Det er de som trenger å jobbe, å handle ting, som trenger å forlate ... Total inneslutning er umulig.»

Simons desember-brev berømmet også den «ekstensive og transparente informasjonen for daglig epidemiovervåkning», som den spanske regjeringen tilgjengeliggjorde, som er «basert på uttømmende informasjon om individuelle tilfeller som mottas daglig på nasjonalt nivå».

I likhet med de som er rapportert av deres motstykker over hele Europa har den spanske regjeringens tallinformasjon ikke vært «uttømmende» og «transparent». Faktisk underteller den offisielle statistikken totalantallet dødsfall med en margin på titusener. Regjeringen rapporterer et totaltall for dødsfall på 29 000 i pandemienes første bølge, mot de rundt 50 000 dødsfallene som er estimert av INE. Mens INE setter de statistisk overskytende dødsfallene til over 75 000 i 2020, erkjente PSOE-Podemos-regjeringen totaltall for Covid-19-dødsfall på rundt regnet 50 000.

Regionale myndigheter har også tilslørt katastrofens omfang. I oktober dukket det opp rapporter om at regionalregjeringen i Madrid tuklet [engelsk tekst] med de daglige tallene. Den hadde utelatt tusenvis av tilfeller fra sine daglige opptellinger, før den endret infeksjonstallene retroaktivt så mye som to uker senere, uten å orientere offentligheten.

I tillegg skrev skrev fagprofesjonelle fra katalanske forskningssentre og fra Max Planck-instituttet for demografisk forskning i Tyskland, i oktober til Lancet der de kritiserte den spanske regjeringen for manglende detaljdata om pandemien, brutt ned på alder, kjønn og område. I brevet sto det: «I Spania er Covid-19-data, som for øyeblikket publiseres på lands- og regionnivå, ikke tilstrekkelige til å forstå Covid-19s dynamikk, og til å iverksette tiltak.»

Senere i hans desember-brev innrømmer Simón: «Svakheter vedvarer imidlertid i systemet, med kronisk underinvestering i primærhelsetjenesten, folkehelsen, digitaliseringen, forskning og innovasjon, med byråkratiske prosedyrer og liten tilgjengelighet av utdannede fagpersoner.» Simón unngår å nevne at disse «svakhetene» er resultat av innstrammingspolitikken som regjeringer på tvers av hele det politiske spekteret har ført over flere tiår, som har etterlatt Spania tragisk dårlig beredt til å møte Covid-19-pandemien.

Som konkludering på brevet forsøker Simón å flytte skylden for Spanias enorme dødstall over på arbeiderklassen, der han hevder at regjeringens manglende evne til å demme opp for pandemien faktisk skyldes befolkningens «pandemitretthet».

Han skriver: «Politisering og en uheldig atmosfære av konfrontasjon, som gjennomsyrer forskjellige sektorer, gjør effektiv krisekommunikasjon utfordrende og vil sannsynligvis svekke responstiltak.» Det vil si at det utbredte, legitime raseriet i arbeiderklassen mot en morderisk «flokkimmunitet»-politikk ikke vil bli tolerert. På dette grunnlaget sendte PSOE-Podemos-regjeringen tidligere i år opprørspoliti ut for å angripe stålarbeidere som streiket for retten til å søke husly hjemme.

Brevet til Lancet er et foraktelig forsøk på å la PSOE-Podemos-regjeringen slippe av kroken, for den kriminelle politikken den har fulgt.