Tidlig i oktober sa helse- og sosialminister Alex Azar at det ville være produsert 100 millioner doser av Covid-19-vaksinen innen utgangen av året. På grunn av problemer i forsyningskjeden ble estimatet en måned senere raskt redusert til 40 millioner doser.
For fire uker siden, den 8. desember 2020, ble Margaret Keenan fra Storbritannia, ei 91-år-gammel bestemor, den første personen som fikk Pfizer Covid-19 mRNA-vaksinen. USA satte offisielt igang landets vaksinering den 14. desember, etter at autorisering for nødanvendelsen av Pfizer-vaksinen ble innvilget. Modernas vaksine ble godkjent den 20. desember.
Før julefridagene hadde Det hvite hus’ Coronavirus taskforce forsikret offentligheten om at de var på rett vei til å ha vaksinert 20 millioner innen den 31. desember. Men innen slutten av året hadde knapt tre millioner fått vaksinen.
Ifølge en detaljert rapport fra Bloomberg har USA administrert 4,66 millioner doser, eller 1,55 millioner doser per uke. Det betyr at bare 1,4 prosent av befolkningen så langt har blitt vaksinert, og bare 30 prosent av de distribuerte vaksinene har blitt utlevert. Storbritannia hadde administrert litt over 947 000 doser, som representerte 1,42 prosent av befolkningen. Med disse ratene vil knapt en tredjedel av den britiske og den amerikanske befolkningen ha blitt vaksinert innen begynnelsen av 2022.
Etter mye fanfare og en medieblitz har det internasjonalt de mellomliggende ukene blitt dokumentert en katastrofalt anemisk administrering av drøyt 13 millioner doser av disse livreddende vaksinene i 33 land. Verden er organisert i et nasjon-stat-system tett sammenflettet av økonomiske forbindelser. Likevel, når det kommer til et bredt basert folkehelseinitiativ, blir man målløs av disse statsmaskinenes fullstendige inkompetanse. Med dagens tempo vil det ta et tiår å få levert milliarder av doser til jordas befolkning.
Så langt har det meste av vaksinene blitt gitt til helsetjenestearbeidere og beboere på langtids omsorgsfasiliteter. De vesentlige utfordringene foran oss vil være å vaksinere befolkningen generelt. Med begrensede leveranser, og vaksinasjonssteder som fremdeles ikke er klarlagt, har peking og beskyldninger raskt blitt gjengs. Den føderale regjeringen har overlatt til delstatene å bestemme hvordan utrullingen skal foregå, med lite finansiering for å bistå dem med denne gigantiske oppgaven.
Clair Hannan, administrerende direktør for vaksineringsorganisasjonen Association of Immunization Managers, sa til Wall Street Journal: «Det kan ha vært en forventning fra Operation Warp Speed [Det hvite hus’ hasteinnsats for vaksineproduksjon], eller andre, at vi skulle få gitt alle vaksinen over natta. Det var ei logistikkligning for dem. Dersom du har holdt på med vaksinering over tid, da vet du at dét er den enkle delen. Det å få den [vaksinen] inn i faktiske armer, det er den vanskelige delen.»
Den enorme underfinansieringen av disse initiativene forverrer de utilstrekkelige budsjettene til de mest utmattede delstatenes helsedepartementer, som har til oppgave å administrere og overvåke utrullingen. I en pressemelding fra september kunngjorde den føderal folkehelseetaten CDC [Center for Disease Control and Prevention] skarve $ 200 millioner til jurisdiksjoner for Covid-19-vaksineberedskap. Det har vært anslått at det vil være behov for minst $ 6 til $ 8 milliarder for å finansiere disse programmene.
Samtidig med den pågående økningen av tilfeller over hele landet har helsesystemene et begrenset antall ansatte tilgjengelig for å bistå til administreringen av disse vaksinene. Det er ressurskrevende å skulle administrere disse behandlingene i en sosialt fjern tilnærming, for deretter å overvåke vaksinemottakerne i 15 til 30 minutter for eventuelle bivirkninger. Det begrenset tilgjengelige personalet, som nå er overarbeidet og strukket tynt ut, prioriteres til pleie av sykehusinnlagte pasienter.
Ikke overraskende er en høy andel helsetjenestepersonell og helsetjenestetilbydere i frontlinja, som er prioritert for vaksinering, nølende eller de avviser å bli inokulert. Etter månedsvis med misforvaltning fra helsesystemer og myndigheter på alle regjeringsnivåer, synes mange det er vanskelig å akseptere resultatene av disse midlertidige analysene, og foretrekker å avvente til de faktiske studiene blir konkludert.
Guvernør Michael DeWine fra Ohio bemerket at han var urolig over at et relativt høyt antall sykehjemspersonal, 60 prosent for å være nøyaktig, har valgt ikke å ta vaksinen. Han truet dem ved å si at dersom de ikke aksepterte vaksinen nå, måtte de i fremtiden vente på den.
Dr. Nikhila Juvvadi, øverste kliniske sjef ved Chicagos sykehus Loretto Hospital, som administrerte de første dosene av Pfizer-vaksinen til helsetjenestearbeidere i frontlinja, fortalte NPR [National Public Radio] at mange sykehusansatte fra minoritetsgrupper ikke hadde tillit til vaksinen. I en spørreundersøkelse utført av sykehuset sa 40 prosent de ikke ville la seg vaksinere.
I en nylig Los Angeles Times-artikkel sa mindre enn halvparten av personalet ved St. Elizabeth Community Hospital i Tehama County seg villig til å bli vaksinert. Tjue prosent av helsepersonalet i frontlinja ved Providence Holy Cross Medical Center i Mission Hills nektet å la seg inokulere. Nesten halvparten av helsetjenestearbeiderne i Riverside County har avvist vaksinen.
En sykepleier fra Riverside som snakket med World Socialist Web Site, under forutsetning av anonymitet, uttrykte sin mistillit til California-guvernøren Newsom og myndighetsorganene fra delstatens Department of Public Health, som har frafalt relasjonstall for pasient-til-sykepleier, og til den føderale folkehelseetaten CDC som gjentatte ganger uttalte at det var trygt å åpne skoler.
«I veldig lang tid sa CDC at viruset spredte seg gjennom smådråper. Helsearbeidere fikk bare munnbind dersom deres pasient var under en luftveisbehandling. CDC holdt fast ved det faktum at det var smådråpebasert. Det gjorde de fordi de visste at de ikke hadde skikkelige åndedrettsmasker, så det ble tatt en beslutning – la oss ofre helsetjenestepersonell og holde fast på løgnen. Men hva angår sykepleiere, så visste vi fra begynnelsen av at dette var et luftbårent virus, og vi visste at vi ble løyet til, og vi forlangte personlig verneutstyr [PPE]. Dersom mitt enkle hode kan forstå og se hva vi trenger, hvorfor kunne ikke de, og de har alle de beste hodene til deres rådighet? På mitt sykehus og EVS døde laboratoriearbeidere, og de ble ikke besørget tilstrekkelig beskyttelse. [Resolusjonen fra SEP-kongressen 2020] ga veldig kraftig gjenklang hos meg. Det absolutt rette ville være å slutte å bekymre seg om profitt, stoppe krigsprofitteringen av menneskers død.»
Det er berettigelse for disse bekymringene som helsetjenestearbeidere på grunnplanet tar opp. Når midlertidige nødløsninger blir gjennomført for å hanskes med forsyningsproblemer betyr det å distribuere vaksinene på måter som ikke er validert av forsøkene som er utført til dags dato.
Storbritannias øverste embetsrepresentant for medisinske anliggender har forsvart beslutningen om å utsette administreringen av den andre dosen av AstraZeneca-vaksinen til tre måneder, med henvisning til mangelen på Covid-19-vaksiner, som vil utgjøre betydelige problemer i flere måneder fremover. I et nylig kronikkartikkel i Washington Post forsøker Robert M. Wachter og Ashish K. Jha å argumentere for å tilby én enkelt dose av en COVID-19-vaksine, og forsinke den andre, da man er konfrontert med hundretusenvis av daglige infiseringer. De hevder at vaksineprøvene indikerte at en enkelt dose etter ti dager ga 80 til 90 prosent effektiv beskyttelse. Moncef Slaoui, sjefrådgiver for Operation Warp Speed, har foreslått at voksne i alderen fra 18 til 55 får bare to halvdoser av Moderna-vaksinen, for å strekke antallet som er tilgjengelige.
BioNTech advarte Financial Times for at det var «ingen data» for å støtte slike anbefalinger, der formålet er å nå så mange personer som mulig, til tross for begrensningene av forsyninger. Likevel planlegger andre europeiske land som Tyskland å følge etter som Storbritannia har begynt. Ettersom disse vaksineringsregimene har fått autorisering for nødanvendelse, ville en endring av protokollen kreve en separat godkjenning, men basert på hvilke data?
En studie publisert den 31. desember i New England Journal of Medicine fant at tolv dager etter Pfizer-vaksinens første dose, var effektiv beskyttelse bare 52 prosent, med et konfidensintervall på 29,5 til 68,4 prosent. De akseptable grensene etablert av Verdens helseorganisasjon (WHO) krever både en terskelverdi på 50 prosent og ei nedre grense på over 30 prosent, som ville kategorisere den foreslåtte behandlingen som knapt akseptabel.
En løsning som alle disse nasjonale størrelsene og ledende forskere ikke nevner er et program for «stenging av alle ikke-essensielle arbeidsplasser, stengingen av skoler, og nødbesørging av den nødvendige økonomiske støtten for å opprettholde befolkningens livsvilkår inntil krisen er overvunnet», som det fremmes i den nylige nyttårserklæringen, publisert av WSWS i går.
Det ville besørge tid til å få begrenset virusets spredning, besørge pusterom for helsetjenestesystemer og til å initiere et massevaksineringsinitiativ, samtidig som ressurser blir rettet inn mot vaksineproduksjon. Det er ikke vitenskapen, men dens feilaktige anvendelse, som har skapt den nåværende katastrofen.