Millioner av mennesker over hele verden er sjokkert og skremt av scenene som utspilte seg den 6. januar, der en fascistmobb pisket opp av milliardærpresidenten Donald Trump stormet Capitol i Washington. I Frankrike erkjenner lammede nyhetsankere at denne begivenheten var historisk og uten sidestykke.
Socialist Equality Party (US) har oppfordret til en full, offentlig og direktesendt etterforskning av dette forsøkte fascistkuppet. Hovedoppgaven er å varsle og politisk mobilisere den internasjonale arbeiderklassen. I kontrast til dette reagerer pseudo-venstre-partier av den velstående middelklassen, som Frankrikes Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) med å forsøke å vugge arbeiderklassen i søvn, og benekter at det ble forsøkt et kupp, og promoterer Det demokratiske partiet til nyvalgte president Biden.
NPAs nettsted Permanent Revolution publiserte en artikkel med tittelen «Stormingen av Capitol og amerikansk imperialismes dekadanse», løslig oversatt fra deres amerikanske tilknytning Left Voice. Artikkelen benektet at et kuppforsøk hadde funnet sted, og angrep de som advarte om et kupp som «borgerlige», der det sto:
Stormingen av Capitol-bygningen var ikke en oppstand eller et kupp, som medlemmer av den borgerlige pressen insinuerer, men det viser et Ytrehøyre som så langt fra å akseptere nederlag etter den 3. november, faktisk har blitt oppmuntret under overgangen. Det er det samme Ytrehøyre som mobiliserte mot Black Lives Matter-protester i sommer, mot Covid-19-restriksjoner, og for en gjenopptelling av stemmer i viktige slagmarkstater under valget.
NPAs ukeavis The Anti-capitalist beroliget deres lesere: «Det ytre høyre vokser sakte. Det ytre høyre er fortsatt marginal i USA.» Avisa hevdet ikke å vite hvem som organiserte eller ledet Trumps høyreekstreme opptøyer: «Hærverkerne ble vist ut før motdemonstrasjoner kunne organiseres. Mens mange var medlemmer av høyreekstreme grupper som Proud Boys, så det ikke ut til at noen grupper ledet operasjonene. Media kalte hærverkerne ‘opprørere.’»
Selv da det dukker opp videoer som viser Capitol-politiet åpne sperringer og vinke gjennom høyreekstreme gangsere for å storme bygningen, beroliget NPA deres lesere med at faren for fascisme er minimal. De hevdet skamløst at Wall Street, Pentagon og amerikansk politi er pålitelige støtter for demokrati:
Det demokratiske systemet forblir på plass, selv om det er under et tungt press. Ingen sektor av kapitalistklassen eller statsmaskina støttet Trumps forsøk på å feie vekk valg- og justissystemet. Over 100 administrerende direktører undertegnet et dokument som motsatte seg enhver problematisering av 3. november-resultatene, og de væpnede styrkene avviste på det sterkeste oppfordringer om å gripe inn. Trump måtte erkjenne det faktum at kontroll over regjeringen ikke gir absolutt kontroll over statens spaker.
Disse loslitt forsøkene på å benekte det amerikanske borgerskapets tiltakende vending i retning av fascistisk styre er basert på løgner. Kuppet ble organisert og ledet av president Trump, som talte til mobben før den passerte gjennom Capitol-politiet, for å innta bygningen. Trump har fulgt denne strategien helt siden han lanserte det forsøkte kuppet under de massive internasjonale protestene i juni, mot politimordet på George Floyd i Minneapolis – da han appellerte til ytrehøyremilitser og illegalt forsøkte å utkommandere det amerikanske militæret mot demonstranter i Amerika, i et første forsøk på et kupp.
Trump hadde bakking fra hundrevis av Republikanske representanter i delstatsforsamlingene da han falskt fordømte postinnsendte stemmesedler i Demokrat-dominerte regioner som falske, for å kunne benekte valgets legitimitet. Hans samarbeidspartnere jobbet tett med høyreekstreme grupper som Proud Boys for å skremme og true valgfunksjonærer i viktige delstater. Høyreekstremister ble arrestert før de som planlagt fikk stormet Michigans capitolbygning i Lansing, og de planla å kidnappe og myrde Michigan-guvernøren Gretchen Whitmer.
Samtidig som Trump fortsatte å benekte 2020-valgresultatene kunngjorde han at han ville mobilisere sine supportere for å protestere utenfor Capitol den 6. januar, der Kongressen var sammenkalt for formelt å bekrefte valgresultatet. Mange høyreekstreme demonstranter ble identifisert i Capitol med plaststrips for å binde opp gisler de kunne ha tatt blant lovgiverne i bygningen. Det er verdt å merke seg at sågar offisielle Pentagon-representanter initielt avviste desperate appeller fra kongressrepresentanter og senatorer om å utkommandere styrker fra nasjonalgarden for å ta tilbake kontrollen over Capitol fra Trumps mobb.
Etter dette er NPAs påstand om at Trump ikke har støtte i den amerikanske kapitalistklassen eller statsmaskina for en fascistisk politikk, ikke bare latterlig, men kriminelt selvtilfreds.
Trump har bare vært i stand til å beholde sitt verv, til tross for hans mange brudd på den amerikanske Konstitusjonen, som hans embedsed krever at han skal beskytte, fordi mektige krefter på Wall Street og i det amerikanske militæret og etterretningsagenturene diskuterer om de skal opprette et fascistisk diktatur. Styringsklassen støtter enstemmig hans morderiske «flokkimmunitet»-politikk på Covid-19. Som resultat gikk Wall Street-aksjeindeksene komfortabelt opp den 6. januar, selv da en høyreekstrem mobb inntok Capitol.
NPA prøver nå å dekke over deres reaksjonære politikk, etter å ha forfektet en falsk, selvtilfreds linje om Trumps kuppforsøk, ved å posere som en «antikapitalistisk» organisasjon, kritisk til både Trump og Demokratene. Permanent Revolution fortsatte:
Venstresiden må raskt trekke konklusjoner [og] støtte all motstand mot kapitalistisk sparepolitikk og rasistisk undertrykking, med et program som tar sikte på å trosse kapitalismen som helhet. Underordning til Det demokratiske partiet er en kreft som rammer mye av USAs venstreside: Det er rom for bygging av en organisasjon av arbeiderklassen og de undertrykte helt uavhengig av Det demokratiske partiet.
Bidens trekk for å dekke over et fascistkupp og forsvare Det republikanske partiet avslører fallitten til Demokratene og middelklassegruppene, som De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), som har forsøkt å underordne arbeidere og ungdom til Demokratene, og har bagatellisert kuppet. Biden reagerte på kuppet ved å appellere til Trump om gå på nasjonalt fjernsyn og kalle av kuppet som Trump var midt under gjennomføringen av. Han roste også Trumps medsammensvorne, som senator Mitch McConnell, og hevdet at Amerika trenger Det republikanske partiet for å være «sterkt».
Dette avslører imidlertid også småborgerlige partier som NPA, som serverer en viss kritikk av Demokratene samtidig som de arbeider i allianse med dem. Faktisk vendte Permanent Revolution seg straks i sin artikkel til å applaudere en «progressiv» fraksjon fra Det demokratiske partiet, som den hevdet ville dreie til venstre som respons på ikke navngitte fremtidige kriser. De skrev:
... Det demokratiske partiet blir konfrontert med sin egen interne krise mellom etablissementsfløyen, ledet av Nancy Pelosi og Chuck Schumer, og den progressive fløyen som legemliggjøres av the Squad [‘Troppen’] (kongressrepresentanter betraktet som mer venstreorienterte, som Alexandria Ocasio-Cortez, Ilhan Omar, Ayanna Pressley og Rashida Tlaib) og Bernie Sanders, som er det politiske uttrykket for voksende misnøye med Det demokratiske partiets lederskap. Dette opprøret har klart å fange inn en voksende venstrebevegelse i USA, og gir Det demokratiske partiet nytt liv, men da Demokratene sannsynligvis blir tvunget til å iverksette innstrammingstiltak i fremtiden, vil disse spenningene sannsynligvis komme til et kokepunkt.
NPA applauderer Sanders, DSA-medlem Ocasio-Cortez og allierte Demokrater fordi partiet – til tross for sine falske oppfordringer om «uavhengighet» fra Demokratene – samarbeider med disse figurene, som har tilpasset seg Bidens tildekking av fascistkuppet. NPA-talsmann Olivier Besancenot publiserer ofte intervjuer og artikler i det amerikanske magasinet Jacobin, som er tilknyttet denne fløyen av Det demokratiske partiet. Sanders og Ocasio-Cortez har opprettholdt en øredøvende taushet om den bredere støtten for kuppet innen styringsklassen og statsmaskina.
Dette gjør NPA medskyldig i en pågående tildekning av betydningen av 6. januar-kuppet. Faktisk reagerte alle fløyene av Det demokratiske partiet – hvorvidt rundt Biden, eller rundt kreftene av NPA vurdert som «progressive» – på Trumps kupp ved å forsøke å bagatellisere det. Fraksjonen av Demokratene som NPA kaller «progressiv» forfektet en like selvtilfreds og idiotisk politikk som Bidens impotente appellerer til Trump og Det republikanske partiet.
Jacobin-redaktør Bhaskar Sunkara benektet på tilsvarende måte at Trump hadde forsøkt et fascistkupp, og prøvde å nedtone anliggendet. Han tvitret: «Hva er vitsen med å si ‘dette er et kupp’? Jeg forstår bare ikke vitsen med å finne de mest ekstreme merkelappene for dårlige ting.»
«Vitsen» med å si at «dette er et kupp» er at det er sant, og at det varsler arbeiderklassen i Amerika og internasjonalt om den klare og nåværende faren for fascisme. Det er ikke en «ekstrem merkelapp», men en politisk karakterisering som peker på den essensielle oppgaven i denne situasjonen: Det å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen i en uforsonlig kamp mot den fremskredne tilstanden av finansaristokratiets forberedelser for autoritært styre.
Kuppet i Washington er en presserende advarsel ikke bare til amerikanerne, men også til den internasjonale og spesielt den europeiske arbeiderklassen. De 30 årene som har passert siden det stalinistiske regimet oppløste Sovjetunionen i 1991 har sett en akselererende legitimering av fascisme fra styringsklassene i hvert et land. Nå som arbeiderklassens raseri vokser mot flere tiår med nedskjæringer og innstramminger i EU, og nå EUs morderiske «flokkimmunitet»-politikk på Covid-19, er det bredt innrømmet at planer for fascistkupp og massedrap er i en fremskreden tilstand av forberedelse over hele Europa.
I Tyskland, der den høyreorienterte ekstremistprofessoren Jörg Baberowski offentlig har rehabilitert Hitler som «ikke ondskapsfull», er det erkjent at nynazistiske nettverk har satt opp lister over politikere for henrettelse av høyreekstreme dødsskvadroner. Ytrehøyredrapet på én person, den konservative politikeren Walter Lübcke, fant sted allerede i 2019. I Frankrike agiterer nå general Pierre de Villiers, etter at president Emmanuel Macron hyllet fascistdiktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat» midt under «gul vest»-protester, også for militært styre i ytrehøyrepressen.
Kanskje det mest åpenlyse tilfellet er i Spania, der utbruddet av protester mot «flokkimmunitet»-politikken førte til en omfattende planlegging i hæren for et fascistkupp. Grupper av frankistiske offiserer, som hyller 1936-fascistkuppet til general Francisco Franco som startet Den spanske borgerkrigen, begynte å skrive brev til kongen der de forlangte at han støttet dem mot den valgte regjeringen. I WhatsApp-chats som ble lekket til pressen, hyllet disse offiserene Francos kupp og oppfordret til drap av «26 millioner mennesker», deres estimat over antallet venstreorienterte velgere i Spania.
Det er umulig å opponere mot fascisme uten å slåss for en internasjonal mobilisering av arbeiderklassen, politisk uavhengig av borgerlige partier, og med et sosialistisk perspektiv.
Dette krever et bevisst, prinsipielt brudd med hele det internasjonale sjiktet av den velstående middelklassens pseudo-venstre partier, som NPA. I flere tiår har de søkt å blokkere en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, og insistert på at arbeiderklassen måtte knyttes til allianser med imperialistiske eller stalinistiske partier som tilbød dem politisk innflytelse og makt. Da den forhenværende 1968-studentprotestlederen Alain Krivine og hans Ligue communiste révolutionnaire (LCR) i 2009 grunnla NPA, foreslo Krivine en politisk plattform som erklærte:
NPA hevder ikke noe spesifikt forhold til trotskisme, men kontinuitet med de som, i løpet av de to siste århundrene, har konfrontert systemet hele veien. NPA er et pluralistisk og demokratisk parti. [Det har hatt] deltakelse av kamerater fra forskjellige komponenter av den sosiale bevegelsen, fra antiglobaliseringsvenstre, fra politisk økologi, kamerater fra PS [Sosialistpartiet, et sosialdemokratisk parti for innstramminger og imperialistkrig] og PCF [det stalinistiske Franske Kommunistpartiet, PS’ hovedkoalisjonspartner], fra anarkistbevegelsen, fra det revolusjonære venstre. NPA har alt å vinne ved å åpne seg ytterligere, uten å bli konturløs.
WSWS forklarte den gangen at LCR grunnla NPA for å få brutt hva som måtte gjenstå av tynnslitte tilknytninger de måtte ha til trotskisme, som de anså som en hindring for den dreiningen til høyre partiet forberedte sammen med PS, fagforeningsbyråkratiet og resten av det politiske etablissementet.
Denne vurderingen ble raskt bekreftet av begivenhetenes gang. I 2011, som respons på arbeiderklassens revolusjonære oppstander i Egypt og Tunisia, hyllet NPA NATO-kriger for regimeskifte i Libya og Syria – ledet av Demokratenes Obama-administrasjon, og ført i allianse med Al Qaida – som «demokratiske revolusjoner». Partiet støttet også det NATO-bakkede, fascistledede 2014-kuppet i Kiev, som veltet en pro-Russland president og kastet landet ut i borgerkrig.
I 2014 støttet NPA, som del av «bredt venstreparti»-perspektivet om å alliere seg med imperialistpartier som var deres grunnlag, også etableringen av Podemos – et «venstrepopulistisk» parti i Spania, opprettet av ei gruppe stalinistiske professorer rundt Pablo Iglesias og NPAs spanske tilknytning Anticapitalistas. NPA hyllet i 2015 valget av Podemos’ greske allierte, Syriza («Koalisjonen av Det radikale venstre»). Hva angår Podemos kom partiet til slutt til makten i 2019, i en koalisjonsregjering med sosialdemokratene fra det spanske big business-partiet PSOE – Sosialistpartiet, eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (Partido Socialista Obrero Español).
Disse pseudo-venstre-partienes inntreden til maktposisjoner og innflytelse i kapitaliststaten endte i en katastrofe for arbeiderklassen. Syriza dannet en koalisjonsregjering med det høyreekstreme partiet Uavhengige grekere (ANEL), og forrådte fullstendig valgløftene om å få en slutt på EU-innstrammingene, innførte sosiale nedskjæringer på flere milliarder euro, og opprettet konsentrasjonsleirer for Midtøsten-flyktninger på flere greske øyer.
Under det franske 2017-presidentvalget sloss Parti d’egalité socialiste (PES) – Socialist Equality Party i Frankrike – for å advare arbeiderklassen om Macrons ytrehøyrepolitikk. Da det oppsto en andre valgrunde mellom Macron og nyfascistkandidaten Marine Le Pen, oppfordret PES arbeiderklassen til en aktiv boikott, og advarte om at Macron ikke var noe alternativ til det nyfascistiske regimet Le Pen ville forsøke å etablere. Dette ble senere bekreftet av Macrons hylling av Pétain og hans brutale angrep mot voksende protester og streiker mot sparepolitikk og politivold.
NPA nektet imidlertid å innta en offentlig posisjon til valget, der det bøyde seg for de dominerende oppfordringene i pro-PS medier om å stemme for Macron.
Hva angår Podemos, som nå er ved makten i Madrid, følger partiet de samme politiske retningslinjene for innstramminger, krig og «flokkimmunitet» som andre regjeringer over hele Europa, og bagatelliserer hårdnakket faren for et fascistisk kupp mot deres egen regjering. I Spania har kuppkonspiratører støtte fra Santiago Abascal, lederen for fascistpartiet Vox, som i fjor reiste til Washington for å møte Trump. Kuppforsøket den 6. januar og Det demokratiske partiets patetiske respons stimulerer og oppmuntrer disse kreftene.
Likevel avviste visestatsminister Pablo Iglesias som irrelevante oppfordringene til et fascistisk kupp i Spania, med kodenavn Operasjon Albatross, fra hundrevis av høyt rangerte spanske offiserer, pensjonerte og i aktiv tjeneste. Han insisterte på at arbeiderklassen ikke trengte å iverksette noen tiltak: «Hva disse herrene sier, i deres alder og allerede pensjonerte, under en prat etter noen få for mange drinker, utgjør ingen trussel.»
Faktisk er trusselen enorm. Iglesias og Podemos motsetter seg å mobilisere arbeiderklassen mot den, ikke fordi trusselen er overdrevet, men fordi en politisk bevegelse av arbeiderklassen vil føre til masseprotester mot deres egen politikk for innstramming, krig og «flokkimmunitet».
Kuppforsøket i Washington den 6. januar er en ugjendrivelig advarsel om at brede deler av finansaristokratiet er fast bestemt på å etablere et fascistregime. Det er dyp, historisk forankret motstand i arbeiderklassen mot denne politikken, og økende militans og kampvilje. Det å advare og mobilisere arbeiderklassen krever imidlertid bevisst opposisjon mot pseudo-venstre, der de tar skritt for å demobilisere arbeiderklassen. Deres bagatelliseringer av forberedelsen for fascistkupp på begge sider av Atlanterhavet er ikke bare selvtilfreds og falsk, men politisk kriminell.