Den 6. januar 2021 – i en begivenhet uten presedens i USAs historie – ble Capitol i Washington D.C. stormet av flere tusen høyreorienterte ekstremister, mobilisert av forskjellige organisasjoner for hvitt overherredømme, antisemittisme, antiimmigrasjon, nynazisme og fascisme. De hadde til hensikt å drepe og ta som gisler dem de oppfattet som Donald Trumps fiender, deriblant Demokratenes kongressmedlemmer, og sågar visepresident Mike Pence. Angrepets formål, planlagt for å sammenfalle med Kongressens sertifisering av valgdelegatkollegiets resultater, var å stoppe den offisielle anerkjennelsen av valget av Joseph Biden til president i USA.

Hadde operasjonens taktiske målsetninger blitt oppnådd ville det politiske resultatet ikke bare ha vært forsinkelsen av den konstitusjonelt påbudte sertifisering av valgdelegatkollegiets avstemming. Etter å ha myrdet kongressrepresentanter og tatt gisler, ville fascistlederne så ha forlangt at valgresultatene fra delstater Trump feilaktig har hevdet han vant – som Georgia, Arizona, Wisconsin, Michigan og Pennsylvania – måtte omgjøres. Gisseltakernes krav ville ha fått overveldende støtte fra Det republikanske partiet, for ikke å snakke om fra Trump selv. Inspirert av makten utøvd av fascistlederne i Washington D.C. ville, med stor sannsynlighet, lignende operasjoner blitt utført i forskjellige delstatshovedsteder på tvers av hele USA.

Mens gisseldramaet hadde utfoldet seg, med den offisielle innvielsesdatoen som nærmer seg og utallige liv på spill, ville Biden og Det demokratiske partiet ha kommet under et enormt press for å gi etter for i det minste noen av gisseltakernes krav, for å stoppe et blodbad og få gjenåpnet regjeringen.

Scenarioet beskrevet over utspilte seg ikke, fordi fascistoppstanden mislyktes i å nå sine taktiske mål. Lederne mistet kontroll over deres mobb, som så snart den hadde trengt inn i Capitol-bygningen kastet bort dyrbar tid med å ta selfies og plyndre. Kongressmedlemmene unnslapp før de enten kunne drepes eller tas som gisler.

Men selve begivenheten var, uansett det faktiske utfallet, et forsøktcoup d’état. Det å benekte dette åpenbare faktum er en unnvikelse og en forvrengning av realiteten, som tjener til å dekke over de enorme politiske farene som vedvarer, og vil vokse seg mer intense, i månedene foran oss.

I det umiddelbare kjølvannet av det forsøkte statskuppet fremmer velkjente uavhengige journalister som John Pilger, Glenn Greenwald, Chris Hedges og Joe Lauria (fra Consortium News) et farlig misvisende syn på 6. januar-begivenhetene, som hevder at det som fant sted i Washington ikke var mer enn en konstitusjonelt beskyttet utøvelse av ytringsfriheten, som bare kom ut av kontroll. Begivenheten må ikke beskrives som et kupp eller en oppstand. Forøvrig blir Trump selv falskt beskyldt og gjort til omstendighetenes offer. Den vesentligste trusselen mot det amerikanske folkets demokratiske rettigheter den 6. januar kom ikke fra stormingen av Kongressen, men snarere fra Trumps utelukking fra tilgangen til hans Twitter-konto. I dette desorienterte narrativet er Donald Trump langt mer syndet mot, enn han selv synder.

Joe Laurias 13. januar-artikkel i Consortium News, «Trump riksrettstiltalt, og bestrebelser for å slette ham», oppsummerer disse argumentene. Der han bagatelliserer betydningen av 6. januar-kuppet presenterer Lauria en advokats orientering for Trump og hans medsammensvorne. Han prøver å bevise, gjennom en nærlesing av teksten fra Trumps harang foran tusenvis av hans supportere, at hans ord ikke er tilstrekkelige til det som kreves for Senatets beslutning om skyldighet i den forestående riksrettsprosessen, under Konstitusjonens Artikkel I, Avsnitt 3.

Lauria hevder at Trumps tale kan leses som «bare en politikers stridsord», som ikke var ment å fremprovosere vold, enn si fremprovosere et kupp:

Da [Trump] sa at Demokratene var «nådeløse» og «det er på tide at noen gjør noe med det», henviste han til Pence og Republikanerne som måtte sende tilbake viktige delstaters valgdelegatstemmer i Electoral College. Det er hele konteksten i hans mer enn én times tale. Da han sa: «Dere må få folka deres til å slåss,» mente han Republikanske representanter som må gjennom primærvalg.

Uten noe bevis så langt for at Trump hadde forkunnskap om planen om å ta over Capitol, eller bevis på direkte instruksjoner fra ham om å gjøre det, synes det vanskelig å få ham dømt i en rettssal, men kanskje ikke i en politisk rettssak i Senatet.

Denne siste setningen innebærer at en domfelling av Trump ville være et politisk misbruk av lov og rett.

Lauria insisterer på at ikke bare Trump, men også hans sønn Donald Trump Jr., hadde bare fredelige mål i tankene. Han skriver at Donald Jr. bare appellerte til Republikanerne i Kongressen om å «stemme imot en bekreftelse av valgresultater fra viktige svingdelstater» da han fortalte menneskemengden at det var nødvendig å bevise «om dere er en helt eller et null» [‘... hero or a zero’]. Hva angår fascisten Rudolf Giuliani, Trumps personlige advokat, sier Lauria at hans oppfordring til «kamp-justis» [‘combat justice’] bare refererte til «å fortsette å utfordre valgets datamaskinresultater» for domstolene.

Han konkluderer med at det «så langt ikke foreligger noe bevis for at Trump hadde forkunnskap om planen om å ta over Capitol». Det er forbløffende at Lauria kan forene en så naiv konklusjon med flere tiårs erfaring som gravejournalist.

Lauria går videre til å insistere på at begivenhetene ikke kan beskrives som et «coup d’état» fordi dette refererer til «styrtingen av en eksisterende regjering og dens erstatning med nye styrere». Det er imidlertid nøyaktig hva konspiratørene forsøkte å gjøre, det å få endret valgresultatene og forhindret innvielsen av Biden. Lauria hevder imidlertid: «Det lille antallet protesterende som kanskje drømte om et kupp, hadde bare presidentpalasset på deres side og ingenting annet.» [Kursiv tillagt]

«Bare presidentpalasset»?!

I et enda mer absurd forsøk på å benekte alvoret i 6. januar-begivenhetene proklamerer Lauria: «Det var et forsøk på å ta kontroll over Capitol, og ikke landet.» Opprørerne prøvde bare å innta Washington D.C.! Denne nyheten vil absolutt komme som en lettelse for borgere som bor i Los Angeles, Houston, Chicago, Detroit, Boston og New York.

Lauria går videre hen til å rettferdiggjøre Republikanernes bestrebelser for å omgjøre resultatene av valgdelegatkollegiets avstemming, selve manøvren som besørget det politiske påskuddet for angrepet på Capitol, og hevdet at «disse Republikanerne var i deres fulle rett til å utfordre resultatene og anspore til debatt og en avstemming i begge kamre. Det å antyde at denne konstitusjonelle retten utgjorde tilskyndelse eller støtte til opptøyene er ekstraordinær overreaksjon.» Det ser ikke ut til å plage Lauria at Republikanernes utfordring var basert på blanke løgner om et stjålet valg (dvs. Trumps versjon av Hitlers «Knivstikk i ryggen» forklaring for Tysklands nederlag i første verdenskrig).

Laurias forsvar av Trump ignorerer den bredere politiske tidslinja og konteksten for Trumps handlinger. Han har glemt at Trump den 1. juni brukte militærpolitiet mot demonstranter i Washington, og truet med å påkalle Insurrection Act (oppstandsloven) og utplassere militæret over hele landet. Han har ingen referanse til komplottet om å kidnappe og myrde guvernørene i Michigan og Virginia, avslørt i oktober, som Trump egget til med hans oppfordring «Liberate Michigan!» Han bemerker heller ikke at Trumps toppallierte gjentatte ganger oppfordret Trump til å erklære krigsrett for å gripe makten dersom han tapte valget.

Benektelsen av at den 6. januar var et forsøk på politisk kupp er kombinert med påstanden at Twitters nedstenging av Trumps konto var den alvorligste trusselen mot demokratiske rettigheter, farligere enn noe annet gjort av hans støttespillere.

Journalisten Chris Hedges tyr til den samme typen verbal formalisme for å frikjenne Trump for å ha forsøkt iscenesettingen av et kupp, i et intervju på Democracy Now! den 11. januar. «Jeg mener at, åpenbart, dersom vi på en kald og nøktern måte leser hva Trump sa til sine supportere, så oppfordret han ikke folk til å bryte seg inn i Capitol og ta folk som gisler.»

Under alle omstendigheter må man opponere mot tiltakene iverksatt mot Trump av Twitter: «Men å respondere ved, i hovedsak, å styrke disse private selskapene til å fungere som sensorer over milliarder av mennesker, vil komme tilbake for å hjemsøke oss. Og vi ser det, fordi det er ikke bare Trump de sikter på. Det er alltid, i siste instans, venstresiden som betaler for denne typen sensur.»

Det er sant at hovedmålet for statens og selskapenes sensur er den sosialistiske venstresiden og arbeiderklassen. Socialist Equality Party fremmer ikke kravet om at kapitaliststaten gjør høyrepartier illegale eller nedlegger forbud mot dem. Den sosialistiske venstresiden og de som er opptatt av forsvaret av demokratiske rettigheter, ser det imidlertid ikke som deres plikt å ivareta «ytringsfriheten» til en fascistpresident, som leder en bevæpnet mobb som forsøker å få til nullingen av et valg.

Som berettigelse for deres forsvar for Trumps rett til uhemmet ytringsfrihet – selv om det i praksis betyr å la ham mobilisere og lede sine supportere over hele landet midt under en fascistoppstand – minner Lauria, Hedges og andre deres lesere om alle de forferdelige forbrytelsene begått av amerikansk imperialisme, støttet av Det demokratiske partiet. John Pilger retter for eksempel oppmerksomhet mot forbrytelsene USA begår mot houtiene i Jemen. Dette er ikke noe annet enn småborgerlig demagogi. Pilger forklarer ikke hvordan etableringen av et nyfascistregime i USA ville forbedre gjennomføringen av amerikansk utenrikspolitikk i Jemen, eller noe annet sted.

En klassebevisst analyse, informert av marxisme og den internasjonale sosialistbevegelsens historiske erfaring, ville forklare at Twitters handling fant sted innen konteksten av en akutt krise innen den borgerlige staten, der dens høyst kompromitterte semi-konstitusjonelle fraksjon, truet av voldelig omveltning, søkte å få blokkert Trump fra å mobilisere hans fascisttilhengere. Hvorfor skulle venstreorienterte motstandere av det forsøkte kuppet motsette seg forstyrrelsen av Trumps kommunikasjoner? Faktisk, dersom Twitter ikke hadde gått til dette skrittet ville sosialister helt korrekt ha tolket selskapets «nøytralitet» som åpen medvirkning med konspiratørene.

Forøvrig ville sosialister, som del av deres egne uavhengige bestrebelser for å mobilisere arbeiderklassemotstand mot Trumps konspirasjon, innstendig ha oppfordret Twitter-arbeidere og andre ansatt i teknologibransjen til å kutte av hans tilgang til sosialmedier og forpurre hans bevæpnede følgeres kommunikasjonsnettverk. Det var faktisk mange forlangender fra Twitter-arbeidere om akkurat slik handling, som var en signifikant faktor i Twitters beslutning om å stenge ned Trumps konto. En artikkel i Vanity Fair tidligere denne uka bemerker at «Twitter kunne ha fått sitt eget opprør om det ikke hadde dumpet Trump.» Anser Hedges slike forlangender fra arbeidere som et utillatelig brudd på ytringsfriheten?

World Socialist Web Site er ikke likegyldig overfor konsekvensene av en vellykket fascistisk omvelting av regjeringen. Farene reist av «Big Tech» og Det demokratiske partiet vil ikke løses ved passivt å akseptere, under dekke av det ubetingede forsvar av ytringsfriheten, etableringen av et autoritært regime ledet av Trump, støttet av fascistorganisasjoner. Vårt slagord midt under et fascistangrep på Kongressen er ikke: «Henda vekk fra Hitler! Ytringsfrihet for Trump!»

Når vi svarer på de falske og politisk desorienterte argumentene til Lauria, Hedges og andre, er det ikke vår hensikt å benekte eller diskreditere deres journalistiske bidrag til eksponeringen av amerikansk kapitalismes forbrytelser. Deres respons på denne vesentlige og uforlignelige krisen er imidlertid dypt feilaktig, og det må det opponeres mot.

Denne typen bagatellisering tjener ikke bare til å gi Trump politisk dekning; det sår selvtilfredshet for det amerikanske demokratiets styrke. Det å hevde at 6. januar-begivenhetene, om de hadde resultert noe annerledes, ikke ville hatt en dyp innvirkning på USAs politikk og arbeiderklassens skjebne, er villfarelser. Forøvrig, konsekvensene bli langvarige. Utfallet av kuppet, bistått av Demokratenes bestrebelser for å dekke over konspirasjonen, vil være integreringen av det ekstreme høyre inn i amerikansk politikks struktur.

Det er grunnen til at det kritiske spørsmålet er den politiske aktiviseringen av arbeiderklassen. Den kan ikke overlate gjennomarbeidingen av denne krisen til Demokratene, Republikanerne, eller for den saks skyld til «Big Tech».

Betydningen av 6. januar-begivenhetene må forstås. De politiske lærdommene må trekkes. Bare på det grunnlaget vil det være mulig å utdanne arbeidende mennesker og ungdommen, bygge en genuin sosialistisk massebevegelse og forsvare de demokratiske og sosiale rettighetene til det overveldende flertallet av folket.