Perspective

Super Bowl super-spreder og det å holde et speil opp til det amerikanske samfunnet

Denne søndagen arrangeres amerikansk fotballs nasjonalmesterskap – National Football League (NFL) Super Bowl-sluttspillet mellom Tampa Bay Buccaneers og Kansas City Chiefs – og med dødstallene fra Covid-19-pandemien som nå nærmer seg en halv million i USA, er medie- og sportsbegivenhetens tilhørende produserte «fest»-atmosfære både groteskt og svimlende upassende.

Man skal være hardt presset for å ville overdrive karldblodigheten til arrangørene av dette arrangementet, med dets tilhørende tomheter og ferdigpakkede «Super Bowl-opplevelse». NFL-nettstedet antyder: «Selv om ting vil se litt annerledes ut i år, er vi forpliktet til å levere den ultimate fanopplevelsen på den tryggest mulige måten.»

Folk venter i kø for en utstilling ved NFL Experience, den 4. februar 2021, i Tampa, Florida [Foto: AP Photo/Charlie Riedel]

Påstanden om at ting bare er «litt annerledes», i tillegg til den tilsynelatende forhåpningen at befolkningen skal glemme at landet er midt i en sosial tragedie uten presedens, forteller en mer om NFL-eiernes og selskaps-Amerikas karakter generelt enn noe som helst annet.

Etter enhver rasjonell standard som tok hensynet til folkehelsen med i betraktning ville ikke kampen avholdes i det hele tatt. Raymond James Stadium i Tampa Bay, som vanligvis tar 65 000 tilskuere, skal likevel ha 25 000 personer på tribunene. Publikum på søndag skal inkludere anslagsvis 7 500 vaksinerte helsetjenestearbeidere som får gratisbilletter av NFL. Billettene er ment som en påskjønnelse. Den beste måten å belønne slike arbeidere på ville vært å avbryte den unødvendige og farlige begivenheten.

Stephen Kissler, en epidemiolog ved Harvard University, sa til CNBC: «Min største bekymring for når og hvordan Covid-19 kan spre seg på stadion, er ikke nødvendigvis der folk sitter i deres seter. ... Det er faktisk når de kommer nært hverandre på alle andre deler av stadion.»

Ikke bare er de 25 000 fansen i fare for å pådra seg et dødelig virus, som også gjelder spillerne, trenerne, personalet og de stadionansatte, og alle dem de kommer i kontakt med under deres reiser til og fra, men arrangementet vil være foranledning til tusenvis av fester over hele landet (og faktisk internasjonalt) som uten tvil også vil føre til ytterligere sykdom og elendighet. Dette har vært resultatet av hver større høytid eller spesialbegivenhet som har funnet sted så langt under pandemien.

Den amerikanske styringseliten har sterkt tvingende grunner til å gå videre med iscenesettingen av kampen. Super Bowl har blitt del av den offisielle amerikanske sosiale kalenderen. Hvert år blir titalls millioner mennesker oppfordret til å delta i dette angivelige øyeblikk av nasjonalt samhold, med hver og en forventet pliktoppfyllende å være klistret til hans eller hennes fjernsynskjerm eller et annet slags apparat.

Arrangementet har ikke bare en blatant patriotisk og militær koloritt. I år vil uten tvil også de frammøtte og publikum (i all korthet) bli bedt om å minnes ofrene for Covid-19, mens det på det sterkeste vil antydes at den størst mulige hyllesten til de døde vil være «å komme seg videre med livet».

Forøvrig, i kontekst av de haltende første dagene av en ny administrasjon, rammer deler av media inn søndagkveldens kamp, symbolsk i det minste, som noe av et nytt utgangspunkt for USA, et øyeblikk av fornyelse som selvfølgelig inkluderer hensynsløs og morderisk gjenåpning over hele linja av næringsvirksomheter og skoler.

På det rå og ubehøvlede «skitne penger»-nivået er det hundrevis av millioner av dollar involvert i å organisere Super Bowl. Halvtids-showpresentasjonen, reklamene (et 30-sekunders fjernsynsspot koster anslagsvis $ 5,5 millioner), den generelle hoopla, alt her er innrettet mot å generere profitt for NFL, organisasjonens forskjellige team-eierskap og selskapssponsorer og næringsvirksomhetene i vertsbyen.

Fotball-ligaen NFL og dens propagandister hevder, ofte som et virkemiddel for å oppmuntre til bygging av dyre nye stadioner, at arrangementet er verdt fra $ 300 til $ 500 millioner for slike byer. Kritikere hevder at Super Bowl ikke bringer inn i nærheten av dette beløpet, og at skattebetalere ender med å holde sekken.

Det er smertelig ironisk at årets Super Bowl blir spilt i Florida, et av koronavirusets epicentre. Flere mennesker har dødd av sykdommen i denne delstaten, nesten 28 000 (det fjerde største totaltallet etter delstatene New York, California og Texas), enn de som benkes på arenaen på søndag. Floridas guvernør Ron DeSantis, en avskyelig alliert av Donald Trump, har ført en nådeløs politisk retningslinje med ignorering av befolkningens helse og for betjeningen av selskapsinteresser.

I desember kalte eksempelvis Washington Post DeSantis’ politiske orienteringer «katastrofale». Helt siden pandemien begynte har guvernøren – observerte Post – «behendig, til-og-med diabolsk, lakksparyet Covid-19 ut av det offentlige liv her. Resultatet: totalt 1,2 millioner tilfeller av Covid-19, nesten 61 000 sykehusinnleggelser totalt, og en ny syv-dagers positivitetsrate for tilfeller på 9,7 prosent – alt raskt på vei opp mot krisenivå». Regjeringen i Florida har vært en av de mest aggressive hva angår å true lærere og gjenåpne skolesystemet, med det resultat at dusinvis av lærere har dødd.

Den nådeløse, og essensielt sett kriminelle måten den amerikanske styringsklasse opererer på, burde ikke komme som noen overraskelse. Det er imidlertid også saken hva angår den folkelige responsen på og deltakelsen i arrangementer som Super Bowl, og her må man sette ord på visse brutale sannheter.

De nå ett-år-lange karantene eller halvkarantene har uten tvil for millioner fanget dem inn og gjort livet vanskelig, til-og-med følelsesmessig desperat. Det er et naturlig behov for å bryte ut av inneslutningen. Vitenskap og rasjonalitet, og til-og-med elementær sunn fornuft, dikterer likevel en mer gjennomtenkt tilnærming til livet, og tanker om det langsiktige gode og ens egen og andres fysiske trygghet.

Aspekter av amerikansk liv, kultur og historie motarbeider slik framsynthet. Vektleggingen av umiddelbar gevinst uten tanke på konsekvensene, den pragmatiske tilbøyeligheten mot teoretisk og konsentrert tenkning, mistanken om at en opptatthet av historie (i Henry Fords beryktede formulering) gjerne kan være «mer eller mindre tøvete» [‘more or less bunk’], ikke noe av dette hjelper befolkningen under de nåværende kriseridde betingelsene.

Mer konkret har den forlengst oppnådde avstumpingen og kastreringen av arbeiderbevegelsen, dens adoptering av antikommunisme som etablert religion, bidratt til at det amerikanske folket er gjennomgående uforberedt for pandemien og andre katastrofer tilrettlagt for av kapitalismen, inkludert 6. januar-kuppet.

Skulle noen engang tenke på å spørre om [den sentrale føderale fagorganisasjonen] AFL-CIOs politikk mot Covid-19-tragedien? Fagorganisasjonens overordnede nettsider gjør behendig ikke annet enn å videreformidle føderale regjeringsorganers informasjon, eller feilinformasjon, om pandemien, som alle tar for gitt at arbeidere skal forbli i arbeid.

Fagorganisasjonens offisielle funksjonærer har opptrådt som ingenting annet enn menneskehetens velkompenserte gjetere av medlemskapet inn på potensielt dødelige fabrikker, sykehus, skoler, lageranlegg og kontorer. Bare for dette «fortjener de å gå til grunne ti ganger», som Rosa Luxemburg observerte om de tyske fagforeningenes rolle under første verdenskrig.

Sport tar i seg selv opp mye mer tid og rom i det amerikanske samfunnsliv enn det som er sunt, et fenomen forbundet med det politiske, sosiale og moralske vakuumet i sentrum av samfunnet. En besettelse med begivenheter som Super Bowl er mer sannsynlig å utvikles i et land der arbeiderklassen helt er ekskludert fra det politiske livet og debatten, som en uavhengig kraft.

Heller ikke «brød og sirkus»-karakteren av dette fotballkampmesterskapet og tilsvarende begivenheter skal ignoreres. Behovet for å avlede og sløve allmennhetens oppmerksomhet gjennom skandaler, kriger i utlandet og innenlandske festforestillinger, er veldig reelt. Jo verre og mer illevarslende ting blir, jo mer vender de rådende makter seg til slike virkemidler.

Kanskje mest tilsnikende av alt er at styringsklassen har begitt seg ut på en definitiv kurs for å få sykdom og død normalisert i befolkningen. Mer enn 3 000 dør av Covid-19 hver dag. Mediene har stort sett droppet henvisningen til slike tall. Bilder av de døde, som under krigen i Irak og Afghanistan, er helt fraværende, angivelig for å respektere de avdødes familiers personvern. En betydelig del av det amerikanske folket, og andre befolkninger, blir ganske enkelt diskret avhendet, som om det var i et paranoid science fiction-mareritt. Den forferdelige virkeligheten blir desinfisert, holdt fra offentlig innsyn og diskusjon, til-og-med «normalisert».

Tiår-lange kulturprosesser har fôret inn i denne helheten. På 1980-tallet fikk tilbedelsen av Wall Street og grådigheten der virkelig tak i betydelige deler av den øvre middelklassen, med den motbydelige, slaviske ærbødigheten for «De rike og berømtes livsstiler», og alt som fulgte med det. De amerikanske massemediene ble stadig mer orientert i retning av de velstående, de som var kjendiser og mot glamorøs ungdom. Millioner av mennesker, som sto overfor nedleggelsen av hele industrigreiner og tapet av anstendig betalte jobber, synkende levestandarder, hjemløshet og fattigdom, falt ned i kategorien «de som ikke teller» i Amerika.

Hvorfor skulle oligarkene, konsernsjefene og næringslivspressen forventes å felle noen tårer for hundretusener av ofre, ofte eldre og fattigere menn og kvinner som har bukket under i pandemien, der deres død resulterer i betydelige besparelser for offentlige programmer og selskapenes pensjonsforpliktelser?

Men arbeiderklassen må være ytterst følsom overfor slik grusomhet, denne slags umenneskelighet som i siste instans legitimerer byggingen av konsentrasjonsleirer for avskaffing av de som går for å være «under-mennesker», og den må aktivt motsette seg det.

Dersom de rådende makter forestiller seg at begivenheter som dette, i den endelige analysen, vil distrahere folk og lede oppmerksomheten vekk fra den pågående katastrofen, da lurer de seg selv. Millioner kan fortsatt se på og underholdes av showet, men Super Bowl er ikke det amerikanske folks ansvar, det er ikke deres rot og søl, og heller ikke deres skam. Det tilhører folket på toppen. Bestrebelsen for å fjerne virkeligheten av en-halv-million døde er Amerikas styreres verk, i all deres tilbakeståenhet, kriminalitet og blindhet.

Det som mer og mer dominerer den yrkesaktive befolkningen er en stemning av raseri og avsky, en voksende erkjennelse av at noe er forferdelig galt med dette samfunnet, et som arrangerer Super Bowl-fester og «halvtids-ekstravaganzaer» på ofrenes graver. Bredere og bredere lag fornemmer at det amerikanske samfunnet, helt ned til sine fundamenter, smuldrer opp og ikke kan repareres. Veien blir ryddet for avvisning av kapitalismen på en masseskala.

Loading