Helsevesenet i den brasilianske byen Manaus, hovedstaden i delstaten Amazonas, har vært i en tilstand av kollaps i flere uker, siden ei ny bølge av koronavirus har skaket regionen. Angrepet begynte i slutten av desember og har overbelastet de begrensede ressursene i det viltvoksende urbane, industrisenteret, beliggende midt inne i Amasonas-regnskogen.

Den 8. januar erklærte byen en unntakstilstand konfrontert med det raskt voksende antallet tilfeller. Kjølecontainere ble returnert til sykehusene for å avlaste lagringen av lik. Lokale embetsfunksjonærer informerte landets helsedepartement og advarte om at beholdningen av oksygentilførsel ville gå tomt i løpet av ei uke, uten at det avstedkom noe resultat.

I en video publisert på nettet, som beskriver kvelning av pasienter av mangel på medisinsk oksygen, sa Mario Vianna, president for det føderale forbundet av legefagforeninger i delstaten Amazonas: «Pasienter holdes i live på grunn av innsatsen til medisinsk fagpersonell, sykepleiere og teknikere. ... dette er en forferdelig situasjon, som vi har fryktet skulle skje, og har fordømt. Nå for øyeblikket appellerer jeg til alle myndighetene, slik at de kan forene seg for at vi raskt kan finne en løsning.»

Bare det tilgrensende nabolandet Venezuela responderte umiddelbart på krisen og tilbød guvernøren i Amazonas, Wilson Lima, en hengiven supporter av fascistpresidenten Jair Bolsonaro, «alt det nødvendig oksygenet for å hanskes med folkehelsekrisen i Manaus».

Ifølge Brasils dagsavis Folha de S. Paulo var per den 4. februar 366 av de 379 offentlige sengepostene på intensivavdelinger (ICU) i Manaus belagte. Belegningsgraden for ICU-sengeposter for voksne er på 101 prosent, med 285 tilgjengelige senger og 288 pasienter som er under behandling. Selv om den nylige oksygenkrisen er midlertidig stabilisert er det begrenset kapasitet for å generere mer. Byens dødsrate på 190 per 100 000 innbyggere er den høyeste i hele Brasil. Det kumulative totaltallet for tilfeller i delstaten Amazonas er over 280 000, for dødsofre mer enn 8 800.

Med Manaus’ helsevesen overveldet av pasienter kan ikke avsidesliggende byer i den utstrakte Amazonas-regionen henvise kritisk syke pasienter til metropolen og må klare seg selv. Ifølge Leger uten grenser «skaper dette en forødende knock-on innvirkning i disse lokalsamfunnene».

I forrige uke hadde overføringslista over pasienter som ventet på ei tilgjengelig seng vokst til 568 personer, hvorav 120 av dem ventet på tilgjengelig ICU-plass. I tillegg ønsker helsedepartementet å få overført rundt 1 500 pasienter til Manaus for å lindre enheter i de tilgrensende delstatene i Brasil, som er enda mindre utviklet, eksempelvis Rondônia.

I en rapport publisert den 22. januar i avisa Globo spådde delstatsregjeringen i Amazonas at belastningen på helsevesenet ville vokse seg enda mer dyster denne måneden. De estimerte at etterspørselen etter medisinsk oksygen ville stige minst 70 prosent over den per den 14. januar, da sykehus i Manaus gikk tomme for oksygen, og det førte til dusinvis av pasientdødsfall. Med begynnelsen av regntiden forventes andre luftveissykdommer å forverre situasjonen.

Noen familier, som har råd til å kjøpe de nødvendige oksygentankene og forsyningene, har innrettet egne midlertidige ICU-rom hjemme og har ansatt omsorgspersoner for å bistå til å pleie deres nærmeste. Kaoset rundt sykehusene har etterlatt befolkningen full av mistillit til myndighetene. Mange har protestert mot Bolsonaro og hans regjerings mangel på noen merkbar respons ved å banke med panner og gryter fra deres balkonger.

Mye oppmerksomhet har nylig vært rettet mot denne regionen av forskere og epidemiologer. En ofte sitert seroprevalensstudie, utført i Manaus, ble først presentert i et preprint i september [o. anm.: preliminær publisering; før gjennomført fagfellevurdering], etterfulgt av mindre revisjoner, og deretter publisert i tidsskriftet Science i midten av desember, som hadde beregnet Covid-19-angrepsraten for storbyen til tre-fjerdedeler av befolkningen.

Studien estimerte at 76 prosent av befolkningen hadde utviklet immunitet mot Covid-19-koronaviruset i månedene siden pandemien først rammet regionen sist mars, hvilket førte til påstander om at Manaus hadde passert den teoretiske flokkimmunitetsgrensa på 65 prosent, og derfor var trygg for framtidige bølger. Da den andre bølga smalt inn i samfunnet etter jul, kom det som et fullstendig og forødende sjokk, spesielt for forskerne som hadde utført etterforskningen.

Manaus, den syvende største byen i Brasil, er hjemstavn for mer enn 2,2 millioner mennesker. Byen ligger der elvene Rio Negro og Rio Solimões renner sammen og danner Amasonaselva. Det er en produksjonsbase for motorsykler, elektronikk, kjemiske produkter og såpe, med ei frihavn og en internasjonal flyplass. Landbruksprodukter inkluderer eksporter av paranøtter, gummi, jute og palisanderolje [‘rosewood oil’].

Amasonaselva og dens mange bifloder er essensiell for Sør-Amerikas liv, der den opprettholder livsgrunnlaget for rundt 30 millioner mennesker, hovedsakelig i Brasil, men det inkluderer også deler av et halvt dusin naboland. Ferger og forskjellige skip navigerer gjennom disse kanalene i hundrevis av miles, og forbinder lokalsamfunn ved å flytte varer og forsyninger til de skogkledde regionene som er umulige å nå over land. Passasjerer pakket ombord i disse skipene, sovende i hengekøyer, side om side i dagevis innen de når deres destinasjoner, har vært kritiske faktorer for å spre koronaviruset.

Pandemien nådde Manaus tidlig i mars, angivelig via ei 49 år gammel kvinne som hadde fløyet tilbake fra London. I løpet av seks uker nådde byens totaltall av dødsofre forferdelige proporsjoner. Forekomsten av tilfeller nådde sitt høydepunkt tidlig i mai, og falt deretter av gjennom det meste av året.

I et forsøk på å beregne innvirkningen på regionen av den første bølga gjennomførte dr. Lewis Buss og dr. Ester Sabino, kolleger fra universitetet i Sao Paulo, sammen med internasjonale samarbeidspartnere en seroprevalensstudie [engelsk tekst publisert i Science] ved bruk av serum fra blodgivere i Manaus, innsamlet fra februar til oktober, for å bestemme prosentandelen av befolkningen som hadde utviklet antistoffer mot viruset.

Den provoserende tittelen på deres studie, som fanget medias oppmerksomhet, var «Tre fjerdedels angrepsrate av SARS-CoV-2 i det brasilianske Amazonas, under en stort sett ubegrenset epidemi.»

Forfatterne skrev: «Selv om det ideelle designet for å bestemme utbredelsen av SARS-CoV-2-infeksjon er et populasjonsbasert utvalg, er denne tilnærmingen tidkrevende og kostbar.» I stedet for et tilfeldig utvalg anvendte de blodgivere som hadde blitt oppfordret til å gi blod med løfte om en Covid-19-test. Det uunngåelige resultatet av en slik framgangsmåte var å finne en ekstremt høy «angrepsrate», dvs. å finne ut at mange, om ikke de fleste i Manaus, hadde utviklet antistoffer mot koronaviruset.

Studien, basert på nesten 1 000 nye prøver hver måned, fant at forekomsten av Covid-19 bare var 5 prosent i april, men hadde steget bratt innen mai til 40 prosent. I juni hadde angrepsraten nådd 66 prosent, og i oktober hadde den nådd 76 prosent.

Kritikere skyldte på studien for å ha anvendt et utvalg av blodgivere motivert av løftet om gratis Covid-19-tester. De hevdet at infiserte pasienter kanskje foretrakk å donere blod for å få vite deres status. Som kontrast, de som viste at de ikke er smittet kunne potensielt velge ikke å utsette seg for det. Derfor er studieresultatene forskjøvet mot de med infeksjoner, og det vil overvurdere den faktiske angrepsraten.

Epidemiologen Paulo Lotufo fra Universitetet i Sao Paulo sa det mest kortfattet: «Det er en enkelt undersøkelse utført på blodgivere, med flere antagelser, hvilket fører til flere begrensninger i generaliseringen av funnene… det å lese den artikkelen tillater ikke å trekke den konklusjon som er eksponert allerede i tittelen.» Han advarte for at ignoranse «eller dårlig tro» karakteriserte de som anvender studien for å hevde at flokkimmunitet var oppnådd i Manaus.

I løpet av samme tidsrom fant en annen mindre-rapportert landsdekkende studie, som gjennomførte en serologisk undersøkelse basert på husholdninger, at innen juni var bare 14 prosent av Manaus’ befolkning blitt smittet. Selv om denne studien har sine metodologiske bekymringer, burde avviket i resultatene ha ført til en vitenskapelig debatt, fordi konklusjonene reiste betydelige folkehelsebekymringer.

Som en understreking av de kritiske bekymringene reist av disse forskerne har viruset tatt en brutalt ny vending i Manaus. I desember oppdaget Universitetet i Sao Paulos institutt for tropemedisin og department for infeksjonssykdommer, i samarbeid med Imperial College i London, en ny variant [originaltekst, på engelsk] som sirkulerer i befolkningen.

De kalte den nye avgreiningen P.1, som har flere mutasjoner som også er funnet i variantene i Storbritannia og Sør-Afrika. De erkjente imidlertid at P.1 utviklet seg uavhengig av de to andre. De fant P.1-varianten i 13 av 31 (42 prosent) av PCR-positive prøver innsamlet fra den 15. til den 23. desember. Da de oppdaterte deres resultater to uker senere hadde P.1-mutasjonsfrekvensen fra 15. og til 31. desember økt til 52,2 prosent. For januar oppdaget de P.1-avgreiningen i 41 av 48 prøver, eller i 85,4 prosent.

Den samme gruppa som hadde utført seroprevalensstudien meldte en hastekommentar til deres funn om den nye avgreiningen i Lancet den 27. januar 2021 [originaltekst, engelsk]. Som deres graf viser synes det som økningen i antallet statistisk overtallige dødsfall og sykehusinnleggelser følger stigningen i antallet tilfeller med P.1-avgreiningen.

Mens de tilbyr ikke mindre enn fire mulige alternative forklaringer på den plutselige økningen for tilfeller av Covid-19, i en by som angivelig hadde oppnådd flokkimmunitet, er den enkleste forklaringen at den tidligere studien var høyst problematisk og at tallene ble grepet til på grunn av politisk hensiktsmessighet, for å berettige lempingen av prosedyrer som begrenset økonomisk aktivitet men for å få begrenset pandemien.

Muligheten gjenstår likevel for at den nye P.1-avgreiningen er farligere og mer smittsom. Den nyligste studien formaner: «De genetiske, immunologiske, kliniske og epidemiologiske egenskapene til disse SARS-CoV-2-variantene må undersøkes så raskt som mulig.» Det er uten tvil en presserende nødvendighet.

Problemstillingene reist av dette fokuset på Manaus understreker viktigheten av at vitenskapen bak pandemien må evalueres grundig og blir gitt en skikkelig kritikk innen de vitenskapelige miljøene, og at det ikke kirsebærplukkes basert på politisk hensiktsmessighet.

Storbritannias erfaring med B.1.1.7-varianten viste at de nedstenginger og stringente kontaktrestriksjoner og sosial distanseringsinnsatser som drev den første bølga av infeksjoner ned, denne gangen har helt mislyktes når forekomstraten var tredoblet.

I USA ivrer Det demokratiske partiet og Biden-administrasjonen etter å tvinge skoler til å gjenåpne og holde åpent. Den nylige nedgangen i antall tilfeller blir anvendt som påskudd for også å begynne å åpne småbedrifter og arenaer. Dr. Michael Osterholm har advart for at med den britiske varianten som er i ferd med å bli dominerende i USA er betingelsene modne for virusets massive våroppblomstring. Foretaksmediene forsøker imidlertid å vugge befolkningen inn i selvtilfredshet for å kunne promotere flokkimmunitetspolitikken.

Begivenhetene i Manaus har betydning for resten av verden der arbeiderklassen nå er i en eksistensiell kamp med styringsklassen mot pådrivet for enhver pris å returnere til økonomisk normalitet. Ingen nasjoner er engang i nærheten av flokkimmunitet, for å kunne risikere befolkningens sikkerhet og velvære. Det er på høy tid at viruset får de relevante bekymringer som en trussel for menneskeheten. Raske og hensiktsmessige tiltak må iverksettes for å begrense pandemien og initiere et internasjonalt koordinert vaksineinitiativ, et uten sidestykke i menneskehetens historie, for å få en slutt på denne pandemien.