Skrevet og regissert av Susanna Nicchiarelli.
Miss Marx, en italiensk-belgisk produksjon, skrevet og regissert av skuespiller-filmskaper Susanna Nicchiarelli, befatter seg med den siste delen av Eleanor Marx’ liv – fra hennes berømte far Karl Marx’ død i mars 1883 og til hennes eget selvmord.
Filmen dekker visse aspekter av Eleanors politiske og offentlige aktivitet, men den lener seg sterkt mot en interesse for hennes følelsesliv. Miss Marx er sterkt farget av forfatterens/regissørens feministiske livssyn og har en tendens til å projisere det inn i (og pålegge det) fortiden.
Nicchiarellis verk åpner i 1883. Eleanor Marx (Romola Garai), kjent innen familien som Tussy, hyller sin far («Han døde i vanskeligheter, hans intellekt uberørt») ved foreldrenes fellesgrav i London. Eleanor møter snart dramatikeren Edward Aveling (Patrick Kennedy) på et foredrag han holder om dikteren Percy Shelley (hun og Aveling skal senere bli medforfattere av en pamflett om emnet, Shelleys sosialisme, 1888). Når deres relasjon blir tent blir Aveling med henne på en tur til Amerika hvor de lærer å forstå at selv cowboys blir utnyttet av deres sjefer.
Eleanor Marx har gått inn i historien som en sosialistisk fighter, en gjennomgående internasjonalist og, helt konkret, en betydelig og målbevisst deltaker i utviklingen av arbeiderorganiseringen i Storbritannia kalt «New unionism», som var organisering av høyt utbyttede, ufaglærte arbeidere (havnearbeidere, sjøfolk, gassarbeidere, generelle arbeidere og andre). Hun sto midt i de eksplosive klassekampene som brøt ut i landet fra slutten av 1880-årene.
Mens skaperne av Miss Marx har tatt med noen fabrikkscener og flere korte diskusjoner om arbeidernes betingelser, ligger filmens dramatiske hjerte klart i skillemynten av Eleanors liv, i det minste slik Nicchiarelli forestiller seg det. Dette inkluderer Eleanors turbulente relasjon med Aveling – en skjørtejeger, en utro mann og opiumrøyker – og hennes reelle eller påståtte frustrasjoner over hennes far, som «ønsket alt for meg bortsett fra min frihet».
I en spesielt usmakelig sekvens tilbringer Eleanor og Aveling en kveld i selskap med Havelock Ellis (Freddy Drabble), sosialreformator og sexforsker, og Olive Schreiner (Karina Fernandez), den sørafrikanske forfatteren, som var suffragette og antikrigagitator, der de hengir seg til banal samtale og narkotika.
I en ytterligere indikasjon på Miss Marx generelle orientering og interesser har Nicchiarelli inkludert en sentral, lang scene der en døende Friedrich Engels (John Gordon Sinclair) hvisker til Eleanor at hennes far Karl, og ikke ham selv, var det faderlige opphav til Freddy (Oliver Chris), sønn av Marx-familiens husholderske Helene Demuth (Felicity Montagu). Eleanors hylende, hysteriske reaksjon på denne åpenbaringen er bare matchet av periodiske øreskjærende innskudd av «post-rock»-bandet Gatto Ciliegia contro il Grando Freddo.
En reaksjon på Demuth-åpenbaringen, sann eller ikke, er først og fremst, hvem skulle overhodet bekymre seg for en slik sak på nåværende tidspunkt av tiden? Det er forutsigbart at Nicchiarelli skulle engasjere seg i sånt meningsløst sladder. På den ene siden er åpenbaringen ment å være nedsettende om Marx, og tross alt få ham til å bli ikke annet enn nok en upålitelig «skjørtejeger»; og på den andre, og mer generelt, bekrefter den angivelige skandalen regissørens og hennes sosialt likesinnedes overbevisning om at, i sannhetens navn, har alle alltid vært «akkurat som dem».
I filmen besøker Freddy og Eleanor hennes foreldres grav hvor sistnevnte i vantro spør: «Hvordan kunne de [hennes foreldre] gå videre etter affæren?» Nicchiarelli vil gjerne ha det begge veier. Hun ønsker å skape Eleanor i sitt eget bilde, som en «fritt-tenkende» bohem – men så, for å få inn noen stikk mot Karl Marx og «slå ham av sokkelen», skildrer regissøren hans datter som en konvensjonelt opprørt viktorianer.
Mot slutten av filmen trapper Nicchiarelli opp hennes ideologiske håndgrep og legger ord i munnen på Eleanor, enten oppfunnet eller ganske enkelt tatt ut av kontekst, som skal forvandle henne til en feminist fra det 21. århundre.
Alt i alt gir ikke Miss Marx noe stort eller gunstig inntrykk. Filmen er ikke spesielt ondsinnet, men den bommer stort der den sikter på Marx. Hvorfor? Nicchiarelli og hennes likesinnede kommer fra et helt annet miljø, med en helt motsatt sosial og politisk orientering, enn den Eleanor Marx tilhørte. Det er litt som en kvakksalver i sitt forsøk på å skildre en stor, banebrytende lege. Regissør Nicchiarelli har, beklageligvis, liten evne til å forestille seg hva det innebærer å vie seg til arbeiderklassens frigjøring: oppofring, uselviskhet, tålmodighet og prinsipper.
Det er veldig vanskelig for den moderne filmskaperen, til-og-med (eller kanskje spesielt) av typen «venstreorientert», å forstå den slags engasjement og framsynthet. Derfor søker de, enten hun eller han, etter de personlige krisene, de individuelle svakhetene og prøver som regel å få kuttet monumentale historiske individer ned til størrelse, spesielt til hennes eller hans egen størrelse. Som Nicchiarelli uttaler i et intervju: «Jeg mener Eleanors historie krever delikat ironi: Hennes kjærlighetsliv var både absurd og tragisk, hennes situasjon er mer enn velkjent for kvinner i dag.»
I Miss Marx er de korte referansene til Karl Marx stort sett nedsettende, og Engels, en annen intellektuell gigant, framstår som lite mer enn et plott-element i filmen. Laura Marx (Eleanors eldre søster) og hennes ektemann Paul Lafargue, som var aktive i den franske sosialistbevegelsen, fører en konvensjonell borgerlig tilværelse – hun, tilfreds med å holde seg på kjøkkenet, og han fornøyd med å fostre kyllinger. Eleanor er, imidlertid, framfor alt omgitt av nedlatende, undertrykkende og egoistiske menn.
Som del av den generelle ideologiske regresjonen som har dominert «venstreorienterte» akademiske kretser i tiår etter tiår, reduserer skaperne av Miss Marx historiske klasseanliggender til lite mer enn et passivt bakteppe. For dem utgjør «individenes indre historie», deres personlige lidenskaper og sorger, den «aktive», spennende siden av livet. Det som virkelig teller er med andre ord sex, død og visse familieanliggender.
Opp mot disse oppfatningene er en kort biografisk skisse av Eleanor Marx på sin plass.
Jenny Julia Eleanor Marx ble født i London den 15. januar 1855, Karl Marx’ og Jenny von Westphalens sjette barn og deres fjerde datter. Hun var et vidunderbarn, flytende på flere språk, hun redigerte sin fars arbeid, sloss for åtte timers arbeidsdag, bidro til å etablere den internasjonale 1. mai-dagen og oversatte Ibsen og Flaubert.
Rachel Holmes, hennes seneste biograf, skriver: «Tussys [Eleanors klengenavn innen familen] intimitet i barndommen med [Marx] mens han skrev det første bindet av Das Kapital, ga henne en grundig forankring i britisk økonomisk, og landets politiske og sosiale historie. Tussy og Das Kapital vokste opp sammen.»
Den første britiske sosialistorganisasjonen (kalt Democratic Federation) ble dannet i 1881. Da den ble reetableret i 1884 som Social Democratic Federation, var Eleanor blant de grunnleggende medlemmene. «Inntil hennes død 17 år senere, foreleste hun og skrev på vegne av sosialismen; bidro til å organisere streiker, stevner, valgkampanjer; og spilte en rolle i de interne kampene som foregikk innen alle sosialistgrupper hun tilhørte,» fastslår en biograf.
I 1880-årene fattet Eleanor interesse for teatret og mente at det kunne være et viktig virkemiddel for å propagere sosialisme. I tillegg skrev hun mange bøker og lengre essays, deriblant The Factory Hell (1885), The Women Question (1886), The Working Class Movements in America (1888) og The Working Class Movement in England (1896).
Som resultat, i all hovedsak, av en personlig krise knyttet til Avelings opptreden begikk Eleanor Marx selvmord den 31. mars 1898. Hun var 43 år gammel.
I 1895 skrev den tyske marxisten Wilhelm Liebknecht (Karl Liebknechts far) om Eleanor: «Forfatteren av ‘Working Class Movement in England’ har mesterlig nøyaktig avbildet de engelske arbeidernes posisjon. Hun har skrevet fra hjertet. Hun har levd og kjempet med de engelske arbeiderne, og lært å elske dem. Hun er ett med dem, og er selv del av den moderne engelske arbeiderbevegelsen. Med veltalende formuleringer gir hun oss et troverdig bilde av mennesker og ting. Og hun viser oss kjennetegnet ved den engelske arbeiderklassebevegelsen og all engelsk historie, den jevne framgangen, den faste bevaringen av alt hva som er erobret, den oppriktige pressingen på framover, til tross for alt. Og alltid framover mot målet; aldri med store sprang, noen ganger med raske, noen ganger med langsomme skritt, ofte en sikksakk, ofte via sideveier – men alltid framover, alltid nærmere målet.»
I Eleanors periode var det elementært å vurdere samfunnet med begrepet klasse, og ikke kjønn. Hun skrev for eksempel: «Vi er ikke kvinner satt opp i kamp mot menn, men arbeidere som er i kamp mot utbytterne.» Og: «Det virkelige kvinnepartiet, sosialistpartiet ... har en grunnleggende forståelse av de økonomiske årsakene til arbeidende kvinners nåværende ugunstige stilling og… oppfordrer de arbeidende kvinnene til å føre en felles kamp, hånd-i-hånd med mennene av deres klasse, mot den felles fienden, som er mennene og kvinnene av kapitalistklassen.»
Videre argumenterte hun i 1891 for at «‘Sosialist’ og ‘sosialisme’, en gang uttrykk for bebreidelser og hån, skal bli de beste passene for arbeiderklassens respekt og selvtillit. ... Hver nasjon har, og må ha, sine egne spesielle virkemidler og arbeidsmetoder. Men uansett hva disse virkemidler og metoder er, er det det samme endemål over hele verden – arbeiderklassens frigjøring, avskaffelsen av alt klassestyre.»
«Lenge leve arbeiderklassebevegelsens internasjonale solidaritet!»