Hvordan å slåss for demokrati i Myanmar

Generalstreiken og demonstrasjonene mot militærjuntaen, som brøt ut på tvers av Myanmar i går som respons på soldaters drap av to demonstranter i byen Mandalay på lørdag, reiser det kritiske spørsmålet: Hva må være det politiske grunnlaget for kampen for demokratiske rettigheter?

Protestbevegelsen mot 1. februar-militærkuppet har nådd et vendepunkt. Betydelige deler av landets arbeiderklasse har sluttet seg til den nasjonale sivilulydighetsbevegelsen som lammer viktige sektorer av økonomien, inkludert bankvesen, transport og offentlig tjenester.

Antikupp-demonstranter billedliggjør på et samlingsstevne i Mandalay, Myanmar, situasjonen der militærjuntaen tvinger embetsfunksjonærer til å jobbe under rettede våpen, mandag 22. februar 2021. [Foto: AP Photo]

I går fikk arbeidsnedleggelser deltakelse fra ti- eller til-og-med hundretusener av mennesker i landets to største byer Yangon og Mandalay, så vel som i hovedstaden Naypyidaw, og mange mindre byer og tettsteder. Ifølge CNN inkluderte disse den sørøstlige byen Dawei, i Shan-delstatens Taunggyi, delstaten Ayeyarwadys by Pathein, i Kachin-delstatens by Myitkyina, og i en av landets fattigste regioner, delstaten Chin.

Under betingelser av tung mediesensur er ikke det fullstendige omfanget av streikene kjent. Forskjellige mediekilder rapporterte imidlertid at mange butikker og næringsvirksomheter var stengt. Ifølge New York Times’rapportering: «Generalstreiken på mandag omfattet embetsfunksjonærer, bankarbeidere, leger, supermarkedskasserere, teleoperatører og oljeriggoperatører. Pizzaleverandører, KFC-ansatte og boble-te-tilbydere ble også med.»

Arbeiderne trosset en tung militær- og polititilstedeværelse på gatene, som inkluderte pansrede kjøretøy og snikskyttere. Juntaen har arrestert hundrevis av mennesker under deres drakoniske lover, og har forsøkt å klandre protesterende demonstranter for volden.

Det var imidlertid tungt bevæpnede tropper som på lørdag åpnet ild med skarp ammunisjon, rettet mot verftsarbeidere i Mandalay og deres supportere fra det omkringliggende arbeiderklassestrøket. Politi og soldater prøvde å tvinge arbeiderne til å bemanne et skip som skulle seile. To personer, deriblant en 16-år-gammel ungdom, ble drept og anslagsvis 30 andre ble såret.

På søndag deltok store folkemengder i en begravelse i Naypyidaw for ei ung kvinne, Mya Thweh Thweh Khine, som på fredag døde, etter å ha blitt skutt i hodet under en antikupp-protest uka før.

Protestbevegelsens krav er for løslatelse av Aung San Suu Kyi og andre medlemmer av hennes avsatte regjeringsparti National League for Democracy (NLD), som den 1. februar skulle danne en regjering etter partiets overveldende seier i det nasjonale valget avholdt i november i fjor.

Kampen for demokratiske rettigheter er imidlertid forbundet med langt bredere politiske anliggender. Valget og planene om å installere en NLD-ledet regjering var selv resultat av et råttent kompromiss inngått mellom Suu Kyi og militæret, overvåket av amerikansk imperialisme og deres allierte over det siste tiåret.

Obama-administrasjonen, som del av dens «vippe til Asia» [‘pivot to Asia’], rettet mot Kina, var fast bestemt på å lokke Myanmars militærdiktatur vekk fra Beijing. Juntaen, som ivret etter å få slutt på de lammende sanksjonene og den diplomatiske isolasjonen, løslot i 2010 Suu Kyi og iscenesatte valg under en konstitusjon som sørget for at juntaen beholdt maktens nøkkelspaker – fullmakter som militæret utøvde den 1. februar.

Suu Kyi, lenge hyllet i Vesten som et «demokratisk ikon», satte sitt godkjenningsstempel på denne politiske farsen, og fungerte som en internasjonal utsending for det såkalte «framvoksende demokratiet», der hun presset på for å fjerne sanksjoner og for sårt tiltrengte internasjonale investeringer. Suu Kyi og NLD, gjennomsyret av burmesisk nasjonalisme, forsvarte den grove misaktelsen av den muslimske rohingya-minoritetens demokratiske rettigheter, og militærets grusomheter som drev hundretusener på flukt.

Arbeiderklassen kan ikke ha noe tillit til Suu Kyi og NLD for forsvaret av demokratiske rettigheter. De representerer en fraksjon av Myanmars borgerskap, med politiske ambisjoner og økonomiske interesser som har blitt tråkket på av militæret, som kontrollerer betydelige deler av økonomien. Mens NLD ønsker å avslutte eller i det minste begrense militærets makt, er partiet like skrekkslagent som generalene er for en massebevegelse av arbeiderklassen, som truer selve grunnlaget for kapitaliststyre.

Gårsdagens generalstreik og protester ble erklært av deltakerne som «Five Twos» eller 22222-streiken, med henvisning til datoen. Men dette er også ment å påminne masseopprøret i 1988 – og helt spesielt den 8. august 1988, eller 8888-streiken, høydepunktet for en streikebevegelse mot militærjuntaen, som responderte med å skyte hundrevis av protesterende demonstranter i gatene.

En essensiell politisk lærdom må trekkes av de som i dag slåss for demokratiske rettigheter. Det var ikke militærets våpen som beseiret de enorme streikene og protestene i 1988, men Suu Kyis og NLDs politiske feighet og forræderi.

Drapene den 8. august 1988 ble etterfulgt av et utgytelse av raseri og motstand. Økonomisk aktivitet stoppet opp samtidig med omfattende arbeidsnedleggelser. I Yangon ble hele nabolag kontrollert av opposisjonskomitéer. På landsbygda begynte bøndene å reise deres krav.

Den 12. august trakk junatalederen seg uten forklaring. Hans erstatning forsøkte forsoning ved å avslutte krigsrettstilstanden og tilby en folkeavstemming om flerpartistyre. Da nasjonale protester fortsatte å vokse i møte med disse desperate manøvrene, steppet Suu Kyi inn for å fungere som en brems på massebevegelsen som hadde ført juntaen til randen av sammenbrudd. Den 26. august, da hun talte til en mengde på en halv million mennesker, formante hun dem til å «prøve å glemme det som allerede har funnet sted», og «ikke miste deres hengivenhet for hæren».

Suu Kyis intervenering ga juntaen det kritiske pusterommet den så sårt trengte. Hun formante demonstrantene å holde på deres tiltro til juntaens løfter om valg, og helt opp til et militært tilslag den 18. september oppfordret hun dem til være «tålmodige». I stedet erklærte militæret krigsrett og beordret tropper ut for å knuse demonstrasjonene. Tusenvis ble drept, og enda mange flere ble fengslet, eller de flyktet.

Det ble avholdt valg i 1990, som NLD vant i et valgskred, men etter å ha stabilisert sitt styre avviste militæret resultatet, og satte Suu Kyi og andre NLD-ledere i husarrest.

Suu Kyis og NLDs handlinger var ikke et feiltak eller et avvik. Det var heller, som Leo Trotskij utledet i hans Teori om den permanente revolusjon, at borgerskapet i land med en forsinket kapitalistisk utvikling, som Burma, er organisk ute av stand til å møte de demokratiske forhåpningene og sosiale behovene til arbeidende mennesker.

De tragiske historiske erfaringene fra det forrige århundre har gang på gang demonstrert at møtt av en massebevegelse som truer med å undergrave borgerlig styre, vil kapitalistklassen finne sammen for å støtte knusingen av protester og streiker med de mest hensynsløse metoder. Den eneste sosiale kraften som er i stand til å utføre en konsekvent kamp for demokratiske rettigheter er arbeiderklassen, som del av den bredere kampen for å omforme samfunnet for å imøtekomme flertallets presserende behov – altså, langs sosialistiske linjer.

Som i 1988 må arbeidere og ungdommer i Myanmar i dag utvikle deres egne uavhengige organisasjonsformer, og henvende seg til deres klassebrødre og -søstre internasjonalt. Kapitalismens utdypende krise globalt underbygger en gjenoppblomstring av klassekampen rundt om i verden, som det eksempelvis er klart i nabolandet Thailand, der protester har blitt tatt opp igjen mot den militærstøttede regjeringen.

I går samlet noen demonstranter seg i Yangon, utenfor den amerikanske ambassaden, der de viftet med bannere der det stod «Hjelp Myanmar». Amerikansk imperialisme har ikke den aller minste interesse i å forsvare demokratiske rettigheter i Myanmar, eller for den saks skyld noe annet sted. Washingtons hyklerske påkallelser av «menneskerettighetene» i Myanmar er utelukkende innrettet på å motvirke landets fornyede tilknytninger til Beijing. I stedet for å bønnfalle USA om å hjelpe Myanmar, må arbeidere appellere til den internasjonale arbeiderklassen for støtte.

Fremfor alt trenger arbeiderklassen å konstruere et politisk parti som vil slåss for dette revolusjonære perspektivet, underbygd av Teorien om den permanente revolusjon. Det betyr å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som alene legemliggjør alle den internasjonale trotskistbevegelsens strategiske erfaringer. Vi oppfordrer arbeidere og ungdommer om å kontakte oss for å diskutere disse essensielt viktige politiske anliggendene.

Loading