New York Times Magazine publiserte tidligere denne måneden, som del av det pågående arbeidet med å hudfarge-basere alle aspekter av menneskelig eksistens, en artikkel av Harpers-redaktøren Rachel Poser om arbeidet til Dan-el Padilla Peralta, en hudfargebesatt professor i antikkens klassikere ved Princeton University («Han vil redde antikken fra hvithet. Kan fagfeltet overleve?»). Padilla fastholder synspunktet at hans fagdisiplin – studiet av den klassiske oldtiden, dvs. gammel gresk og romersk historie og kultur – er en bærebjelke for oppfatningen av «hvithet», og burde fjernes.

Fagfeltet antikken er først og fremst opptatt av den «gresk-romerske verden», en serie samfunn som strakte seg over årtusenet omtrent fra dannelsen av de greske bystatene rundt 600 fvt. og til sammenbruddet av den vestlige delen av Romerriket i det 5. århundret evt. Kulturen var betydningsfullt medvirkende til utviklingen av det moderne samfunnet. I århundrer har epoken blitt påkalt av styringsklassene i Europa og Amerika – så vel som av de som skulle utfordre de eksisterende herskerne.

Romerrikets erobringer, påbegynt i det 3. århundret fvt., strakk seg ut fra den italienske halvøya og forente mange av folkene i det gamle Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika, og skapte en dominerende kultur som snakket to nå utdødde språk, gammelgresk (opphav til moderne gresk) og latin (opphav til italiensk, fransk, spansk, portugisisk og rumensk). Studenter av antikken lærer vanligvis å lese begge disse språkene, og å studere litteraturen skrevet på dem, og noen ganger også andre viktige språk fra denne perioden, deriblant fønisisk, sumerisk, arameisk og hebraisk. Fagfeltet er sterkt forbundet med arkeologien på stedene der grekerne og romerne levde, så vel som studiet av historie, regjering og mange uttrykk for religion og kunst – maleri, skulptur, litteratur, episke dikt, dramaer og komedier – som den gresk-romerske sivilisasjonen velfortjent har blitt kjent for.

Padilla, sønn av dominikanske foreldre, vokste opp i fattigdom, slik Poser beretter i en kortbiografi, og bodde på et tidspunkt i et herberge for hjemløse i New York City. Han kom inn på en elite high school [videregående skole] på et stipend, og gikk deretter til Princeton hvor han var en av de få svarte som studerte antikken og klassikerne. Da Padilla utviklet en akademiske karriere studerte han opprinnelig romersk slaveri, men begynte snart å betvile fagfeltets legitimitet. Det som for så mange er det mest frigjørende aspekt ved studiet av den antikke verden – dens utfordring for ens oppfatning av ens egen tid og sted – innrømmer Padilla å ha funnet uakseptabelt truende. Akademikeren «ante at hans forfølgelse av antikkens klassikere hadde fortrengt andre deler av hans identitet,» skriver Poser bekymret.

Da han reiste seg opp igjen for kamp, ble målet for Padillas påfølgende karriere å reversere antikkens klassikeres angivelige «hvithet», ved å pålegge epoken en kritisk raseteori – og tilsvarende for akademia i sin helhet. Ved Princeton ledet Padilla i fjor et korstog med fordringer om hudfargebaserte kvoter på alle bemanningsnivåer, og for etableringen av ei administrativ vurderingsnemnd som skulle luke ut «mikroaggresjoner» og «overvåke etterforskningen og disiplineringen av rasistisk opptreden, hendelser, forskning og publisering». Padilla er likegyldig for implikasjonene av en slik Inkvisisjon for akademisk frihet, arbeiderrettigheter og til-og-med ytringsfriheten. «Jeg ser ikke ting som ytringsfrihet eller ideutveksling som mål i seg selv,» forteller han til Poser.

Padilla anvender tilsvarende aggressive tiltak mot sitt eget fagfelt. «Det å demontere maktstrukturer,» skriver han, «vil fordre å skrive en helt ny historie om antikken, og om hvem vi er i dag». Dersom antikken og dens klassikere ikke samstemmer med han oppfatninger – både som studiefag og som et historisk domene – da burde de ødelegges. Poser skriver godkjennende at «dersom antikken ikke består hans test, da er Padilla og andre klare til å gi avkall på den.» Times-forfatteren selv synes det er på tide å «kvitte seg med antikken og dens klassikere» [‘the classics’] – en formulering som presenteres tre ganger i hennes artikkel.

For å være rett på sak, dette er retorikken til den privilegerte, arrogante og selvtilfredse eliten. Hvor mange av nylig college-utdannede, kan man spørre, er i det hele tatt kjent med Thukydid eller Plutark? Faktisk har det store flertallet av amerikanske studenter – uavhengig av deres hudfargebaserte bakgrunn – så godt som ingen tilgang til studiet av den klassiske antikken. Politikere har sløyet studiet av humaniora i de offentlige skolene. Colleger og universiteter har på tilsvarende måter forflyttet ressurser til programmer for «yrkesprofesjonell opplæring». Rigorøs utdanning i antikkens klassikere, kjennetegnet for den liberale kunstutdanningen på colleges siden 1800-tallet, har forsvunnet. Til-og-med som et potensielt fagfelt for studier, eksisterer antikken og dens klassikere ved et avtagende antall elite-colleges og universiteter som Princeton, hvorfra den selvtilfredse Padilla melder sitt lyn og torden.

Posers artikkel bygger på den typiske Times-metoden, og er basert på en grov, nesten komisk, amalgam. Hun bemerker at fagfeltets forsøk på å kaste av seg sitt «selvpålagte rykte som et elitistisk fagfelt som i overveiende grad foreleses og studeres av hvite menn», har fått en ny «hastende nødvendighet» fordi det angivelig har blitt omfavnet av det ytre høyre. Poser strekker sitt poeng til bristepunktet, og bemerker at noen av de protesterende ved det fascistiske Unite the Right-stevnet i Charlottesville, North Carolina i 2017, i tillegg til antisemittiske også bar symboler på den antikke romerske staten, og at det nynazistiske nettstedet Stormfront har symbolet på det atenske Partenon på siden.

Poser konkluderer med å hoppe fra det ytre høyres vanvittige påkalling av gresk-romersk arv, uten noen som helst ironi, til korrektheten av Padillas syn om «... at antikkens klassikere har vært medvirkende til oppfinnelsen av ‘hvithet’ og dens videreførte dominans». Fascistene ville ikke være uenige!

Posers (og Padillas) antagelser om den reaksjonære og rasistiske karakteren av studiene av antikkens klassikere skyves gjentatte ganger ned halsen på leseren, helt uten belegg. Poser sier for eksempel: «Innen 2015, da Padilla ankom Columbia Society of Fellows som post-doktor-forsker, var ikke lenger de fagkyndige i antikken lenger apologeter for eldgammelt slaveri.» På hvilken tidspunkt var the classicists «apologeter» [dvs. unnskyldere] for eldgammelt slaveri?

Det er sant at sørstatenes plantasjeeiere i årene før Borgerkrigen brukte eksemplene Hellas og Roma, begge slaveeiersamfunn, for å berettige deres slaveri av svarte, akkurat som de brukte Bibelen til det samme formål. Over århundrene var det imidlertid hverken i Europa eller Amerika noen felles enighet om dette synet. Plantasjeeiernes forestilling om at den greske og romerske bruken av slavearbeid var moralsk overlegen, ble uansett knust sammen med Konføderasjonen i 1865.

Padilla kommer nært til å beskylde grekerne og romerne for rasisme – han synes forarget av «forvrengninger og hull i arkivet», og drømmer om at «når folk tenker på antikken og dens klassikere, da vil jeg de skal tenke på befolkninger av farge». Selvfølgelig vet Padilla at det ikke eksisterte noen begreper om biologisk rase eller hudfargebasert rase rundt antikkens Middelhav. Han tar en annen angrepsvinkel. Med tilslutning fra Poser insisterer han på at Europas påfølgende historie gjør studiet av klassisk litteratur til del av en farlig, rasistisk tradisjon.

Poser hever en anklagende pekefinger mot Opplysningstiden, forflytningen av tenkning på 1700-tallet som søkte å utjevne føydal absolutisme og bekjempe religionens antivitenskapelige autoritet. Opplysningstidens tenkere, som Denis Diderot og Jean-Jacques Rosseau, var de «som i Frankrike forberedte menns sinn for den kommende revolusjonen,» som Fredrich Engels sa. Diderots berømte Encyclopédie har ingen oppføringer for «rase», og dens oppføring for «neger» antyder at hudfarge kan være foranderlig.

Men for hudfargefikserte var Opplysningstiden sannerligen den verste av tider. Poser og Padilla hevder at det var Opplysningstiden som «skapte et hierarki med Hellas og Roma, kodifisert som hvitt, på toppen og alt annet nedenunder».

Poser er selvfølgelig tvunget til å erkjenne at revolusjonære, inkludert de svarte revolusjonære på Haiti etter 1791, fant inspirasjon i figurene fra den greske og romerske fortiden. «Generasjoner av intellektuelle, blant dem feministiske, skeive og svarte akademikere, har sett noe av seg selv i klassiske tekster, glimt av erkjennelse som hadde et slags frigjørende løfte,» skriver hun.

Men Poser kommer alltid tilbake til å knytte antikken og dens klassikere til rase. «Klassikere og hvithet er bein og sener av samme kropp. De vokste seg sterke sammen, og må kanskje dø sammen,» sier hun, der hun parafraserer Padilla.

«Språket som brukes til å beskrive den klassiske antikken,» sier Poser videre, «i verden i dag – den klassiske tradisjonen, påvirkningen eller arven – bærer i seg ideen om en spesiell, kvasi-genetisk relasjon». Dette er tull og tøys. Forskere i underfeltet av den klassiske tradisjonen søker ut innflytelsen fra Hellas og Roma i alle av verdens kulturer, alt fra den arabiske filosofien, der den hadde en varig tilstedeværelse, og til tibetansk poesi.

Posers artikkel, i tråd med New York Times’ nå diskrediterte 1619 Project, forsøker å påtvinge den samtidige besettelsen av rase og hudfarge, og dens pseudo-intellektuelle innbildninger som en «hvithet», på fortiden. Det er et stumpt instrument som i dette tilfellet er rettet mot ei avgjørende grein av verdenslitteraturen, historien og filosofien.

Denne rasistiske tendensen har materielle røtter i dagens sosiale relasjoner, særlig i den øvre middelklassens streben etter spesielle privilegier, under betingelser med forferdelig fattigdom for de aller fleste, av alle hudfarger og etnisiteter over hele verden. Men det har også blitt mulig på grunn av tiårene med undertrykkingen av marxismen, både i arbeiderklassen og i litterære og historiske studier.

Karl Marx og Fredrich Engels, grunnleggerne av vitenskapelig sosialisme, som de fleste utdannede mennesker på 1800-tallet, ble opplært i klassikerne. Begge mennene var svært godt kjent med historien og litteraturen fra Hellas og Roma. Da de studerte utviklingen av klassesamfunnet klarte de å plassere den gresk-romerske verden i en bredere kontekst av verdenshistorien. Marx’ doktorgradsavhandling var på emnet antikk filosofi, og som personlig forlystelse leste han teaterstykkene til Aeschylus, grunnleggeren av det tragiske drama, på originalgresk.

På grunn av marxismens innflytelse forsto millioner av vanlige mennesker i det 19. og 20. århundre at utviklingsbanen for sosialisme ble forberedt av kapitalismen, gjennom dens opprettelse av en verdensøkonomi, dens ekstraordinære utvikling av produktivkreftene, og spesielt gjennom dens framskaffelse av en internasjonal arbeiderklasse. Dette var de umiddelbare forutsetningene for et sosialt likt samfunn. Men kapitalismens utvikling hadde, i sin tur, vært basert på tidligere oppnåelser.

Som Engels formulerte det, mot Padillas forfedre som moraliserte mot slaveri i den greske og romerske verden: «Uten slaveri, ingen gresk stat, ingen gresk kunst og vitenskap, uten slaveri, intet romersk imperium. Men uten grunnlaget lagt av hellenismen og Romerriket, heller ikke noe moderne Europa. Vi må aldri glemme at hele vår økonomiske, politiske og intellektuelle utvikling betinger en tilstand av ting der slaveri var like nødvendig som det var allment anerkjent. I denne forstand har vi all rett til å si: Uten antikkens slaveri ingen moderne sosialisme.»

Sosialisme kunne med andre ord bare bygges på den fulle og hele assimileringen av alle tidligere samfunns oppnåelser, ikke bare økonomisk, men også kulturelt. Kapitalismen hadde allerede demonstrert dette. Helt fra begynnelsen av 1300-tallet, i perioden senere kjent som Renessansen, hadde det framvoksende borgerskapet gjenopplivet de teknologiske og intellektuelle oppnåelsene fra Hellas og Roma, en gjenoppretting muliggjort delvis på grunn av bevaringen av disse prestasjonene av arabiske forskere. Verkene til Dante og Milton er utenkelige uten bragdene utført av den store romerske poeten Virgil, forfatteren av Aeneiden, som begge de moderne poetene kjente inngående, og Shakespeares utvikling av en distinkt borgerlig tragedie kunne bare ha oppstått etter de gamle tragediene til Sofokles og Euripides.

Det var en bestemt ideologisk komponent i denne prosessen. Den framvoksende kapitalistiske klassen befestet seg mot deres føydale mestere med historien om gamle sosiale konflikter i Hellas og Roma, inkludert i deres kamp for avskaffelsen av monarkiet og etablering av demokratiske rettigheter. Kunstverkene, fra skulptur til poesi, hadde et objektivt innhold i å skildre virkeligheten, som bidro til å lære borgerskapet, i dets revolusjonære fase, hvordan man måtte tenke og føle og handle. Den borgerlige kulturen bar denne arven til alle verdens hjørner, der den ble del av grunnlaget for verdenskultur. Romanen, eksempelvis, nå skrevet i hvert hjørne av verden for å uttrykke livet i kunstnerisk form, oppsto først ved en kompleks utvikling som inkluderte greske og romerske modeller i Storbritannia og Frankrike.

For marxister har det aldri vært snakk om enten å feire eller fordømme den gresk-romerske verden. De forbløffende oppnåelsene i denne epoken uttrykte den høyeste materielle kulturen som kunne oppnås gitt produksjonsmodusen. Like så avgjørende viste forfallet av den gresk-romerske verden at sosiale ordener, sivilisasjoner og faktisk hele historiske epoker kollapser under gitte betingelser. Dette forblir fortsatt en dyp lærdom.

New York Times ser ingen verdi i studiet av den klassiske antikken, annet enn byttene som kan rystes av den ved hjelp av de vulgære rasistiske våpner av vår samtid. Man kan ikke forestille seg en mer tilbakestående og arrogant oppfatning av menneskelig kultur.

[O. anm.: artikkelen har blitt verdsatt og har avstedkommet innsiktsfulle kommentarer som åpnes under artikkelen, for de engelsklesende]