På søndag kveld offentliggjorde president Joe Biden en videouttalelse der han helhjertet støttet bestrebelsen til fagforeningen Retail, Wholesale, Department Store Union (RWDSU) for å organisere arbeidere på Amazons varelager Bessemer i Alabama. De nesten 6 000 som jobber på anlegget, som ligger like utenfor Birmingham, stemmer for tiden over om de skal melde seg inn i RWDSU.
Biden oppfordret klart og tydelig arbeidere i Alabama til å stemme «ja» for organisering, der avstemmingen nå pågår, og varer fram til den 29. mars. Han sa: «Loven om nasjonale arbeidsrelasjoner [National Labor Relations Act] sa ikke bare at fagforeninger har lov til å eksistere. Den sa at vi burde oppmuntre til fagforeninger.»
Han fortsatte: «I dag, og i løpet av de neste dagene og ukene, stemmer arbeidere i Alabama og over hele Amerika, om de skal organisere en fagforening på deres arbeidsplass. Dette er livsviktig – et avgjørende valg – der Amerika sliter med den dødelige pandemien, den økonomiske krisen og avklaring av raseanliggender – hva det avslører om de dype forskjellene som fremdeles eksisterer i vårt land.»
Bidens inngripen er uten sidestykke historisk sett. Etter at president Franklin D. Roosevelt undertegnet loven om nasjonale arbeidsrelasjoner i 1935 erklærte lederne for de nylig organiserte industrifagforeningene: «Presidenten vil at dere melder dere med i en fagforening.» Men det sa FDR faktisk aldri.
I dette tilfellet ga Biden ingen indikasjoner på upartiskhet, og gikk nesten så langt som til å oppfordre arbeidere om å stemme inn fagforeningen og beskylde Amazon for intimidering. Biden setter hele prestisjen til Det hvite hus inn bak avstemmingen. Han ville ikke ha gjort dette med mindre han følte at hans administrasjons direkte støtte både er nødvendig for å sikre et «ja»-resultat i Bessemer, og er strategisk viktig.
Selve det faktum at Biden har intervenert så kraftfullt avslører påstandene om at det som er involvert i fagorganiseringskampanjen ved Amazon har noe å gjøre med Amazon-arbeidernes interesser. Hele Bidens karriere i Senatet, fra 1973 til 2009, sammenfaller i tid med at Det demokratiske partiet har forlatt ethvert program for sosial reform, og partiets innordning til «Reaganomics».
Biden var lenge kjent som Delawares «senator fra DuPont» og satt i komitéer som var mest sensitive for styringsklassens interesser, deriblant justiskomitéen og utenrikskomitéen. Han støttet opphevelsen av Glass-Steagall Act i 1999, en milepæl for dereguleringen av bankene, og andre høyreorienterte tiltak. Etter nesten fire tiår i Senatet ble Biden Obamas visepresident og bidro til overvåkingen av den massive redningen av Wall Street etter finanskrisen i 2008, og den påfølgende omstruktureringen av klasserelasjonene til fordel for de rike. Det inkluderte redningen av General Motors og Chrysler, basert på et lønnskutt på 50 prosent for alle nyansatte bilarbeidere.
I 2020-valget vant Biden Det demokratiske partiets nominasjon til presidentkandidat gjennom inngrep fra partilederskapet, på grunnlag av en eksplisitt avvisning av ethvert program for sosial reform. Biden ble promotert som det høyreorienterte alternativet til Bernie Sanders.
Bidens aggressive intervensjon på vegne av organiseringskampanjen ved Amazon kan bare tolkes som en strategisk, og ikke kun en taktisk beslutning av en betydelig fraksjon av styringsklassen. Hva er vurderingene som motiverer denne politiske orienteringen?
For det første, styringsklassen konfronterer en uforlignelig krise, som har blitt enormt intensivert av pandemien. Som et resultat av styringsklassens nekting av å treffe de nødvendige tiltakene for å redde liv, har nesten 530 000 mennesker dødd av Covid-19 det siste året. Innvirkningen av massedød, kombinert med den katastrofale sosiale og økonomiske situasjonen, har en sterkt radikaliserende innvirkning på arbeideres og ungdommens bevissthet.
Trump har respondert på denne situasjonen med promoteringen av fascistiske organisasjoner som vil bli anvendt som spydspiss mot arbeiderklasseuro. Demokratene prøver å kvele sosial opposisjon ved å benytte fagorganisasjonene. Dette er kombinert med deres uopphørlige bestrebelser for å splitte arbeiderne og sette dem opp mot hverandre, gjennom promoteringen av de politiske orienteringene med hudfargefokusering og kjønnsidentitet. Det er verdt å merke seg at Biden innrammet hans intervensjon ved Amazon i hudfargebaserte termer, og presenterte fagforeninger som instrumenter til forsvar «spesielt for svarte og brune arbeidere».
For det andre, den internasjonale situasjonen er ikke mindre bekymringsfull for styringsklassen, som er fast bestemt på å opprettholde sin globale hegemoniske posisjon gjennom bruk av militærmakt. Biden-administrasjonen fører en stadig mer konfronterende politikk overfor Russland, og helt spesielt Kina. Logikken i denne politikken fører til krig. I tilfelle en større «stormaktskonflikt» vil de pro-kapitalistiske fagorganisasjonene være kritiske elementer for å promotere nasjonal sjåvinisme og undertrykke klassekampen. Krig i utlandet fordrer en disiplinert «arbeiderbevegelse» innenlands.
Bidens intervensjon ved Amazon er del av en bredere strategi for å promotere fagorganisasjonene og integrere dem stadig mer direkte inn i statsapparatet og konsernledelsen. Før hans innvielse i januar lovet Biden at han ville bli den mest «pro-fagorganiserings»-presidenten noensinne.
Medio november, kort tid etter 2020-valget, holdt Biden et møte med lederne for alle de store fagforbundene, deriblant AFL-CIO-president Richard Trumka, sammen med konserndirektører fra General Motors, Microsoft, Target og andre selskaper. Biden fortalte angivelig møtet at han er «en fagforeningsfyr», men insisterte på at «det ikke er antibusiness». Han la til at «vi er i et ganske mørkt hull akkurat nå,» men «vi [det vil si fagforeningsledere, konsernsjefene og den innkommende Biden-administrasjonen] er alle enige om felles mål.»
Strategien Biden følger er kjent som korporatisme – det vil si integreringen av regjeringen med storselskapene og fagforeningene, på grunnlag av et forsvar av kapitalistsystemet. I 1938 rettet Trotskij oppmerksomhet mot denne tendensen da han i grunnleggingsdokumentet til Den fjerde internasjonale skrev: «I perioder med akutt klassekamp har de ledende organene i fagforeningene som mål å bli massebevegelsens mestere, for å ufarliggjøre den ... I en tid med krig eller revolusjon, når borgerskapet faller ut i eksepsjonelle vanskeligheter, blir fagforeningsledere vanligvis borgerlige ministre.»
Trotskij skrev i en tid da arbeidere i nyetablerte industrifagforeninger var engasjert i oppstandskamper mot styringsklassen, deriblant bilarbeidernes sitt-ned-massestreiker i USA.
Det har gått flere tiår siden AFL-CIO på noen måte var assosiert med forsvar av arbeidernes interesser mot storselskapene og styringsklassen. Siden isoleringen og nederlaget til PATCO-flygeledernes streiker i 1981, har fagbevegelsen blitt fullstendig integrert inn i konsernledelsenes strukturer. I løpet av 1980-årene spilte fagorganisasjonene en kritisk rolle i å isolere og undertrykke opposisjon mot styringsklassens kontraoffensiv frontet av Reagan-administrasjonen.
Med bistand fra fagorganisasjonene ble streikeaktiviteten nesten fullstendig undertrykt på 1990-tallet og de første tiårene av det 21. århundre, hvilket muliggjorde en økning av sosial ulikhet til nivåer ikke sett siden 1920-tallet.
I 2018, under den muntlige argumenteringen [engelsk tekst] for Høyesterett i saken Janus vs. AFSCME (American Federation of State, County and Municipal Employees; Den amerikanske føderasjonen av offentlig ansatte i delstater, fylker og lokaladministrasjoner), oppsummerte en advokat for AFSCME fagforeningenes rolle ved å si at «agency fee» – betingelsen at offentlig ansatte i noen delstater trekkes automatisk i lønn tilsvarende fagforeningens medlemsskapsavgift, selv om de velger ikke å være medlem av en fagforening – «er byttet [‘tradeoff’] for å unngå streik». Han advarte for at, uten å opprettholde fagforeningenes økonomiske trygghet: «Da kan man kan påkalle et uant spøkelse av arbeidsuro over hele landet.»
Korporatistiske organisasjoner som AFL-CIO kalles fortsatt «fagforeninger», men deres faktiske praksis og rolle har ikke noen relasjon til funksjonen som tradisjonelt er forbundet med begrepet «fagforening». De er ikke arbeiderorganisasjoner, men instrumenter for konsernledelsen og staten.
Styringsklassen er imidlertid ekstremt bekymret for og sensitiv overfor veksten av opposisjon i arbeiderklassen, som har vært konkretisert i bevegelsen for grunnplankomitéer, også blant Amazon-arbeidere, som har vært frontet av Socialist Equality Party og World Socialist Web Site. Styringsklassen er forøvrig klar over arbeidernes evne, i USA og internasjonalt, til å bruke sosiale medier og andre former for kommunikasjon for å dele informasjon og organisere seg utenfor de korporative fagforeningenes kontroll.
Det er særlig stor bekymring for den politiske radikaliseringen av Amazon-arbeidere, som har blitt enda mer kritiske for den samlede kapitalistiske utbyttingsprosessen siden pandemien begynte. Verdens femte største arbeidsgiver la til 427 000 arbeidsplasser i 2020, som brakte konsernet totalt til 1,3 millioner ansatte globalt, derav en halv million i USA.
Promoteringen av fagforeningene er innrettet på å motvirke den voksende bevegelsen av arbeidere på grunnplanet. Den er innrettet på å underordne arbeiderne til den rekka av lover som trer i kraft når fagforeningene blir etablert som arbeidernes «eneste legitime» representant. Som motytelse får fagforeningslederne tilgang til fagforeningsavgiftene som kommer fra institusjonaliseringen av disse organisasjonene i bredere deler av industrien.
Kombinasjonen av aggressiv støtte fra regjeringen og harme og opposisjon blant Amazon-arbeidere kan besørge en seier for fagorganiseringspådrivet i Bessemer. Uansett resultatet av avstemmingen, må kampen for å opprette og bygge grunnplankomitéer utvikles og utvides. Arbeidere må ikke la seg disiplinere av det pro-kapitalistiske og pro-imperialistiske fagorganisasjonsapparatet.
Dette må kombineres med en ny politisk strategi for å mobilisere arbeiderklassen i USA og internasjonalt, i kampen for sosialistisk politisk orientering, inkludert eksproprieringen av pandemiprofitører som Amazon-eieren Jeff Bezos, og omdanningen av Amazon og andre logistikkselskaper til offentlige redskaper, demokratisk kontrollert og eid i fellesskap av arbeiderklassen.
På det mest fundamentale nivå er styringsklassens promotering av fagforeningene innrettet på å sette arbeidere i karantene fra sosialisme. Styringsklassens overordnede frykt er at den objektive radikaliseringen av arbeiderklassen, forsterket av pandemien, vil oppnå et sosialistisk lederskap og politisk program. Det er denne frykten som ligger bak Bidens ekstraordinære intervensjon ved Amazon.