inerte selvbedrag med en blank nekting av å adressere koronaviruspandemiens årsaker eller reelle konsekvenser.
Biden syntes å ha gitt sine taleskrivere oppgaven å stappe så mange corny banaliteter som mulig inn i de ti første minuttene av hans tale, der han forsøkte å vise den «empatien» som var så manglende hos hans forgjenger, som åpenbart ikke brydde seg i det hele tatt der Covid-dødstallene i Amerika steg til hundretusener.
** image; caption: President Joe Biden taler på et event med Alex Gorsky, styreleder og adm. dir. for Johnson and Johnson, og Kenneth Frazier, styreleder og adm. dir. for Merck, i South Court Auditorium i Eisenhower Executive Office Building på White House Campus i Washington, onsdag 10. mars 2021. [Foto: AP Photo/Andrew Harnik]
Språket om kollektivt tap, lidelse og oppofring ignorerte imidlertid det brutale faktum at én seksjon av det amerikanske samfunn, de superrike, ikke har tapt noe i det hele tatt av 12 måneder med den verste pandemien på et århundre.
Mens 527 000 amerikanere døde økte milliardærene deres formue med $ 1,4 billioner [NOK 11,83 billioner; dvs. 11 830 milliarder]. Mens økonomien kollapset, millioner mistet jobben og hundretusener av småbedrifter stengte dørene for alltid, nådde aksjemarkedet nye rekordhøyder, en prosess som fortsetter i dag.
I jakten på sitt mål om «nasjonal enhet» sa Biden imidlertid ingenting om klasseskillene som pandemien har brakt så tydelig fram i skue. Han sa lite om tidevannsbølga av økonomisk lidelse pandemien har sluppet løs, og gjorde bare én referanse til kongressvedtaket av hans American Recovery Act. Denne lovgivningen tar sikte på å kjøpe tid for amerikansk kapitalisme ved å utsette en fullskala kollaps av forbrukernes utlegg, til på slutten av sommeren.
Det mest slående trekket ved Biden-talen var dens smalsporede nasjonalisme. Han snakket som om koronavirus var en meteor som hadde krasjet ut av himmelen og bare rammet USA, ikke en global pandemi som har påvirket alle land i verden.
Han anerkjente ikke de 800 000 døde i Europa, eller de nesten like mange døde i Latin-Amerika, eller de stigende dødstallene i India og i hele Asia – om enn ikke i Kina, hvor pandemien begynte.
Dette tjente to formål. Det tillot Biden å unngå spørsmålet om hvordan Covid-19 ble en slik katastrofe i USA, som har håndtert pandemien verst av alle de vesentlige kapitalistlandene, med 30 millioner infeksjoner og mer enn en halv million dødsfall.
Onsdag rapporterte CDC, den føderale folkehelseetaten Centers for Disease Control and Prevention, at Covid-19 økte dødsraten med 15 prosent, og gjorde 2020 til det dødeligste året i amerikansk historie, det første året med tre millioner amerikanere som døde. Dette etterfølger en tidligere rapport som viser at USAs forventede levealder i 2020 falt med et helt år.
Biden begynte med å erklære: «For et år siden ble vi rammet av et virus som ble møtt med taushet og spredte seg ukontrollert. Benektelser i dager, uker, deretter måneder som førte til flere dødsfall, flere infeksjoner, mer stress og mer ensomhet.»
Men Biden omgikk i all taushet spørsmålet om hvilke avgjørelser, drevet av hvilke selskaps- og finansinteresser, som forårsaket denne kolossale svikten, en som direkte stred mot hovedlinja i hans tale, at det ikke var noe amerikanerne ikke kunne oppnå dersom de bare var samlet.
Enda viktigere, pandemiens globale karakter gjør svada av Bidens påstand om at det er en nasjonal løsning på krisen. I hans presentasjons eventyrverden blir alle amerikanere pliktoppfyllende vaksinert, pandemien blir undertrykt, besteforeldre får omfavne deres barnebarn og befolkningen tar del i glade 4. juli-samlinger – i liten skala, selvfølgelig.
Men selv om en slik situasjon skulle oppstå, ville pandemien fortsatt opprettholde en kolossal global styrke, og stadig kaste fram nye varianter, som uunngåelig ville komme til Amerika, akkurat som den første infeksjonen gjorde. Det er umulig å få knust pandemien i ett enkelt land, fordi hvert land er del av en global økonomi, og uansett hvilke varianter som dominerer globalt, vil de uunngåelig de finne deres vei overalt – og spesielt til et land så sammenkoblet med verden som USA.
Og selvfølgelig er eventyrbildet av en forent amerikansk respons på pandemien nettopp det: en fiksjon. Biden talte dagen etter at delstaten Texas offisielt avsluttet alle restriksjoner på forretningsdrift så vel som sitt munnbindmandat. Sytten delstater, en tredjedel av dem alle, har nå ingen munnbindmandater og er effektivt sett vidt åpne for viruset.
Mens Biden glorifiserte framgang med produksjon og distribusjon av vaksinen, sier en fjerdedel av befolkningen, oppmuntret av Republikanere som er demagoger og antivaxxere [dvs. vaksinemotstandere], at de ikke vil ta stikkene. Presidenten kom med en tilslørt hentydning til dette og antydet at dersom befolkningen ikke klarte å holde sammen «og betingelsene skulle endres, da må vi kanskje gjeninnføre restriksjoner».
Bidens forlangender om «nasjonal enhet» er hovedsakelig rettet mot et langt viktigere mål, helt forskjellig fra den ultra-høyre, pro-Trump-fraksjonen. Han refererte foruroliget til «tap av tiltro på at vår regjering og vårt demokrati kan levere».
Biden-administrasjonen står overfor voksende motstand fra arbeiderklassen og ungdommen, inkludert fra hundretusener av lærere og skoleelever/studenter som er imot administrasjonens kampanje for å gjenåpne offentlige skoler og universiteter, som vil ha den effekt at det skaper nye smittesentre i enhver større by.
Langt fra Bidens rosenrøde glansbilde av glade 4. juli-samlinger er de sannsynlige utsiktene for hans kampanje for å gjenåpne skolene ei ny bølge av massinfeksjoner og massedød, som vil gjøre sommeren til en mer forferdelig versjon av vintermånedene da dødstallet steg til over 3 000 dagen.