ECB skal akselerere forsyningen av ultrabillige penger

Det synes som sentralbankenes respons er den samme uansett hva økonomiens tilstand er: Pøs mer penger inn i finanssystemet, slik at investorer og spekulanter kan fortsette å høste store profitter på grunnlag av ultralave renter.

Når økonomien er nede trengs det mer penger for å stimulere den. Dersom den begynner å vokse må det besørges mer penger for å forhindre at rentenivåene stiger og skader gjenvinningen.

Torsdagen viste et eksempel på dette modus operandi, med Den europeiske sentralbankens (ECB) beslutning om i vesentlig grad å skru opp dens raten for oppkjøp av obligasjoner, under dens pandemikriseprogram (PEPP) på € 1,85 billioner [NOK 18,66 billioner; dvs. 18 850 milliarder].

Christine Lagarde, president for Den europeiske sentralbanken (ECB) [Foto: Bernd Hartung/European Central Bank]

I sentralbankens siste erklæring om dens monetære retningsorientering, presentert av ECB-president Christine Lagarde på en pressekonferanse, sa hun at «bankens styrende råd forventer at oppkjøp under PEPP i løpet av neste kvartal vil bli gjennomført i et betydelig høyere tempo enn i løpet av årets første måneder.»

Lagarde gjentok denne formuleringen flere ganger da hun ble spurt av journalister, og sa at beslutningen var truffet «med total konsensus», og forsøkte å dempe enhver spekulasjon om at retningsorienteringen med lettere monetær politikk skal ha blitt motarbeidet av Tyskland eller andre kritikere.

Lagarde ville ikke la seg trekke til å utdype mer om det faktiske beløpet som var involvert i det akselererte oppkjøpsprogrammet, men gjorde det klart at det ville bli gjennomført. «Når jeg forteller dere at vi går til aksjon allerede i morgen, synes jeg det er tilstrekkelig,» sa hun, som svar på et spørsmål om ECB burde gjøre mer.

Lagarde gjorde det også klart at det hun kalte ECBs konvolutt med € 1,85 billioner, der det gjenstår å forvalte rundt regnet € 1 billioner, ville utvides dersom det ble ansett nødvendig. Hun sa det var «veldig klart» fra ECB-uttalelsen at dersom det ikke var nødvendig med hele konvolutten ville den likevel bli anvendt, men «dersom vi, på tilsvarende måte, må omkalibrere hele konvolutten på nytt for å bevare gunstige finansieringsbetingelser, da vil vi gjøre det.»

Som i USA, hvor det er bekymring for innvirkningen av inflasjon og stigende avkastningsrenter [‘yields’] i obligasjonsmarkedet, var ECBs beslutning motivert av stigende yields i europeiske obligasjonsmarkeder.

ECB-uttalelsen sa at det var essensielt «å bevare gunstige finansieringsbetingelser», og bemerket at «markedets rentenivåer har steget siden begynnelsen av året, hvilket utgjør en risiko for bredere finansieringsbetingelser.»

ECB-uttalelsen sa at bankene anvender de risikofrie rentenivåene for obligasjoner som grunnlinje [‘baseline’] for fastsetting av rentenivåer, og at «betydelige og vedvarende hevinger av disse markedsrentenivåene», om de forble ukontrollerte, «kunne føre til for tidlig tilstramming av finansbetingelser for alle sektorer av økonomien».

Det samme saksanliggendet har oppstått i USA, der Feds styreleder Jerome Powells manglende spesifikke adressering av Feds respons på en stigning av yields i forrige måned førte til et markedsnedsalg. Wall Street har siden gjenopptatt sitt oppadgående utviklingsforløp etter at turbulensen i obligasjonsmarkedet den siste uka avtok, som hadde blitt utløst av 40% undertegning i en auksjon av sju-år-statsobligasjoner for $ 68 milliarder.

Innvirkningen av obligasjonsmarked-yields på aksjemarkedet, og som konsekvens av det, de

vesentlige sentralbankenes monetære retningsorientering, understreker måten økonomisk politikk har blitt fullstendig transformert.

Tidligere ble en stigning i obligasjons-yields sett som en indikasjon på økonomisk vekst og inflasjon. Gitt at både ECBs og Feds uttalte pengepolitiske retningslinje er å oppmuntre til vekst og heving av inflasjonen, til over 2 prosent, kunne man tro en slik bevegelse ville være ønsket.

Men de tidligere betingelsene der dét scenarioet kunne gjelde, de eksisterer ikke lenger. Tilstrømningen av penger inn i finansmarkedene fra sentralbanker, som startet i kjølvannet av den globale 2008-finanskrisen, og siden akselererte som respons på pandemien, har skapt et berg av fiktiv kapital, av slike dimensjoner at en rask stigning av markedsrentene har potensial for å utløse en finanskrise.

Følgelig har det vært oppfordringer om at selv når de økonomiske betingelsene forbedres må sentralbankene gripe inn og kjøpe opp enda flere obligasjoner, for å holde yields og rentenivåer nede.

Fabio Panetta, et medlem av ECB-styret, advarte i en tale holdt i forkant av sentralbankens møte, som ble rapportert av Financial Times, for at «vi allerede ser uønsket smitte fra stigende amerikanske obligasjons-yields ... som er uforenlig med vårt europeiske syn, og motvirker vår gjenvinning.» Markedsrentene har effektivt sett blitt tilstrammet siden desember, og dette er «ikke velkomment og må motstås», sa han.

Panettas bemerkninger ble bredt tolket som en oppfordring til ECB om å engasjere seg i såkalt målretting av yield-kurva [‘yield-curve targeting’], der sentralbanken griper inn med oppkjøp i obligasjonsmarkedet for å holde avkastningene for spesifiserte obligasjoner på et forutbestemt nivå. Denne praksisen, som allerede er gjennomført i Japan, og i mer begrenset grad av Reserve Bank of Australia (RBA), er oppe til diskusjon i Fed, som har sagt at de studerer den australske erfaringen.

Lagarde avviste imidlertid dette på hennes pressekonferanse, da hun forsto det ville framprovosere opposisjon fra Tyskland og sannsynligvis andre nordeuropeiske medlemmer av ECB.

Spurt om det var ECBs mål å gå tilbake til markedsratene som var gjeldende i desember, svarte hun: «Det er ingen referanse til noen form for yield-curve-kontroll, om det er spørsmålet du fisker etter. Vi gjør ikke yield-curve-kontroll.»

Lagarde insisterte på at ECB opprettholder gunstige betingelser med hensyn til «inflasjonsutsiktene vi har».

Henvisningen til inflasjon er én av fiksjonene som omgir ECBs berettigelse for bankens politiske retningslinje. De presenteres alltid som om de var innrettet på å oppnå det offisielle inflasjonsmålet konsistent på eller rundt 2 prosent.

Som det faktisk er velkjent både i finans- og mediekretser, har bankens monetære politikk lite eller ingenting å gjøre med sikting på inflasjonsmålet, men er innrettet på å opprettholde forsyningen av ultrabillige penger til finansmarkedene.

Et spørsmål fra en Le Monde-journalist forsøkte å punktere denne fiksjonen. Han sa: «Problemet er selvfølgelig det at du berettiger din intervensjon med å si at dere tidligere trengte å heve inflasjonen. Dersom den overordnede inflasjonen kommer til 2 prosent, hvilke argumenter vil du da anvende for å berettige din intervensjon?»

Lagardes svar var avslørende. «Det er helt mulig at inflasjonen i år, spesielt mot slutten av 2021, faktisk treffer 2 prosent. Men jeg skal si deg noe: Dét vil vi overse, og av én veldig klar grunn, det at inflasjonen mest sannsynlig vil gå opp, muligens til 2 prosent, på grunn av noen tekniske og midlertidige årsaker.»

Med andre ord, dersom inflasjonen skulle nå ECBs uttalte mål, da vil sentralbanken overse det fullstendig, i tråd med dens reelle målsetning om å fortsette å skyfle penger over i hendene på finansoligarkene, som de, sammen med andre sentralbanker, betjener.

Loading