I forrige uke erkjente president Emmanuel Macron «i Frankrikes navn» at Ali Boumendjel, en advokat og aktivist for Den nasjonale frigjøringsfronten (Front de Libération National – FLN), i 1957 ble «torturert og myrdet» av den franske generalen Jacques Massus fallskjermjegere, under Algerie-krigen. Hans henrettelse ble utført som et angivelig selvmord.

Macrons uttalelse ble publisert av Elysée-palasset den 2. mars. Samme dag holdt Macron en mottakelse for Boumendjels barnebarn. Under Slaget om Alger ble Boumendjel «arrestert av den franske hæren, satt i isolat, torturert og deretter henrettet den 23. mars 1957,» heter det i uttalelsen.

Boumendjel ble født i 1919, som sønn av en Kabyle-lærer, ei etnisk berbergruppe i Kabylia-regionen i Nord-Algerie. Han ble i 1946 medlem av Ferhat Abbas’ Demokratiske forbund for det algerske manifest, og ble en av de algerske nasjonalistenes viktigste advokater. Han meldte seg inn i FLN i 1955, året etter starten av Algerie-krigen, samtidig som han arbeidet for oljeselskapet Shell.

Den kriminelle kolonikrigen ført av fransk imperialisme etterlot en-halv-million mennesker døde i Algerie. Av i alt 10 millioner algerere internerte Frankrike 3 millioner i fangeleirer. Tjuefem-tusen franske soldater døde i krigen og over 60 000 ble såret. Av de 1,5 millioner franske soldatene som var involvert i krigen, de fleste unge vernepliktige, kom mange traumatiserte tilbake av forbrytelsene de hadde vært vitner til, eller selv hadde begått.

Boumendjel ble arrestert den 9. februar 1957, under Slaget om Alger, en bygeriljakrig mot fransk politi og fallskjermjegere i den algerske hovedstaden. Han ble internert og torturert i en måned på forskjellige steder i Alger-regionen, og ble myrdet den 23. mars 1957, 43 dager etter at han ble arrestert. Han ble kastet ut fra toppen av sjette etasje av en bygning i El Bair, på ordre fra kommandør Paul Aussaresses. I pressemeldingen til Elysée erindres det at «Paul Aussaresses selv i 2000 tilsto å ha beordret en av sine underordnede å drepe ham, og få forbrytelsen til å se ut som selvmord.»

Under den samme perioden ble Maurice Audin, en ung matematiker og aktivist fra det stalinistiske Algeries Kommunistparti (PCA), og supporter for algersk uavhengighet, arrestert og torturert i den samme bygningen, før han ble henrettet av den franske hæren. Macron innrømmet i 2018 at Audin ble torturert og myrdet av den franske staten.

Macrons vedgåelse av attentatet på Boumendjel kommer etter en rapport fra historikeren Benjamin Stora, som ble bestilt av Macron i juli 2020, der oppdraget var å «skissere en rettferdig og presis oversikt» over minnet om koloniseringen, og om Algerie-krigen. Stora innleverte rapporten på 160 sider i januar, der han blant annet formulerer forskjellige anbefalinger som kan «implementeres for en, best mulig, minneverdig forsoning mellom Frankrike og Algerie».

Macron forsøker faktisk å hvitvaske fransk imperialisme under Algerie-krigen. Uttalelsen fra Elysée fortsetter: «Ingen forbrytelse, ingen grusomheter begått av noen under Algerie-krigen kan unnskyldes eller skal skjules. De må sees på med mot og klarhet, med absolutt respekt for alle de som fikk deres liv revet fra hverandre, og deres skjebner knust.»

Macrons erkjennelse av den franske statens forbrytelser i Algerie er en kynisk og hul politisk manøver. Senest i januar nektet Macron å beklage franske forbrytelser i Algerie. Det skulle ikke være «noen anger eller unnskyldning», verken for koloniseringen av Algerie eller for den blodige åtte-år-lange krigen (1954-1962) som endte 132 år med fransk styre, sa han. Elysée la til at Macron i stedet ville delta i «symbolske handlinger».

Dessuten vil ikke Macrons gest ha noen juridiske konsekvenser for offiserene som ledet undertrykkingen i Algerie, deriblant Jean-Marie Le Pen, grunnleggeren av ytrehøyrepartiet Nasjonal Front (siden omdøpt til Nasjonal Samling; Rassemblement Nacional; RN). De ble beskyttet og frikjent av staten.

Det å hevde at denne kyniske og hule handlingen kunne slette eller tilgi fransk imperialismes enorme forbrytelser i Algerie, er en fornærmelse mot de tidligere kolonilandenes arbeidere og undertrykte masser. Gesten fra «de rikes president» vant forøvrig ingen signifikant respons verken i den algerske eller franske befolkningen. Paris’ hule «forsonings»-aksjon er faktisk rettet mot det algerske regimet, som ble rystet av masseprotester i 2019 og 2020, og den er del av en strategi for å få dominert den nordafrikanske regionen.

Samtidig som Macron avgir sin symbolske tilståelse for attentatet på Boumendjel forflytter han seg i retning av en ytrehøyrepolitikk ved å promotere antidemokratiske tiltak og militarisme. I Europa følger hans regjering en politikk for «flokkimmunitet» relatert koronaviruset som har herjet kontinentet. I Afrika intensiverer han imperialistkrigene som ble lansert av hans forgjengere til forsvar for fransk imperialismes geostrategiske interesser.

For Frankrike er relasjonene til Algerie viktige ikke bare for franske storselskapers profitter, spesielt på grunn av regionens olje- og gassressurser, men også for krigføringen i Sahel. Frankrike lanserte denne krigen med landets intervensjon i det nordlige Mali i 2013, i kjølvannet av Libya-krigen i 2011.

Paris har basert seg på støtte fra det algerske regimet for å utkjempe krigen. Algerie har tillatt franske krigsfly å bruke landets luftrom for å bombe Mali, som Algerie deler ei 1 300-kilometer-lang ørkengrense med.

Sosialistpartiets utenriksminister Laurent Fabius takket i 2013 eksplisitt det algerske regimet for å tillate franske overflyvninger av landets territorium, og for å ha lukket grensa mot Mali for å stenge militser som var fiendtlige mot Paris’ interesser inne i Mali.

Dette understreker hvordan det borgerlige FLN-nasjonalistregimet, siden Algeries formelle uavhengighet har integrert seg inn i imperialismens leir, for å forsvare det lokale borgerskapets interesser, samtidig som regimet har spilt en sentral rolle i å utnytte den algerske arbeiderklassen og få undertrykt klassekampene.

Macrons hyklerske erkjennelse av franske imperialistiske forbrytelser kommer samtidig som sosial motstand mot krig og sosial ulikhet vokser i hele regionen og i Frankrike selv, som del av en radikalisering av arbeiderklassen av en global skala.

Siden februar 2019 har Algerie vært skaket av sosialt raseri og Hirak-protestbevegelsen mot FLN-regimet og hæren. Denne bevegelsen er del av en internasjonal gjenoppblomstring av klassekamp mot sosial ulikhet og imperialisme. Mali har også de siste månedene sett flere demonstrasjoner med krav om tilbaketrekking av de franske troppene. Det bryter ut raseri i Mali mot den offisielle løgnen som hevder at Frankrikes formål er å beskytte befolkningen mot jihadistiske terrornettverk som truer med å erobre Mali.

I denne konteksten er Macrons erkjennelse av Frankrikes attentat på Ali Boumendjel et forsøk på å stagge arbeideres harme på begge sider av Middelhavet, både i Europa og i Maghreb. Veien videre for en stopp for ytterligere imperialistforbrytelser, som drapet på Boumendjel, er å forene og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalisme og krig, i et internasjonalt sosialistisk perspektiv.