15. mars markerer at det er et tiår siden starten av Washingtons og dets regionale alliertes kampanje for å velte regimet til Syrias president Bashar al-Assad.

Obama-administrasjonen anvendte antiregjeringsprotester i flere syriske byer, som i mars 2011 ble undertrykt med dødelig makt, akkurat som i Libya før dét, som påskudd for en storstilt operasjon i forfølgelsen av sine geostrategiske interesser – mot et regime Washington lenge hadde vært på kant med.

I et hylekor av moralsk forargelse fordømte De forente nasjoner (FN), USA og EU alle Syrias tilslag, mens de kun meldte proforma-kritikk av langt verre undertrykking i deres allierte stater Bahrain og Jemen, midt under arbeiderklassens bredere oppsving i regionen, som ble kjent som Den arabiske våren.

CIA og Washingtons regionale allierte – petro-monarkiene i Persiabukta, Tyrkia og Israel – finansierte, sponset, trente og bisto ei rekke islamistiske militser som deres proxyer for å utføre oppgaven med å fjerne Assad. Disse sunni-sekteristiske styrkene, hvorav noen, som al-Nusra Front, var tilknyttet al-Qaida, ble helt latterlig hyllet som «revolusjonære».

En mengde pseudo-venstre grupper, deriblant Frankrikes Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), Storbritannias Sosialistisk Arbeiderparti (SWP) og USAs Internasjonale Sosialistiske Organisasjon (ISO; nå oppløst inn i Demokratiske Sosialister i Amerika (DSA), en fraksjon av Det demokratiske partiet), og akademikere som Juan Cole fra University of Michigan og Gilbert Achcar fra School of African and Oriental Studies, hyllet også disse «revolusjonære», som i mange tilfeller var diskrediterte tidligere regimefigurer. Det ble ikke gjort noe forsøk på å beskrive deres politiske program, eller forklare hvorfor føydale Gulf-despoter som forbyr all opposisjon mot deres styre på hjemmebane, skulle støtte en progressiv revolusjon i utlandet.

Til tross for denne bistanden viste disse opposisjonsstyrkene seg ute av stand til å velte Assad, og bevitnet med dét mangelen på folkelig støtte for deres høyreekstreme, ofte jihadistiske politikk.

I dag er situasjonen i Syria, som tidligere var et mellominntektsland, med FN-generalsekretær Antonio Guterres’ formulering, et «levende mareritt» der «målestokken av grusomhetene sjokkerer samvittigheten».

Den forferdelige lidelsen produsert av imperialistisk krigshissing har i vesentlig grad blitt ignorert av verdensmediene – til forskjell fra den i den opposisjonsholdte provinsen Idlib. Krigshandlingene har ført til mer enn 400 000 menneskers død. De har skapt verdens største krise av flyktninger og fordrevne, og tvunget rundt regnet 5,6 millioner mennesker på flukt fra landet, med ytterligere 6,1 millioner internt fordrevet i Syria. Nesten 11,1 millioner mennesker – rundt regnet 60 prosent av befolkningen – har behov for humanitær bistand.

Anslagsvis halvparten av dem som er rammet av flyktningekrisen er barn. Halvparten av barna har aldri levd én dag uten krig. Forventet levealder har falt med 13 år. Mer enn en-halv-million barn under fem år i Syria lider av veksthemming på grunn av kronisk underernæring. Nesten 2,45 millioner barn i Syria, og ytterligere 750 000 syriske barn i nabolandene, er uten skolegang.

Ifølge en nylig rapport fra World Vision har krigen kostet den syriske økonomien det massive BNP-tapet $ 1,2 billioner [NOK 10,14 billioner; dvs. 11 140 milliarder]. Framtidsutsiktene er enda verre, med anslag på at 60 prosent av befolkningen sannsynligvis vil møte sult i år, da kostnadene for den gjennomsnittlige matkurva de siste tolv månedene har steget med over 230 prosent.

Som en leser i hovedstaden Damaskus fortalte til World Socialist Web Site, er livet en daglig kamp bare for å få anskaffet det mest grunnleggende, som mat og drivstoff. Brød til overkommelige priser er mangelvare. Syria var før krigen en hveteeksportør, men landet så sine dyrkningsområder bli okkupert av militser som forhindret bønder fra å selge deres produkter til regjeringen, de smuglet hvete ut av Syria, og svidde av åkrene til bønder som protesterte, og med dét tvang de regjeringen til å importere hvete. Mens regjeringen har satt opp smartkort-rasjoneringssystem for distribuering av brødvarer til subsidierte priser, betyr det imidlertid å stå i kø i mer enn fire timer. Alternativet er brød til ti ganger prisen.

Syria eksporterte tidligere små mengder olje, men etter at væpnede grupper tok kontroll over de oljeproduserende områdene måtte landet importere olje. Bensin og diesel distribueres også via et smartkort, men det betyr timevis i kø, ofte for å oppleve at forsyningene har gått tomme. Som resultat er gatene stort sett uten trafikk. Mangelen på elektrisitet har påvirket produksjonen, mens fabrikker ikke har vært i stand til å erstatte utstyr og maskiner som ble ødelagt i krigen, og det har i sin tur forverret arbeidsledigheten og den økonomisk motgangen.

Selv i relativt eksklusive områder av Damaskus, byen som er minst berørt av krigen, er strøm tilgjengelig bare tre timer av gangen. Strømbrudd varer mye lenger på landsbygda og i andre byer.

Prisen for et kilo kjøtt har steget til 25 000 lire, tilsvarende halvparten av den gjennomsnittlige månedslønna, mens prisene for kylling, egg, frukt og grønnsaker har steget på grunn av den stupende valutakursen – lira handles for 4 000 mot en dollar, til sammenligning med 50 i 2010 – de høye transportkostnadene og en gjennomgripende profitering.

Vår leser konkluderte med å si at «selv om alt er tilgjengelig i Damaskus, for de som har penger, lider de fattige og de med lave inntekter noe aldeles forferdelig.»

Myndighetene har offisielt registrert rundt 16 000 Covid-19-tilfeller og mer enn 1 000 dødsfall. Tallene antas allment å være grovt underestimerte, der både president Bashas al-Assad og hans kone begge nylig testet positivt.

Ifølge nødhjelporganisasjonen International Rescue Committee er bare 64 prosent av sykehusene og 52 prosent av primærhelsetjenestene i operativ funksjon, mens 70 prosent av helsetjenestearbeidere antas å ha flyktet fra landet, da helsetjenestefasiliteter ble målskiver for de rivaliserende militsene. Rundt 84 prosent av helsetjenestepersonell rapporterte at angrep på helsevesenet direkte påvirket dem, deres team eller pasienter, og 81 prosent kjente pasienter eller kolleger som ble drept i angrep.

Én av fire helsetjenesteprofesjonelle var vitner til angrep som etterlot anlegg uten mulighet for reparasjon, og mange hadde vært delaktige i å etablere alternativer på steder som huler, i private hjem og underjordiske kjellere. Situasjonen har blitt forsterket av amerikanske sanksjoner, som forhindrer medisinsk utstyr og forsyninger i å nå landet. Alt i alt har dette etterlatt 12 millioner syrere med behov for helsehjelp. Rundt en tredjedel har behov for rutinemessige helsetjenester relatert reproduksjon, svangerskap, nyfødte og småbarnshelse.

Guterres, og så godt som alle vestlige medier og analytikere, har skyldt landets økonomiske sammenbrudd på en kombinasjon av «konflikt, korrupsjon, sanksjoner og Covid-19-pandemien». Dette er ei blank løgn.

Proxy-krigen i Syria var forbundet med flere tiår med åpne og skjulte militæroperasjoner, sanksjoner og andre økonomiske tiltak fra USA og landets allierte i det ressursrike Midtøsten, som har ødelagt ikke bare Syria, men også Afghanistan, Irak, Libya og Jemen, såvel som Iran og Libanon.

Den USA-orkestrerte intervensjonen ble i vesentlig grad drevet av Washingtons bestrebelser for å isolere Iran, Syrias hovedallierte i regionen, og avskjære landet fra deres allierte Hizbollah, den borgerlig-geistlige gruppa i Libanon. Dette fant sted samtidig med oppdagelsen av betydelige olje- og gassreserver til havs i det østlige Middelhavet, blant annet i Syrias og Libanons territorialfarvann.

Selv da Assad, med hjelp fra Russland, Iran og Hizbollah-krigere fra Libanon, gjenerobret kontroll over det meste av landet, ble ikke situasjonen forbedret. Trump-administrasjonen forsøkte å skru opp det økonomiske presset mot Damaskus ved å iverksette økonomiske sanksjoner mot Syria. Dette økte drastisk etterspørselen etter dollar, førte til en massiv stigning av levekostnadene og forhindret enhver bistand til å gjenoppbygge landet.

Den innkommende Biden-administrasjonen har allerede signalisert, med forrige måneds lansering av luftangrep mot Syria, som var i strid med folkeretten og USAs egen nasjonale lovgivning, at den har til hensikt å trappe opp den provoserende og militaristiske politikken som ble fulgt av forgjengeren i Syria, Midtøsten og internasjonalt.

De amerikanske angrepene etterfølger avsløringen at Israel ikke bare har gjennomført hundrevis, om ikke tusenvis av luftangrep i Syria mot iranske og pro-iranske militser og Hizbollah, og nylig tilsvarende angrep i Irak, men også – ifølge Wall Street Journal – har angrepet 12 skip på vei til Syria med iransk olje, og muligens også med iranske våpen.