Sist torsdag markerte at det var ti år siden Det store jordskjelvet i det østlige Japan. Jordskjelvet var av en styrke på 9,1 på Richter-skalaen, det sterkeste noen gang registrert i Japan, og utløste en massiv tsunami, ei flodbølge som nådde så høyt som 16,7 meter, og de samlede kreftene ødela Tohoku-regionen i det nordøstlige Japan. Tsunamien rammet det utilstrekkelig beskyttede kjernekraftverket Fukushima Daiichi, og førte til nedsmelting i tre av seks reaktorer, og den verste kjernefysiske katastrofen siden Tsjernobyl i 1986. Ødeleggelsene som fulgte trippelkatastrofen den 11. mars er i siste instans en fordømmelse av kapitalismen, som underordner sikkerhet og menneskeliv til jakten etter profitt.
Det er estimert at 18 500 mennesker ble drept, mens anslagsvis 2 500 mennesker offisielt er savnet. Nesten en halv million mennesker ble tvunget til å evakuere sine hjem. I dag er fremdeles 41 000 mennesker klassifisert som evakuerte, og 23 000 er ikke i stand til å returnere til deres hjem i området rundt atomkraftverket i Fukushima. Gjenoppbyggingen av regionen har kostet mer enn 30 billioner yen ($ 275 milliarder / NOK 2 329,83 milliarder), og det antas at det kan ta opptil tre tiår å fullføre avviklingen og oppryddingen av atomkraftverket.
Vann pumpes fremdeles gjennom de skadede reaktorene ved Fukushima-anlegget for å holde dem nedkjølt, med store mengder sterkt forurenset og bestrålt vann lagret i ståltanker utenfor anlegget. Den japanske regjeringen og anleggets eier, Tokyo Electric Power Company (TEPCO), planlegger å dumpe det oppsamlede radioaktive vannet i Stillehavet. Dette motarbeides heftig av landets fiskere, som konfronterer stigma og potensielle inntektstap på grunn av allmennhetens bekymring for tryggheten av deres fangster.
Ifølge TEPCO ble fjerningen av nukleært drivstoff fra lagringsbassenget i reaktor 3 fullført ved slutten av februar. Arbeidet har imidlertid enda ikke startet på reaktor 1 og 2, på grunn av de høye strålingsnivåene som forhindrer arbeidere fra å nærme seg dem.
I forbindelse med ti-årsmarkeringen for katastrofen var det et vanlig tema i de borgerlige mediene at lærdom har blitt assimilert – en påstand som motsies av Tokyos respons på en annen katastrofe, Covid-19-pandemien. Den kriminelt udugelige responsen på virusutbruddet og de manglende forberedelsene for en varslet katastrofe påminner omstendighetene rundt jordskjelvet. Begge begivenhetene kostet tusenvis av menneskeliv, med den siste Covid-19-oppføringen for Japans del som er på 8 560 dødsfall. Formuleringer som «test-flyktning» kom inn i språket i fjor, da folk delte skrekkhistorier på nettet om slitet med å få en test, enn si få noen behandling.
I virkelighetens verden blir den ene katastrofen etter den andre, i Japan som i andre land, forsterket av kapitalistsystemet. Det handler ikke om å «lære av erfaring», siden kapitalismen av natur underordner alt til jakten på profitt. Disse begivenhetene var ikke uforutsette, eller på en eller annen måte et produkt av japansk «gruppetenkning», som en kommentarartikkel i Japan Times nylig ville ha det til. Varselstegnene ble bevisst ignorert.
Forestillingen om at den japanske kulturen på en eller annen måte var ansvarlig for Fukushima-katastrofen har blitt anvendt til å avvise profittsystemets skyld. Kiyoshi Kurokawa, styreleder for Den uavhengige granskningskommisjonen av kjernekraftulykker (NAIIC), hevdet i 2012 at årsakene til Fukushima-katastrofen var «å finne i den japansk kulturens inngrodde konvensjoner: Vår refleksive lydighet; vår motvilje mot å stille spørsmål ved autoritet; vår underkastelse for å ‘holde fast på programmet’; vår gruppetenkning; og vår øybeboer-holdning.»
Dette er ingenting annet enn et bedrageri. Som World Socialist Web Site har forklart helt fra starten av, ble katastrofen forårsaket av flere tiårs samspill mellom regjeringer, kjernekraftindustrien og såkalte regulerende etater, for å maksimere profitter.
Da katastrofen først rammet Fukushima-anlegget var TEPCOs umiddelbare bekymringer begrenset til konsernets eiendeler. Selskapet forsinket pumpingen av sjøvann inn i reaktorene, som kunne ha forhindret strålingslekkasjer, fordi saltvannet korroderer reaktorene. Brannslokkingsressursene ble også forsinket i nesten ei uke. TEPCO ventet i to måneder før de innrømmet at det hadde vært nedsmeltninger ved Daiichi-anlegget, noe selskapet ikke formelt erkjente før i 2016. Forsinkelsen bidro til den forvirrede evakueringen, og er antatt direkte å ha ført til minst 44 menneskers død.
Da anlegget ble bygget i 1971 ble det konstruert for bare å kunne motstå en tsunami av 5,7 meters høyde, og selskapet fjernet 25 meter fra en naturlig havvegg på lokaliseringen. Seismologen Kazuo Oike sa i 2011: «Dette er en typisk handling basert på tenkningen fra den høyvekst-perioden,» den gangen han satt i et regjeringspanel som gransket katastrofen. Sikkerheten ble med andre ord ignorert, i profittens navn. Den 15 meter høye tsunami-flodbølga som rammet Daiichi-anlegget i 2011 overveldet den eksisterende 10 meter høye havveggen.
Etter katastrofen ble det avslørt at TEPCO hadde minst 200 beviste tilfeller av forfalskninger av sikkerhetsinspeksjoner. For eksempel ble det i 2002 klart at TEPCO hadde dekket over eksistensen av sprekker i kjernens sikkerhetkledning, helt tilbake fra 1993. I juli 2012 fant NAIIC at TEPCO ikke hadde forsterket selskapets reaktorer til å oppfylle jordskjelvstandarder, og reguleringsetaten NISA – Nuclear and Industrial Safety Agency – gjorde ingenting for å håndheve reglementene.
Til dags dato har ingen blitt holdt ansvarlige for TEPCOs handlinger. Tsunehisa Katsumata, TEPCOs tidligere styreleder, og de tidligere direktørene Ichiro Takekuro og Sakae Muto, ble i 2016 siktet for kriminell uaktsomhet i en rettssak som var utformet for å avlede offentlig kritikk, men alle tre ble i september 2019 funnet ikke-skyldige.
Under rettssaken mot de tre ble det vist, basert på en regjeringsrapport fra 2002, at ei 15,7 meter høy bølge kunne overvelde anlegget, dersom et jordskjelv av styrke 8,3 rammet. Selv om sikkerhetstiltak ble planlagt i 2008, ble implementeringen av dem raskt stoppet av de tre lederne, av frykt for at allmennheten skulle forlange stans av anleggets operasjoner av sikkerhetsbekymringer. TEPCOs ledere valgte med andre ord, vel inneforstått med den eksisterende faren, å sette hensynet til profitt over livene til menneskene i regionen.
Mer nylig besluttet Tokyos Høyesterett Sendai den 19. februar at sentralregjeringen var like juridisk ansvarlig for katastrofen som TEPCO. Retten fant at regjeringen hadde ignorert en rapport som pekte på muligheten for at en stor tsunami kunne ramme regionen, og påla regjeringen og kraftselskapet å betale 43 saksøkere 280 millioner yen ($ 2,6 millioner / NOK 22 millioner). Høyesteretten i Tokyo påpekte at byggingen av kystvoller, og det å ha gjort viktig utstyr ved anlegget vannbestandig, kunne ha forhindret katastrofen ved Fukushima Daiichi-anlegget.
Domstolen Sendai fant også sentralmyndighetene juridisk ansvarlig i september 2020. Syv av fjorten distriktsdomstoler har kommet til lignende konklusjoner, og en rettsbeslutning fra Høyesterett er forventet å komme til en endelig konklusjon om anliggendet.
Etter Fukushima-katastrofen ble alle Japans atomkraftanlegg nedstengt, i påvente av en gjennomgang. For tiden er bare ni i operasjon, angivelig under strengere sikkerhetsretningslinjer, til sammenligning med 54 som opererte før mars 2011. Mens regjeringen har presset på for å få flere av dem til å gjenoppta produksjonen, har lokalsamfunn protestert og anlagt rettssaker for å motsette seg operativ drift. Anslagsvis to dusin av kjernekraftanleggene skal avvikles.
For budsjettåret 2019 bidro kjernekraft bare til 6,2 prosent av landets strømproduksjon, ned fra 30 prosent før Fukushima-katastrofen. Regjeringens mål er å få atomkraft til å stå for 20 til 22 prosent av elektrisitetsproduksjonen innen 2030, til tross for at eksperter har reist sterk tvil om siktemålet. Kompenseringen for den manglende atomkraftproduserte elektrisiteten har vært dekket av kullfyrte kraftverk, med foreliggende planer om bygging av ytterligere 22 de kommende årene, til forverring av luftforurensningen og farene for klimaendringer.
Det gjenstår også spørsmål om kjernekraftanleggene som er gjenoppstartet, eller de som er under forberedelser for ny drift. En artikkel skrevet av forskeren Jun Tateno, med tittelen «10 år etter Fukushima: Er japanske atomkraftverk trygge?» ble i forrige uke publisert av det internasjonale fagtidsskriftet for atomforskere Bulletin of Atomic Scientists. Tateno gikk i detalj gjennom begrensningene i «samsvarsvurderingen» utarbeidet etter katastrofen, av landets kjernefysiske reguleringsmyndighet [Nuclear Regulation Authority].
Kan en tilsvarende atomkatastrofe skje igjen? Jun Tateno avsluttet sin artikkel med følgende utsagn: «Vil de gjenoppstartede atomkraftverkene, som har bestått samsvarsvurderingen etter Fukushima-katastrofen, være i stand til å stå imot et slikt jordskjelv? I lys av gjeldende vurderingspraksis er det all grunn til ekstrem pessimisme.»