Regissert av Regina King; manuskript av Kemp Powers, basert på hans skuespill.
One Night in Miami er en film regissert av Regina King med manuskript av Kemp Powers. Den er basert på Powers’ teaterstykke fra 2013, som dramatikeren selv har tilpasset filmformatet.
Kvelden det er snakk om er den 24. februar 1964. Det som skulle dominere avisoverskriftene neste morgen ville være nyheten om den 22-år-gamle bokseren Cassius Clay som i Miami hadde detronert Sonny Liston fra tungvektsbokernes trone. En mindre-kjent begivenhet den kvelden, dramatisert i Kings film, var det flere timer-lange møtet etter kampen mellom fire viktige personligheter innen 1960-tallets politikk og/eller kultur – Clay, den svarte nasjonalistlederen Malcolm X, sangeren Sam Cooke og amerikansk fotballspiller Jim Brown – på et segregerte Miami-hotell.
Filmskaperne prøver å gjenskape diskusjonen som kunne ha funnet sted mellom mennene den kvelden. Det større formålet med denne ny-tenkte samtalen er å gi en kommentar til afrikaner-amerikaneres bredere situasjon på 1960-tallet og framover.
One Night in Miami konfronterer visse utfordringer helt fra starten av. Blant dem er kompleksiteten av begivenhetene og personligheter fra begynnelsen og midten av 1960-tallet, den begrensede graden individene det dreier seg om faktisk forsto hva som drev deres handlinger, og nivået av potensiell forvirring introdusert av filmskaperne der de jobber under betingelser i dag, med hudfarge ansett som praktisk talt den eneste signifikante faktoren i amerikansk samfunnsliv.
Filmen er sterkere om noen ting enn andre. Til en viss grad fanger King og hennes kolleger vellykket de involverte personlighetenes karisma og kraft, hjulpet av de forskjellige skuespillernes engasjerende prestasjoner.
Hver av de fire mennene sto tidlig i 1964 personlig eller politisk overfor en eller annen form for en korsvei. Den første delen av filmen prøver å etablere disse dilemmaene.
Cooke (Leslie Odom Jr.), som var i besittelse av en bemerkelsesverdig sangstemme, prøvde å finne «crossover» pop-appell, der han beveget seg fra gospelmusikken i retning av soul, mens han fremdeles hadde å gjøre med stort sett segregerte publikum. Han er ofte kreditert for sammen med Jackie Wilson å ha «oppfunnet» sjangeren soul på begynnelsen av 1960-tallet, gjennom sanger som «You Send Me», «Chain Gang», «I'll Come Running Back to You» og «Bring It Home to Me».
Clay (Eli Goree), før han ble mer kjent som Muhammad Ali, var i ferd med å konvertere til islam og melde seg med i den nasjonal-eksklusivistiske grupperingen Nation of Islam, i konsultasjon med Malcolm X (Kingsley Ben-Adir). Han var allerede en suksessfull bokser og en livlig offentlig personlighet, som fikk berømmelse for sin verbale duellering med representanter for konformistiske og konservative sportsmedier. I 1967 skulle han bli en av de mest kjente motstanderne av Vietnamkrigen, noe han måtte betalt en tung profesjonell og personlig pris for.
Brown (Aldis Hodge) var, i en alder av 28 år, kanskje den beste running back i NFLs historie – amerikansk fotball og National Football League – ett år før han kunngjorde sin uventede pensjonering, for å forfølge en film- og fjernsynskarriere.
Et av de mest prisverdige elementene i filmen er alvoret som den behandler visse aspekter av Malcolm X’ liv med. Tidlig i 1964 planla han å bryte med Nation of Islam (NOI), og senere danne Organisasjonen for Afrikansk-Amerikansk Enhet (OAAU). Han var i diskusjon med Clay om å få ham med i NOI før februar samme år. Ifølge filmskaperne var hans hovedformål med å reise til Miami det å få overbevist Clay om å følge ham ut av NOI.
Filmskaperne gjør seg en del bry med å demonstrere det enorme stresset og den fysiske faren Malcolm X erfarte. FBI var etter ham. De tre andre mennene refererer rutinemessig i samtalene til at han er en «merket mann». Scener som behandler hans kone Betty X (senere Betty Shabazz) og barna deres, tegner et bilde av trakasseringen og forfølgelsen Malcolm måtte utstå, fra kapitaliststatens side.
I en scene på hotellet er Malcolm, i det skjulte, vitne til at hans livvakter fra NOI konsulterer med FBI-agenter som skygger ham. Implikasjonene av dette har siden blitt bekreftet [engelsk tekst] i avsløringer som har bekreftet at FBI og New York Police Department faktisk var involvert i drapet av den politiske lederen, den 21. februar 1965, som ble utført av individer tilknyttet NOI.
Filmens tematiske senter framstår i en krangel som først og fremst utspiller seg mellom Malcolm og Cooke. Mens Malcolm oppfordrer alle de tre figurene til å bruke deres «kjendis»-status i tjeneste for afrikaner-amerikanernes kamp, går han skarpeste ut mot Cooke og den angivelige mangelen på «sosial dybde» i musikken hans. Han kritiserer ham også for å forsøke å appellere til stort sett «hvite publikum».
Cooke svarer på denne beskyldningen med å si: «Faen heller om jeg gjør! Jeg har hånd om master-teipene til sangene mine. Jeg startet et label. Jeg produserer tonnevis av svarte artister. Tror du kanskje ikke det at jeg bestemmer over min kreativitet og business-skjebne er like inspirerende for folk, som deg som står oppe på et podium og prøver å terge dem [‘piss them off’]? Vent litt, jeg glemte ... det er forresten alt hva du gjør!»
Malcolm svarer: «Hvor mange ganger må jeg høre det? Det må være den største mangelen ved dere såkalt ‘vellykkede negre’. Dere gjør gjerne noe skadelig for deres eget folk, med løfte om at når dere blir rike, da skal dere gjøre opp for det, med dem. Med tildelinger. En eller annen veldedighetsgest.»
Senere utbryter Malcolm: «Det som skjer rundt oss burde gjøre alle rasende! Og dere borgerlige negre er altfor tilfredse med restene dere er til del, til virkelig å forstå hva som faktisk står på spill her!»
Clay tenderer til å ta Malcolms parti, og Brown har en tendens til å ta Cookes side, selv om ingen av dem er like tilbøyelige til å formulere et klart perspektiv på anliggendet.
Begivenhetenes gang når et hissig crescendo der Malcolm forteller Clay at han planlegger å forlate NOI. Ting blir igjen etterlatt uforløst, til en viss grad bevisst fra filmskapernes side. De fire enes om å «gå videre med kvelden» og feire Clays kampseier. En fornemmelse av forutanelse henger igjen, der både Malcolm og Cooke skulle bli drept i løpet av samme året. Som Muhammad X (senere Ali) i NOI, skulle Clay senere ta avstand fra Malcolm før sistnevntes attentat.
Samtidig som det er spennende råmateriale for et komplekst historisk drama i disse diskusjonene, reduserer synspunktene og rammeverket som filmskaperne velger, bevisst det angjeldende til et valg mellom to perspektiver: Svart nasjonalisme legemliggjort av Malcolm og Clay, eller svart kapitalisme representert av Cooke og Brown. I siste instans er denne forenklingen og feilrepresentasjonen en alvorlig svakhet.
Utvilsomt ble nasjonalistiske og begrensende politiske perspektiver, i den ene eller den andre grad, opprettholdt av de fire mennene, som de også ble av mange andre, arbeidere og intellektuelle, i denne perioden, i forskjellige former og varianter. Men det var mer i den eksplosive situasjonen enn ganske enkelt disse berømte individenes bevissthet. Massebevegelsen for likestilling er utelatt, som fant sted under de spesifikke historiske betingelsene av amerikansk kapitalismes etterkrigsperiode, som påvirket eller flyttet disse personene, og millioner av andre, afrikaner-amerikanere og hvite.
Så godt som ingenting av disse gigantiske sosiale kampene og samtidens omstendigheter – framfor alt borgerrettighetsbevegelsen [Civil Rights Movement] – finner uttrykk i filmens dialog. Sixteenth Street Baptist Church-bombingen i Birmingham som drepte fire jenter i skolealder, fant sted bare fire måneder tidligere. Marsjen mot Washington i august 1963, og drapet på Medgar Evers i Mississippi som fant sted kort tid før, i juni 1963. Borgerrettighetslovene [Civil Rights Acts of 1964] var lovproposisjoner som skulle bli undertegnet til lov litt mer enn fire måneder senere, i juli.
Det er nesten umulig å få noe meningsfullt ut av hovedpersonenes utviklingsforløp dersom disse begivenhetene blir utelatt. Cooke, for eksempel, kom fra miljøet med gospelmusikken i de afrikansk-amerikanske baptistkirkene, sjangeren som var det tidlige musikalske virkemidlet for borgerrettighetsbevegelsen. Hans mest betydningsfulle sang «A Change Is Going to Come» – som presenteres, der han synger den på Johnny Carsons show, ved slutten av filmen – var ei borgerrettighetshymne, og ble bevisst skrevet for bevegelsen i januar 1964. Det er villedende å antyde at han bare ble drevet av karrieren og «svart-eid» business-bekymringer.
Det er faktisk bare én referanse til disse begivenhetene, og da i forbifarten, fra Clay. På sin egen måte er det et forsøk, kanskje bare halvt bevisst, på å utligne svart nasjonalismes interesser med svart kapitalisme:
«[Clay]: Dette er’ke om borgerrettigheter. De aktivistene gjør’ke en dritt om de fire småjentene som ble bomba i Alabama. Derfor preiker de for en døv menighet. For de gir’ke til svarte det de egentlig vil ha.»
[Cooke]: Som er?
[Clay]: Det du har, men tar for gitt ... Makt. Makt betyr bare en verden der vi er trygge på å kunne være oss sjøl. På å se ut som vi vil. Tenke som vi vil. Uten å måtte svare til noen for det. Når alt kommer til alt, fortjener ikke svarte folk såpass?»
Helt ærlig, de sistnevnte kommentarene antyder i stor grad 2021, ikke 1964.
En annen relatert svakhet er mangelen på noen alvorlig bestrebelse for å hanskes med Malcolm X’ skiftende synspunkter de siste månedene av hans liv. Hans exit fra NOI blir i vesentlig grad presentert som en personlig feide, over den personlige oppførselen til lederen Elijah Muhammad. Men Malcolm var i en prosess for å distansere seg fra den separatistiske og hudfargebaserte nasjonalismen til NOI da han ble myrdet i februar 1965. Selv om han ikke helt brøt med disse synspunktene, strevde han likevel åpenbart med implikasjonene av internasjonal og multi-etnisk revolusjonær kamp, som eksempelvis var åpenbart i hans avsluttende bemerkninger under en berømt debatt ved University of Oxford, i desember 1964.
Filmskapernes manglende interesse, eller desorientering med hensyn til den historiske og sosiale konteksten, tjener i siste instans til å forsterke politisk selv-tjenende og reduksjonistiske argumenter. Verken spørsmål om økonomisk likhet, vesentlige arbeidslivskamper eller engang ideene til Martin Luther King Jr. finner uttrykk i hotellromkranglene. Det å ignorere King, for eksempel, ville ha vært så godt som umulig på den tiden, enten man var enig med ham eller ikke.
Dette fraværet av slike spørsmål i One Night in Miami gjenspeiler langt mer synspunktene til middelklassesjiktene i dag, enn det gjør den faktiske situasjonen i februar 1964. Beslutningen om å ekskludere disse elementene i beretningen gjenspeiler innvirkningen av endringene som har funnet sted i løpet av de siste fem-og-et-halvt tiårene. Det har vært en skarp dreining til høyre innen borgerlig politisk orientering. Borgerrettighetsbevegelsens dekomponering på slutten av 1960-tallet ble i sisten instans etterfulgt av framveksten av besettelsen for politiske orienteringer basert på hudfarge og kjønnsidentitet i Det demokratiske partiet, sammen med framveksten av et sjikt av svarte gründere, politikere og politisjefer. Richard Nixons enda krassere program for «svart kapitalisme» oppsto på 1970-tallet, som figurer som Jim Brown tidlig konverterte til.
Den afrikansk-amerikanske middelklassen som har fulgt denne veien føler seg i dag revet mellom en versjon av nasjonalismen som Malcolm X forfektet, minus alt av dens sosiale harme, og den formen for velstand og suksess som Sam Cooke bare på den mest begrensede måten representerte. I dag er det mange svarte multimillionærer. Borgerrettighetskampen, og Martin Luther King selv, betraktes i vesentlig grad som «utdatert materie», «dead dogs». En selvsentrert karriere og hudfargebesettelse er veldig på moten.
Mens det er spennende og viktig oppmerksomhet rettet mot farene som opposisjonelle personer som Malcolm X står overfor, kunne man ønske at samme nivå av følsomhet hadde blitt viet til deres livs historiske og politiske kontekst.